onsdag 30. september 2020

Gudbrandsdalsleden


Gudbrandsdalsleden er den mest kjente av pilegrimsledene i Norge. Den begynner i Oslo og ender ved graven til Olav den Hellige i Trondheim eller Nidaros. På sin vei passerer den enten på vestsiden (Vestleden) eller østsiden (Østleden) av Mjøsa, går gjennom Gudbrandsdalen og krysser over Dovrefjellet, før den går gjennom Trøndelag til den når målet ved den mektige Nidarosdomen. Pilegrimsveien er omtrent 643 km lang.

Høsten 2020 vandret jeg pilegrimsvandringen til Nidaros, gikk Vestleden fra Oslo til Lillehammer, så Gudbrandsdalsleden derfra til Trondheim og til slutt Østleden fra Lillehammer tilbake til Oslo. Her finner du min historie:

Dag   1 (31.08): Sagene - Amtsbrua
Dag   2 (01.09): Amtsbrua - Norderhov
Dag   3 (02.09): Norderhov - Sløvika
Dag   4 (03.09): Sløvika - Høgkorsplassen
Dag   5 (04.09): Høgkorsplassen - Kapp
Dag   6 (05.09): Kapp - Sveastranda
Dag   7 (06.09): Sveastranda - Lillehammer
Dag   8 (07.09): Lillehammer - Stalsbergsvea
Dag   9 (08.09): Stalsbergsvea - Fåvang
Dag 10 (09.09): Fåvang - Sygard Grytting
Dag 11 (10.09): Sygard Grytting - Sjåheim
Dag 12 (11.09):Sjåheim - Dovreskogen
Dag 13 (12.09):Dovreskogen - Furuhauglie
Dag 14 (13.09):Furuhauglie - Kongsvoll
Dag 15 (14.09):Kongsvoll - Bruvollen
Dag 16 (15.09):Bruvollen - Hæverstølen
Dag 17 (16.09):Hæverstølen - Stamnan
Dag 18 (17.09):Stamnan - Olskastet
Dag 19 (18.09):Olskastet - Gumdalen
Dag 20 (19.09):Gumdalen - Gaula
Dag 21 (20.09):Gaula - Trondheim
Dag 22 (21.09):Trondheim / Nidaros
Dag 24 (23.09):Brøttum - Rudshøgda
Dag 26 (25.09):Domkirkeodden - Tangen
Dag 27 (26.09):Tangen - Ljødal
Dag 28 (27.09):Ljødal - Dal
Dag 29 (28.09):Dal - Arteid
Dag 30 (29.09):Arteid - Sagene

tirsdag 29. september 2020

(Gudbrandsdalsleden) Dag 30: Arteid - Sagene

Gudbrandsdalsleden, Østleden, dag 30.
Lengde: 45.2km (953.3km).


Regn ute i de bitre morgentimene. Godt å se på klokken at det fortsatt er for tidlig å krype ut av soveposen når man hører det trommer lett på taket. Er det en bittersøt morgen å våkne opp til når man vet at det er siste dagen på en lang vandring? Kanskje, men jeg føler og at jeg er klar for å komme hjem.

Melankolsk lett tåke over jordene ut ifra Arteid om morgenen.

Når jeg går har tåke overtatt for regnet. Ikke mye, et melankolsk lag som gir en egen atmosfære der leden går ned langs et jorde før den beveger seg inn i skogen mot Vilbergfjellet.

St. Olavs Gang.

Dekket av det tynne skylaget går jeg opp i Vilbergfjellet, høstlige farger blandet med grønt og tåke-grått. St. Olavs Gang er en geologisk kløft som er 200 meter lang og 3-4 meter dyp. Legenden går at her skulle Olav den Hellige ha seilt så lavt over fjellet at skipet lagde en fordypning i det. Ruten går ikke gjennom gangen, og for de som ønsker å gjøre et forsøk vil det være en våt opplevelse. I det gjeldende været bærer stedet et litt mystisk preg.

Småtrollskt over Vilbergfjellet.

Første gangen jeg møter på hjortelusflua og er et irritasjonsmoment med en gang.

Høstfarger i tåken ved Lindeberg.

Resten av vandringen over åsen er fin, jeg kommer ut til en enda gråere og tristere verden, men høstfargene på trærne og jordene gjør at det ikke er så ille som det høres ut. Likevel blir det fort glemt, når skogen legges bak meg. Vandringen frem til Frogner kirke er lite minneverdig.

Den minste av de to Frogner-kirkene, denne en middelalder murkirke fra 1180.

Er Frogner kirke Østledens svar på Søsterkirkene på Granavollen på Vestleden? Neppe, men det står nå to kirker her også. Den største av de to er en trekirke som ble bygget etter at den forrige brant i 1918. Ved siden av står den mindre murkirken fra 1180.

En buktende våt vei gjennom et landskap preget av et trist vær.

Fra kirkene krysser jeg ned mellom to jorder og så venter en buktende og våt vei meg. Bakken er tung av regn, asfalten er mørkere og landskapet rundt er tungt. Det er en fyldig gråhet som jeg befinner meg i, likevel så er jeg lystig til sinns. Ut av gråheten kommer det tunge kraftledninger, skyer driver nådeløst gjennom trærne i åsene rundt, bak meg stikker det største kirketårnet til Frogner kirke opp blant gule trær. Tristessen har blitt til melankoli.

Frogner kirke i bakgrunnen sammen med høstlige farger som lyser opp det ellers triste fargespekteret.

Oldtidsveien følges over Farseggen. Det grå været skjules fra sidene av trærne og buskene, vandringen blir litt lysere. Dette er det gamle veifaret mellom Skedsmo kirke og Leirsund, som går over en smal leirerygg mellom to dype ravinedaler. Det er uvisst hvor gammel veien er. Hva er det med alle melkerampene som brukes som pilegrimsraster her?

Farseggen.

Skedsmo kirke er like gammel som den minste av de to Frogner-kirkene. Da har jeg gått i litt over 13km, det er fortsatt langt igjen og verden har ikke blitt noe mindre grå i løpet av den tiden.

Skedsmo kirke.

Med Skedsmo-krysset og Olavsgaard i sikte går pilegrimsleden forbi rekkehus, og tar så et avbrekk gjennom skog og jorder. I luften er det lett regn og flere irriterende hjortelusfluer. Ved Åros-broen står det et skilt til Nittedal kirke og det blir for meg det første tegnet på at nå nærmer jeg meg hjemkomsten.

Pilegrimsleden i høstlige farger mellom to jorder.

Hellerudsletta er kanskje en av de mest notoriske strekningene langs pilegrimsleden ut fra Oslo. Her farer tung-transporten forbi i høy hastighet, mens jeg lettere mismodig labber videre i en fargeløs verden. Det er heldigvis ikke en ekstrem lang strekning.

Høst-trær ute på et jorde.

Til vanlig hadde dette vært utenkelig for meg, men på en lang vandring som dette er det ikke et problem å hive innpå en mengde med mat. Til lunsj spiser jeg en full kebab-middag på Grytelokket, den går rett ned.

Dagens lunsj, junk-food på Hellerudsletta.

Rett rute opp i Gjelleråsen i motsatt retning er ikke lett å finne. En rute opp er enkelt, men ikke pilegrimsleden, men etter å ha funnet veien kommer jeg om ikke lenge til kjente trakter. Det er kanskje ikke en lang vandring over Gjelleråsen, men den er fin og er vel kanskje den første skikkelige grønne delen av pilegrimsleden man kommer til når man går ut fra Oslo på Østleden.

Utsikt, om det kan kalles det, fra 'Gubbero'-gapahuken på Gjelleråsen.

Tar meg en avstikker ut til gapahuken som har fått navnet ‘Gubbero’ (det finnes og en som heter ‘Kjerringfred’). Det er omtrent ingen utsikt å få, en kan såvidt skimte bygninger fra byen nedenfor.

Det øvre klokketårnet i Gjelleråsen, disse ble brukt til å melde ifra til eventuelle reisende i andre enden om at man var på vei, for slik å forhindre kø-dannelser. Oldtidsveien over Gjelleråsmarka var bratt og smal, så møtende reisende i motsatt vei ville ha fått problemer med å kunne passere hverandre.

Langs Oldtidsveien passerer man flere kulturminner. Blant disse er noen gamle klokketårn, ett oppe og ett nede, disse ble brukt til å varsle reisende i andre enden om at man var på vei. Dette da veien var for smal og bratt for at reisende kunne møtes i motsatt retning. Her er det også merket med enkelte gule piler. Ferden går ned gjennom Kongedalen. Og så ligger byens grenser rett foran føttene.

Pilegrimsleden på oldtidsveien ned Kongedalen.

Om ikke vandringen er like spennende etter å ha krysset inn i Oslo, er det derimot mer positivitet å spore på himmelen. Skylaget er i ferd med å lette. Dette er deler av Oslo jeg ikke har gått i før, så det er artig på det viset. Vandringen gjennom byen veksler mellom det relativt fredelige og det mer støyende der leden går nær E6.

Skulptur i Verdensparken.

Rett før Østre Aker kirke bryter plutselig solen gjennom lagene av skyer. Det er flott, og det gir meg en følelse av å ankomme i pent vær. Det fine lyset følger meg gjennom Ulven, forbi sportshallene på Valle, ved siden av Fyrstikktorget og gjennom Kampen. Likevel føler jeg litt på at Vestleden gjennom Oslo var mer rolig og interessant enn Østleden. Uansett, nå er målet så nærme at jeg blir lite affektert av det.

Ett lite stykke gård i Oslo.

Så er jeg ved krysset der jeg for 29 dager siden tok av og begynte på Vestleden på min ferd mot Nidaros. Kjenner en liten kribling i kroppen. Og så går jeg inn porten til Minneparken og ruinene av Hallvardskatedralen. Og står igjen foran 634km til Trondheim. Jeg er tilbake.

Kråke i solnedgang.

Mørket senker seg rolig når jeg tar den obligatoriske kontemplative pausen her ved start- og sluttpunktet for pilegrimsvandringen. Lufter tankene litt.

Kampen, Oslo.

Helt ferdig med vandringen er jeg jo derimot ikke, den siste delen gjenstår. Sjarmøretappen hjem til egen dør. Det er en brå vekker å gå gjennom Grønland, her er det lite som tyder på at vi er midt i en pandemi. Etter å ha vært ute på en solitær vandring i 30 dager er det en overgang til å befinne seg i en større folkemengde igjen.

Ved målet, tilbake til start. Ankomst Minneparken etter å ha fullført Østleden fra Lillehammer.

Jeg følger lysene opp etter Akerselva igjen, reverserer omtrent vandringen ned fra første dag. Er likevel nødt til å ta en liten omvei og går opp Kjærlighetsstien igjen. Det er en nydelig måne over Oslo. En jeg snakker med forteller meg at det skal være mulig å se nordlys i kveld, men å ta turen ut av byen for det har jeg ingen planer om nå.

Flott måne over Oslo på vei hjem.

Etter endt langvandring er det vel på plass med en liten feiring. Jeg tar den rett før jeg kommer til døren min. Tar meg to pils på Sagene Lunsjbar, og håper jeg er unnskyldt for at jeg nok ikke lukter like godt.

Sagene kirke.

Sagene kirke er lyst opp i mørket. Og så går jeg rundt hjørnet for min egen blokk. I enden ligger døren inn, døren til enden på min pilegrimsvandring hjemmefra og opp til Nidaros på Vestleden og Gudbrandsdalsleden, og så hjem igjen på Østleden.

Går inn, lukker døren bak meg, kjenner på varmen fra egen leilighet. Og så smiler jeg bredt. Jeg er hjemme igjen.

Skoene har gjort sitt. Etter 30 dager på vandring har jeg gått pilegrimsleden til Nidaros. Vestleden og Gudbrandsdalsleden fra Oslo til Trondheim. Østleden og Gudbrandsdalsleden fra Lillehammer og tilbake til Oslo.

<< Arteid // dag 29

mandag 28. september 2020

(Gudbrandsdalsleden) Dag 29: Dal - Arteid

Gudbrandsdalsleden, Østleden, dag 29.
Lengde: 40.5km (908.1km).


Nå går pilegrimsvandringen min unektelig mot slutten, men det er to lange dager som gjenstår. Planen i dag er Arteid og så er det å returnere til min egen dør som står for døren i morgen. Frokosten på hotellet burde sørge for nok energi til å komme meg langt på vei i dag, det var rikelig med mat.

Overdimensjonerte feriestoler utenfor Leto Arena, god plass.

Utenfor hotellet står det noen overdimensjonerte feriestoler, jeg tar plass i en av dem før jeg fortsetter videre den korte veien ned til nok et korona-stengt herberge, Risebru. Her finner man og en gammel steinhvelvsbru, datert 1827 (restaurert i 1994).

Eldre veiskilt ved Risebru.

Herfra kan man følge veien uavbrutt videre, men leden tar en på en liten omvei. Været var grått når jeg stakk hodet ut av døren på hotellet, men her hvor stien tar en rundt et lite tjern er det et lys av håp over meg. En kort og fredelig liten tur rundt et tjern som ender plasker fornøyd i, over en ornamentert liten bro, i et lys som fremhever fargene i bakgrunnen. Etterpå klatrer man over et klyveled og er tilbake på veien ikke så veldig langt unna der man forlot den.

Etter Risebru går pilegrimsleden rundt dette lille tjernet.

Å gå i motsatt retning har bydd på noen problemer, men det å gå med en guidebok som ikke er helt oppdatert byr og på noen problemer. Man er liksom ikke helt oppdatert. I min versjon av guideboken skal jeg gå opp mot Sessvollmoen, men i den oppdaterte versjonen skal man ikke gjøre det, uansett hvilken vei man kommer fra.

Her går ikke pilegrimsleden lengre, men jeg endte opp med å gå her da jeg ikke hadde oppdatert guidebok med meg. Etter Sessvollmoen.

Et undulerende åkerlandskap.

Jeg er derimot pliktoppfyllende og følger instruksen, selv om det ikke finnes noen veimerking. Her er jeg veldig flink og finner ruten, som jo da ikke lenger er ruten, men det er fortsatt noen veimerker som henger igjen. Jeg ser over mot det inngjerdede militærområdet og vandrer mellom jorder uten å vite om jeg er på rett vei. Til slutt er jeg tilbake på samme vei som før (igjen).

På Dagsjøvegen.

Et litt dystopisk innslag på vandringen.

Vei eller ikke, så befinner jeg meg litt nå i min egen tankeverden, så det harde underlaget passerer litt ubemerket forbi. Jeg finner mønstrene i det undulerende jordet ved siden av veien fascinerende og finner ut at pilegrimsleden tar av fra veien rett forbi samme jordet kort tid etterpå.

De atten Arthattene i Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).

Etter en liten tur gjennom skog tar jeg igjen feil vei. Får se steinknusere i ett grustak. på kloss hold. Ikke veldig scenisk, men interessant i og for seg selv, kanskje mer enn det den egentlige ruten er.

Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).

Trafikkerte veier og lite sjarmerende vandring følger etterpå. Helt til jeg begynner å se minnene fylle synet mitt. Plutselig er jeg tilbake i en annen tid, tilbake til ett annet sted. Dette var jeg nok ikke godt nok forberedt på, jeg befinner meg utenfor Lien Hoa Dao Trang Buddhist Tempel (Lotustempelet).

Nordbytjernet.

Ikke er landskapet rundt likt. Ikke går jeg med en stråhatt på hodet, hvit vest eller stav. På Shikoku er jeg ikke, men minnene derfra de dukker opp nå. Jeg er bare nødt til å gå inn og spør om jeg får lov til å se meg omkring. Dette er et buddhistisk kloster etter vietnamesisk tradisjon, og dermed ikke helt likt som de jeg besøkte på Shikoku. På området kan man se statuer av de fire store himmelske kongene (Tứ Đại Thiên Vương), de atten Arthattene (Mười Tám La Hán) og ikke minst bodhisattvaen Địa Tạng (Kṣitigarbha). De atten Arthattene på rekke og rad minner meg om Gohyaku-Rakan statuene i Japan (de er relatert).

Broken Thrones av Camilla Løw, Nordbytjernet.

Med hjerte-sutraen i bakhodet fortsetter jeg videre. Etter hvert kommer jeg til Nordbytjernet, etter en noe unnselig vandring dit, hvor det er fredelig. Kanskje enda fredeligere enn det er under normale tider, med mindre flytrafikk fra Gardermoen rett ved. Skuende ut over vannet finner man Broken Thrones kunstverket til Camilla Løw, inspirert av europeiske 1800-talls paviljonger som møter moderne materialer.

Sverdet ved Raknehaugen.

Ruten følger rundt vannet, tar en kort tur gjennom skog og etter litt vandring langs vei kommer jeg ned til Raknehaugen. Dette er den største gravhaugen i Nord-Europa, med en høyde på 15 meter. Går man rundt den har man gått 77 meter (man skal ikke gå opp på den). Gravhaugen stammer fra folkevandringstiden mellom år 400 og 600. Ett sverd møter meg ved foten av haugen, runeskriften man finner på sverdet (skulptur og replika, ikke et ekte sverd) skal tyde: ‘Dette er sverdet kongens’.

Raknehaugen.

Setter pilegrimsvandringen på en kort pause i Jessheim. Etterpå bærer det ut i skogen igjen. Det er en behagelig vandring over til stedet med det noe ironiske navnet Høyfjellet, men det er ikke videre spennende. Mellom åkrene og bondegårdene etterpå er det et fint lys.

Herredshuset, Jessheim.

Og så kortslutter orienteringsevnen litt og jeg tar til høyre i stedet for til venstre der pilegrimsleden kommer ned til Randbygrenda. Hadde jeg fortsatt videre og så tatt til venstre i neste kryss ville jeg ha kunne kommet tilbake til pilegrimsleden igjen ved Ullensaker kirke.

Gjennom skogen mot Høyfjellet.

Det ville derimot bety at jeg ville ha gått glipp av Den Wingerske Kongevegen. En koselig passiar langsmed åkre. I ett fint lys vandrer jeg mot Romeriksdomen som stikker opp av trærne foran meg. Det virkelige navnet er Ullensaker Kirke, som er en ganske så ny kirke fra 1958 og er den fjerde kirken som ble bygget her siden den første så dagens lys på 1200-tallet.

Veimerke på et tre med sin skygge.

Her er jeg på vei i feil retning ved Randbygrenden.

Pilegrimsleden har gått igjennom en golfbane før (Atlungstad), merkingen gjennom Miklagard er derimot ikke like god i motsatt retning her. Besøket i Kløfta er ensbetydende med en tur til butikken for å handle siste middag og frokost for vandringen.

Den Wingerske Kongevei.

Mørket begynner å senke seg når jeg nærmer meg Arteid, plutselig er rødfargen på veimerke-stolpene blitt gule og fortumlet tar jeg feil vei (hvorfor har man skiftet farge til gult her?). På Arteid Vestre er et stabbur gjort om til et sted for pilegrimene, det er i hvertfall rødt.

Ullensaker kirke.

Inne i stabburet, i andre etasje har pilegrimene fått sin trivelige lille hule. Det er til og med en massasje-stol her, og en ovn som ser antikk ut som fortsatt kan brukes. Skulle det være noe å utsette, så er det at dusjen og toalettet ligger ett stykke unna på gården (i etterkant så skal dette nå være forbedret).

Vandring på Den Wingerske Kongevei.

Kvelden kommer og middagen tilberedes. Og det som teller mest nå er å få slappet av til pilegrimsvandringens aller siste dag. Som og vil være vandringen aller lengste dag. Når natten har senket seg i morgen vil jeg være hjemme i mitt eget hjem, det føles rarere nå enn på mine andre langvandringer. Da har jeg alltid hatt en reisevei hjem hvor føttene ikke har vært primær måte å reise på.

Pilegrimsherberget på Arteid Vestre.

Å slappe av her inne i pilegrimsherberget på Arteid er ikke noe problem. Ute har ett lett duskregn begynt.

Inne i stabburet for pilegrimer på Arteid.

<< Dal // dag 28Sagene // dag 30 >>

søndag 27. september 2020

(Gudbrandsdalsleden) Dag 28: Ljødal - Dal

Gudbrandsdalsleden, Østleden, dag 28.
Lengde: 23.1km (867.6km).


Gulvet inne i gapahuken er av stein, så når jeg la meg til for natten brukte jeg trebenken i stedet, bedre underlag for mitt oppblåsbare liggeunderlag. Bordet sørget for at jeg ikke ville falle ned i løpet av natten.

Inne i gapahuken i Ljødalsvegen.

Jeg bestemte meg i går for å ta turen til Best Western Leto Arena Hotel i dag, litt luksus etter gårsdagens plasking gjennom skogen. Siden både været utenfor er bedre enn ventet når jeg titter ut av døren og at klærne faktisk har tørket bedre enn ventet vurderer jeg derimot alternativene.

På vei mot Eidsvoll fra Ljødal.

Etter å ha kostet ut og lukket døren etter meg forlater jeg gapahuken som ga meg ly etter timene med regn i går. Ferden videre går mot Eidsvoll, som er nærmeste tettsted i retningen jeg går, men det er noen kilometer dit.

Elg med hatt.

Ruten videre veksler mellom sti og grusveier, forbi bolighus og smågårder, rotete og ryddige. Ikke alltid like lett å finne når man på ett vis går baklengs. Til slutt når jeg en bilvei med sin harde asfalt, som jeg skal følge av og på en god stund.

Haug pilegrimsrast.

Høst-trær, Tønsaker gård.

Bortsett fra at jeg selvsagt går feil og finner det ikke ut før jeg plutselig ser at pilegrimsleden dukker opp igjen fra siden rett ved en elg med en hatt på.

Kunst, Eidsvoll.

Den knelende soldat, Eidsvoll.

Før man skal ta av på veien ned mot Eidsvoll kommer jeg til Haug Pilegrimsrast. Som ser trivelig ut. Kunne vært artig å overnatte i drivhuset, eller glassburet, men det kan kanskje bli veldig varmt midt på sommeren. Vanskelig å si om jeg kunne ha nådd hit eller ikke i går. På jordene etterpå virker det som at det er en bane for pil-og-bue skyting.

Inne fra Eidsvoll kirke.

Eidsvoll kirke.

Eidsvoll er helt stille og rolig, som det ofte er i norske småbyer og tettsteder på en søndag. Ikke et sted å få en kaffe på, bortsett fra på Narvesen-kiosken på togstasjonen (satset på et sted i sentrum, så gikk nonchalant forbi bensinstasjonene før).

På veien etter Eidsvoll kirke mot Eidsvoll Verk.

Kirken er derimot åpen, jeg er tilbake i konfirmasjonens fold. Snakker litt med en som jobber på prestegården, de har og overnatting som holdes stengt dette året. Han sjekker også opp åpningstidene for Eidsvollbygningen. Jeg har tydeligvis tatt meg god tid, med tanke om å ikke gå så langt i dag, nå får jeg litt tidspress på meg.

Ved Dønnum ligger piknikbordene hulter til bulter opp ned.

Artig overgrodd sti etter Dønnum.

Jeg liker ikke tidspress, men må tåle det, er vel bare min egen feil. Mye vei og litt grusvei før det interessante begynner. Ved Dønnum, og ungdomsanstalten der, forsvinner ruten ned i noe som kan ligne på et ravine-landskap (ruten var ellers utydelig her, bare en forblåst lapp avslørte at den var lagt litt om). Det er for øvrig artig å se alle piknik-bordene (med tak) ligge snudd opp ned på hodet rett før jeg starter på stien nedover. Hva har gått galt her?

Jada, her går pilegrimsleden. Over et jorde, noe fare for gjørme etter og i regnfulle dager.

Linjer i åkeren, ved Venjar.

Stien tar en ned, før den krysser en liten elv på en bro, så starter den bratt opp igjen. Passerer ett minne-tre, plantet av Marie Wenger Bergem dagen før hun utvandret til North Dakota i USA. Det var i 1921. Oppe i lyset igjen, står et jorde foran pilegrimene, uansett hvilken ende man kommer fra. Etter gårsdagens regnskyll er det stor fare for at jordet er gjørmete, men det er bedre enn ventet. Går jeg rett vei over? Nei.

Rester av en fabrikk eller kraftstasjon (Mago) i Andelva.

Finere blir det når pilegrimsleden tar en ned til Andelva. Her går man i stille og rolige omgivelser rett ved siden av elven. På andre siden er trær og gårdshus reflektert i vannet. Dette er en type vandring det ikke har vært så mye av på pilegrimsleden ellers.

Vandring langs Andelva.

Nydelig fin vandring rundt en liten u-turn i Andelva.

Jeg rekker siste omvisning på Eidsvollbygningen, rekker også å få en kaffe i kaféen før. Eidsvollbygningen burde ikke trenge noen introduksjon her, eller historien rundt. Enig og tro til Dovre faller, nå har det gått noen dager siden jeg gikk over Dovre. Selv om jeg foretrekker å gå alene og studere ting når jeg er på museer og lignende, er det en fin omvisning i opprinnelsen til grunnloven. Liker de falske vinduene på utsiden, for de som har oppdaget dem.

Eidsvollbygningen.

Det er lite spennende etter Eidsvollbygningen. Etter Eidsvoll Verk og togstasjonen går ruten gjennom et boligfelt i Råholt. Skjønt, jeg er ikke sikker. Det er tegn på at leden har blitt endret til å følge hovedveien i stedet. Gamle veimerker er derimot fortsatt stående der jeg går. Kirken i Råholt er fra 1888.

Staselig rom i Eidsvollbygningen.

Rikssalen eller forsamlingssalen i Eidsvollbygningen.

Ankommer Leto sportshall. På dette tidspunktet har jeg kapitulert, det blir hotellet her på meg. Stedet har et litt Rudshøgda preg over seg, men om det er noe mer aparte over seg finner jeg ikke ut. Jeg forlater ikke bygningen etter ankomst.

Råholt kirke.

Jeg var komfortabel hele veien på vandringen i dag, varm og med forholdsvis tørre klær, men det føltes likevel utrolig godt å få seg en dusj. Gårsdagen sitter kanskje fortsatt litt i. Det er veldig stille på hotellet, men det passer meg igrunn ganske så godt. Middagen jeg bestiller er veldig god, bedre enn jeg hadde ventet. Slapper av med en øl i foajéen. Tygger på det faktum at nå er det bare to dager til jeg er hjemme igjen, to lang dager derimot.

Middag i Letohallen-hotellet.

<< Ljødal // dag 27Arteid // dag 29 >>

populære innlegg