Do you feel lucky, jazz?

Oslo Jazzfestival 2011

Det lukter svidd på Mono, det er så heftig groove at det formelig ryker av instrumentene. Fire! er på scenen og de har satt fyr på jazzen.

Fire! på Mono tirsdag 16.08.

Jazzfestivalen i år starter formidabelt når Andreas Werliin fyrer igang det heftige tromme-soundet som også starter opp bandets siste album Unreleased?. Bassen til Johan Berthling følger etter og dermed er vi fanget i nevnte groove. I starten lar Mats Gustafsson saksofonen snakke, men lar etterhvert elektronikken ta kontroll over brannen. Krevende er det. Like fullt lar jeg meg drive med i den heftige grooven.

En annen som er kjent for å fyre av krutt er Clint Eastwood. Men kanskje mindre kjent er det at han har en sønn som er jazzmusiker, nemlig Kyle Eastwood. Lett å bringe fram uttrykk som 'for en neve jazz' da. Kyle Eastwood har da også stått for filmmusikken til enkelte av Clinterns filmer, som Letters From Iwo Jima, Million Dollar Baby og Gran Torino for å nevne noen. Så ble også tittelmelodien fra Letters From Iwo Jima spilt under konserten.

Kyle Eastwood Band på Nasjonal Jazzscene Viktoria onsdag 17.08. Eastwood på kontrabass til venstre i bildet.

Nettopp variasjonen var konsertens store styrke. Solid forankret i standard jazz, men med mye inspirasjon fra andre stilarter, spilte Kyle Eastwood to sett som det tidvis svingte av. Jeg likte spesielt komposisjonene fra albumet Paris Blue. Så kan en kanskje si at jazzen er heldig da Kyle ikke valgte å følge i farens fotspor.

Går man til en konsert hvor ECM står oppført i beskrivelsen vet man hva man går til, noe som nesten er synonymt med det nordiske soundet. Kjennetegnet gjennom en melodisk og atmosfærisk jazz. Trygve Seim Ensemble i Kulturkirken Jakob er intet unntak. Starten på konserten må nesten være etter læreboken sådan. Melodisk og flott.

Likevel blir komposisjonene litt utflytende i lengden, uten at det er direkte dårlig. Ensemblet lykkes åpenbart best i de mer rolige partiene. Konserten ble gjennomført uten bruk av forsterkere, alt formidlet gjennom akustikken i kirken. Det la ikke noen demper på musikken, men det gjorde det vanskelig å høre hva som ble sagt fra scenen. En bra, men noe ujevn konsert.

Trygve Seim Ensemble i Kulturkirken Jakob torsdag 18.08.

Aldri en jazzfestival i Oslo uten å måtte ha med meg minst en konsert på Herr Nilsen. Så denne gang...nei, denne gang ble det faktisk ingen konsert der. Unntaket som bekrefter regelen eller noe får en si. Det ble ikke tid til andre konserter enn de tre jeg fikk med meg.

Mostly other people do the playing: Oslo Jazzfestival 2010

Tok som ifjor også i år en sving innom Oslo Jazzfestival. Det førte meg ut på en variert løype, og skjønt jeg syntes programmet ifjor var mer spennende var jeg godt fornøyd med årets valg. I tillegg fikk jeg en titt på den nasjonale jazzscenen Viktoria, som jeg ikke hadde vært på før.

Stone Temple Pilots er ikke et band man forbinder med jazz, ei heller The Killers. Men for The Trio Of Oz så er ikke det noen begrensning, snarere tvert imot. Sammen med familien min besøkte jeg Nasjonal jazzscene Viktoria for høre på trioen fra samme sted som en kjent trollmann. Og til tider så var trioen ganske så mye trollmenn (trollkvinner?) innenfor jazz, det svingte godt av trekløveret. Artig med jazz tolkninger av nevnte Stone Temple Pilots, The Killers, New Order og andre, selv om ikke alle tolkningene fungerte like bra. Trioens gode humør smittet også over på publikummet. Når Mike Mainieri og Bendik Hofseth kom opp på scenen og gjestespilte var konserten godkjent uten tvil.

Slugfield (foto: Vegar Berger Vannebo).

Shining leker litt med sjangerblandingen black-jazz, som jo er derivert fra black-metal. Kan man da si at Slugfield leker litt med sjangerblandingen noise-jazz / støy-jazz? Jeg er likevel ikke sikker på om man helt kan kalle det Lasse Marhaug, Paal Nilssen-Love og Maja Ratkje spiller, for jazz. Selv om de klart befinner seg innenfor et felt som er viktig for jazzen og, nemlig improvisasjon. Krevende er det ihvertfall, mest av alt i starten av konserten. Litt vel krevende, selv for meg. Men når de roer det hele ned og sakte og sikkert begynner å bygge opp en suggerende groove blir det bra. Støyrytme groove. Et sammenhengende sett, litt i for mye fri flyt, men godkjent.

Ingen jazz festival i Oslo uten en tur på Herr Nilsen som sagt før, på denne tok jeg et besøk for å høre på Mats Eilertsen Quartet med Alexi Tuomarila. Kvartetten spilte et tradisjonelt Herr Nilsen repertoar. Ikke dermed sagt at det er noe galt med det, men man vet hva man får. Fin konsert med god stemning blant publikum.

Så over til en reise gjennom Oslo, fra Nordmarka til øyene i fjorden. Bendik Hofseth har komponert et bestillingsverk som har fått tittelen 'Kortreist musikk'. Den kortreiste musikken fremføres i Kulturkirken Jakob og med seg har han navn som Mike Mainieri, Paolo Vinaccia, Alessandro Galati og Mats Eilertsen. Verket skal frembringe følelsen av å reise gjennom de forskjellige delene av Oslo, godt hjulpet av innspilte lyder. Fra fuglekvitter i skogen, stasjons opprop på høytalere fra buss og trikk ('neste stopp Sankthanshaugen'), til måkeskrik fra fjorden. Det fungerer fint, musikken er standard og tradisjonelt fra den norske scene. Melodisk og atmosfærisk med andre ord. Kortreist. Lokalt. Men også som med liknende musikk, byr den på lite motstand. Likevel, en bra konsert.

Musikk trenger ikke alltid være alvorlig og det siste bandet jeg fikk med meg var et bevis på det. Bare bandnavnet i seg selv ga meg lyst til å dra på konserten, nemlig Mostly Other People Do The Killing. Krevende musikk, de presenter et vidt spekter i løpet av hver enkelt låt de spiller. Til tider svinger det skikkelig. Mostly other people do the killing, but we provide the soundtrack er kanskje en passende benevnelse. Tilbake til humor, enkelte av låtene ble presentert som at de ikke hadde funnet på navn på sangene ennå. Og når trommeslageren gir opp å spille, men istedet begynner å kjøre bil med en symbal som ratt, kunne man nesten innføre en ny stilart, standup-jazz.

Oslo Jazzfestival 2009

Oslo Jazzfestival gikk i år av stabelen 10.-15 august og bød på et variert program. Mye å velge imellom med andre ord. Når da festivalen også ble arrangert samtidig med Øya-festivalen bød det på enda mer valg man måtte ta. Jeg valgte bort Øya iår, der syntes jeg ikke programmet var av det aller mest spennende. Men jeg skulle gjerne fått med meg Ulver (det blir likevel for dyrt å betale for ett dagspass bare for å få med seg et band). Så da ble det jazz istedet, og det gjør jo ikke noe det.


Mathias Eick Quartet.
Først ut på programmet mitt var Mathias Eick Quartet på Parkteateret. Mathias Eick ga ifjor ut det nydelige albumet The Door og jeg gledet meg stort til denne konserten. Og jeg ble ikke skuffet. Hovedpersonen selv kom inn på scenen med krykker, var det en jaga jazzist det var snakk om her? Musikken selv trengte ihvertfall ikke noen krykker, for tonen satt fra første låt. Mathias Eick Quartet bød på en variert og veldig bra konsert som svingte mellom det vakkert melodiske til groovy og pulserende jazz.

Han Bennink / Guus Janssen.
Som neste konsert så valgte jeg meg en konsert på Mono som hørtes spennende ut, nemlig Han Bennink og Guus Janssen. Jeg hadde ikke hørt om noen av dem før, men ble nysgjerrig etter å ha lest om dem i programmet.
Vi snakker her om improvisasjon, men med et godt fundament i jazzen. De dytter og drar hverandre i forskjellige retninger hele tiden, Han Bennink på trommer (og stort sett hva han har tilgjengelig i nærheten) og Guus Janssen på piano.
Og hvis man tror at humor ikke har noe med jazz å gjøre så bør man få med seg en konsert med Bennink, det er få trommeslagere (få utøvere generelt kanskje) som spiller samtidig som de gjør akrobatikk på scenen. To dyktige musikere gjorde dette til en bra konsert med godt humør.

Håvard Stubø Quartet.
Aldri en jazzfestival i Oslo uten å måtte ha med meg minst en konsert på Herr Nilsen. Så jeg gikk for Håvard Stubø Quartet (nå skulle det jo vise seg at det ikke ble den eneste). Dette er groovy og moderne jazz som er inspirert av Eddie Harris, Wayne Shorter og John Scofield for å nevne noen (sakset helt og holdent fra programmet uten samvittighetsgnag). Det pleier alltid å være god stemning på Herr Nilsen og denne kvelden ble heller ikke noe unntak. Håvard Stubø Quartet skal selvfølgelig ha størsteparten av æren for det etter denne konserten, som svingte omtrent fra første låt.

Ipek Dinc med Lars Andreas Aspesæter Trio.
Dette var en konsert som gikk på Blå utescene og var attpåtil gratis. Ipek Dinc er en tyrkisk jazzsangerinne som kommer fra Istanbul og det aktive jazzmiljøet rundt Nardis jazzklubb. Jeg har selv vært på denne klubben og det var et hyggelig sted. Da hørte vi på New Kids On The Bop (må ikke forveksles med et visst annet band) og det var veldig bra.
Spent da å høre om dette miljøet kan by på mer.
Det ble en hyggelig konsert ute i regnet (og ikke ble man våt heller). Det var tydelig at Ipec Dinc kan sine saker, hun sang veldig bra. De unge musikkstudentene gjorde sine saker bra de og i den timen konserten foregikk.

Nelson Veras.
Til slutt gikk igjen turen til Herr Nilsen, denne gang for å høre på den unge gitarvirtuosen Nelson Veras. Valget mitt sto mellom denne konserten og Eivind Aarset, men jeg valgte å få med meg denne (er nok større sjanse for å kunne høre Eivind Aarset igjen senere).
Det startet litt famlende og lydmannen sleit også litt med lyden, trommeslageren kom litt for fremtredende fram i lydbildet. Men det tok seg veldig opp etter hvert, spesielt i andre sett var det veldig bra.
Jeg var også litt redd for at det kanskje skulle bli en litt for rolig og 'romantisk' type konsert, men der var min frykt ubegrunnet. Det svingte veldig bra til tider. Og han kan spille gitar.

Oppsummering.
Jeg blir stående igjen godt fornøyd med jazzfestivalen i år for min del, jeg føler at mine valg av konserter ga meg en fin blanding av det festivalen hadde å by på. Mye annet jeg også skulle ønsket å ha fått med meg, som åpningskonserten Til Radka, Bill Frisell, Eivind Aarset, Jazzmob og flere. Konsertene jeg kom meg på var i mine øre veldig gode, men det kan jo hende at jeg er totalt tonedøv og har ingen peiling på jazz i det hele tatt (men det tviler jeg på).

Årets Øyakino Stumfilmkonsert: Gullalderen vs. Next Life

Nok engang var det tid for stumfilmkonsert i regi av Øyakino, Øya-festivalen sitt kino film alter ego. Tidligere har bla artister som We, Xploding Plastix, Seerena Maneesh og Kim Hiorthøy gjort stumfilmkonserter, til filmer som Tuvalu, Körkarlen og Dracula: Pages from a Virgin's Diary feks.

I år var det Next Life sin tur, de valgte seg Gullalderen av Luis Bunuel. Noe som greit kan karakteriseres som en sær kombinasjon. Det ble imidlertid ganske så bra. Gullalderen er en til tider ganske så surrealistisk film, noe som ikke vil komme som en overraskelse på de fleste da det jo er Bunuel som har laget den. Da passer det og bra med Next Life sin noe surrealistiske musikk til.

Next Life spiller jo en merkelig form for metall/hardcore. Noe som har gitt musikken deres merkelapper som fremtidspunk, electroviolence, amiga hardcore og nintendocore. Jeg slenger på et eget forslag og: gamecore.

Imdb: L'Âge D'Or.
MySpace: Next Life.

Nytt Porcupine Tree album på trappene

I september er det klart for et nytt album av Porcupine Tree.
Albumet skal etter sigende få navnet The Incident og lanseres den 21. september.
Og denne gang legger de ikke fingrene imellom, ihvertfall ikke når det gjelder lengde på låtene.
Tittel-sporet skal klokke inn på hele 55 minutter og danne hele første disken.
Godt nytt, med andre ord, for de som liker lange låter.

I tillegg vil albumet ha en disk til med fire andre spor på.
Låttitlene skal være som følger:

• The Incident.
• Flicker.
• Bonnie The Cat.
• Black Dahlia.
• Remember Me Lover.

Gleder meg!

Les mer her.