Lycia-Bill's eventyr på The Lycian Way

Klikk på bildet for å se på bildene fra Lycia Bill sin vandring

The Lycian Way @ 12:00

The Lycian Way @ 12:00 fra Tarjei Skrede på Vimeo.

Det har nå blitt en vane at jeg tar et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg går en langdistanse-rute, så også med The Lycian Way / Likya Yolu (2015). Her er resultatet av bildene jeg tok under min vandring i Tyrkia.

The Lycian Way: Nyttig informasjon

Jeg har her prøvd å samle opp litt nyttig informasjon om The Lycian Way / Likya Yolu / den Lykiske Veien hvis det skulle være interesse for å reise til Tyrkia for å gå ruten, enten deler av den eller hele. Jeg vil i tillegg prøve å oppdatere denne siden hvis jeg skulle komme på flere nyttige tips som det er greit å vite om turen. Hvis det er noe ellers man lurer på, så er jeg og mottagelig for spørsmål.

Når:
Det er to store faktorer som nok styrer når på året det er mest ideelt å gå The Lycian Way, det er varmen i Tyrkia om sommeren (juli - august) og det at det vil ligge snø på de høyeste delene av ruten om vinteren (desember - april). Ikke det at det da ikke vil være mulig å gå om vinteren i denne perioden, men det krever mer utstyr, at man må påberegne å bære med seg mer mat (stedene som ligger høyt oppe er mest sannsynlig forlatte i denne perioden), samt en høyere grad av forberedelse og erfaring. Er man godt vant med å vandre i veldig høye temperaturer, så kan man og se på å gå ruten i de varme månedene.

Utsikt mot Yedi Burun fra Alınca.

Vår-månedene fra april til og med juni skal det generelt sett være gode vandreforhold, men snøsmelting kan forårsake enkelte problemer der ruten krysser elveleier (eksempelvis der ruten krysser dalbunnen i Göynük-dalen). Etter august og fram til og med oktober / november er gode høst-måneder å gå i, men dessto senere på året man går jo mer vil vannkildene kunne gå tørre. I henhold til varmen vil jeg selv anbefale å starte i begynnelsen av oktober.

Overnatting:
Med unntak av strekningen mellom Demre / Myra og Finike er det ingen av de forskjellige seksjonene av ruten som krever telt. Man kan argumentere for at det ikke er overnattingsmuligheter mellom Göynük og Geyikbayırı, men litt utenfor Çitdibi er det et klatresenter og både derfra og fra Hisarçandır er det bussforbindelser. Så ønsker man å gå ruten uten telt, vil man utenom nevnte strekninger finne flere overnattingsmuligheter uten problemer (om det er ledige plasser der når man kommer og ikke har bestilt er derimot en helt annen sak).

Avhengig av hvor stort stedet man kommer til er, vil man kunne finne flere typer av overnattingsmuligheter. Det mest vanlige overnattingsstedet er en såkalt pansiyon, enklest oversatt til et gjestehus. Disse tilbyr enkel og grei overnatting, ofte med både middag og frokost inkludert i prisen. Merk at dette ofte ikke er tilfellet for de som befinner seg i større steder, her er som regel bare frokosten inkludert. Hoteller vil man stort sett bare finne i de større plassene man kommer til (som Kalkan og Kaş for eksempel).

Overnatting. Eksempel på ett av trehusene man kan overnatte i i Olympos, fra Kadir's Tree Houses.

Innimellom vil man få muligheten til å kunne overnatte i en bungalow (som ved Patara Green Park ved Pydnai og Patara-stranden). I området rundt Olympos-ruinene er det veldig populært å overnatte i såkalte tre-hus, enten i små hytter av tre som står på bakken eller som står på påler. Overnattingsmulighetene er som sagt mange. Av steder som vil anbefale kan jeg nevne Özlen's Pansiyon & Restaurant i Pydnai og Kadir's Tree Houses i Olympos (jeg hadde mange gode opphold, men disse to skilte seg mest ut).

Når det gjelder telting så er dette generelt akseptert i Tyrkia, velger man å telte så bør dette gjøres i nærheten av en vannkilde.

Mat og proviantering:
Hvis man sikter inn på å tilberede mesteparten av hva man spiser på ruten selv, må man være forberedt på å bære mer mat over en lengre tid. Det finnes flere butikker langs ruten, men vareassortementet varierer veldig fra butikk til butikk. I de store stedene man passerer vil man ikke ha noe problem med å skaffe seg forsyninger, men butikkene som eksisterer i de mindre stedene vil ha begrenset med varer. Vær oppmerksom på at det ikke er noe sted å få tak i mat mellom Göynük og Geyikbayiri, så provianter det dere trenger i Göynük. Det samme gjelder for strekningen mellom Demre / Myra og Finike.

De fleste av gjestehusene man kommer til vil og ha mulighet til å tilberede mat for deg, også hvis man ikke overnatter.

Mat og proviantering. Typisk tyrkisk frokost. Tomater, agurker, egg, oliven, ost, loff og syltetøy. Som regel servert med den tradisjonelle teen.

Vann:
Det tyrkiske ordet for vann er su. Offentlige vannkilder skal være trygge å drikke fra, med mindre de er merket med 'içmeyen su'. I landsbyene man kommer til vil det som regel alltid være en offentlig kilde, i tillegg skal man alltid kunne finne vann ved en moské. Utenom landsbyene skal det og være vannkilder langs veiene som kobler landsbyene med hverandre. Man skal være mer forsiktig med å drikke vann rett fra naturen. Langs ruten vil man og finne flere sisterner og brønner, både med og uten utstyr for å hente opp vannet. Vær kritisk til vannkvaliteten i disse. I tillegg vil disse i høst-månedene bli mer og mer tørre utover høsten.

Det anbefales å ta med seg vannrensemiddel. Fyll opp med det du trenger av vann til vandringen før du går. Strekningen mellom Demre / Myra og Finike er den mest problematiske på den Lykiske Veien når det gjelder vann, mer om det i et eget avsnitt lengre nede.

Vann. En typisk vannkilde langs ruten. Her fra en fontene i Çukurbag.

Er du allergisk mot veps og/eller bier så vær ekstra oppmerksom rundt vannkildene, disse er tiltrukket av vannet og du kan ofte finne store svermer rundt vannkilder (for øvrig så kan dette også brukes til å finne vann, ved å følge vepsene eller biene). Spesielt gjelder dette for de forskjellige vannkildene du kommer til i de første seksjonene av ruten, siden området rundt Faralya og senere er mye brukt til bierøkting. Må du fylle vann der det er mye veps eller bier så er trikset å nærme seg vannet veldig sakte og rolig, ikke i truende bevegelser, dette fungerte greit.

Vanskelighetsgrad:
Hvordan man graderer en rute vil egentlig alltid være ett definisjonspørsmål, og ett subjektivt ett sådan. Selv, er jeg av den oppfatning av at vanskelighetsgraden til The Lycian Way ikke er definert av topografien til landskapet ruten går gjennom. Ruten inneholder seksjoner som er bratte og også seksjoner som er bratte over en lengre strekning, samt innimellom et vondt underlag å gå på, men selv om dette er tilfellet er ikke ruten hard å gå. I mine øyne er Likya Yolu en middels hard rute. Hvis det er noe som kan gjøre ruten hard i henhold til beliggenheten så er det varmen.

Det er og få seksjoner som går på utsatte partier. Den mest 'omtalte' seksjonen er rett før man kommer til Liman Agizi, her kreves det litt enkel klyving ned mot stranden, seksjonen er sikret med tau og bør ikke by på noen problemer (selv om den i guideboken defineres som en nesten 'death-defying experience'). Jeg synes guideboken skriker opp om vanskelighetsgraden til denne seksjonen litt vel mye, noe som kan virke skremmende for enkelte. Viktigste er at man er bevisst på hva man gjør og kan, og tar ansvar selv for hva en klarer. Føler man at det ikke er mulig, finnes det en annen og enklere rute som man kan snu og gå tilbake til. Hvis man går til Bel via Gey er det også en seksjon som skal være utsatt (jeg gikk til Bel via Sidyma og kan derfor ikke uttale meg om vanskelighetsgraden av den seksjonen).

Det som gjør ruten mest vanskelig, er navigeringen. Veimerkingen er stort sett god, men innimellom er den veldig dårlig, jeg går mer i detalj rundt dette i et senere avsnitt.

Vanskelighetsgrad. Den seksjonen langs ruten som krevde størst forsiktighet var ifølge guideboken denne passasjen ned mot Limanagzi. Hvis man går til Bel om Gey vil man og møte på en utsatt seksjon.

Kart og guidebøker:
Iniativtakeren til The Lycian Way er Kate Clow og hun har i tillegg skrevet en guidebok til ruten. Denne kan bestilles fra Culture Routes Society in Turkey. Guideboken inneholder en detaljert beskrivelse med høydeprofil av de forskjellige seksjonene av ruten, som i boken deles inn i 29 etapper. I tillegg inneholder boken praktisk informasjon om ruten og Tyrkia, historisk og kulturell informasjon, samt en oversikt over nyttige ord og oversettelser. Boken gir også utfyllende informasjon om de forskjellige historiske stedene og ruinene man kommer til.

Det følger med et kart til boken, men dette kartet er ikke godt nok til orientering og er mer nyttig som et oversiktskart i planleggingsøyemed. Fra følgende webside, Trekking in Turkey kan man få kjøpt tre kart som dekker den vestlige (1:75 000), midtre (1:70 000) og østlige (1:54 000) delen av den lykiske veien. Dessverre dekker ikke kartet over den østlige delen av ruten hele den siste delen, så man mangler kart for ruten etter Göynük (her hadde jeg for øvrig ingen problemer med å finne ruten i henhold til veimerkene, men jeg hadde godt vær i disse dagene). Det som må sies om kartene er at i Tyrkia er offisielle kartdata underlagt militæret og ikke offentliggjort. Så kartene man får tak i her er ikke basert på ekte kartdata fra Tyrkia, men hentet fra Sovjetiske militærkart og informasjon på kartene er lagt til manuelt (blant annet ved bruk av Google Earth). Så problemet er at en del av konturene og hva som markerer skillet mellom skog og fjell er unøyaktig. Jeg hadde likevel nytte av kartene under vandringen min, men har man en gps så er de ikke nødvendige.

Kart og guidebøker. En kollasje over de tre forskjellige kartene man får tak i for ruten.

Oppdateringer til boken og ruten legges ut på følgende side: http://cultureroutesinturkey.com/the-lycian-way/route-updates/. Fra følgende side kan man og laste ned en app som både gir deg ruten på kart, samt utfyllende info og en oversikt over overnattingssteder langs ruten.

Navigering:
The Lycian Way bruker de samme røde og hvite stripene som GR (Grande Randonnee) rutene benytter til å merke hvor ruten går. I tillegg vil det ved vei- og sti-kryss være satt opp gule skilt som angir retningen til neste og forrige sted på ruten og omtrent hvor mange kilometer det er dit (disse kilometer-angivelsene avviker fra de som blir oppgitt i guideboken). Ruten deler innimellom sti med andre ruter, så man vil oppleve å se flere variasjoner av merking langs ruten.

Navigering. Slik ser de typiske gule skiltene man møter på ruten ut. Skiltene viser retningen til neste og forrige sted på ruten, med en kilometer-angivelse av hvor langt det er dit. Her fra ruten opp mot Beycik med Tahtalı Dağı i bakgrunnen.

Veimerkingen er stort sett god og enkel å følge, spesielt i de mest populære delene av rutene og nærmest de største stedene. Innimellom derimot, så er veimerkingen veldig dårlig, noe som er grunnen til at jeg mener at det største problemet langs ruten er nettopp veimerkingen. Forvent å gå feil vei ett par ganger (selv følte jeg det nesten som at jeg gikk i snitt feil minst en gang om dagen). Det er flere årsaker til hvorfor veimerkingen ikke er god nok.

På enkelte strekninger så mangler veimerkingen helt og man kan oppleve at ruten ikke følger noen tydelig sti. Noen ganger peker også veimerkene i totalt feil retning. Det hender også at de frivillige som har merket ruten ikke har funnet eller vet hvor den opprinnelige ruten går og av den grunn har merket feil. Ofte er ikke eldre merking fjernet, noe som kan medføre forvirring. Lokale entreprenører har en tendens til å endre på ruten slik at man blir ledet til å gå forbi deres butikk, restaurant, overnattingssted, osv.

Når det er sagt, så burde det ikke skremme en fra å gå ruten. Det er lite sjanse for at man vil gå hvileløs i mange dager i villmarken, i de fleste områdene vil man møte på flere stier og veier som leder til steder hvor det bor folk. Jeg vil likevel anbefale å bruke gps med ruten innlagt på turen, det vil lette navigeringen betraktelig, fjerne unødvendig frustrasjon og gjøre at man kan konsentrere seg bedre om å nyte landskapet man går i.

Navigering. Et eksempel den feilslåtte veimerkingen på ruten. Dette er på en grusvei på vei ned Göynük-dalen, rett før man går ned på en sti som leder ned til dalbunnen hvor man krysser elven. Her viser pilene og merkene at man skal gå videre langs veien, mens den rette ruten faktisk tar av til høyre på en liten sti utenfor bildet.

Demre / Myra til Finike (og Finike til Karaöz):
Seksjonen mellom Demre / Myra og Finike er for mange den største hindringen langs ruten, der ruten går opp i fjellene som ligger mellom byene Demre og Finike. På denne 35 kilometer lange strekningen begir man seg fra omtrent vannkanten og opp til 1800moh og ned igjen, og det er ingen overnattingsmuligheter eller steder å skaffe mat underveis. Går man med telt så er disse faktorene ingen hindring i det hele tatt. Og går man med lett sekk på en god dag og er i god form kan man og tenke seg å klare å gå hele strekningen på en dag. Det som må understrekes er at ruten er utrolig fin og at jeg anbefaler å gå den.

Det som gjør seksjonen vrien, er tilgangen på vann. Spesielt i de tørre månedene sent på høsten. Da tørres vannkildene ut og man kan ikke belage seg på å finne vann underveis. Å bære med seg det en trenger av vann underveis og til mat, øker vekten på sekken betraktelig (men det går, en jeg møtte startet turen over fjellet med 9l vann i sekken, altså 9kg ekstra vekt). En liten ting å tenke på, det holder til nomader og gjetere i fjellet man går i og de trenger vann de og. Det er lov å spørre om hjelp.

En løsning, hvis man er villig til å betale litt for det som jeg gjorde, er å kutte ned på antall dager som man tilbringer i fjellet. Dette kan gjøres ved å gå til Belören og så ordne seg transport ned til Demre / Myra igjen eller hvor man ønsker å dra. For så å ordne med transport opp igjen til landsbyen, den ligger rett ved en vei som går ned til Demre, morgenen etterpå med det man trenger av vann videre.

Dette er ellers den seksjonen hvor det kan være mest alvorlig å gå feil, så følg nøye med på veimerkingen her. Dessverre er det deler av ruten over som er dårlig merket, spesielt gjelder dette for det steinete området nedenfor Kirk Merkdiven som man kommer til etter Alakilise. Samt enkelte andre deler etter å ha vært på det høyeste punktet på ruten. Legg spesielt merke til veimerkingen der en stor rød pil peker til venstre, her går stien høyere opp til venstre igjen kort etterpå og ikke ned på den mest tydelige stien.

Demre / Myra til Finike. Omtrent på det høyeste punktet på ruten mellom Myra / Demre og Finike. En kan se solen speile seg i drivhusene rundt Demre. På den synlige flekken lengre nede i dalen ligger ruinene av Alakilise.

Vel nede fra fjellet igjen er som å gå fra asken til ilden, for seksjonen mellom Finike og Karaöz er en 30km lang vandring på strand og langs vei. Her anbefaler faktisk guideboken å ta en dolmuş (buss) til Mavikent på den andre siden av stranden og gå derfra videre (jeg gikk hele veien).

Hvordan komme seg til starten:
Å komme seg til starten av den lykiske veien er ikke vanskelig. Man kan komme seg til Fethiye enten ved å fly til Antalya og ta buss derfra (som tar litt over fem timer), eller man kan ta fly til Dalaman som ligger mye nærmere Fethiye. Den offisielle starten på ruten er rett nedenfor Ovacık, rett ved veien som går ned til Ölüdeniz, og kan enkelt nås med dolmuş fra Fethiye (den går til Ölüdeniz og tilbake). Bussjåførene vet hvor starten er, så det er bare å gi beskjed at du ønsker å gå av ved starten, så vil de sette deg av og peke deg i riktig retning.

Jeg vil anbefale å starte fra Fethiye, hvis du har en ekstra dag til rådighet. Denne ruten står markert som den lykiske veien, men er offisielt ikke det. Ruten er hyggelig og man vil få oppleve spøkelsesbyen Karmylassos på veien. For å komme seg til der ruten starter fra Fethiye, så er alt du trenger å gjøre å komme deg opp på veien som går forbi ruinene av borgen i Fethiye, Telmessos, der vil du finne første stiskilt.

Gå hele eller deler av ruten:
Ruten passerer forbi utallige steder som har bussforbindelser til de større stedene og byene, så det å enten bare å gå en bestemt seksjon eller hoppe mellom seksjonene av ruten er ikke noe problem. Man er ikke bundet til å gå hele ruten for å få med seg høydepunktene med andre ord.

Har du bare noen få dager til rådighet så var det de fire første dagene på ruten, fra Fethiye til Bel, som jeg var mest fornøyd med. Av mer enkeltstående etapper var favorittene Saribelen til Gökçeören, Myra til Finike, Ulupınar til Yayla Kuzdere, og Göynük til Hisarçandır Kale. Av de historiske stedene man passerer så var Olympos den mest imponerende i mine øyne.

Dyr:
Det er både giftige slanger og skorpioner i Tyrkia så vær oppmerksom på hvor du plasserer føttene og hendene. Vær forsiktig med å snu på steiner som ligger på bakken, skorpioner liker å gjemme seg under disse. Det er ville griser ute i naturen og disse kan faktisk være aggressive (de har sine svin på skogen de og).

Det største problemet med dyrelivet i Tyrkia er løshundene. Stort sett så vil de fleste trekke seg unna, men det er mulig å møte på aggressive hunder (du kan lese om mitt møte med en hund her). Ofte vil det å kaste steiner og bruke en pinne til å slå med hjelpe, av og til holder det med synet av steinene. Av og til derimot, så gjør det ikke det. Jeg er dessverre ingen hundekjenner eller ekspert på området, så de vil muligens arrestere meg her, men ettersom hva jeg har hørt så er det viktig å vise hunden hvem som er sjefen. Dette høres avskrekkende ut, men jeg liker bedre å advare mot det enn at man erfarer det på den vonde måten. Det sagt, jeg har ikke hørt om noen stygge saker på ruten.

Utsikt mot de lykiske fjellene fra Antalya. Man kommer ned til Geyikbayırı etter å ha krysset passet man ser rett til høyre for den distinkte toppen helt til høyre i bildet.

Blogger og lenker:
Her en liten oversikt over blogger og websider om Den Lykiske Veien.

Blogger og beretninger fra andre som har gått ruten:
Hike the Lycian
Amy & Jim
Toad less raveled
Traveled Earth
John Hayes walks: The Lycian Way
A Lycian Adventure

Offentlig info om Likya Yolu:
Culture Routes in Turkey
Trekking in Turkey
Lycian Way on Trekopedia

The Lycian Way

Lykia er det historiske navnet på Tekke-halvøyen som stikker ut i Middelhavet fra Tyrkias sørkyst. Det er gjennom dette området Tyrkias første langdistanse-rute, Likya Yolu / The Lycian Way, går. Ruten er på rundt 540km og starter offisielt fra Ovacık i nærheten av Fethiye og ender opp i Geyikbayırı i nærheten av Antalya. På veien vil man klatre opp fjell, ned til sandstrender og passere utallige ruiner og historiske steder.

Høsten 2015 reiste jeg til Tyrkia for å gå The Lycian Way / Likya Yolu, her finner du min beretning fra turen (under skriving).

Forberedelse til The Lycian Way

Dag   1 (14.09):Fethiye - Ovacık

Dag   2 (15.09):Ovacık - Faralya

Dag   3 (16.09):Faralya - Alınca

Dag   4 (17.09):Alınca - Bel

Dag   5 (18.09):Bel - Pydnai

Dag   6 (19.09):Pydnai - Xanthos

Dag   7 (20.09):Xanthos - Üzümlü

Dag   8 (21.09):Üzümlü - Gelemiş

Dag   9 (22.09):Gelemiş - Kalkan

Dag 10 (23.09):Kalkan - Bezirgan

Dag 11 (24.09):Bezirgan - Gökçeören

Dag 12 (25.09):Gökçeören - Gedikefe Ovası

Dag 13 (26.09):Gedikefe Ovası - Kaş

Dag 14 (27.09):Kaş - Boğazcık

Dag 15 (28.09):Boğazcık - Kaleköy

Dag 16 (29.09):Kaleköy - Sura

Dag 17 (30.09):Sura - Myra

Dag 18 (01.10):Myra - Belören

Dag 19 (02.10):Belören - Belos

Dag 20 (03.10):Belos - Finike

Dag 21 (04.10):Finike - Karaöz

Dag 22 (05.10):Karaöz - Gelidonya

Dag 23 (06.09):Gelidonya - Adrasan

Dag 24 (07.10):Adrasan - Olympos

Dag 25 (08.10):Olympos - Ulupınar

Dag 26 (09.10):Ulupınar - Erenkolu Gediği

Dag 27 (10.10):Tahtalı Dağı / Mount Olympos

Dag 27 (10.10):Erenkolu Gediği - Yayla Kuzdere

Dag 28 (11.10):Yayla Kuzdere - Gölbastığı

Dag 29 (12.10):Gölbastığı - Göynük

Dag 30 (13.10):Göynük - Hisarçandır Kale

Dag 31 (14.10):Hisarçandır Kale - Geyikbayırı

The Lycian Way: Nyttig informasjon

The Lycian Way / Likya Yolu @ 12:00

(The Lycian Way) Dag 31: Hisarçandir Kale - Geyikbayırı

Lengde: 16.5km (502.8km), tid brukt: 8:58 (199:22).
Høyde (start / slutt / høyeste): 820moh / 390moh / 1400moh.
Vær: Klart og fint vær.

Startet jeg vandringen for tidlig mon tro. I natt var det deilig og kjølig, og det førte til at jeg sov veldig godt. Ingen lyder av dyr eller mennesker, stille, bortsett fra ett skudd i løpet av natten (??). Jeg spiser kake til frokost, det er tross alt siste dag på vandringen. Utenfor teltet er det blå himmel og ruinene av borgen ligger fortsatt der de lå igår.

Ned fra Hisarçandir Kale, gjennom en tunnel i vegetasjonen.

En sti gjennom skogen bringer meg ned til en anleggsvei, som følges ned til dalbunnen og Çandir-elven. På veien kunne jeg ta de bratte klippene i øyemål nedenfra. Ved elven er det anleggsarbeid ved en liten dam, det føles litt som et åpent sår i landskapet. For å komme over elven bruker jeg restene av en betongstruktur. Selv om jeg går forbi flere greie plasser å sette opp teltet, tror jeg at det var greit å gi meg ved den lille klarningen jeg fant igår. Hadde jeg fortsatt, så hadde jeg og gått glipp av den fine kveldsturen opp til borgen.

Oppover mot Çitdibi er det passe bratt og utsikten tilbake gir ett godt overblikk over klippene som Hisarçandir Kale ligger på toppen av. Utover selve ruinene og området rundt, så er ikke seksjonen mellom Hisarçandir og Çitdibi den mest spennende. Det er mulig jeg hadde rukket å gå dit igår. Ovenfor landsbyen er det et populært sted for klatring, fra ruten kan jeg se en vertikal hylle langsmed fjellet.

Çitdibi med den 2km lange fjellhyllen bak som er et populært klatremål.

Jeg ankommer Çitdibi og det er lite som tilsier at det er noe sted å overnatte her heller, nå er det jo uansett ikke aktuelt. En liten pause tar jeg meg derimot, etter å ha fylt på vann ved siden av moskeen, det virker søvnig her. En hund som ser ut til enten å ha vært i en slåsskamp eller lider av en sykdom kommer luntende forbi, det er ikke et veldig pent syn og jeg føler en blanding av vemmelse og medynk av synet. Hunden gjør ingen tegn til å bry seg nevneverdig om meg.

Utsikt tilbake mot Hisarçandir (synlig i den venstre delen av bildet) ovenfor Çitdibi. De prominente klippene som huser Hisarçandir Kale er godt synlige.

Fra Çitdibi bærer det videre oppover og nå begynner ruten å bli mer interessant. På andre siden av dalen kan jeg se husene i Hisarçandir nedenfor fjellet jeg kom ned fra, de bratte klippene ved den gamle borgen er godt synlige. Lengre bak et stykke til høyre er toppen av Teke Dağı en klar kontur mot den blå himmelen. Antalya er nå enda tydeligere til øst for meg.

Ruinene av Typalia ligger ved det første passet man kommer til etter Çitdibi. Sarkofager og graver er de mest prominente restene som er igjen etter bosettingen og festningen. Utsikten fra ruinene skal være fantastisk, så jeg regner med at det er flere rester på toppen av den ene klippen ved siden av ruten, men jeg velger uansett å ikke klatre opp dit. Jeg så meg fornøyd med utsikten på veien opp. Ellers er det meste jeg ser her nå overgrodd og ikke like spennende som andre ruiner jeg nå har sett her nede.

Stigningen opp mot ruinene av Typalia bød på god utsikt i retning Antalya.

Før den siste stigningen på ruten, som går opp mot Karabel-passet, må jeg bratt ned igjen. Bratt ned over et parti med løs stein og jord, jeg sklir nesten mer enn å gå. Nedstigningen ender nede ved en liten elv, hvor det er noen innbydende små kulper. Som lokker meg uti. Jeg tviler sterkt på at jeg møter noen som helst, møtte ingen igår, så jeg kler på meg keiserens nye klær og hopper uti vannet. Etterpå sitter jeg på en av steinene og varmer meg på solstrålene som slippes gjennom bladene på trærne rundt meg.

Sarkofager i ruinene av Typalia.

Karabel ligger en lang og seig stigning opp fra elven. Området er relativt øde, men på veien opp befinner jeg meg midt i et heftig kultivert lite område. Vannslanger går på kryss og tvers. En fyr titter opp fra en av de små åkerlappene, guideboken nevnte at det er en bonde som heter Halil som driver på her. Vi fortsetter videre med hvert vår arbeid, han med å dyrke bønnene og valnøtt-trærne sine, jeg med å vandre oppover mot det siste passet på den Lykiske Veien.

Etter Typalia går ruten ned over et parti med løs jord og stein, med tydelige tegn at det har vært flere små skred her.

Med unntak av noen få ekskursjoner gjennom skogspartier går ruten for det meste over fjellsletter. Gresset på slettene er tørt og gul-farget. Vandringen er fin, men den tapper på kreftene mine, på et punkt lurer jeg litt på om jeg kommer opp til toppen av passet i det hele tatt. Alt har såklart en ende, også oppstigninger, så opp kommer jeg til slutt.

Dette eventyret går mot slutten, fra nå av det ingen stigninger igjen, bare en eneste lang nedstigning. Det føles rett å sette seg ned ved passet. Ikke bare av den grunn at jeg trenger det etter klatringen opp, men også for å kunne stille tenke over dagene som har gått siden jeg satte ut ifra Fethiye for en måned siden. Og mens jeg gjør det, kan jeg likesågreit koke opp lunsj. I nærheten av der jeg sitter er det noen relativt nye graver og rester av eldre.

En seter på en av slettene man passerer på veien opp til Karabel-passet, tørt og goldt gress.

Ned fra Karabel-passet er humøret på topp i starten, jeg vandrer over noen grønne enger med solstråler som skinner gjennom trærne. Alt burde være bra, men så snur det. For etter den initielle trivelige vandringen, går jeg over i fortvilelse og jeg begynner å forstå hvorfor de fleste enten gir seg i eller starter fra Göynük. Ruten nedover er mer som en vill og målløs ferd gjennom busker og kratt. Stimerkingen virker vilkårlig og jeg må konstant stoppe opp for å finne igjen ruten. Det er heller ingen ting å se, frustrasjonen sprer seg. Selv på en grusvei helt mot slutten virker det tilfeldig merket og jeg går feil, jeg føler at jeg går meg vill en kilometer unna målet.

Rester av bygninger i ruinene av Trebenna, som ligger situert på toppen av klippe ovenfor Geyikbayırı, her med utsikt tilbake mot fjellene og Karabel-passet.

Det eneste lyspunktet på den siste delen av min lykiske ferd er Trebenna. Disse tøffe ruinene ligger på toppen av en klippe med en utsikt som strekker seg helt til Antalya og fjellene bak der igjen. Restene av en fordums kirke er det første som møter en, så ligger Trebenna på klippen bak. Jeg klatrer opp, på feil sted, og må brøyte meg litt gjennom tett vegetasjon før jeg kommer til ruiner av gamle hus og bueganger som ser ned på landskapet i dalen bratt nedenfor. Rett nedenfor er det en inntakt port som fører til en sti som leder ned til kirkeruinene igjen.

Nede bøyer klatrevegger på alle kanter seg over meg, Geyikbayırı er et populært klatrested. Jeg ankommer den offisielle slutten på Likya Yolu, markert med skiltet som viser 509km mellom Antalya og Fethiye, egentlig virker det som at skiltet angir startstedet for ruten (jeg vet at Kate Clow jobber med å snu ruten i neste guidebok). For første gang når jeg når enden av en vandring er jeg ikke i godt humør, nedstigningen har tappet meg psykisk virker det som.

Gammel port i ruinene av Trebenna.

Ved siden av skiltet ligger Jo-si-to, ett overnattingssted mye brukt av klatrere som reiser hit. Jeg merker likevel at jeg fort kommer i bedre humør igjen, etter min initielle frustrasjon. Jeg ordner meg en liten bungalow for natten, i ordets rette forstand, liten (men den dekker alle mine behov).

Og når ettermiddagen og kvelden ankommer er jeg tilbake i godt humør. Bak meg ligger nå fjellene jeg har kommet ned fra og den lykiske veien, 50 mil siden Fethiye. Jo-si-to er et hyggelig sted. Jeg føler jeg fortjener dagens øl. Om kvelden fyres det opp bål ute. Klatrere kommer og går, det snakkes om forskjellige klatreruter. En behagelig stemning hersker over stedet.

Et eventyr er over, et annet begynner. Ved enden av den Lykiske Veien i Geyikbayırı.

Imorgen reiser jeg tilbake til Antalya, eventyret er over for denne gang, et annet begynner.

<- Hisarçandir Kale