torsdag 31. desember 2015

Kjentmannsmerket: Solkollen Syd

Hvor Nyttårsaften skulle feires var ikke akkurat avklart om morgenen. Humøret var heller ikke helt på topp denne siste dagen i 2015. Og siden jeg ikke klarte å feste tankene helt rundt det å ta en overnattingstur i skauen istedet, la jeg ut på en nødløsning.

Solkollen sett fra skogsbilveien nede ved Lomma.

Løsningen jeg hadde kommet opp med var derimot ikke veldig komplisert eller spesiell, den inneholdt den sedvanlige dosen vandring. Og håpet om å få vandre litt i mørket under stillheten i skogen, med bare et lite lys å lede meg. Jeg bestemte meg for å dra til Lommedalen for å besøke Solkollen og så fortsette innover til jeg så jeg meg nødt til å snu. Å komme seg til Lommedalen og By er derimot noe krøklete da det innebærer tre forskjellige busser. Gitt dagen burde en kanskje ha tatt det med i vurderingen av hvor man skulle legge turen.

Å lage sin egen vei opp åsen.

I Lommedalen er det bare et tynt lag med snø på bakken, noe det også virker som at er på himmelen og, den er gråhvit. Kjentmannsheftet proklamerer at de ikke har noen solgaranti. Det er ikke så mye sol nede i dalen som følger Lomma oppover i marka. På Solkollen ovenfor derimot, men ikke idag. Rett nedenfor toppen kan man ikke se annet enn de grå skyene og ned på den nå nesten like grå dalen nedenfor. Selv om det ikke er mye lys har humøret mitt stiget, å komme seg ut er sin egen medisin.

Tynt snølag mot toppen av Solkollen.

Istedet for å følge sporene mine i snøen ned igjen, velger jeg å følge høydedraget videre og gå tilbake til skogsbilveien lengre oppe. Det er ingen stier over kollen, og er det noen tråkk så er de skjult av snøen. Å prøve å lage sin egen sti kan innimellom være artig, å prøve å lese terrenget for hvor best mulig komme ned. Å unngå å havne der alle veier peker mot ugjennomtrengelig kratt. Nå er dog ikke Solkollen den mest utfordrende åsen for dette, selv om den har noen få bratte steinvegger, det er gøy likevel.

Solkollen syd.

Nede ved veien igjen ringer mobilen. Og istedet for å fortsette videre, settes kursen tilbake til By og bussen(e) hjem igjen. Invitasjonen kom til slutt likevel.

Opp av snøen.

En skjult liten dam på Solkollen.

Ikke mye snø, grønt og hvitt.

mandag 28. desember 2015

Kjentmannsmerket: Gopletjern, Der Gopletjernshytta Sto

Vinteren og snøen kom til slutt. Og glad som jeg er i å løpe tok jeg skoene fatt og satte kurs ut i mørket. En kunne latt seg lure og tatt på seg skiene, lekeplankene istedet, lysten var stor for det og. Jeg valgte skoene likevel.

Gopletjern, der Gopletjernshytta sto.

Ute i mørket er det bare meg og det lille som er av lys kommer fra hodelykten. Underlaget er godt og fast ut ifra Skansebakken, men i bakkene opp fra Storebekken mister selv piggskoene jeg løper med festet innimellom. Årsaken er enkel, under jomfrusnøen ligger det såpeglatt is. Og snøen ligger som en pute mellom skoene og isen. Det går fint å komme seg opp, opp forbi Søndre Heggelivann og videre, jeg skal dog ned igjen og.

Jomfrusnø ovenfor Gopletjern.

Det er stille i skogen, jeg kan høre føttene mine bevege seg gjennom snøen. Ovenfor Gopletjern lå det engang en hytte, Gopletjernshytta. Det var en lemmehytte, hvor tanken var at man kunne ta den ned og frakte lemmene på en slede om vinteren. Det er ingen lemmer å forflytte nå, hytta brant ned for flere år siden. Bare grunnmuren er igjen, nå dekket av et tynt lag med nysnø. I sør lyser det fra vinterparken på Tryvann. Jeg stempler posten og fortsetter videre i mørket, blir ikke lenge ved hytta.

Flammer i mørket.

Nedover blir det akkurat som fryktet. Isen som er skjult under snøen gjør det forrædersk å løpe nedover, en vet ikke når det er is eller trygg grunn under snøen. Ett enslig skispor kommer opp fra Sørkedalen, må passe seg nedover på ski og, det er ikke noe feste eller bremsemuligheter nedover. Enklere å løpe ned der skiløypa går mot Smedmyrkoia nedenfor Kjagdalskrysset.

Ned mot Skansebakken.

Etter Smedmyrkoia, helt mørkt vinduene, blir det bedre. Her har det også gått flere folk. Jo nærmere Skansebakken jeg kommer igjen jo mer blir lyset fra vinterparken på Tryvann dominerende i horisonten, det ser nesten ut som det brenner.

Lys fra Tryvann vinterpark.

søndag 20. desember 2015

Kjentmannsmerket: Haukåsen 357 og Stakanløypa

Ikke sikkert at jeg helt kjøper utsagnet morgenstund har gull i munn alltid, som nå, jeg sover kontant over den. Og med det må jeg endre på planen jeg hadde i hodet når jeg gikk og la meg igår kveld. Den planen inneholdt Nordmarka og nord i den, nå retter jeg søkelyset østover istedet.

Bart i Østmarka, her fra en kløft før Tørrgranåsen.

Østmarka har alltid vært preget av korte vintre, men vinteren har ikke kommet hit ennå, den har ikke kommet til noen av områdene i Oslomarka. Været er grått og surt, det antydning til regn i luften. For varmt til å snø. Setter ut fra Ellingsrudåsen. Stiene er bløte og det surkler under føttene. Det er omtrent jul, det skulle knitret av snø under føttene nå, noe er feil.

Drivende tåke over Puttåsen.

Skogen er omhyllet av tåke, den sure vinden driver skyene gjennom trærne. Det er likevel langt fra det man kaller vær i andre deler av landet. I tåken forsvinner nesten trærne rundt Lauvtjern, vannet ser isfritt ut, men rett under overflaten er det is. På Haukåsen er alt grått, golfballen kommer først sakte til syne når man er rett ved den. Sist jeg var her, i januar, var det heller ikke noe snø. Mer is. Da sto også kjentmannsposten her, men det er først nå jeg stempler av i boken.

Hjertet av Østmarka, Lauvtjern.

På Elvåga er det ikke noe is, nå er det bølgene som rår der, i takt med vinden. Vinden høres godt gjennom trærne, det suser. Og det mørkner sakte. Ved Nordre Skytten følger jeg den umerkete stien som går langs vannet, må klatre opp svaberg og trapper. Går i en evighet i og opp langs bekken i Deledalen, plasker i vannet. Lurer på om jeg har sett feil på kartet i det synkende lyset, men neida, jeg kommer til rett sted.

Et enslig tre i tåken på Haukåsen.

Stempler av for Stakanløypa, som jeg har gått på ski, når det er snø her. Surt å sitte og spise lunsj nå, i tillegg noe sent. Lyset er borte på veien ned, det blir og stillere.

Haukåsen 357.

Få andre vandrere som krysset min vei idag, noen få fram til Mariholtet. Ingen på runden rundt Nord-Elvåga. Fra Mariholtet mot Skullerud bare noen enkelte sjeler ute i mørket. Skyene løser seg opp når jeg nærmer endestasjonen for vandringen.

På sykkelbro gjennom skogen.

Vel hjemme finner jeg ut at jeg forlot Østmarka så alt for tidlig, men lite ante jeg der jeg gikk under det tunge skylaget at det skulle bli ett så vakkert nordlys på himmelen senere.

Grått over Sør-Elvåga ved Pettersbråtan.

Klatring på trapper langs Nord-Elvåga ovenfor Nordre Skytten.

Stakanløypa.

Lys over dammen ved Nord-Elvåga.

lørdag 19. desember 2015

Fra vannhull til vannhull i Nordmarka

Det kan kanskje regnes som litt sært, men jeg liker virkelig å gå alene i mørket i skogen med bare meg og lyset fra min lille hodelykt. Suset fra vinden, raslingen fra bladene og trærne, små og store drønn fra isen vinterstid, kvister som knekker (hvem der?) og likevel stillhet. Så mens folket går fra vannhull til vannhull i sentrum pakket jeg sekken og tok toget til Movatn, på min egen lille fra vannhull til vannhull gjennom Marka. Går fra Movatn til Hammeren på skogsbilveien, is her og der. Der det er is på veien trenger man nesten ikke hodelykten heller, isen lyser nok opp til at man ser hvor man går. Stopper ved Finntjern, Rottungen og Skjærsjøen, en kald øl ved hvert vann, hvert vannhull. Sitte stille ved vannene i mørket og tåken og bare lytte...

Kjelsås stasjon.

Lys i mørket ved Lørenskog Gård ovenfor Movatn.

Skinn i mørket ved Lørenskog Gård ovenfor Movatn.

Sagene Rød Jul ved Finntjern.

Isen på Rottungen forsvinner inn i mørket.

Ved Hammeren.

lørdag 12. desember 2015

Kjentmannsmerket: Kroktjern

Skogen kaller, både på meg og på Kong Vinter, men Kong Vinter hører ikke helt etter. Kallet forblir uhørt. På Sollihøgda er rimet på den harde bakken det nærmeste en kommer snø. Solen ligger lavt over terrenget, ellers er det rolig på himmelen, men man ser jo ikke vinden som blåser friskt.

Jeg kjenner på meg selv at idag har jeg mest lyst til å bare gå, å vandre innover i skogen, gå dit beina mine fører meg. Gå, og legge tankene igjen bak meg, sammen med julestria og pakkemaset i hovedstaden. Vandrer på blåstiene nordover fra Sollihøgda, enkelte partier med mye is på stien, men det går fint (har med brodder i sekken, til nød). Det er mer is på skogsbilveiene, strekninger man fint kunne gått på skøyter.

Kan likevel legge turen innom en kjentmannspost når man er i nærheten, så fra Sørsetra bærer det av i retning Kroktjern. Isen blir tykkere, bredere og glattere, den dekker hele skogsmaskinveien (ingen grusvei under). Jeg sklir på isen, i veldig sakte film, som om jeg bare langsomt legger meg rolig ned. Sekken tar av for fallet, men jeg må være mer forsiktig. Kort tid etterpå sørger jeg selv for at jeg får en kvist rett på øyet, hvordan vet jeg ikke. Jeg går videre som om jeg strigråter, og bruker en god del tid på å kalibrere øynene igjen.

To jegere er nedenfor Kroktjern og venter på hunden som har fått los. Det har ikke blitt noe jaktbytte, harer, denne gang. Årsaken til at det er satt opp en post ved Kroktjern har jeg igrunn ingen lyst til å si, for noen er det litt tabu sånn informasjon videre. Ved vannet er det uansett bygget opp en liten dam, med en lav terskel foran. Nå oversvømmes terskelen, en liten miniatyrfoss.

Skogen fortsetter videre, stille, fortsatt mest grønn, forbi Geitstigen. Går ut på Kongens Utsikt, den lave solen (som jo er på vei til å bli så lav at den går ned bak horisonten) gir landskapet nedenfor et varmt lys. Selv om lyset er varmt der nede er det noe kjøligere her oppe på utsikten. Kan ikke sitte lenge og spise lunsj, selv om teen varmer.

Bestemmer meg for å gå tilbake til Sollihøgda, bare veien og mørket, burde rekke tilbake i tide før bussen begynner å gå med sjeldnere mellomrom. Og så går jeg feil, noe jeg jo omtrent aldri gjør. Følger den bergenske kongeveien, som jo leder mot Lommedalen. Oppdager ikke feilen før en time senere, jeg stusser veldig på skiltet som peker ned til Djupdalen på min høyre side. Djupdalen skal da vitterlig være på min venstre side. Kanskje er det alderen som begynner å gjøre sitt inntog. Jeg snur.

Satser på å rekke bussen fra Sundvollen istedet. Ned Krokkleiva i mørket, mindre is enn ventet. Når bussen fint. Afterwalk på Crow Bryggeri.

På stien ovenfor Damtjern (ikke den mer kjente lengre nord), nesten oppbygd.

Kroktjern.

Liten foss over den lave terskelen til Kroktjern.

Isvegg.

Icelfie #2.

Isblomster.

Baklys.

Gyrihaugen stiger tydelig opp av marka.

Kongens utsikt.

Det vokser videre opp gjennom mosen.

søndag 6. desember 2015

Troll I Eske: 45 Years

Noe av det morsomste med troll i eske, er å prøve å gjette hvilken film som blir vist. En sjekker listen over kommende filmer og merker seg typiske trekk ved en film som gjør den aktuell. Typiske Arthaus-filmer vil omtrent alltid være det, men det hender jo titt og ofte at mer mainstream-filmer blir viet plass i esken. De store blockbusterne derimot, kan man utelate med engang. Du vil ikke få se Star Wars, Ringenes Herre eller lignende filmer her.

45 Years.

Idag var introduksjonen særdeles kryptisk, utenom 'reklamasjonen' for neste års program. Det var en regissør som de hadde vist en film fra før, det kan jo være så mangt. De likte regissøren, sier nesten seg selv. Han hadde før ikke jobbet med film, men hadde blitt trukket inn i det, sa meg ikke så mye. Nesten som at kremen av skuespillere var samlet i filmen, ingen film som likevel blinket seg ut.

På lerretet dukker 45 Years av Andrew Haigh opp. Et ukjent navn for meg, jeg må etterpå sjekke opp på Imdb hvilke filmer han har laget før. Han har laget Weekend før, den mener jeg å huske at har blitt vist på trollet før, men jeg så den ikke. Filmen hadde jeg hørt om. Utifra det jeg hadde hørt om filmen på forhånd, så var ikke dette en film jeg ville ha prioritert å se på kino for å være ærlig. Jeg tror ikke det er en dårlig film, jeg tror bare ikke jeg er i målgruppen for den. Jenta ved siden av meg er tydelig det, jeg hører et klart og fornøyd 'yes' fra henne i det tittelen på filmen blir vist.

45 Years handler om et eldre ektepar, spilt av Charlotte Rampling (Kate) og Tom Courtenay (Geoff), som skal feire sitt 45 års jubileum. I noen dager før selve feiringen mottar imidlertid Geoff et brev som sier at de har funnet levningene etter en av hans tidligere flammer, som forsvant i en isbre i Sveits. Opplysningene kaster skygger over de følgende dagene, da brevet vekker til live gamle minner hos Geoff, noe som fører til at Kate starter å tvile på om det er egentlig hun Geoff lever for.

Fotografiet i filmen er vakkert, skuespillet er bra og utgangspunktet for intrigen om man kan kalle det er også interessant. Likevel uteblir den store konfrontasjonen, det som kunne bringe en større nerve inn i filmen. Det som bygges sakte opp, fisler sakte bort mot slutten og blir en standard vi vet hvordan det går endelse. Synd, for det er grunnlag for mye mer i filmen. Jeg er likevel nok ikke innenfor målgruppen for denne filmen, så det er nok en stor sjanse for at de vil sette større pris på denne filmen enn jeg. Ikke en dårlig film av den grunn.

lørdag 5. desember 2015

Kjentmannsmerket: Plassedammen (Mattisplassdammen)

Desember og jeg venter på en vinter som ikke kommer. Det er ikke ekte vinter før man kan høre snøen kramme seg under føttene sine, ihvertfall i mine øyne. Før mørket, som kommer så alt for tidlig, lyses opp av et hvitt snølag.

Det er en tid hvor lydene er dempet i skogen, som om dyrene sitter stille og venter på at vinteren skal komme de og. Færre folk ute, en enslig vandrer her og der. Opp fra By i Lommedalen er det is og det er grønt, det er bare spor av snø.

Spor av snø.

Innover og oppover i Krokskogen blir det likevel mer hvitt etterhvert. Vått og isete ligger det snø på stien, man tråkker igjennom og drar opp en våt sko. Går over små broer med hvite og glatte trinn. Småvann ser isfritt ut på overflaten, under ligger det et tynt lag med is. Vi er to ute og går nå, en ung gutt som haster videre, ønsker å nå Ringkollen før det blir mørkt.

På Myrseter er det stille, på den lille hytta Drømmen ved siden av og. To unge jenter kom fra den retningen, kanskje de hadde overnattet der i natt, kanskje ikke. Kallebråtaåsen byr på et bratt stup og en utsikt ned mot skogen og Plassedammen nedenfor. Is på vannet, frostrøyk i enden.

En trebro av snø nedenfor Småvann.

Ved Mattisplassen er skoene våte og stien fortsetter videre gjennom et tykkere lag med snø. Nesten som det har vært et snøskille, det er mer snø på denne siden. Det blir nesten vassing ut av det. Sti over runde steiner dekket av snø langs kanten av Plassedammen, i enden mot demningen.

Ved demningen ligger kjentmannsposten. Før ble vannet regulert, fløting av tømmer ble gjort på vannet og fallet fra vannet ble brukt til vannkraft. Som det fortsatt gjør. Om sommeren er det et populært badested, kanskje om vinteren og for enkelte sjeler. Nå ligger det is på vannet, bare åpent der hvor demningen ligger og vannet fosser ned.

Under overflaten på Småvann, et tynt lag med is.

Føttene er våte og kalde, men får forbli kaldere. Pause må man ha og det børstes snø av en rund stokk brukt som benk ved vannet. Det ble litt mer vinter etterhvert. To kopper med te varmer. I den andre enden av vannet glir en person forbi, ser ut som på skøyter, men personen forsvinner så opp i lia. Så må være på ski. Vet ikke helt om jeg ville stolt helt på isen her.

Følger elven nedover. Kald. Føttene altså. Der blåstien krysser Store Lomma er det vading i de mer varme årstidene, et tau henger over elven, begynnende is på begge sider og frådende vann i midten. Vading utgår, selv om en litt ond tunge i bakhodet sier at jeg jo allerede er iskald på beina så å gå over burde ikke gjøre noe mer fra eller til. Kan ikke hale meg over elven på tauet heller, da ender jeg opp under vann. Det får bli broen ved Tverrelva istedet.

Småvann.

Mørket senker seg, samtidig som at varmen gjenvinnes i føttene, på vei ned mot By igjen. På grusveien, men grusen dukker ikke opp før nesten nede ved By, kunne gått på ski her. Det ble litt mer vinter etterhvert likevel, men ikke nok til å få godkjentstempelet. Bussen kjører idet den får øye på meg og blir borte i mørket. Halvtime til neste avgang, jeg går et stykke før jeg stopper ved et busstopp og kan skifte til tørre sokker. Neste buss kommer og jeg reiser hjem, fra et kort besøk i en halvvinter.

Utsikt fra Kallebråtaåsen ned mot Plassedammen.

Her går stien, på snøen, på runde steiner.

Isflarn.

Plassedammen -(Mattisplassdammen).

Langs Vesle Lomma.

Hogstfelt, noen trær føler seg kanskje litt utsatt nå.

Ikke over her denne gangen, ved Store Lomma.

Is i blåtimen.

populære innlegg