Kjentmannsmerket: Tjuvstuåsen

...og en tur på tvers av Østmarka.

En skal ikke langt utenfor Oslo før en, ja, befinner seg langt ute på landet eller gokk som noen velger å kalle det. Jeg sitter på bussen til Lillestrøm om Enebakk, og den går en lang vei ut på landet før den kommer dit. Så langt skal ikke jeg, jeg går av på Skjønberg og derfra skal jeg ut i Østmarka. På ny kjentmannsjakt, til den østligste posten i heftet.

Tjuvstuåsen.

Det er bare grått og trist når jeg tar mine første steg oppover lia mot åsen som er målet, utsikt kan jeg nok se langt etter. Regne begynner det vel å snart å gjøre også tenker jeg. Da er det godt å komme fort fram til målet, Tjuvstuåsen. Her skulle det visstnok ha vært et tilholdssted for røvere før, som navnet tilsier. Fra åsen skulle de ha god oversikt over området rundt, jeg har ikke god oversikt over området rundt nå. Med gode grunner. Åsen er innhyllet i tåke. Men vent, jeg har jo et mål til.

Mørkåstjerna, på en regnfull dag i oktober.

Så kompassnålen snurrer og jeg setter kursen gjennom tåken i retning vest. Ned åsen gjennom kratt og lyng utenfor sti og sikre tegn. Etter plasking gjennom myr og buskas kommer jeg til Mørkåstjerna. Trenger ikke kompasset for å finne den blå-merkete stien fra skogsbilveien som går fra det tjernet, så det legges tilbake i kartmappen. Våt og gjørmete er den stien, og når jeg kommer til Setertjerna tar regndråpene til med større styrke. Ikke åpent på stua der, så for meg blir det bare skifte av bukse og en skive i farten før jeg setter nedover Badstudalen. Hvor er badstuen når en trenger den?

Tunge skyer ligger som et tungt slør over trekronene og gir tåkefulle skoger.

En har jo hørt at det er mange badstuer i Finland, i Finnland i Østmarka er det ingen. Ihvertfall ikke åpne for tilfeldige forbipasserende. Jeg møter heller ikke på noen finner her. Med regnet sildrende ned jakken inntar jeg en rask lunsj ved Fløyta, en kopp varm te gjør godt i det litt sure været. Tvers over vannet ligger de lave skyene presset ned over trekronene. Jeg trasker ufortrødent videre hvor jeg kunne ha gått forbi Mortvannsåsen og i retning av den sørlige enden av Nord-Elvåga. Istedet blir det den nordlige enden og en liten pause ved Mariholtet, stengt forøvrig på det tidspunktet jeg ankommer. Ved demningen før har det begynt å mørkne.

Mørket senker seg over demningen i nordenden av Nord-Elvåga.

Det er lys i mørket. Fra Mariholtet går det lysløype, ikke noe snø på bakken ennå men. Lyset gjør det uansett lettere å gå forbi Nøklevann, selv om det blir en liten formørkelse i retning Rustadsaga. Derfra er det kort vei ned til Skullerud for mine litt slitne føtter. Østmarka er gått på tvers fra Skjønberg til Skullerud, ingen ekspedisjon akkurat, men en fin tur på en regnfull høstdag i slutten av oktober.

Kjentmannsmerket: Høgåsen, ved en av utsiktene

Det er høst og det er tid for fårikål. Butikkene flommer over av fårikål-kjøtt og reklame for det. Det lukter fårikål i gangen hjemme når jeg er på vei ut for å besøke mine foreldre for å spise fårikål. Men først skal jeg og min far en tur ut til Hyggen for å gå opp til Høgåsen.

Utsikt ned mot Svelvikstrømmen, sett fra utsiktspunktet rett nedenfor 'telemasten' på Høgåsen.

Den vanligste stien til utsiktspunktet går visstnok fra Spikkestad, men vi har lest at det skal gå en sti ned fra Høgåsen til Hyggen, forbi de såkalte 'trappetrinnene'. Men hvor stien starter fra nede fra Hyggen er vi usikre på, den skulle være dårlig merket. Fra der vi har plassert bilen på Hyggen kan vi forøvrig se Høgåsen. Det blir til at vi går og klatrer opp mot Høgåsen gjennom lia. Mangelen på sti er ikke så viktig, det er ganske så tøft der inne i lia, med de bratte klippene av røykengranitt som står i veien for oss. De kommer vi oss rundt og beveger oss oppover i lia.

Vi ender til slutt oppe i et hyttefelt, hvor vi møter en blid hyttebeboer som forteller oss at han ble ganske så overrasket når han så oss komme traskende opp gjennom skogen. Det var ikke vanlig at folk kom opp der. Vi går så opp til Høgåsen og til den flotte utsikten der det er som brattest, rett nedenfor 'telemasten'. Posten vi skal til er imidlertidig ikke der, den står på det midterste utsiktspunktet på åsen. Så vi går litt rundt til før vi kommer til posten.

Høgåsen, ved en av utsiktene.

Det er ikke dårligere utsikt fra der posten står heller, man ser helt ned til Svelvikstrømmen og Hurumlandet. Veldig fint område. Etter en liten matpause går vi videre bort til et annet utsiktspunkt, der ser man helt til Drammen. Det er ikke skyfritt, men det er fint turvær og man ser fint langt avsted. Det er ikke den lengste turen å gå, men det er et fint turterreng og utsikten man får på kjøpet er upåklagelig.

'Trapptrinnene' ned fra Høgåsen.

Ned til Hyggen igjen tar vi stien som går ned de såkalte 'trappetrinnene', som en lokal steinhogger lagde når han beilet til kjæresten sin. Nok engang troner røykengranitten over oss. Vi kommer ut på et sted hvor man vanskelig kan vite at stien starter, det er ikke noen skilt nede ved veien som forteller hvor. Etter en kort, men fin tur, venter det fårikål på kvelden.

Kjentmannsmerket: Mørkganga - Mørkgånga og Kjerraten I Åsa Ved Hjulhus Nr 9

Jeg er på Oslo Bussterminal og jeg har akkurat nådd bussen til Hønefoss. Og det er jeg glad for, da slipper jeg å måtte vente en time til neste buss går. Bussen den tar meg ikke helt til Hønefoss, men til Sundvollen og så bærer det opp den bratte stien opp mot Kleivstua. Det vil si, ikke hele veien opp, for jeg tar av på stien som går over Nordkleiva. Og for de som ikke har gjettet det, så er jeg altså på vei inn i Krokskogen.

På vei opp i lia knirker det fra trærne som beveger seg sakte i takt med vinden, som om de nesten vil snakke med meg der jeg går og ser opp mot trekronene som troner over meg. Etter å ha krysset veien som går opp mot Kleivstua går stien over til å være mer elv enn en sti. Men om det er vått på bakken, er det lite tegn til regn selv om det er lett overskyet og noen gråe skyer som driver over himmelen.

Mørkganga - Mørkgånga.

På veien passerer jeg der SIS Radiostasjon Ermelin opererte under krigen ved Bukkehøgda, før de måtte flykte fra Gestapo til Sverige. Nå er det stille og fredfylt på Retthella. Det er nok en god del radiosignaler i luften her, men neppe av den sorten som de sendte under krigen. Ruten min går på stien som tar meg langs kanten av åsryggen som går ovenfor østsiden av Steinsfjorden, i retning Mørkganga som er mitt første mål for dagen. Dette er en flott rute hvor en passerer flere steder med flott utsikt over Tyrifjorden, Steinsfjorden og Ringerike.

Utsikt over Steinsfjorden og Ringerike fra Mørkganga.

Et sted der man får en spesiell utsikt over Steinsfjorden og Ringerike er Mørkganga, dette er en kløft som er 2-3 meter bred og hvor det er 20-30 meter høye vegger på hver sin side. I kløften går det en sti ned til fjorden, det er festet en vaier som følger den stien, det er bratt nedover. Og denne severdigheten er belønnet med en post i heftet (forståelig nok), jeg stempler i boken og går ut på kanten av kløften. Utsikten over Ringerike er som sagt upåklagelig, i det fjerne ser jeg Norefjell som allerede har fått et snølag på seg.

Jeg hadde tenkt å muligens innta lunsj her ved Mørkganga, men en gjeng ungdommer skal rappellere ned kløften og de lager en god del lyd. Det blir istedet til at jeg finner meg en fin rasteplass ved Migartjernet, noe magen er fornøyd med for den har protestert en god del den siste timen. En liten øy ligger rett utenfor rasteplassen jeg sitter på og en rekke med steiner ligger plassert til slik at man kan steingå over til den lille øyen. Over tjernet speiles høstfargene på trærne seg i vannkanten.

Rasteplassen ved Migartjernet, med den lille øyen og 'steinbroen' ut til den.

Veien går videre mot Damtjern, jeg dropper å ta turen opp på Gyrihaugen av tidsmessige årsaker. Etter å ha gjort mitt på Damtjern skal jeg tilbake til Sundvollen og det er et lite stykke å gå. Derfor blir det også veien jeg følger etter å ha kommet ned fra stien forbi Gyrihaugsætra. Litt kjedeligere, men det går nok fortere.

I det fjerne kunne jeg ofte se et snødekt Norefjell.

Oppe ved Damtjern går jeg nedenfor demningen og følger så rørgaten nedover, denne rørgaten er lagt på på rullebanetraséen til Kjerraten i Åsa. Dette var et tømmertransportsystem som ble brukt til å frakte tømmer opp fra Steinsfjorden og Åsa til Nordmarksplatået. Hele det teknologiske vidunderet var på 3900 meter og med en høydeforskjell på 389 meter. Tre timer brukte tømmeret omtrent på å bli dratt opp lia fra Åsa. Alt drevet av vannhjul. Ganske så imponerende. Og med denne posten har jeg tatt 40 poster, gullmerke med andre ord (men det er ikke så viktig).

Jeg vender så om og setter kursen tilbake i retning Sundvollen, planen er å gå skogsveien tilbake. Tar likevel stien over Klantefjellet, men etter å kommet ned på veien igjen rett ved der jeg kom ned fra Gyrihaugen på, så bærer det videre på veien. Det går radigere på veien, og det begynner å le mot kvelden. Det føles uansett godt å gå her i frisk luft, med lyden av trærne som beveger seg sakte frem og tilbake i vinden i bakgrunnen. Jeg har gått lenge da jeg går rundt Bukkehøgda og nærmer meg Retthella igjen, det har begynt å mørkne.

Kjerraten i Åsa ved hjulhus nr 9

Når jeg har kommer til Kleivstua har det blitt mørkt for lengst og jeg kan se lyset fra veien som bukter seg langt der nede og fra vinduene i husene rundt. Et kikk på klokka og jeg ser at jeg muligens kan nå bussen tilbake til Oslo fra Sundvollen, men da må jeg ned Krokkleiva ganske raskt. Bommer jeg, må jeg vente på Sundvollen i to timer til neste buss går. Kan bli kjedelig. Kjedelig blir det ikke nedover, for jeg veksler mellom å gå raskt og småløpe nedover den bratte stien i det lille lyset fra hodelykten min. Mens sekundene og minuttene tikker imot meg. Vel nede, blir det til at jeg tar beina fatt og løper siste strekningen til bussen (svett er jeg uansett fra før, så det plager meg ikke). Jeg rekker akkurat bussen, og er godt fornøyd der jeg sitter og puster ut mens svetten damper av meg.

Kjentmannsmerket: Jettegryta I Grytebråteåsen og Trekkflåten Ved Svartoren

Høsten er i emming og gul- og rød-fargene som preger skogen i denne årstiden ligger rett under overflaten og venter på å komme fram for fullt. Det er to kjentmannsposter i Sørmarka og jeg har reist til Siggerud for å finne den ene av dem. Og for å finne en post i den sørlige delen av Østmarka.

Jettegryta i Grytebråteåsen.

Etter å ha gått av bussen bærer det rett opp i lia gjennom kratt, busker og lyng. Det tar ikke lang tid før jeg finner posten og er med det nesten allerede ferdig med Sørmarka. Det ble bare et kort møte med denne marka. Her jeg står har jettene vært på ferd og laget et hull i fjellet. Med andre ord en jettegryte. Denne var opprinnelig en og halv meter dyp ca, men en kalv fant det for godt å falle oppi den og for å sikre videre ulykker ble gryta fylt med stein. En meter mindre gryte er resultatet.

Resten av den lille tiden jeg befinner meg i Sørmarka på bruker jeg på å gå litt på måfå i skogen øst for jettegryten, med en nogenlunde peiling i retning stien mot Krokhol. Ut av Sørmarka og inn i Østmarka. Det skjer ved Krokhol Golfklubb og mens jeg går forbi banene / greenene venter jeg nesten å høre 'fore' og at en liten hvit ball, som jeg ikke ser, kommer farende imot meg. Jeg forlater greenen uten en hole-in-one og beveger meg oppover mot Tømmerås.

Utsikt fra Tømmerås, man skal kunne se Store Færder i sør fra utsikten på en dag med godt vær.

På Tømmerås er det en flott utsikt vestover. På gode dager kan man se Gaustatoppen i det fjerne herfra, 313 moh oppe. Dette var også en kjentmannspost fra forrige hefte (06-08, nå har akkurat heftet for 10-12 blitt sluppet så forrige og forrige), men selve posten er nå tatt ned.

Trekkflåten ved Svartoren.

Ved Svartoren er det laget en trekkflåte for å komme over vannet, dette er neste post jeg skal til og jeg må bruke flåten for å komme til selve posten. Denne ble laget istedet for kloppene som ble bygget der før. I heftet står det at kloppene ble laget for at orienteringsløp kunne benytte begge sider av Svartoren, om trekkflåten benyttes nå under løp vet jeg ikke. Men det må være kjedelig å stå i kø for å komme over, siden flåten bare er beregnet på tre personer om gangen. Artig er det å bruke den ihvertfall. Den går derimot ikke helt inntil kanten på østsiden, så man må passe på å ikke sparke for hardt i fra når man går i land slik at man ikke havner i vannet.

Et myrlendt vann rett ved Skjelbreia.

Jeg hadde tenkt å spise lunsj ved flåten, men en guttegjeng har slått opp telt rett ved, så det blir til at jeg går litt tilbake og finner en annen og roligere plass. Ved slutten av lunsjen faller det noen få dråper regn fra himmelen. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gå videre i retning Mortensrud eller Skullerud for å ta t-banen hjemover derfra, men siden jeg kom seint igang så legger jeg om planen. Av tidsmessige årsaker tenker jeg da og gå ned til Sværsvann og ta buss til Oslo derfra. Fra Skjelbreia går jeg videre i retning Eriksvann og så over Griseputten og til Sandbakken. Jeg droppet også å gå innom Grisemøkkmåsan, som også var en post fra forrige hefte. Tanken var å gjøre det, men den passerte jeg faktisk forrige gang jeg var i Østmarka, så da ble det heller å gå en rute jeg ikke hadde gått før.

Selv om det var tanken om å sette føttene i Sørmarka som dro meg dit i første omgang, ble det likevel ikke mye tid jeg befant meg der. Det ble ellers en kort, men ikke så verst tur i Østmarka.

Høsten titter fram sitt fargesprakende ansikt ved Svartoren.

Kjentmannsmerket: S.R.K. - 1912 - Steinen - Sappo'r Rekrutt Kompani. 1912

Jeg er tilbake etter å ha hatt kjentmannsferie. Og så bærer det ut igjen for å finne steiner, eller rettere sagt en stein. Mellom Bruvoll og Snellingen i romeriksåsen ble det anlagt en kjerrevei av rekrutter fra Hvalsmoen (ingeniørvåpenet). De jobbet en måned hver sommer og for å markere hvor langt de var kommet plasserte de en merkestein. Posten er merkesteinen for hvor langt rekruttene hadde kommet etter sommeren 1912.

S.R.K. - 1912 - Steinen - Sappo'r Rekrutt Kompani. 1912

Fint vær, så jeg lar fjellskoa mine være hjemme. Dog er de lettere trekking-skoene mine helt utslitte, så det blir en tur i joggeskoene mine. Etter en liten tur på stiene finner jeg fort ut at det er bedre å gå på veiene. Mye jobb for å unngå å bli for våt på beina. For å komme til posten må jeg likevel inn på stien mellom Bruvoll og Snellingen, men som sagt så har jo Sappo'rene (ingeniørsoldater med feltbefestningsarbeid, oppkasting av jordgraver, jordvoller og sprengning som spesialfelt) laget det til en kjerrevei. Det betyr greie forhold for fottøy.

Sølvtjernet, som jeg tok en rast ved på ruten min mellom Grua og Harestua.

Etter å ha tatt steinen i øyesyn og stemplet i heftet så gikk turen ned til Sølvtjernet for å slappe litt av i strålene fra solen. Resten av besøket mitt her oppe i den øverste delen av romeriksåsene ble en rolig gåtur langs skogsveiene ned til Harestua. Jeg startet forøvrig fra Grua, hvor jeg gikk forbi inngangen til Nysæter-gruvene i begynnelsen av turen.

Det spartanske venterommet på Harestua stasjon.

På stasjonen på Harestua noterer jeg meg ellers det rimelig spartanske og sterile venterommet. Og som en liten apropos må jeg nevne at jeg nok en gang måtte plukke opp nedfallsfrukt fra 17. mai, denne gang en ballong i form av en hai.
Dette ble et kortere innlegg, men det skjedde heller lite av interesse på denne lille turen langs veien mellom Grua og Harestua. Jeg nærmer meg 40 poster og må vel snart sette kurs for sørmarka.

Kjentmannsmerket: Pershusfjellet og Spålsberget og Janhula På Nautsundkollen

Forrige helg skremte værmeldingen meg vekk fra å gjennomføre denne turen, noe som viste seg å være en ubegrunnet frykt. En bedre værmelding denne helgen, så da skulle det være et godt utgangspunkt for kjentmannspostene med god utsikt denne gangen. I tillegg skal jeg gå marka på langs fra nord til sør, fra Grua til Sognsvann.

Åssjøsetra.

I starten går turen opp det som er en liten lokal skibakke med en liten skiheis, heisen er nok bare i drift om vinteren så jeg kan nok ikke få en løft opp bakken med den. I skogen ovenfor Grua kimer det i bjeller og det er ikke de vanlige bjellene vi forbinder med sauer. Istedet høres det ut som et klokkespill mellom trærne der sauene beveger seg. Jeg tar stien forbi Sveavannet, hvor det sto at man måtte vade, noen har lagt en trestokk over Sveakanalen som det kalles, så skoene forblir på. Det føles annerledes å komme til Mylla nå, hvor jeg bare har vært når vannet er dekket av is.

Ved Åssjøsætra skremmer jeg opp en flokk med kuer som fyker skremt oppover lia, med det resultat at en kakafoni av rauting og klingende bjeller fyller luften. Ved det nærliggende Åssjøen tar jeg lunsj, mens jeg blir lunsj for noen innpåslitne insekter. Været som i starten har vært litt overskyet er nå i ferd med å bryte opp. Det er bra for nå beveger jeg meg opp i høyden, mot Kollern. Vegetasjonen tynnes ut, skyene viker vei for blå himmel og jeg får utsikt i alle retninger. Fra toppen kan jeg se Pershusfjellet sin lange rygg strekke seg sørover, et sted langs den lange ryggen ligger første post jeg skal til. Skjult bak ryggen ligger Sinnerdammen-hytten, som jeg skal overnatte på.

Utsikt fra Kollern, Pershusfjellet tydelig i bildet.

Jeg liker meg best på stier så jeg velger stien fra Kalvedalen over til Holosætra framfor veien om Tverrsjøstallen. Den myrlendte stien bringer meg nesten midt mellom Skarvvatnet og Pershusvatnet, posten ligger nesten rett ovenfor midtpunktet mellom de to vannene. Men det er bratt opp dit. Ifølge kjentmannsmerke-heftet skal en tur på langs av Pershusfjellet være en opplevelse, i tillegg skal det være merket en ny sti over fjellet (den står ikke på mitt utslitte kart). Valget er enkelt.

Utsikt fra Pershusfjellet, med Kollern til venstre i bildet i skyggen av skyene.

Og det skuffer ikke. I flott vær er det en fenomenal tur. Man har gjort en god jobb med leggingen av den nye stien, den bukter seg flott over ryggen med de nødvendige utstikkerne til flotte utsiktspunkter. Og det er noen virkelig utrolige utsiktspunkter her, det er en god kombinasjon med det nydelige landskapet på toppen av ryggen. Nedenfor speiler de to nevnte Skarvvatnet og Pershusvatnet seg i solen, Kollern som jeg gikk over tidlig kan jeg se nordøst for meg. Jeg kan se solobservatoriet på Harestua langt der borte i horisonten. Ingen dårlig plassering for en post, det er fin utsikt fra den og. Langt nedenfor er det en enslig padler. Stien over Pershusfjellet ender nede ved Finnstad, jeg nærmer meg Sinnerdammen.

Pershusfjellet.

Sliten ankommer jeg hytten. Det er en hyggelig hytte, men litt mørk og det er mye mygg der. Alene blir jeg ikke, en far med to barn er også på hytten. Jeg lar meg også 'lure' til å være med å spille Fantasillionær (Donalds versjon av Millionær) med dem, jeg vinner ikke.

Tidlig opp nesten morgen, langt å gå og jeg skal innom to kjentmannsposter på veien. Første post for dagen er nok et utsiktspunkt, nemlig Spålsberget som ikke ligger så langt unna Sinnerdammen. Himmelen har byttet ut blåfargen fra igår med en grå og trist farge. Men det er ikke et lavt skydekke så utsikt er det nok av, herfra kan jeg både se Øyangen, Pershusfjellet og langt i det fjerne også solobservatoriet i Harestua. Med finere vær og bedre tid hadde jeg nok tatt meg bedre tid på toppen til å nyte utsikten.

Utsikt og vegetasjon på Pershusfjellet.

Ved Steinbusætra sør for Spålsberget passerer jeg en død sau som ligger oppå det elektriske gjerdet som omringer seteren. Det er ingen synlige årsaker til dødsårsaken, det skal vel ikke være nok strøm i de elektriske gjerdene til å ta livet av sauene.

Spålsberget.

Jeg beveger meg så i retning skjulestedet til Fleske-Lars, som var en tyv som hadde som tilholdssted neste post på programmet. Janhula på Nautsundkollen ligger godt skjult, i hula er det en liten brisk. En kaffe-kjele står ved inngangen til hula, tviler på at den stammer fra tida Jan, som han opprinnelig het, oppholdt seg der. Når jeg forlater Janhula begynner det så smått og regne, stikk i strid med værmeldingen. Når jeg kommer ned til sørspissen av Spålen, langs den våte og gjørmete stien, er himmelen grå av regn.

Janhula på Nautsundkollen.

Jeg er fortsatt langt oppe i Nordmarka, så det ligger an til en lang dags marsj i regn. For å spare tid velger jeg nå å gå på veiene nedover, som tar meg forbi Åbortjernet og Styggedalen før jeg kommer ned til Langli. Der tar jeg den avgjørelsen å gå ned til Sørkedalen istedet for å fortsette i retning Sognsvann. Jeg har lyst til å nå vm-finalen mellom Nederland og Spania som går på kvelden.

Det er vakkert på toppen av Pershusfjellet.

Kjentmannsmerket: Bronsealderrøysene på Risfjellet og Stovivollen - Ståvisetra

Det er en fotball-vm fri dag, så i savnet av vuvuzela-støyen er det godt å komme seg ut i naturen. Om det bare hadde vært en vuvuzela-fugl. Når sant skal sies så har jeg ikke sett så veldig mange kamper. Og denne helgen hadde jeg i utgangspunktet tenkt å ta en telttur i Krokskogen for å finne noen kjentmannsposter der, det ble det ikke noe av. Istedet ble det kles- og husvask, så lite vm på meg uansett (Tysklands maltraktering av Argentina gikk i bakgrunnen men). Som plaster på såret dro jeg vestover for å finne noen gamle gravrøyser og en gammel seter (det var ikke Tysklands seier som ga meg det såret).

Bronsealderrøysene på Risfjellet.

Fint vær var det ihvertfall, men om alle var enig med meg om det var ikke like sikkert. På bussen på vei til Skui passerte vi en dame som gikk med regnjakke og paraply, jeg kunne ikke se en eneste regnsky på himmelen. Hovedsaklig blå himmel med noen få skyer på. Bedre føre var vil vel noen kanskje si.

Borte-vekk.

Som sagt, det er vestmarka det er snakk om og første post er noen gravrøyser fra bronsealderen på Risfjellet. Opp i lia med meg og ikke lenge etterpå står jeg ved den ene gravrøysen. Her er det fin utsikt over Bærum, man skulle begraves med stil da og. Kollene røysene ligger på kalles for Røverkulåsen, få poeng for å gjette grunnlaget for det navnet.

Stovivollen (posten).

Jeg skal videre sørover, men det er ingen stor tur jeg har lagt ut på denne første søndagen i juli. Jeg kom inn på røysene fra nordvest, sør for røysene går det en sti som jeg ser for meg at vil gå ned til den blå-merkete stien rett sør for meg. Men det blir med antagelsen, for den vender til slutt mer mot øst og i retning Risfjellkastet. Til slutt så lar jeg stien fortsette uten meg og jeg tar meg ned lia og over Urdselva til stien med de blå merkene. Ved Peters Klev tar jeg stien som går sørover og i retning av neste post. Jeg passerer en gammel Milorg-hytte som bærer navnet Borte-vekk, selv om den vel kalles for Langåshytta.

Stovivollen - Ståvisetra.

Og med ett befinner jeg meg ved åstedet for neste post, nemlig Stovivollen, eller Ståvisetra som den også blir kalt. På vollen står det nå to hus, men bare det ene er opprinnelig fra den gamle seteren. Det skal ha vært dyrket korn her fra år 750. Stort område, og selve posten er da ikke plassert rett ved husene for å illustrere dette. Det er fint her, så jeg setter meg på trappen opp til størhuset for å slappe litt av og nyte lunsjen min. Jeg fornekter meg ikke, jeg har med meg te og.

Rolighølet.

På vei ned igjen passer jeg en liten hytte som virker som at ligger litt forlagt til, men med det givende navnet Rolighølet. Den tøffeste delen av turen kommer faktisk når jeg trer ut av vestmarka og dukker opp igjen i sivilisasjonen, selv om jeg jo aldri har vært virkelig langt unna. Her går stien ned en trolsk ravine hvor man nesten er dekket av mosegrodde steiner på hver side. På slutten av turen får jeg med meg litt norsk kulturlandskap fra Bærum.

Kulturlandskap i Bærum.

Kjentmannsmerket: Dammen I Svartvannsdalen

Jeg befinner meg i et boligfelt ovenfor Hallenskog Stasjon i Røyken da himmelens sluser velger å åpne seg, på den korte tiden jeg bruker på å finne fram regnbukse og jakke blir jeg omtrent gjennomvåt. Like raskt som det kom slutter det og, været er på sitt mest lunefulle mens jeg er her på en snarvisitt i Kjekstadmarka.

Til Hallenskog skulle jeg i utgangspunktet komme med tog, men på grunn av arbeid på strekningen mellom Skøyen og Spikkestad ble det buss for tog istedet. Fra Heggedal ble det mer minibuss for tog enn buss for tog, og med meg som enslig passasjer, nesten privilegert.

Dammen i Svartvannsdalen.

Uansett etter å ha opplevd den kortvarige syndfloden beveger jeg meg i randsonen til Kjekstadmarka. Det er ingen lang tur jeg skal på, men tung vegetasjon på veien gjør at timene flyr avgårde. Jeg følger en bekk oppover mot en dam som ikke klarte å holde på vannet, likevel er det ikke mye vann som renner i bekken. Lenger oppe skal det ligge et lite vann, som man prøvde å demme opp for å samle vann til Røyken Meieri og til Røykenbyen (hvilken by det er snakk om er ganske så uvisst). Vann har dessverre den egenskapen at finner den en utvei å renne så gjør det nettopp det, så her forsvant vannet ut i ura under muren.

Svartvannet.

Denne dammen ligger ellers litt skjult til nedenfor bratt terreng på begge sider og er dit jeg tar meg opp til gjennom dalen fra syd. Her er det satt opp en post, og når jeg beveger meg opp i det smått ville landskapet lurer jeg på hva som fikk folk til å prøve å anlegge en dam akkurat her. Jeg fortsetter videre opp gjennom Svartvannsdalen, det er bløtt og myrlendt oppover. Så da blir jeg våt på beina og. Men belønning for strevet får man når man kommer til det lille vannet. Dette er en bortgjemt perle, med et hyggelig lite vann hvor fjellsiden går rett ned i vannkanten på den ene siden.

Utsikt fra Svartvannsåsen.

Jeg setter meg ned ved siden av tjernet og inntar lunsj. Og for en kort stund dukker solen opp gjennom det ellers så regnfulle skylaget som har fulgt meg hele turen. Solstrålene sprer seg gjennom tretaket og det skinner i vanndråpene på underlaget, for en kort stund er den mørke underskogen lyst opp. Men det er ikke bare solen som dukker opp, myggen og knotten har tydelig fått ferten av meg. Siden dette er et såpass bortgjemt sted så kan en jo lure på hva de får å spise når de ikke kan ha Tarjei til lunsj.

Ved siden av vannet går det en sti opp i den bratte skrenten på den ene siden av vannet, jeg følger den og da blir det litt klatring opp lia for å komme seg opp på Svartvannsåsen. Her kommer jeg innpå en blå-merket sti (ikke merket av som det på kartet) som går over åsen. Jeg følger denne opp til det høyeste punktet for å få litt utsikt over marka. Langs stien er det og noen skilt med et kors på, så det går kanskje en pilgrimsslede her og. Det er fin utsikt fra enkelte steder langs åsen, under meg ser jeg det mørke vannet fra dalen nedenfor. Videre skal jeg ikke, så jeg snur og setter ferden nedover igjen.

En regnfull dag i Kjekstadmarka.

Jeg ankommer Røyken Kirke (ikke noe religiøst i bildet, bare en avtalt møteplass) dekket av gjørme til langt opp til beina. Dette da siste del av turen ble en real bushwacking for å komme meg rundt Kjekstad Gård. Det ble slik da jeg fulgte en grusvei nedover, før det ble full stopp ved en låst inngjerding og all ferdsel forbudt. Tilbake gadd jeg ikke å gå, så da ble det å vase rundt i villnisset for å komme seg rundt. Uansett, jeg fikk meg en liten tur (omtrent dekket av regn) og rundet med det tredve poster.

Etter regn kommer som regel sol, flott solnedgang på slutten av dagen.

Kjentmannsmerket: Myrgruvefossen og Helt Syd På Klintehøgda 332

Jeg har så smått abstinenser etter en periode uten å ha fått meg en tur ut i naturen, være seg til fots eller på sykkel (vel, nesten da). Været er ikke akkurat veldig innbydende, men må man ha seg en 'fiks' så må man.

For å få bukt med mine frustrasjoner legger jeg turen til den sydlige delen av Romeriksåsen og to kjentmannsmerke-poster der. Etter en busstur opp fra Oslo starter jeg i regnværet opp fra Glitre i Hakadal. Det er fortsatt enkelte flekker med snø på Varingskollen, og vi snakker nesten midt i juni.

Kloppe over Smalgjermenningen.

Stien bukter seg lett oppover lien langsmed Djupdalen. Utsikten er gjemt bak et slør av regn og lavt skydekke, og man går litt skjult av skogen i starten. Men når jeg kommer til Gjermenningsvannene viser området seg fra sin vakre side, her er det et mer åpent og hyggelig terreng. Stien krysser Smalgjermenningen på en oppbygd kloppe (nesten bru) før den fortsetter langs østsiden av vannet. Det er fint rundt vannet og jeg ser to hyggelige hytter på den ene siden, om ikke på feil side i henhold til kveldssolen. Lengre nede må jeg krysse nok en bro over en elv, det skal vise seg å bli en del av dem i løpet av turen. For ikke å nevne alle kloppene.

Det er anlagt bru for å komme seg tørrskodd over Myrgruvefossen.

Jeg vandrer videre, det regner ustanselig og stien er våt og til tider gjørmete. Når jeg ankommer sydspissen av Gjerdrumsgjermenningen finner jeg en post fra forrige kjentmannsmerke-hefte, som omhandler nettopp dette vannet. Posten skulle vel egentlig ikke stått oppe fortsatt men. Rett ved posten er det satt opp en fin rasteplass, med plass til å kunne sitte både ute og inne. Den er innbydende i dette været, men det er for tidlig å spise lunsj ennå. Til nå har jeg ikke møtt på en eneste vandrer, men rett før jeg kommer til Årstadvangen møtter jeg på en enslig løper. Årstadvangen er merket av som serveringssted på kartet, men det må ha vært en stund siden, stengt er det der uansett.

Det har lettet litt da jeg krysser Myrgruvefossen, som er første post for dagen. Her er det og bygget opp et bro-system for å ta vandrere over elven. Det var fra denne fossen at kraften til 'Konsta på Gjerdrum' kom fra, dette var en del av et system for å tømme Dalsgruva ved Gruvebakken for vann. Hele innretningen besto av vannhjul, stangelt og pumpeverk. Vannhjulet befant seg der posten ligger og fundamentet til dette kan man fortsatt se. Været har lettet litt og jeg benytter anledningen til å innta lunsj på oversiden av fossen.

Myrgruvefossen.

Det er lett å merke at denne marka ikke ligger langt unna Gardermoen, det er en nesten konstant brumling fra himmelen mens jeg går. I dette gråe været er det og nesten lett å mistenke det som torden. Regnet fører til våte stier, så det er godt jeg har gode sko på beina. Ved Buvannet er vannstanden så høy at en del av stien der nok før har gått på tørrmark, er det nå vann. Jeg må og gå over en kloppe/bro som ligger løs i vannet og gynger frem og tilbake når jeg går over den. Litt balanse kunst, men jeg faller ikke ut i vannet. Jevnt over ble den en god del balansering på våte og glatte trestokker over myr og vann. Men etter å ha passet dammen ved Henivangen og etter et stykke gjennom skogen, bringer ruten meg inn på en skogsvei.

Vesle Askvangen.

Denne skogsveien følger jeg helt til Ringdalskoia, med en del flotte myrområder på hver sin side av veien. Ringdalskoia er like låst som Årstadvangen, men ser ut til å være mer i bruk. Jeg er nå rett ved andre post for dagen, hvor jeg må begi meg opp i høyden. Ikke det beste valg av dag til å ta en post som er valgt på grunn av sin utsikt, men postene lå i så grei avstand til hverandre. På vei opp mot Klintehøgda tar jeg sjansen på en sti, hvor tanken er å ta av når jeg kommer til et passende sted for å orientere meg fram til posten. Planen følges, men der jeg står godt vel med en bakke nedover syd for meg og nesten det samme på hver kant er det ingen post.

Det betyr at jeg nok må lengre opp, til slutt finner jeg posten som befant seg litt mer til øst og høyere opp fra der jeg sto. Herfra er det fin utsikt, og det er nok enda mer flott når ikke mørke skyer dekker horisonten. Jeg bivåner den mørke utsikten med en kopp te før jeg setter ferden nedover igjen. Det viser seg at stien jeg opprinnelig gikk på går helt opp til høgda. Gøyere å finne fram selv.

Helt syd på Klintehøgda 332.

Tilbake går ruten om Busterudvangen, nok et stengt sted markert som serveringssted på kartet. Og hvis noen lurer på hvor noen av ballongene som fyker til værs på 17. mai havner, så kan jeg fortelle at en god del av dem havner i marka. Jeg plukker med meg nok et eksemplar på vei ned. Jeg tenker å gå ned til Rotnes i Nittedal for å ta bussen hjem igjen, bommer jeg kan jeg prøve toget. Og her må jeg komme med et lite forbedringspotensial til de som markerer stiene i dette området. På et tidspunkt begynner det å gå blå-merkete stier på kryss og tvers, alle uten skilt som viser hvor stiene fører til (eller er jeg blind?). Og på kartet mitt er det bare markert en sti. Forvirrende. Valgene tas ved bruk av kompasset. Glad finner jeg ut at jeg har valgt rett og jeg ankommer busstoppen kort tid før bussen tilbake til Oslo kommer. Jevnt over regn hele turen, jeg er likevel godt fornøyd med en fin tur.

Kjentmannsmerket: Lysakerelven Ved Røafossen

Det er ikke ofte at man føler at man nesten går i en villmark når man befinner seg i et villastrøk. Men når jeg nå går ned fra Bogstad og til Lysaker er det omtrent akkurat det jeg gjør. Dette er regnet som en del av Bærumsmarka, men jeg våger meg på å gi et nytt navn til denne lille utmarka midt mellom alle villaene, nemlig Villamarka. Uansett så er det kanskje mer sjanse for å gå seg vill i villaene rundt.

Elven bruser nedenfor stien.

Jeg er på ekspedisjon ut i den store villamarken for å finne kjentmannsmerke-posten som er satt opp langs Lysakerelven med utsikt over Røafossen. Ekspedisjonen starter på Fossum rett nedenfor Oslo Golfklubb. Jeg har ikke tenkt å klaske til en liten ball, rope 'fore' og se om jeg klarer å se den hvite prikken på himmelen, så jeg spaserer nonchalant forbi. Første del av turen går på østsiden av elven, en hyggelig start, men ikke like vilt som lengre ned. Jeg passerer rester etter Voksen Mølle, en av mange møller som har ligget langs elven. Det er i tillegg anlagt en liten terrengsykkel-bane langs stien.

Jeg går under bruen hvor t-banen går, der har noen festet et tau under bruen og bruker det til å slynge seg over og ut i elven. Tauet er i bruk når jeg passerer på vei ned mot Grini Mølle. Først nå begynner jeg for fullt å bevege meg ned i den frodige dalen som elven renner igjennom, med villaer som kan skimtes gjennom trærne på begge sider. Stien slynger seg oppover langs dalsiden, nedenfor hører jeg bruset fra Lysakerelven.

Lysakerelven ved Røafossen.

Posten er ikke vanskelig å finne, men den er posisjonert ved et flott utsiktspunkt over Lysakerelven. Fra utsiktspunktet ser jeg vannet fra Røafossen renne ut i en liten dam nedenfor meg, i bakgrunnen ljomer nye Holmenkollen. Det er frodig på alle kanter. Så en forstår hvorfor man har valgt å plassere en post midt i villamarka. Nedenfor posten ser jeg at det går en sti, om ikke helt tydelig, nedover lia. Tenker at denne tar meg ned til selve elven, noe som viser seg å være rett. Der nede får jeg en nærmere titt på dammen og jeg ser opp mot der stien bukter seg i lia ovenfor. Det er og tydeligvis fisk i elven, for jeg møter på to fiskere som prøver lykken i dammen. Kan hende det er villalaks de får på kroken?

Bratt er det og ned mot elven fra stien videre nedover, så det er anlagt rekkverk langs flere partier. Jeg tar noen sidesprang fra stien og finner blant annet en knaus med en fin utsikt, det går omtrent rett ned bare ett skritt bortenfor meg. I tillegg må jeg ta meg en liten pause med litt mat og en kopp te, så jeg trasker ned lia gjennom bushen og finner meg en stille plass ved vannet.

Det er satt opp rekkverk langs stien på en rekke partier.

Først når jeg nærmer meg Jar begynner stien å bevege seg nedover, det føles hyggelig å gå litt langs elven og. Ved Jar krysser jeg over og rundt bruen før jeg fortsetter videre nedover på østsiden. Etter Grini Mølle har jeg holdt meg på vestsiden av elven. På denne siden av elven er stien også støttet opp med små plattformer der den går rundt små knauser man ikke ville ha kommet seg rundt ellers. Til slutt befinner jeg meg ved turens stopp, nemlig Lysaker. Ikke den store turen, elven er omtrent syv kilometer lang, men det ble en fin og koselig ekspedisjon gjennom villamarken.

Frodig rundt Røafossen med nye Holmenkollen i bakgrunnen.

Kjentmannsmerket: Solobservatoriet

Det er litt ut på dagen da jeg til slutt bestemmer meg for å ta toget til Harestua for å gå opp til solobservatoriet som ligger på en topp opp mot Gunnarshaugen. Jeg hadde en lang og tung sykkeltur i beina fra dagen før (fra Hammeren, rundt Sandungen, til Storflåtan, og ned til Sørkedalen via Skansebakken), i tillegg til en liten tur ute med noen kamerater for å spise og ta noen få bayere på kvelden. Været ser imidlertidig bra ut, og det bør det vel være skal man ta et besøk til et solobservatorie.

Vestre Monsrudtjern (i bakgrunnen).

Jeg bestemmer meg som sagt seint og er da litt usikker på om jeg når toget fra Kjelsås. Det går uten problemer, siden toget er en god del forsinket. Men, det vil og si at jeg får litt mindre tid på meg. Jeg må jo nå et tog tilbake og (uten å måtte vente for lenge). Opp til solobservatoriet er det heldigvis ikke veldig langt. Den blå-merkete stien utmerker seg som et naturlig valg, for så å ta av på veien ved Langpiperen.

Fra Stormyra kan en se solobservatoriet.

Stien opp er litt anonym i starten, men etter at man beveger seg litt opp i høyden blir den hyggelig. Spesielt siden man begynner å få litt utsikt. Man skal et stykke opp, observatoriet ligger på en 580 meter over havet, men stien ligger godt i terrenget. Litt gjemt skimter jeg det som kan være et koselig og lite tjern.

Det er mange navn som går igjen i marka, Stormyra er ett av dem. På denne myra var det mange fallskjermslipp under krigen, ett av dem mislykket på grunn av tåke. Flyet det forulykket, så en kan lure på om det er et flyvrak i nærheten? Når jeg går over de provisoriske kloppene over myren kan jeg se solobservatoriet nord for meg. Nesten mer myrobservatorie? Fremme ved veien er det en grei sak å finne veien opp til posten.

En provisorisk kloppe går over Stormyra.

Det er fin utsikt herfra, jeg skulle gjerne ha kommet opp i tårnet for å sett mer. Men det er ikke åpent for enkeltbesøkende nå. 14 meter høyt er tårnet, og det går også 8 meter ned under bakken. Det sies at man skal kunne se tårnet fra flere av kjentmannsmerke-postene, å se de postene fra tårnet er derimot vanskeligere. Etter en titt rundt tar jeg turen ned til Nordre Piperen og slapper av med litt te og en bok.

Solobservatoriet på Harestua.

Men, jeg kan ikke vente for lenge skal jeg nå toget tilbake. Og når det kommer noen dråper fra himmelen (som forøvrig ikke har vist tegn til regn tidligere) passer det å ta turen nedover igjen. Denne gang velger jeg å gå veien istedet, som er litt kjedelig i starten. Jeg når akkurat toget tilbake og solen har jeg observert nesten under hele turen.

Det er flott utsikt fra solobservatoriet.