lørdag 19. juni 2021

En tut og kjør vandring på Borgleden fra Ski til Oslo

Noen ganger våkner man opp på en helgedag, uten helt å ha en plan over hva en skal gjøre. Til slutt, etter å ha surret hjemme en god stund, bestemte jeg meg for å ta en tut og kjør vandring på Borgleden. En spontan befaring på pilegrimsleden.

Da Vinci broen.

Jeg startet sent, var ikke i Ski før etter kl 15. Og med meg hadde jeg heller ikke noe som kunne vise meg veien, ingen guidebok, ingen kart, og ingen gps eller smarttelefon. Ett godt utgangspunkt for å sjekke ut hvor god veimerkingen var. Å stole på veimerkene. En liten spenning i seg selv.

Hus i forfall, blir det slukt av klyngen av trær snart.

Kongeveien skilt.

Fra Ski var det å finne den såkalte Da Vinci broen, som jeg vet at Borgleden passerer over til høylytt jubel fra alle de passerende bilene. Derfra, på lykke og fromme hjem til egen dør igjen.

PÅ Kongeveien.

Kongeveien.

Når bruset fra bilene hadde stilnet, gikk turen over på Kongeveien, den gamle hovedvegen mellom Kristiania og Svinesund. Den Fredrikshaldske Kongevei, som følger en mer enn 4000 år gammel kløv- og ridevei. Og nå noen moderne pilegrimer i gore-tex.

En klynge av trær, busker og planter ute i et jorde, nesten som en hage.

Haug bro.

Etter en rolig tur på en bred gammel vei gjennom skogen, blir jeg påminnet om at hesten trenger vann og hvile ved Haug bru. På lik linje med at steinkvelvbrua krysser over fra en side av bekken til den andre, krysser pilegrimsleden over fra natur til bebyggelse.

Mørke skyer over golfbanen.

Utsiktstårnet (branntårnet) på Grønliåsen.

På Oldtidsveien over Grønliåsen er det tilbake til skog og ås, etter ett stykke på hard asfalt og passerende hus som utsikt. Selv om en golfbane prøvde å hjelpe til med å by på sine grønne plener under en mørk himmel. The Well tronte over meg, undrende over hvordan det går med mine pilegrimsføtter.

Utsikt fra tårnet på Grønliåsen, Oslo i horisonten til høyre.

Eiendommelig lys på himmelen.

Grønliåsen derimot, bød på naturens ro, om enn delvis. Åsen byr også på et utsiktstårn, hvor horisonten bød på et eiendommelig lys. Nedenfor et bord og en benk passende for en sen lunsj på dagen. En trivelig tur forbi flere gravrøyser og over Trolltoppen, men det er ingen troll å se.

Gravrøyser på Oldtidsveien over Grønliåsen.

Oldtidsveien over Grønliåsen.

Oslo nærmer seg. Eller gjør den det? Ekebergveien er en lang vei. Og veimerkene tilsvarende få.

Trolltoppen.

Her går leden på en liten plankegang i en liten skogslunge bak noen hus.

Det skal dog sies, at Ekebergåsen gir en flott ankomst til hovedstaden. En grønn lunge før de siste asfalterte skrittene til Minneparken ved St. Hallvardskatedralen. En må ta korte pauser fra selve leden, se på statuene og kunsten, samt utsikten. Fjorden, samt Oslo ligger nedenfor og lyset ovenfor er fint.

Fint lys ved Ekeberg.

Og der i lyset sto hun og speidet.

Tenke tilbake på hjemkomsten fra Gudbrandsdalsleden når jeg står ved den første milesteinen, 643km til Trondheim. Jeg har ikke like langt å gå igjen nå, bare noen få kilometer gjennom byen og hjem. Jeg stopper og spiser middag på Heim på veien.

Fint lys over havnebassenget til Oslo.

En fin tur, selv om det er noe vekslende når det gjelder underlag og omgivelser. Kongevegen og Oldtidsveien over Grønliåsen, samt Ekebergparken ble høydepunktene på vandringen. Ellers er Ekebergveien en lang vei. Veimerkingen kunne på enkelte punkter vært forbedret.

Oslo.

Det er bare å Google hva denne statuen kalles.

søndag 6. juni 2021

Kjentmannsmerket: Kroktjernet og Rudskampen 585

Så bar det opp i Romeriksåsene for to nye kjentmannsposter, Kroktjernet og Rudskampen. Med tanke på posisjonen til Kroktjernet lå det i kortene at man måtte legge turen innom Paradiskollen på veien. Og selv om været ikke var av det slaget som tillot sikte ut i evigheten, var det som vanlig lite å klage på når det gjaldt utsikten fra toppen.

Nedenfor Paradiskollen er det mye piping å høre, i hvertfall hvis man tolker navnene på vannene. Jeg følger en umerket, men klar sti ned til Dampiperen. Derfra går turen på retningen kartet og terrenget gir meg.

Jeg ender opp litt lengre nord enn ønsket, men det føles som at det er meningen da det er Oberstputten som dukker opp i synsfeltet. Det tjernet er nevnt i henhold til posten jeg skal fram til (satt i sammenheng med Sersjantmyra posten i Krokskogen). Fra putten til obersten er det en enkel tur ned til dagens første fangst, og da snakker vi ikke fisk.

Ute på en odde i Kroktjernet finner man et idyllisk sted, med en gapahuk hvis været skulle vise seg å ikke være like idyllisk som stedet. Jeg hadde ikke møtt en sjel hittil på turen, men her utenfor sti dukker dem opp.

Etter å gått rundt Råsjøen og ned til Bjertnessjøen på merkede stier og veier er det på tide med en topptur. Rudskampen (585moh) er det høyeste punktet i Romeriksåsene. Likevel går det ikke noen blåsti opp til toppen (selv om stien til Råbjørnhytta ikke kan sies å gå så veldig langt unna). Jeg fulgte derimot ryggen opp fra Bjertnessjøen.

Dette er natur i marka som jeg liker meg i. Åpent, myr, lyng og med krokete furutrær. Her er det også mange spor av lynnedslag i trærne.

Går rundt Råbjørn. På stien forbi Skotjernet det knapt en sti. Her ligger trærne som mikado-pinner over stien, og det er lettere å gå utenom stien enn på den. En hinderløype i sakte fart.

Det er et fint lys over Harestua når jeg er på vei nedover for å nå toget tilbake til Oslo etter en fin tur gjennom Romeriksåsene.

Utsikt fra Paradiskollen.

Utsikt mot øst fra turen ned fra Paradiskollen.

Beverhus ved Dampiperen.

Oberstputten.

Kroktjernet.

Utsikt fra et lettere ødelagt jakttårn.

Steinbruen ved Råsjøen.

Opp Rudskampen utenom sti.

Rudskampen med sine furutrær.

Rudskampen 585.

En putt nord for Rudskampen.

Råbjørn.

På vei mot Skotjernet, her skal det visstnok være en sti.

Skotjernet.

Myr og Skotjernhaugen.

Sollys på vei ned til Harestua.

populære innlegg