Kjentmannsmerket: Smallvann og Skinnskattberget og Almedalshøgda 504 og Store Skillingen Nordøst Ved Atthaldsdammen

Mens andre har reist til fjellet for å jakte på stor- og småvilt tar jeg meg en tur ut i Nordmarka for å jakte på kjentmannsposter. En stor forskjell i landskap fra de høye fjellene i Pyreneene til de små skogkledte kollene i marka. Været er strålende og høstfargene okkuperer bladverket. Litt kjølig ut fra Hakadal stasjon og i retning Elnes før jeg starter mine reelle tråkk inn i marka.

På en bro over en bekk.

Opp mot Bakken.

Veien følges stort sett i starten, forbi Bakken og Mago med Nordvatnet blått ved siden av. Forbi Søndre og Nordre Måsjø hvor jeg har syklet forbi mang en gang. Over Smalvann går man stort sett over bare på ski om vinteren og få ferdes her nede ved vannet når snøen er på ferie. Her klippes det i kjentmannshåndboken, trebroen over utløpet er såpeglatt. Det ble bygget en dam her i 1920 for å fløte tømmer ned til Haklokalven.

Nordvatnet. En båt ligger veltet over på siden med et flagg festet på toppen.

Anderstjernet, eller det jeg i etterkant tror var Anderstjernet.

Over Skinnskattberget har jeg utrolig nok aldri gått over før, på toppen passeres en kjentmannspost fra forrige bok. Det er stille i skogen og på vei ned fra berget møter jeg på to vandrere som er like overrasket over å møte noen som jeg. Etter Handkledputten kan jeg se opp mot Daltjuvmana, og tenke på alle gangene jeg har glidd over snøen på vei over kollen der oppe.

Smalvann.

Skinnskattberget 550.

Jeg strener opp i lia mot Almedalshøgda og må bruke solen som kompass for å finne det høyeste punktet og kjentmannsposten som ligger skjult blant trærne. Havner først på feil sted og med ingen utsikt gjennom skogen fører det meg først feil avgårde. Mens jeg spiser lunsj på toppen kan jeg såvidt skimte Solobservatoriet ovenfor Harestua gjennom bladene. Her hadde Banner-Ole sitt tilholdssted rundt 1860, det vil si at det var litt nedenfor han slo seg til sammen med sin kone og sine barn.

Fargesprakende høsttrær i svart og hvitt.

En nesten krasafaren trebro må passeres over en liten bekk.

Mens solen går nedover på himmelen går jeg nedover grusveien og homperuta mot Store Skillingen. Det er lav vannstand i vannet. Langsmed vannet ligger Atthaldsdammen, som nå ser mer ut som en gjengrodd vei. Solen har gått ned bak åsene i vest når jeg stempler i kjentmannsboken for siste gang idag. Vandrer i skiløypa langs veien på vei til Harestua.

Almedalshøgda 504.

I mørket ankommer jeg Furumo stasjon, en time til neste tog går. I lyset fra perrongen krysser en mann det Europeiske kontinentalskillet fra Finisterre til Istanbul.

Store Skillingen nordøst ved Atthaldsdammen.

Kjentmannsmerket: Tjuvkollen - Tyvekollen og Himmelvannet, Syd Ved Utsikten

Jeg er tilbake på gamle trakter, ved Røyken videregående skole. Skjønt, i mine skoledager besto hovedsaklig besøket her av å skifte skolebuss videre mot Drammen. I marka utenfor skolen er det satt opp en kjentmannspost, ved restene av en gammel bygdeborg. Så istedet for å vente på at skolen begynner vandrer man ut i skogen.

Tjuvkollen - Tyvekollen.

Å finne stien i starten var ikke så lett, et anleggsområde ligger og sperrer over der stien opprinnelig går. Etter en liten stund finner jeg veien (og stien) rundt og kan sette på vei inn i skogen på et vannkledt underlag. Underlaget er til tider meget bløtt, men kulde i de senere nettene har gjort at en tæle har krypt ned i bakken. Det er derfor et seigt synkende underlag i tillegg.

Sollys på islagt tjern.

På kartet i heftet er det tegnet inn en blå-merket sti, denne stien er ikke å finne her. Det vil si, stien er nok den jeg går langs, men blå-merket er den ikke. A work in progress kanskje. Det er is på de mindre tjernene. Tjuvkollen lokaliseres rett på og jeg kan forsere over restene av Røykens første 'offentlige byggverk' som det sies i heftet. Fra Tjuvkollen er det og utsikt over landskapet sør for Midtbygda, dyrket mark for det meste.

Kveldssolen farger en busk i brennende farger.

Tilbake på Røyken vgs møter jeg min far og så bærer det med bil ned mot Hurum og Holmsbu. Vi skal ikke til Quality Spa & Resort Holmsbu, så sliten har jeg ikke blitt av den lille turen opp til bygdeborgen på Tyvekollen. Fra Bjørneskjær når jeg ser opp mot åssiden hvor neste post ligger er det kanskje mer nærliggende å tenke i de tanker etterpå.

Herfra følger vi kyststien langs Drammenfjorden nordover. Det er litt småklatring opp i starten. Bakken er dekket av løv, det rasler i gult, rødt og brunt under oss. Med utsikt mot vannet går stien gjennom et hyggelig terreng. Det er åpent mellom trærne så lyset fra solen slippes inn til de vandrende.

Solnedgang gjennom trærne ved pynten nedenfor Knivsfjellet på Hurum.

Kyststien leder ut på en skogsbilvei som går rett opp i lia. Et parti av veien er av alle ting brosteinsbelagt, muligens den mest luksuriøse skogsbilveien jeg har gått på. Bratt er den ihvertfall til tider. Høstmørket trekker over dagen tidligere, så jeg er spent på når vi kommer til posten.

Himmelvannet, Ved Utsikten.

Vi forlater skogsbilveien og legger i retning av vannet med det fine navnet Himmelvannet. Solen synker ned bak trærne. Ved vannet kan himmelen speile seg i isen. Når vi kommer ut på pynten der posten står er solnedgangen påbegynt. Utsikten er flott herfra og med en solnedgang som ekstra bonus, godt timet. Bak solen glir et rødlig skjær bortover åsene i horisonten.

Solnedgang fra utsikten ved Himmelvannet. Drammensfjorden nedenfor.

Tilbake mot skogsbilveien mørkner det nå sakte, men sikkert. Vi går ned veien mens himmelen legger på seg enda mer rødlige konturer av den siste rest av solens stråler. Litt småmørkt tråkler vi oss gjennom kyststien tilbake mot Bjørneskjær. Tilbake ved bilen er vi enige om at det var en fin tur opp til utsikten nedenfor Knivsfjellet.

Kveld over Drammensfjorden.

Kjentmannsmerket: Lamannshaugen 701 og Løndalstjernet, Ved Gammel Dam

Tunge høst-skyer driver over Nordmarka når jeg går av toget på Grua. Det har samlet seg mye vann i marka i det siste, noe jeg skal få erfare lengre oppe i de dype skogene. Et lett regn bærer preg av å være en forsmak på hva værgudene har i tankene.

Det er ihvertfall en perfekt dag å samle tåke på. Det føles mer som kvelden enn en relativ tidlig lørdag morgen når jeg går opp langs veien opp mot Mylla. Veien farges vått oppover. Et surt gufs møter meg når jeg står oppe ved dammen og speider utover vannet, fortsatt en stund til jeg kan gli over vannet på ski.

Mylla en grå regnværsdag i oktober.

Her kan jeg ihvertfall bytte ut asfalten med en skogsbilvei langs vannet. Regnet øker i omfang når jeg nærmer meg den andre siden. Kan ikke se toppen jeg skal opp på engang. Passerer Sindersætra før jeg endelig kan ta fatt på en sti. Eller sti og sti, mer en gjørmebekk.

Over meg prøver Lamannshaugen å skjule seg i tåken, noe den igrunn klarer godt. Jeg slår ut kompasskurs og presser meg igjennom skog og skyer opp mot toppen. Kommer ut på stien som leder fram til toppen, den leder også tilbake til der jeg startet å gå etter kompasset (så fint).

Sindersætra.

Jotunfjellene sett fra Nordmarka. Ihvertfall ikke nå. Den grå veggen sett høyere oppe fra i Nordmarka mere. Morsomt å se hvor mye omgivelsene skifter karakter når utsikten skifter fra en grå vegg til klar utsikt til de fjernere fjell. Posten jeg skal stemple kan jeg ihvertfall se. Konturer av trær stikker opp fra skylaget nedenfor. Blir jeg tørst, kan jeg åpne kjeften.

Renner ned med elven langs stien tilbake til Mylla og forsvinner så inn i skogen på stien i retning Åssjøen. Her ligger vannet jevnt over stien. Plasker og surkler meg gjennom skogen. Utsikten gir grå skyer over grønne trær. Ved Åssjøen setter jeg meg ned og spiser lunsj.

Lamannshaugen 701.

Over til Gjerdingen blir det mer vandring i myr og vann. Tungt å gå til tider. Enklere på skogsbilveien langs vannet. Stille ved Gjerdingen dam, bortsett fra vannet som fosser gjennom da. Ned mot Svartvann har alt vannet dannet ett nytt vann nedenfor skogsbilveien. Ovenfor Svartvann skal Løndalstjernet ligge, som er mitt neste mål for dagen.

Klok av skade følger jeg nå en sti innover, som går gjennom en myr. Her er høstfargene på plass, det er et rødskjær over bakken. Nå leder ikke stien til kjentmannsposten, så etter å ha tatt en utilsiktet befaring av skogen rundt vannet er jeg tilbake til der skogsbilveien slutter. Fram med kompasset igjen.

Grått og atter grått, her ved Åssjøen.

Kommer fram til dammen, en godt skjult dam oppbygd for å kunne fløte tømmer ned til saga ved Hakadals Verk. Dammen står nå åpen og vannet renner rett igjennom. Tømmerfløtinga hører fordums tider til.

Opp til skogsbilveien som leder ned mot Svartbekken velger jeg å gå over Løndalshøgda og nordover gjennom skogen, istedet for å gå tilbake ned mot Svartvann og rundt om Gjerdingen.

Løndalstjernet, Ved Gammel Dam.

Jeg plasker ut av skogen og ut på veien, men skremmer ingen. Få folk ute idag, men på vei mot Svartbekken så skremmer jeg opp en stor elg som grynter og forsvinner inn blant trærne. Skogen er ellers taus under skyene, forstummet av regnet. Etter å ha passert parkeringsplassen mørkner det sakte, men sikkert.

Beveger meg sakte nedover mot Grua, små lys her og der skimtes i mørket. Toget ruller inn på stasjonen akkurat idet jeg setter min fot på parkeringsplassen utenfor. Er nok ikke den mest godluktende på det toget, så våt som jeg er etter turen. Slike turer som dette gjør det ekstra godt å komme hjem til en god og varm dusj, samt å kunne sette seg i sofaen under et pledd med en kopp varm te etterpå.

Kjentmannsmerket: Ved Midtre Trillingtjerna

Jeg trenger å få litt avveksling fra all planlegging og pakke-forberedelser til en lengre langtur, så jeg setter ut i Krokskogen for å gjenoppta jakten på en kjentmannspost som jeg oppga ifjor. Den gang ble posten liggende igjen i glemselen blant tåken og skyggene over myrene.

Et lite tjern på vei opp mot Oppkuven.

Men nå var det på tide å ta Trillingtjerna fram fra glemselens slør, borte er fortidens skygger. Solen svir sine stråler over Krokskogen. Før jeg er inne på selve blåstien opp fra Skansebakken har de første svetteperlene gjort sin entré.

Ved Midtre Trillingtjerna.

Ved Nedre Lysedammen campes det, men det er ingen på Smedmyrkoia når jeg passerer forbi. Bare en jogger som passerer i flukt forbi. Opp mot Oppkuven kan jeg for første gang se konturene av landskapet rundt, tidligere har det vært skjult for meg i værets skygger. Men surklingen fra underlaget har ikke forlatt åsen, det er fortsatt vått oppover. Jeg går ikke til toppen, ikke ennå. Den får ligge og lokke, enn så lenge.

Skog og myr på vei opp mot Oppkuven, mørke skyer bryter mot den ellers solfylte himmelen.

Ved Store Oppkuvvann skjærer jeg inn i skauen, pilen på kompasset min ledestjerne. Skremmer opp en stor skogsfugl som braser inn gjennom greiner og trær vekk fra meg. Jeg vandrer inn i myrene igjen, vannet kjøler ned den ene foten min. Et knøttlite vann lurer i myrene, det er ikke Trillingtjerna. For smått, jeg fortsetter videre mot sørvest. Går igjennom kratt. Så blinker det i vann gjennom trærne. Solen skinner over det ene av Trillingtjerna.

På andre siden av tjernet står posten, lengre bortenfor sitter det en annen vandrer. Har nok ligget over fra igår, fikk ikke være i fred. Hunden bjeffer misfornøyd. Tjernet var en gang avbildet på et frimerke fra tilbake i 1984. For å finne ut av hvor bildet som var brukt opprinnelig var tatt fra, måtte man grave i fortidens minner. Og fram dukket fiskeren som var avbildet på frimerket og, så senere ble det altså plassert en post ved dette vannet. 28 år senere og så dukker jeg opp.

Ny trapp på Oppkuvtårnet.

Sitter en og en halv time ved vannet og bare nyter det som har vært en mangelvare tidligere i sommer. Varmt er det fortsatt opp gjennom skogen på veien til Oppkuvens topp. Tårnet har fått ny trapp opp, den snirkler seg oppover til bedre utsikt. Ser langt idag. Glemte å flytte på sjokoladen, den ligger og flyter inne i pakningen.

Utsikt fra tårnet på Oppkuven.

Nedover og tilbake til Skansebakken, camperne ved Nedre Lysedammen har blitt byttet ut med syklister som bader. Burde ha badet selv. Ved veien er det en halvtime til bussen går, jeg følger asfalten til Sørkedalen Café. Så står jeg på bussholdeplassen og venter med en is i hånden og en varm og fin tur bak meg.

Sandungene sett fra Oppkuven.

Kjentmannsmerket: Mannetjernet

Skyene ligger truende over hovedstaden. Jeg fester skoene fast til pedalene og setter i vei mot Nordmarka. I et lite intermezzo blant ferie-turene har jeg bestemt meg for å ta en tur ut i marka på ny jakt etter en kjentmannspost. Som ligger ved et vann jeg mang en gang har krysset under vinterens favntak.

Ved Hammeren bøtter det ned og sykkeldrakten blir gjennombløt, for ikke å snakke om skoene. Oppover mot Skjærsjøen går det uansett. Jeg tenker da mer tanker om å la det være med å sykle til Kikut bare. Forbi Bjørnholt klarner det og tross alt så skinner solen igjennom skylaget.

Mannetjernet.

Suser videre, forbi Bjørnsjøen, Hakkloa og Sandungen. Det går nedover mot Stryken, men ikke så langt. Parkerer sykkelen ved siden av tjernet og går over kloppene som er lagt ut. Det surkler i myra.

Over dette tjernet har jeg gått flere ganger på ski. På andre siden av vannet kan jeg se skiltet som angir retningen over Daltjuvmana og sporene som tar en ned mot Hakkloa. Det ligger en stille ro over vannet nå. Ser fram til den kalde årstida hvor jeg kan gli over isen på skiene. Virker ikke lenge unna, med denne sommeren friskt i minne.

På andre siden av vannet står stiskiltet for skiløypene. Nå er snøen og isen fra fordums årstider og skiltet står og venter på kaldere tidere, for igjen å veilede skiløpere over Daltjuvmana.

Setter meg på sykkelen igjen, og igjen så bøtter det ned. Får nok en fin stripe med søle på rygg og sekk nedover. Vel hjemme igjen har det klarnet opp. En kort stund, så høljer det ned igjen. Da sitter jeg inne og iaktar regnet som trommer på vinduene.

Kjentmannsmerket: Kjerrgår'n - Kolerakirkegården og Vensåskollane 374 og Tjæregrashøgda

Det er ikke akkurat kolera jeg håper å få med meg fra kjerrgår'n ikke så langt unna Fossum. Sankthansaften og det er grått vær ute, får håpe sankthansbålene gir bedre varme til folk enn været i løpet av kvelden. Ikke noe bål der jeg skal. Forøvrig ikke noe kolera heller, den forlot området for lenge siden.

"Kjerrgår'n" - Kolerakirkegården.

Koleraen herjer dessverre fortsatt i en god del andre land, men i Norge må vi tilbake i tid for å oppleve den. 1853 står igjen som det året koleraen var på sitt mest ekstreme. Når den herjet ble de som omkom begravet i egne gravplasser for å forhindre at smitten skulle spre seg. Sør for Østernvann ligger det en slik gravplass og det er også første kjentmannspost på planen. Siden jeg startet turen på Fossum tok det ikke lange tiden før jeg var ved posten. Det er lite som minner om en kirkegård her nå kan en si.

Vi lar koleraen ligge og beveger oss videre mot Skytterkollen, som ikke bærer navnet sitt uten grunn. Det smeller mye fra skytebanene der. Så mye for 'gikk en tur på stien og søkte skogens ro'. Fortsettelsen blir jo mer 'da hørte jeg fra lien, et gevær som smalt, pang pang'. Men lyden blir svakere jo nærmere Brunkollen jeg kommer, som motvekt mot det begynner det å regne.

Vensåskollane 374.

Ved Burudvannet er det syndeflod, men den varer ikke lenge. Så store eller mange har ikke syndene mine vært. Det er tid for neste post, som befinner seg på Vensåskollane. Ingen sti avmerket på kartet opp mot toppen fra der jeg går, så jeg må lage min egen. Ikke rette dag for en utsiktspost, men man kan da holde utkikk etter mere regn. Kan likevel se Oslofjorden under skydekket. Det på tide med noe mat og en skal ikke kunne tro at solen vil gjøre en snarvisitt gjennom regnskyene når jeg setter meg ned for å spise, men det er akkurat det den gjør.

Stille i regnet ved Vensåsseter.

Tåkedottene siger gjennom trærne på den andre siden av Burudvannet når jeg vandrer ned fra Vensåskollane igjen, regnet myker opp underlaget. Godt jeg har på meg nesten vanntette sko, nye fjellsko som jeg må gå inn. På Vensåsseter er det stille, bare lyden av regnet er å høre, knatringen fra Skytterkollen har fjernet seg. Stille, regnfullt, opp mot Bærumsmarkas høyeste punkt går det, siste kjentmannspost for dagen. Tjæregrashøgda på 485moh. Utsikten blir skjult av et nytt tungt regnskyll. Skal se mot Hurumlandet og Finnemarka herfra, det blir tungt nå igjennom den grå veggen av regn.

Tjæregrashøgda.

Solen ser ned på meg igjen når jeg er kommet meg et stykke ned fra høgda, hvor jeg har satt kurs mot Sørkedalen. Jeg legger turen over Venneråsen, forbi Triungsvanna og naturreservatet der. Skiltingen er derimot ikke mye venner med meg, ved et stikryss står det 7km til Skansebakken. Etter å ha gått i 40 minutter, står det 6,5km til Skansebakken. Føler meg litt snytt.

Utsikt over Triungsvannet fra Venneråsen.

Når jeg til slutt står på bussholdeplassen på Skansebakken så har bussen gått, for ett minutt siden. En time til neste buss. Ta beina fatt og gå over til Sognsvann, eller ned til Røa? Jeg tar beina fatt og går til Sørkedalen Kafé og setter meg utenfor (kaféen er stengt) mens jeg venter på bussen. Godt jeg har vente-lektyre med meg, det går i krim fra et middelalderkloster. Tørr på beina gitt.

Ventende på banen hjem igjen fra Røa ble jeg beæret av en dobbelt-regnbue.

Kjentmannsmerket: Svarttjernsdammen og Bronsealderrøysa Ved Krokskogstupet

Hva er rødt, er midt inne i skogen og ser ut som en reke? Jo, deler av beina mine der jeg går inne i Krokskogen. Ble nok litt solbrent etter gårsdagens sykkeltur i den steikende solen. Jeg fortsetter med å krysse av poster i heftet og har nå kommet til Svarttjernsdammen og Bronsealderrøyse ved Krokskogstupet.

Svarttjernsdammen.

Svarttjernsdammen ligger ikke langt unna Lommedalen, så det ble utgangspunktet for denne marsjen gjennom Krokskogen. Det ble mye vandring på grusveiene denne gangen, men opp til Svarttjern må man forlate veien. Det er ikke mye til vann å demme opp for lenger gitt, så dammen føles enorm ut der den troner fem og en halv meter over bakken. Den ble opprinnelig bygd for å samle driftsvann til å drive Guribysaga. Tiden har løpt ut for dammen og står nå bare her som et minne fra eldre tider.

Svarttjern. Ikke mye vann i tjernet, imponerende å ha en 5,50 meter høy, 38 meter lang og 3,30 meter tykk damm tilknyttet seg.

Plassedammen blir åsted for sesongens første bad for vedkommende, jeg er nok ikke akkurat den store sesong-pioneren på dette området. Temperaturen i vannet er faktisk ikke så verst og i denne varmen er det deilig å kunne kjøle seg litt ned. Jeg plasker rundt i Plassedammen.

Plassedammen, åsted for en plaskende vandrer.

Skru tiden framover og jeg har kommet meg opp av vannet og har nå fulgt veien fram til Skardtjernet, lengre nord skal jeg ikke. Herfra går det sydover langs Krokskogstupet til dagens andre post. En bronsealderrøys med en kongelig utsikt. Utsikten er formidabel, Sundvolden og Ringerike ligger utstrakt nedenfor mine øyne.

Bronsealderrøysa ved Krokskogstupet.

Nede ved Sundvolden skuer jeg opp mot Krokskogstupet, men klarer ikke å stadfeste hvor jeg sto og speidet ned imot der jeg står.

Utsikten er formidabel fra Krokskogstupet, Sundvolden til venstre i bildet.

Kjentmannsmerket: Sandbekkmana / Høgflaka 618

Jeg ligger og kaver på bakken, etter klumsete ikke å ha klart å få foten ut av clips'en. Ble sliten opp hit gitt. Har syklet opp en gammel skogsbilvei fra Vesle Sandungen som er merket at går til Hundtjernet, men det er ikke der jeg er. Selv ved veiens ende, den ligger nærmere Bjørneputten. Hvorfor det er merket til Hundtjernet vet jeg ikke, uansett så går det ikke noen vei opp til det tjernet. Første jeg gjør er å legge meg ned i det varme gresset og bare puste ut, med solstrålene som puster meg i ansiktet. Det er varmt ute, munnen er ganske så tørr.

Utsikt over Sandbekkmana, markas aller helligste vinterstid.

Jeg befinner meg ikke langt unna markas aller helligste vinterstid, der skitraséen snor seg opp fra Spålen og ned mot Vesle Sandungen. Forholdene er noe helt annet nå. Skiklærne er byttet ut med sykkeltøyet. Jeg trasker i vei, i sykkelskoene, opp gjennom den skogkledte åsen mot Høgflaka. Det er lettgått terreng, og hovedsaklig tørt.

Sandbekkmana / Høgflaka 618.

Etter kort tid åpner det seg opp og jeg kan speide utover der som jeg så mange ganger har gått over på ski, opplevelsen av landskapet er ganske så annerledes. Jeg legger på et lag med snø og kan da nesten skimte meg der jeg går på ski gjennom det flotte terrenget. Det smelter fort og jeg er tilbake i denne varme vårdagen i mai.

Utsikt fra Høgflaka i retning Langlia.

Fra posten kan man langt i sør skimte Langlia, tårnene på Tryvannshøyda er tydelige i horisonten. Jeg nyter en varm time på toppen før jeg setter sykkelskoene i retning sykkelen igjen. På vei ned putter jeg likesågodt høyreskoen rett uti et vannhull, så klarer jeg å bli våt på beina likevel. I denne varmen tørker den fort uansett. Så er det bare å sette seg på sykkelen og tråkke seg hjemover igjen under den glohete solen.

Kjentmannsmerket: Hellersteinen, Hellern og Skotjernfjellet 647

Andre går i tog denne dagen, jeg kjører tog. Til Grua. Senere i den friske skogluften hører jeg korpsmusikken og trommene fra dalen nedenfor, men det er lite bunad her jeg går med vanndråpene dansende ned fra himmelen.

I Rinilhaugen naturreservat.

Det surkler godt i fra stien på vei mot Snellingen, en av Oslo og omegn turistforening sine hytter langt nord på Romeriksåsen. At det er vått er en rimelig stor underdrivelse. Det er ingen på hytta når jeg ankommer dit. Så er det likevel midt på dagen og det er jo ikke hvilken som helst dag heller. Solen titter ihvertfall fram når jeg er framme og kort tid etter kan jeg sitte ute og nyte både lunsj og varme stråler fra solen.

Skyer over nasjonaldagen.

Fortsatt tidlig på dagen, så planen er å gå til den nordligste posten i kjentmannsmerkeheftet. Jeg forlater Snellingen og plasker nedover mot Bruvoll. Plaskingen i vannet tar meg forbi S.R.K.-steinen som var kjentmannspost i forrige hefte, posten er fjernet nå. Jeg må over veien, det leder meg på en sti langs den før jeg kan krysse under veien der veien krysser over Sulua. Før det blir det plasking i kumøkk, gjørme og balansering på gjerde.

Hellersteinen, Hellern.

Etter at jeg og Avalsjøen har gått og tittet på hverandre en stund kommer jeg innpå grusveien som vil ta meg rimelig nærme posten. Jeg vandrer langs Leirsjøen. Passerer enkelte andre som ønsker å tilbringe dagen og natten ute i det fri, men teltene står merkverdig kjedelig nærme bilene. Som navnet på posten tilsier, snakker vi om en stein. Det er imidlertidig ikke en liten stein det er snakk om heller, den er på 400 kubikkmeter. Det er god plass under Helleren til å krype under, men det er ikke noe særlig takhøyde å snakke om.

Ved Leirsjøen og solen bryter fram fra skyene.

Jeg går i mine egne spor tilbake til Snellingen og det føles godt å komme tilbake til hytta, hvor jeg kan nyte de siste strålene fra solen før den forsvinner bak trærne for godt. Det blir bare meg på hytta denne kvelden, men med ild i ovnen, god mat og drikke, samt en god bok så blir det en hyggelig kveld mens mørket senker seg utenfor.

Snellingen Gård. Rett ved ligger DNT Oslo sin markahytte.

Skotjernfjellet 647.

Neste morgen og jeg våkner til nydelig vær ute. På vei til Harestua begir jeg meg inn i Skotjernfjellet naturreservat. Der det er best utsikt har det blitt satt opp en post og jeg lar meg lokke. Interessant å lese at det har vært brann på toppen, ellers er det mye av lite påvirket naturskog innenfor reservatet. Fra utsiktspunktet ved toppen kan man speide over fra Romeriksåsen og langt inn i Nordmarka. I vest er det snødekte fjell.

Utsikt fra Skotjernfjellet, snø på fjellene i det fjerne.

Nede fra toppen igjen og inne på blåstien har jeg dukket opp i et skikkelig våtmarksområde. Etter en stund på stien kan jeg bare gi opp all håp om å være tørr på beina. Stien krysser flere myrdrag med overvekt av vann, det er bare å plaske i det. Som en liten unge i en vannpytt. Vel inne på grusveien etterpå kan en bare smile og tenke på at man nok kan høre surklingen fra føttene mine milevis unna. Godt en har tørre sokker i sekken.

Myrlendt sør på Skotjernfjellet.