søndag 27. januar 2019

Bilder fra en skitur der fingrene slo seg vrange og kalde

Lang skitur igår, så da planla jeg en noe kortere tur idag. Det skulle vise seg å bli en lang nok tur. På flere måter.

Der været igår var grått, men med et fint lys, var det idag bare grått. Tungt og grått. Jeg hadde lyst til å ta den nye traséen mellom Øyungsdammen og Kamphaugsåsen (selv om traséen ikke helt ender opp der, men nedenfor) i øyesyn. Fra før hadde jeg bare hatt en liten ettermiddagstur på den, men da var det mørkt og det snødde.

Traséen er fin den, selv om det er litt preg av skogsdrift der den går. Stort sett er det et behagelig undulerende skispor, men det er en seksjon som er delvis bratt. Utsikten kan være bra, idag var den noe dempet i det grå været, men det er artig å se ned mot Øyungen og over mot Øyungskollen.

Jeg går videre forbi Rottungen og ned til Fortjern, derfra er det på autostrada til Gørjahytta og videre mot Delebekken. Ingen stopp på hytta for vaffel, har planer om å stoppe senere. Det var meldt rundt fjorten minus idag. Og stort sett har det gått fint, men på løypa mellom Fløyta og Ørfiske snur lykken seg. For her slår fingrene seg vrange. Det er som om varmen i dem legges igjen for hvert stavtak. Over Ørfiske er det numne fingre. Jeg må stå og kaste med hendene i enden av demningen. Herfra til Nittedal går det bare nedover, da blir jeg bare enda kaldere.

Får kastet litt følelse inn i fingrene, utfordret Raynaud litt, men nede ved Nittedal er det igjen full frys. Redningen kommer av en bålgrop nede ved skianlegget. Her har noen brent et bål og det er fortsatt røyk og glør igjen fra bålet. Jeg kan ta av meg vottene og legge både dem og hendene rett på grillen for å varme dem opp igjen. Må se dumt ut.

Når jeg føler fingrene er varme nok igjen, går jeg videre. Det holder i sånn cirka fem minutter, så tar kulda fatt igjen. Men nå er syklusen snudd, etter en ny runde med å kaste på armene får jeg sving på blodsirkulasjonen igjen. For godt. I bakkene opp mot Sinober er hendene varme igjen. Det er bare en så utrolig god følelse.

Neste problem seiler opp. Sinober. Ikke sportsstuen i seg selv, men trenden min er jo at etter hvert besøk inne på en sportsstue, så melder Raynaud seg til tjeneste etterpå. Men mat må jeg ha, og jeg synes det og er hyggelig å sitte inne for en vaffel, skolebolle, kanelsnurr eller lignende. Så også idag. Jeg fortsetter videre med en forventning om nye kalde fingre.

Det skjer merkverdig nok ikke. Kanskje Raynaud er fornøyd med å ha laget nok smerte for meg en gang. Ok, fingrene blir merkbart kaldere, men jeg rir det av meg og etterhvert blir de varme igjen. Å gå over toppen av Lillomarka er alltid hyggelig, fra Sinober til Lilloseter.

Derfra går det raske og rake veien til Solemskogen. Jeg er derimot glad for å slippe å vente lenge på bussen, den kommer rett etter at jeg ankommer. En fin nok tur, men den tok lengre tid enn det jeg hadde sett for meg.

En kan lese mer om Raynauds syndrom eller likfingre som det kalles her: https://no.wikipedia.org/wiki/Raynauds_fenomen.

Utsikt over Øyungen fra den nye traséen mellom Øyungen og Kamphaugsåsen.

På vei mot Middagsdalen.

Utløpet fra Helgeren.

Opp fra Delebekken mot Grytmyr.

Grytmyr.

Fra myr mellom Movatn og Sinober.

Kjulstjern.

Skispor mellom Sørskogen og Lilloseter.

Blåtimen ved liten myr før Lilloseter.

Tre ved liten myr mellom Sørskogen og Lilloseter.

lørdag 26. januar 2019

Bilder fra skitur gjennom Nordmarka fra Grua til Sognsvann

Grått og fargeløst lå marka mens jeg satt på toget til Grua. Like grå og fargeløs lå den der når jeg gikk av toget, sammen med de andre ivrige skiløperne som nok også hadde Oslo i øynene som mål for turen. Det lå an til å bli et lite 'bikkjeslagsmål' om turen opp til Mylla, det var mange om beinet. Det vil si taxien opp fra Grua til Mylla. Noen andre, som meg, ville ta skiløypa fra Grua, den var markert som nyoppkjørt på Skiforeningens sider.

Nyoppkjørt var den ihvertfall ikke fra starten. Der lå det bare tung og dyp snø, men noen hadde gått der før og laget et spor man kunne følge. Senere ble det bedre, da gikk jeg på et spor som virket som at kunne ha blitt kjørt opp. Snøen lå likevel tung over bakken. Så hadde det jo og snødd bra i forkant av turen, både igår kveld og om natten. Fra Svartbekken ble det bedre, men merkelig nok virket det som at jeg hadde smørt skiene mine for nysnøen jeg hadde gått på og ikke den bedre preparerte snøen herfra.

Selv om det var grå som var tonen for dagen, lå det likevel et fint lys over Nordmarka. Og kanskje hadde det forbedret seg i løpet av tiden jeg hadde brukt opp fra Grua. Nå lå plutselig ikke solen så langt unna, virket det som. Lettere gjemt rett bak skyene istedet for utilgjengelig og langt bak dem. Ved Fjellsjøen var det et fint lys, som også gjentok seg der løypene ga utsikt ut over Gjerdingen.

Sørover igjen fra Tverrsjøen, står igjen valget mellom å gå over Holosetra eller forbi Finnstad. Sporene virker bedre i retning Holosetra, men jeg lar likevel valget falle på Finnstad med Pershusfjellet tronende over meg. Her går det et rolig ensomt spor over vannene. Isfiskere er ute på isen, sittende slukøret og stirrende ned i det mørke vannet. Finnstad står i vakker rød kontrast mot den hvite, grå og svarte skogsbakgrunnen dekket av snø. Men ved Aklangen og Smalet er det overvann, jeg ser skiene halvveis forsvinne ned i våt snø og vann.

Flere folk på Sandvikshytta enn ventet denne småkjølige og grå dagen, selv om lyset er fint over marka. Da varmer det godt med vaffelen. Så godt at det blir to. To er for mye, selv hvor gode de er, er tung i magen når jeg fortsetter videre over Katnosa.

Lyset følger meg videre mot Kikut, stigningen opp fra Sandungseidet er seig som vanlig. Til gjengjeld går det fort i svingene ned de siste bakken mot Kikutstua. Der står køen ut av døren, omtrent som normalt.

Ferden går videre sørover, mot de traktene jeg går mest i. Tross alt, så er det hovedsaklig i nærhetene jeg når å gå på hverdagene etter jobb. Bakkene ned fra Appelsinhaugen har fått hard medfart i utfarten. Det er noen issvuller å se. Samme gjelder for bakken opp Slakterendalen.

Lysløypa ned mot Sognsvann byr på en konstant økning av skiløpere, i alle aldre, som ventet. Selv om det ikke var blått og flott på himmelen, var det igrunn ikke så mye å utsette på dagens fine tur gjennom Nordmarka.

Opp fra Grua til Svartbekken gikk det på igjensnødde spor.

Fjellsjøen med den lille holmen ute i vannet.

Flott lys over Gjerdingen.

Utsikt over Gjerdingen.

Over Skarvvatnet med Pershusfjellet ved siden av.

Pershusfjellet.

Enslige skispor mot Finnstad.

Finnstad i rød kontrast mot den hvite og svarte bakgrunnen.

Pershusfjellet ovenfor Finntjern.

Finnstad.

Sandungseidelgen.

Over Kikuttoppen.

Ved Sandungskroktjern.

På vei til Appelsinhaugen.

Nedenfor Kobberhaughytta.

søndag 20. januar 2019

Tromsø International Film Festival 2019

På nytt ventet en tur opp i mørket i nord for å gå på filmfestival. Tromsø International Film Festival (TIFF) har blitt en tradisjon og den må holdes. I år var heller ikke soldagen under festivalen, så det var 'mørkt' hele tiden. Som før så føltes det egentlig ikke som at jeg hadde vært borte når jeg igjen befant meg i filmbyen. Jeg hadde besøk fra Taiwan med på festivalen, June som jeg møtte når jeg gikk Camino Portugues ifjor høst. Hun ville se nordlyset og derfor ble også en kveld og en natt brukt til nordlysjakt. Været var dermed ikke det mest lovende for å se på det magiske lyset, stort sett overskyet hele uken, men det var enkelte åpninger innimellom. Det var det lite av når vi tok ferden fatt, vi endte nesten helt opp nede ved Narvik, da fikk vi se et lite stykke Aurora Borealis utfolde seg på himmelen. På den andre siden, så har jeg alltid hatt en liten trang til å se hvordan det ville være å sitte i en buss eller bil og kjøre ut i mørket som omslutter landet rundt Tromsø, nå fikk jeg gjort det. Tradisjonene med besøk på Blårock, Huken, Café Sånn, Verdensteateret ble såklart holdt i livet. Og det ble også tid til en tur opp mot Fløya med Fjellheisen, i vær som mest av alt bød på snø. Og så var det hele over, like fort som det startet. Som alltid.


Årets prisvinner var Lykkelige Lazzaro (Alice Rohrwacher, Aurora-prisen), Gunderman (Andreas Dresen, FIPRESCI/Kritikerprisen), Birds Of Passage (Ciro Guerra & Cristina Gallego, FICC/Don Quijote-prisen), The Power Grid (Clara Bodén, Tromsøpalmen), Lykkelige Lazzaro (Alice Rohrwacher, Faith in Film Award), Blindspotting (Carlos López Estrada, Den Norske Fredsfilmprisen), Kvinne På Krigsstien (Benedikt Erlingsson, Publikumsprisen).

Mine fem favoritter fra festivalen var Where Man Returns (Egil Håskjold Larsen), Birds Of Passage (Ciro Guerra & Cristina Gallego), The Sweet Requiem (Tenzing Sonam & Ritu Sarin), Ruben Brandt Collector (Milorad Krstic), Core Of The World (Natalya Meshchaninova).

Birds Of Passage,Ciro Guerra & Cristina Gallego.

Mitt program for 2019:

Antonio One Two Three (Leonardo Mouramateus)
Ruben Brandt, Collector (Milorad Krstic)
The Foundation Of Criminal Excellence (Oskars Rupenheits)
Where Man Returns (Egil Håskjold Larsen)
Birds Of Passage (Ciro Guerra & Cristina Gallego)
Slut In A Good Way (Sophie Lorain)
Winter Flies (Olmo Omerzu)
The Forest (Roman Zhigalov)
The Secret Of Two Oceans (Konstantine Pipinashvili)
Anna And The Apocalypse (John McPhail)
Ulysses & Mona (Sébastien Betbeder)
Aurora (Bekzat Pirmatov)
In My Room (Ulrich Köhler)
Jinpa (Pema Tseden)
The Sweet Requiem (Tenzing Sonam & Ritu Sarin)
Lykkelige Lazzaro (Alice Rohrwacher)
The Cannibal Club (Guto Parente)
In Fabric (Peter Strickland)
American Animals (Bart Layton)
Diamantino (Gabriel Abrantes & Daniel Schmidt)
Core Of The World (Natalya Meshchaninova)
The Most Beautiful Couple (Sven Taddicken)
Bitter Melon (H.P. Mendoza)
The Raven And The Seagull (Lasse Lau)
Climax (Gaspar Noé)
My Masterpiece (Gastón Duprat)
The Realm (Rodrigo Sorogoyen)
Vox Lux (Brady Corbet)
The Chaotic Life Of Nada Kadic (Marta Hernaiz Pidal)
Maya (Mia Hansen-Løve)

(trykk på bildet for slideshow)

populære innlegg