Merkelig liten hule ved Varingskollen.
Starry eyes...eller er det ugler i mosen?
Varingskollen Rundt var ruten jeg hadde tenkt å følge, men jeg burde nok kanskje ha fulgt bedre med i naturfag-timene. For jeg velger den ruten som går sør for Varingskollen, det er jo da den første man kommer til etter å ha steget av toget. Det er bare tiden som gjør at jeg burde ha fulgt bedre med i timene, ikke noe annet. Det er bare å pakke seg inn i regntøyet fra start av, og vente på at skoene skal bli gjennomvåte. Me like.
Tømmerhogst-totemer på Varingskollen Rundt stien.
Varingskollen Rundt.
Stien jeg tar er ikke merket av på kartet, men jeg vet at den skal krysse blåstien som går opp til Varingskollen på den andre siden, jeg må bare komme meg rundt altså. Det er en fin tur okkesom. Ved siden av stien er det en liten hule, hvor noen har hengt opp barne- eller dukke-klær, med andre snurrige ting i. Det er en litt surrealistisk hule, som en lurer litt på hva meningen med er. Stien går sakte rundt kollen, i et gjennomgrønt landskap i regnet, stigende hele tiden. Retningen stien tar gjør meg mer usikker, den ser ut til å gå mer og mer sørover. I et hogsfelt har noen ivrige sjeler brukt tiden sin på å lage 'totemer' av løse trestubber.
Geitberget.
Varingskollen Rundt.
Geitberget er utpekt som et utsiktspunkt, men det er fint lite utsikt derfra nå, selv om jeg på et kort tidspunkt såvidt kan skimte verdenen nedenfor gjennom tåkehavet. Det er likefullt et tøft lite berg, med en våt svaberg av en rygg som den mest prominente featuren. Det er etterpå at jeg gjør en av mine sjeldne brølere. Sørfra kommer det opp en blåsti, men jeg er sikker på at det ikke er her jeg skal gå ned for å komme til Greveveien. Så jeg går videre, men etter en god stund begynner jeg å tvile. Jeg føler at jeg har gått lengre enn jeg burde, og at jeg nå er på vei tilbake til Varingskollen stasjon igjen. Jeg går Varingskollen Rundt, virkelig rundt, men det er jo ikke hva jeg vil. Så jeg snur. Det er en feil.
Dystert over myren mellom Varingskollen og Greveveien.
På klopper over myren mellom Varingskollen og Greveveien.
Tilbake ved stikrysset tar jeg ferden nedover, jeg går forbi en liten koie. Det er et godt tegn, det husker jeg jo fra da jeg gikk opp til Varingskollen tidligere. Så går jeg forbi en litt større husmannsplass, husker ikke det like godt. Så begynner tanken om at jeg jo har gjort en brøler å melde seg, men jeg er sta og fortsetter videre. Og ser da ikke landskapet, selv i tåken og regnet, ganske likt ut som på en tidligere tur jeg har gjort? Her har jeg jo da kommet opp fra Åneby. Og etter vandring på litt flat mark så kommer jeg til et kjent kryss. Her skulle jeg ikke være. Slukøret må jeg snu, selv om jeg nå tar en annen vei opp igjen (på blåstien, jeg hadde fulgt en skogsbilvei ned). Det er jo bare en fin tur, men jeg har kastet bort kanskje en time. Stikrysset igjen, så samme sti igjen og enda lengre enn sist, kommer jeg til Heitåsen. Derfra går det ned, og så er jeg der jeg skulle ha vært for en stund siden.
Gappahuken. Denne var det godt og artig å komme tilfeldig over, akkurat i tide før neste regnskyll når man kunne tenkt seg å spise lunsj.
Elvannet.
I den grå verden, over myrer tunge av været, tar plankegangene meg over til Greveveien. Herfra kan jeg ikke gå feil på en god stund, jeg skal følge veien videre. Veien den er sur og kald, og varmen jeg har bygget opp forsvinner mens jeg går. Jeg har tatt sikte på å finne en sti som går av fra veien i sørøst-enden til Elvannet, som gjør at jeg slipper en lang omvei hvis jeg skulle tatt blåstien. Stien finner jeg lett. Og den leder meg til ett overraskende sted.
"Enketangen" NØ i Elvann.
Ved grunnmuren etter arbeiderbolig med "rum for ingeniør og opsynsmand" ved Trehørningen.
Og på et bedre tidspunkt kunne ikke stedet ha dukket opp heller. I enden av stien kommer jeg til en gapahuk som noen entusiaster må ha satt opp. Gitt tiden jeg har brukt, merker jeg at det ikke er lenge til det er på tide å spise lunsj. Nå har det vært et lite opphold i regnet en stund, men det er mer regn i anmarsj. Ypperlig å kunne få sitte ned under tak mens jeg spiser min medbragte niste og se (og høre) det regne utenfor.
Utløpet ved Sølvvika i Helgeren.
Ved rester etter barakke ved Sølvvika i Helgeren.
Nord i Elvannet hadde gården Nordre Haug planer om å sette opp en skogshytte. Denne hytta ble det ikke noe av, selv om den ble påbegynt, bare kjellergropen står igjen. Stedet hytta skulle bli anlagt på har fått navnet Enketangen, etter enken Anna som eide Nordre Haug. Ved siden av Elvannet sitter det to damer og myser utover vannet med sin nå gråe vannflate, forhåpentligvis er de to ikke enker. Elvannet har alltid vært et fint vann, og så er det og enkelt tilgjengelig.
Mye vann i Helgeren.
Et reflektert tre.
Jeg begynner å gå meg varm igjen, det er få følelser som er bedre enn det. Fra Elvannet går det rake veien til Trehørningen, merkelig nok kan jeg ikke huske å ha gått denne stien før, der den går forbi Øvre Øyvann. Sør for gården Trehørningen og øst for vannet ble det satt opp en arbeiderbolig for arbeiderne som jobbet med Det Store Vanntyveriet. Altså overføringen av vann til Maridalsvannet, det er nå flere tunneller som leder ferskvann gjennom marka og de forskjellige vannene og ned til Maridalsvannet. I arbeiderboligen var det også egne rom for ingeniør og oppsynnsmann. Nå er det bare en tykk grunnmur som står igjen, arbeiderboligen har blitt flyttet for en god stund siden. Å finne restene av arbeiderboligen var ikke så vanskelig, men det er litt kronglete underlag siste biten.
Trollskt over Fuglemyrhøgda.
Mere trollskt over Fuglemyrhøgda.
Ikke langt unna her igjen, ligger det også rester etter en bolig som arbeiderne brukte under denne jobben, eller mer en midlertidig brakke (eller barakke). Å komme seg dit er ganske så interessant. Du har kanskje sett det før hvis du har gått på ski over Helgeren og gått inn på land ved Sølvvika, men rett ved der skisporene går ligger det et utløp. Her ledes vann gjennom marka. Under arbeidet ble det satt opp en jernbolt med en ring på. Denne ringen var livsviktig, for den markerte vannstanden i Sølvvika, hvis vannet ble for høyt ville det renne gjennom ringen og da måtte tunnelarbeidet stanses. Når jeg er her nå står vannet over tunnelåpningen. På en kronglete tur finner jeg restene etter barakken. Det er mye vann i Helgeren nå, rett utenfor den lille odden står det et tre et stykke uti vannet.
Tåke over myra på Fuglemyrhøgda.
På blåstien over mot Liggeren.
Alle disse tre postene som jeg har tatt idag står relativt tett i tett, eller nære hverandre, og alle har som felles at det bare er grunnmuren eller grunngropen som står igjen. Tilbake går jeg over Fuglemyrhøgda. Nå er det bare lett yr i luften, men i tillegg er det tette sammenstillinger av skyer over høyden. Det gir hele turen ett trollsk preg, der trærne bøyer og bender seg i delvis deformerte stillinger. Det er ikke vanskelig å forstå at myter oppstår om man går i sånt landskap.
Med utsikt over Liggeren og Øyungen.
Kalven.
Det letter litt over mot Liggeren fra Gørja, men det hjelper lite på mine våte føtter. Ved siden av kjentmannsposten på Gørjahøgda (posten står der fortsatt), blir det en kort pause med påfyll av mere mat. Det ligger en rolig stillhet over Liggeren med Øyungen i bakgrunnen nå, kanskje en for rolig stillhet. Nede ved Kalven kommer det en skikkelig regnskur, i flott kontrast mot solen som såvidt bryter gjennom skylaget i vest. Det har vært en rolig tur med tanke på å møte andre folk, men nede ved Øyungen er det som forventet mere liv.
Øyungen.
Det nye oset til Øyungen.
Herfra er det bare sjarmøretappen igjen ned til Skar, jeg tar østsiden av elven ned, synes den er finere enn den på vestsiden. Det renner bra i elven nå. Godt hørbart på veien ned. Og nede var det ikke veldig lange ventetiden på bussen som skal ta meg hjem igjen. Vått ble det. Fint ble det. Trollsk ble det. En super tur gjennom Nordmarka (men det var godt å få tatt av seg de våte klærne og tatt seg en...varm dusj).
Skarselva.
