mandag 27. juli 2020

Ravnejuv

I Tokke, sør for Åmot i Vinje ligg det et juv, et juv så vilt og mektig at en rise slo seg til i juvet. Ravnejuv heter det og lite ante jeg om det inntil en pilegrimsbefaring tok meg til kanten av avgrunnen. Når jeg oppdaget det ruvende juvet var været hufsete, vått, surt og hustrig. Å komme ut til kanten av stupet av var som å stirre avgrunnen i hvitøyet. Nedenfor kunne jeg høre bruset fra Tokkeåi, vagt synlig i alle skyene som slåss om å beleire de steile og bratte fjellsidene til juvet. Mektig er ordet. Og det er enda mektigere å komme dit i dette været enn i godvær.

Fra kanten av avgrunnen er det 350 meter rett ned. Det er et overheng her og, titter en utenfor stupet vil en kjenne et godt sug i magen. Dette er er ikke et sted for de med høydeskrekk. Vis aktsomhet ved stupet, folk har falt ned og omkommet.

Risen som budde her i Ravnejuv ble arg når kristendommen kom og kirker ble bygget. Når klokkene kimet for første gang i Nesland kirke, på andre siden av dalen, ble risen så sinna at han kastet en gedigen stein etter 'bjøllekyra'. 'Bjøllekyra' var navnet han ga til kirken. I Dauvlingholet ligger steinen han kastet, for kirken traff han ikke. Kanskje er det ekkoet av brølet hans vi hører om vi legger øret utenfor kanten.

Luftstrømmene er og artige rundt Ravnejuv. Her kan man kaste ut et lett lommetørkle, eller et papir. For så å se det bli blåst rett opp igjen etter at det har blitt kastet ut for stupet. Og en gang sto det også et hotell i nærheten (Ravnejuv Hotell som ble bygget i 1900, gikk konkurs etter ni år i drift og ble så flyttet til Åmot hvor det brant ned lille julaften 1923), og det ble bygget en dansepaviljong omtrent på kanten av stupet. Så fikk en bare håpet at ingen av danserne ble for overivrige. Paviljongen ble satt opp i forbindelse med kongelig besøk, da den franske keiserprinsen Napoleon IV og den svenske kronprinsen Gustav tok seg en tur i Telemark (som het Bratsberg amt på den tiden, fram til 1918) i 1878.

Så tok jeg og min far turen til juvet senere. Da lå ikke regnet eller skyene like tett, selv om det danset noen regndråper i luften her og der. Noen steder tett i horisontene, andre steder ikke. Stupet var like langt ned, klippesidene like bratte, men utsikten mer synlig. Fortsatt storslagent og mektig. Senere kjørte vi rundt og kunne se på klippene og Ravnejuv fra den andre siden.

mandag 20. juli 2020

(Røldalsleden) Dag 2: Myrkvarvvatn - Gregardstjønn

Røldalsleden, dag 2.
Avstand: 25,3km (57.7km).


På dag to våkner jeg opp til en vakker morgen, fremdeles i det lavere fjellandskapet i Morgedalsheiene. I dag avslutter jeg vandringen mellom Morgedal og Øyfjell over disse sjarmerende, idylliske og nydelige kuperte åsene pakket med skog og innsjøer. På resten av dagen vil jeg hovedsakelig tilbringe på den rolige landeveien mellom Øyfjell og Åmot, med små avstikkere inn i naturen og passere små og naturskjønne innsjøer. Først kommer jeg meg imidlertid ut av teltet og setter meg ned ved vannet for å tilberede frokosten og morgenkaffen.

Nær Fitjan, en gammel seter i fjellene.

Tilbake på ruten går jeg først vekk fra Myrkvarvvatn og så rundt før jeg kommer tilbake til nordsiden av vannet senere. På veien tar pilegrimsvandringen meg forbi en gammel fjellgård, Fitjan, som har vært aktiv i flere hundre år, sannsynligvis helt tilbake til middelalderen. Med tanke på beliggenheten er det vanskelig å se hvorfor det en gang var bygget et lite kapell her også, i henhold til legendene, ingen rester av det eksisterer nå. Selv om det å ha et kapell på eiendommen din var et tegn på prestisje og makt.

Myrull og fjell.

En gul pil dukker plutselig opp for å hjelpe meg å finne veien.

Stien jeg går på etter Fitjan var en gang den gamle veien over fjellet mellom Langlim og Høydalsmo. Ved første øyekast er det vanskelig å se på den som en vei, da det er vanskelig å se den som en sti også. Å kunne se de gule veimerkene er nøkkelen til å finne veien videre. Et velkomment syn på denne siden av turen mellom Morgedal og Øyfjell er den plutselige tilstedeværelsen til et velkjent ikon på Caminoene til Santiago. Ved flere anledninger finner du gule piler som hjelper deg med å finne veien.

Veimerking og sti langsmed Stavatjønn.

Som forventet hadde ikke skoene mine tørket i løpet av natten, og hvis det er noen trøst å finne, er det at de snart ville vært helt våte igjen. Turen fortsetter i nesten samme retning som den endte i går. Vått og vakkert, men nå under en klar blå himmel. Foran meg er det noen lave topper uten navn som stiger opp. Før klatringen begynner opp i dem, tar ruten meg forbi de to vakre Stavatjønn- og Kultantjønn-innsjøene.

Seende ut over de idylliske åsene mellom Morgedal og Øyfjell.

Nordigardkriklan nedenfor.

På toppen av stigningen mellom Kultantjønn og Nordigardkriklan innsjøen passerer man det høyeste punktet på denne etappen av Røldalsleden, på 965m, stien er delvis bratt på enkelte steder. Jeg klatrer opp på toppen av en liten høyde som gir en super utsikt over det omkringliggende landskapet. Fra toppen kan jeg skue ut over landskapet jeg har gått gjennom.

På toppen av en ikke navngitt topp, mens jeg ser på det vakre Telemark landskapet og hvor jeg har gått. Kultantjønn og Stavatjønn nedenfor.

Nær Nordigardkriklan innsjø ser jeg restene av det som har vært et lite kapell, Kriklankyrkja. Bortsett fra det vakre landskapet, er det de forskjellige stedene jeg ser og går forbi som ser ut til å være en av de store gledene ved å gå denne pilegrimsreisen. Å se alle de gamle gårdene, setrene, små kapellene og historiene i fjellet, samt de gamle gårdene og stabburene i dalene nedenfor. Historie som ikke må glemmes.

Det som gjenstår av et gammelt kapell oppe i fjellene, Kriklankyrkja.

Idyllisk vandring etter Nordigardkriklan.

Med surklende føtter fortsetter jeg turen gjennom dette naturskjønne og idylliske landskapet. Å tenke på at det er så nært alle stedene jeg har vandret rundt her, men at jeg aldri har vært her før. Det er synd. Det må fortsatt utvises forsiktighet når det gjelder å finne stien. Ensomme myrer med hvit myrull passeres mens øynene mine søker etter det neste gule veimerket. Der ingen bygninger lenger står, men en gang sto ved Nivelkinn, begynner ruten sin nedstigning mot Øyfjell. En gresskledt sti som fører nedover før det brått skifter til en grusvei på grunn av en utgravning. Jeg har kommet inn i hytteområdet ovenfor Øyfjell.

Gjæslemotjønni, Røldalsleden går rundt vannet til høyre og forlater det på den andre siden.

Å spise lunsj midt i et hytteområde er ikke det jeg vanligvis foretrekker, men magen er uenig med meg og krever handling. Uten tvil kunne jeg ha funnet et mer naturskjønt sted, men når et bord med benker dukker opp ved siden av grusveien, griper jeg muligheten.

På nedstigningen fra Nivelkinn.

Falleferdig låve ved Trovatn, Raudsinutan i bakgrunnen.

Øyfjell ligger på slutten av denne etappen av Røldalsleden. Dette er et lite skogsamfunn med begrensede tjenester til den passerende pilegrimen. Selv om det er en matbutikk her, som tilfeldigvis også er åpen på søndager. Overnatting er imidlertid begrenset til Trovassli, et sted som mer henvender seg til større grupper enn enslige vandrere. Jeg går bort til butikken, forbi det som er igjen av den gamle broen på veien. Den gamle broen ble bygget mellom 1925 og 1930, på den tiden hvor det bare var en bil i landsbyen. Det er en varm dag, i motsetning til i går, og noen forfriskninger ville være godt. Bortsett fra det, har jeg ikke noe behov for å kjøpe proviant.

Vikåi i Øyfjell. Restene av fundamentet til den gamle broen er synlig i midten av bildet.

Øyfjell kyrkje. En spesiell ting med denne kirken er at den er bygget helt firkantet.

Ingen veimerker peker mot den lille kirken, men hvis du skal følge ruten, må du gå til den og tilbake igjen. Den er imidlertid lett å finne, til tross for størrelsen. Øyfjell kyrkje er en av de minste kirkene i Norge, innviet i 1833 og med bare plass til 60 til 70 personer.

En slitt låve ved veien etter Øyfjell kyrkje.

Lupiner.

Rett etter Øyfjell og den lille kirken, kommer ruten inn på veien som heter Fiskestigen. Dette er en rolig landevei som går mellom Øyfjell og Åmot. Jeg foretrekker å ikke gå på veier, men dette er i det minste en stille vei som ser få biler som kjører på den (bortsett fra i "rushtiden" før og etter jobb). Det er litt kjedelig i begynnelsen, men etter en langsom klatring opp, åpner landskapet seg opp og Sondovlivatn vises i utsikten nær veien.

Sondovlivatn.

Vandring på den stille Fiskestigen veien ved siden av Teddemodammen.

Veimerking på denne delen av pilegrimsleden ser ut til å være ganske bra. Røldalsleden går ikke på den harde veibanen helt til Åmot. Innimellom tar den små krumspring inn i skogen og myrene ved siden av veien, men her eksisterer det veimerker for å lede deg på vei. Gamle og slitte, som de bestefaren min laget, finnes her ved siden av de små stiene som går utenfor veien. Det er bra og, for stien er noen ganger litt uklar.

På en av avstikkerne fra Fiskestigen veien.

Turen tar meg forbi Sondovlivatn og Teddemodammen, før jeg tar den første utflukten inn i skogen på en hyggelig sti før jeg kommer til det idylliske Mjåvatn. Bare noen få biler har kjørt forbi meg mens jeg gikk på veien. Det vakre været og det hyggelige landskapet gir en flott tur.

Hovdestøylnuten.

Fiskestigen og Mjåvatn.

Mjåvatn er en virkelig naturskjønn og idyllisk innsjø som ville vært et fantastisk sted å vandre til hvis det hadde ligget uberørt i fjellet. Heldigvis er veien veldig stille, men den er der fremdeles. Jeg setter meg ned på et nes i vannet, et sted som ville vært en flott campingplass. Føttene og sokkene mine er fuktige, så det er godt å ta dem ut av skoene og gi dem litt luft. Jeg lurer på hvor bra fisket er her. Det er fristende å tilbringe kvelden og natten her, men det er fortsatt for tidlig å stoppe for dagen, og jeg har lyst til å legge flere kilometer bak meg før jeg stopper.

Idyllisk landskap ved Mjåvatn.

I bakgrunnen stiger det karakteristiske Vehuskjerringa-fjellet opp. Før Gregardstjønn tar stien noen korte avstikkere utenfor veien. Først for å besøke en liten stein ved Sisseldikji. På steinen finner du flere kors og piler hugget inn i den. Kanskje var det pilegrimer på vei til Røldal som har laget markeringene på steinen, men ifølge en myte ble de laget for å minnes en jente som ble drept av en bjørn i en myr i nærheten. Derav navnet, Sisseldikji.

Veimerker på en klippe.

Mjåvatn.

Den andre avstikkeren tar pilegrimene til en avsats i en klippe, kalt Olavslega. Dette stedet er også relatert til Olav den Hellige. På en reise gjennom Telemark måtte han sette opp leir her for å vente på forsterkninger fra Seljord. Folkene fra Vinje, som motarbeidet ham, hadde samlet seg et sted i nærheten, og ryktene var at de var flere enn han hadde mønstret. Mens han ventet på dem, fant Olav den Hellige denne avsatsen og hadde lagt seg på den for å hvile. Slik går i det minste historien, men navnet ble sittende, Olavs seng.

Vehuskjerringa i bakgrunnen.

Etter Olavslega begynner stien å klatre ned mot Gregardstjønn og Åmot. En annen avstikker går bratt ned gjennom skogen, mens den neste ikke føles virkelig nødvendig. Bare for å omgå veien med 200 meter eller så, og da på et veldig vått underlag.

Kors skåret ut i en stein ved Sisseldikji.

Gammelt Røldalsleden veimerke.

Ved Gregardstjønn, en annen idyllisk innsjø, tar jeg avskjed fra Røldalsleden for i dag og søker etter et sted å slå leir. Ute på en odde med utsikt over hvor solen vil gå ned slår jeg opp teltet. Et vakkert sted å sette seg ned for kvelden på. Fra butikken hadde jeg kjøpt med meg en boks øl, men før jeg får glede av den, må jeg tilberede og spise middag. Nok en veldig god dag er over når det blir kjølig ute og jeg kryper inn i teltet mitt for natten.

Olavslega, hvor Olav den Hellige etter sigende sov mens han ventet på forsterkninger fra Seljord.

Kveld ved Gregardstjønn.

En mye lettere dag når det gjelder å finne ruten. Veimerkingen var stort sett bra på denne delen av Røldalsleden. De stedene jeg savnet bedre merking på var rundt Nivelkinn og derfra og ned til Øyfjell. At de små avstikkene fra Fiskestigen-veien var så godt merket, kan jeg ta som et tegn på at stien er omlagt mellom Seljord og Morgedal, noe som jeg finner uheldig.

Nok et idyllisk vann å telte ved siden av, Gregardstjønn.

Tips for denne delen av Røldalsleden (fra Myrkvarvvatn til Gregardstjønn):
  • * Etter Fitjan (nær Myrkvarvvatn), hjelper gule piler deg med å finne ruten i tillegg til de gule veimerkene.
  • * Vær oppmerksom på hvor ruten går litt etter at du har forlatt Myrkvarvatn, det er en liten trebro som du ikke skal krysse, men i stedet ta til høyre.
  • * På Buin, der jeg møtte utgravningen, følger ruten grusveien helt ned til Trovassli, men det er få veimerker her.
  • * Ingen veimerker som peker mot Øyfjell kyrkje, men veien dit er tydelig.
  • * Den eneste mulige overnattingen er på Trovassli i Øyfjell, men de henvender seg vanligvis bare til store grupper. Det kan uansett ikke skade å prøve å kontakte dem og spørre om du kan få overnatte der.
  • * Etter Øyfjell er det neste stedet å finne overnatting campingplassene i Åmot, den første etter 15 km, deretter 2 km etter det igjen.
  • * Også ingen butikker mellom Øyfjell og Åmot, 18 km senere.
  • * De normale etappene på denne delen er Morgedal til Øyfjell, Øyfjell til Åmot.

<< Myrkvarvvatn // dag 1

populære innlegg