Camino Ingles & Muxia @ 12:00

Camino Ingles & Muxia @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

Også når jeg gikk Camino Ingles & Camino Muxia om sommeren 2016, tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00. Siden det ikke var snakk om en lang vandring, ble det heller ingen lang film ut av det, men her er uansett resultatet.

Camino Inglés & Camino Muxia

Camino Ingles er den ruten som pilegrimene fra Storbritannia og de nordlige landene i Europa, som Norge, oftest brukte når de skulle valfarte til Santiago de Compostela på pilegrimsferd. De kom da båtveien til enten A Coruna eller Ferrol og for dem var som regel den hardeste og tøffeste delen av turen overstått når de steg i land i nevnte byer for å fortsette vandringen videre til fots. Den Engelske veien har også fått navnet sitt siden det var den ruten de engelske soldatene brukte når de flyktet fra Napoleons styrker. Fra A Coruna er det 73km til Santiago, noe som gjør at de som går herfra ikke kvaliserer for Compostelaen. Det vanligste startstedet er derfor Ferrol, hvor det er 119km til Praza do Obradoiro.

Camino Muxia er en variant av Camino Finisterre, hvor man istedet for å gå til Finisterre velger å gå til Muxia. Som for Camino Finisterre går man her med katedralen i Santiago de Compostela i ryggen. Rutene deler seg ved Hospital. Ruten er omlag 84km lang og ender ute ved kirken Santuario de la Virgen de la Barca som ligger med havgapet rett utenfor kirkedøren.

Sommeren 2016 reiste jeg til Spania for å gå Camino Ingles og Camino Muxia, her finner du min beretning fra turen.

Forberedelse til Camino Inglés / Muxia

Dag 1 (29.06):Ferrol - Pontedeume

Dag 2 (30.06):Pontedeume - Betanzos

Dag 3 (01.07):Betanzos - Hospital de Bruma

Dag 4 (02.07):Hospital de Bruma - Santiago de Compostela

Dag 5 (03.07):Santiago de Compostela - Vilaserio

Dag 6 (04.07):Vilaserio - Dumbria

Dag 7 (05.07):Dumbria - Muxia

Camino Ingles & Muxia @ 12:00

(Camino Muxia) Dag 7: Dumbria - Muxia

Lengde: 20.1km (206.7km), tid brukt: 7:16 (60:56).
Vær: Overskyet og grått, så pent vær om ettermiddagen og kvelden.

Utenfor herberget har vinden blåst hele natten og bragt med seg skyene inn fra havet, vi våkner til ett tungt skylag over oss og stengte utgangsdører. Det har altså vært noen her etter at vi la oss igår kveld, ingen her nå, bare pilegrimene som ennå ikke har gått. Til frokost kjøpte vi igår inn en stor pose med små croissanter og små porsjonspakker med syltetøy, en liten etterligning av den spanske frokosten man får på barene her nede. Så går vi ut bakveien og ut under den grå himmelen for vår siste dag på Caminoen.

Dystert landskap i den første delen av vandringen idag, her over jordene mot åsryggene i horisonten, rett før Senande.

Fra Dumbria er det rundt to mil til Muxia, hvor vi vil gå fra det litt avsidesliggende innlandet og ut til havgapet. På veien veksler Caminoen mellom å gå på asfaltveier, skogsbilveier og brede stier. Rundt oss skifter landskapet fra skog, med en en overvekt av eukalyptus trær, til kultiverte åkre og jorder, til rullende åsrygger som er farget grå av været og til små landsbyer, gårder og grender. Vanlige kjennetegn som kirker, kors, forlatte hus og de fascinerende horreoene (de fleste her er bygget i stein) er det ikke mangel på underveis.

Tre sedvanlige landemerker på Caminoen, en horreo, ett kors og ett klokketårn.

Etter seks kilometer har vi gått i en stille verden og ankommet Senande, uten tegn til andre, utenfor de få husene vi passerte lå hundene søvnige og uaffekterte. Åsryggene i horisonten hviler under de grå teppene. Den melankolske stemningen været gir, passer litt til dagen, det er siste dagen på veien og det føles litt trist. Hungeren blir ikke helt stilt etter bare en uke på veien.

En gigantisk horreo utenfor San Martino de Ozon-klosteret, for å holde den oppe trengs det 22 par med ben.

Jeg føler ofte at det er en merkverdig feil i forholdet mellom størrelsen på stedet og antall barer i Spania, en landsby kan være knøttliten men likevel ha tre barer, som her i Senande. Hvordan de klarer å få det til å gå rundt, lurer jeg ofte på (at en Camino går gjennom landsbyen hjelper jo dog på). Vi sper ihvertfall bittelitt på inntekten til eieren av den første baren vi kommer til, Bar A Coxa, han serverer cafe con leche'n sammen med et par jukse-egg. Mens vi sitter og nyter kaffen vår, dukker de første pilegrimene vi ser etter å ha forlatt Dumbria opp. Blant dem er det også noen som ikke overnattet i Dumbria og må ha gått fra Logoso, eller kanskje også helt fra Olveiroa.

Inne i San Martino de Ozon, det er ikke lengre monker som holder til her, dette er stuen til det litt mer alternative mikro-samfunnet som bor på stedet.

Etter Senande er Caminoen lik som den var før Senande. På navneskiltene til de forskjellige små landsbyene vi kommer til er det i tillegg til navnet på landsbyen også et kamskjell. I horisonten i retning havet, under skyene, er det et gløtt hvor vi kan se blå himmel gjennom, det kan bety at vi kanskje vil ankomme til både Muxia og sol.

Bygninger, landskap og en horreo langs Camino Muxia.

Utenfor det gamle klosteret San Martino de Ozon står den største horreoen jeg har sett her nede noensinne, den står på ikke mindre enn imponerende 22 par med ben. Selve klosteret er det lenge siden har blitt brukt til et geistlig formål, selv om de som bebor det nå lever ett liv litt på siden av samfunnet, som munkene gjorde her en gang i tiden. Etter å ha sett litt på verkstedet, baksiden av klosteret og kirken ved siden av går vi videre. Og kommer til inngangen til klosteret.

Mellom Merexo og Moraime gikk vi ned til denne stranden for å slappe av og spise lunsj, bølgene og strømmen var for stor til at vi kunne bade.

Klosteret nå består av et lite alternativt mikro-samfunn. Når vi går inn porten jobbes det i hagen utenfor bygningen. Vi krenker ingens eiendomsrett ved å gå inn, det står et skilt som ønsker folk velkommen og det var reklamert for både stempel til pilegrimspasset, te, vegetarmat og annet utenfor. En av de som holder til på stedet møter oss og viser oss kort rundt inne, vi takker ja til en kopp te. Laget av mynte fra blader de henter fra hagen utenfor. To andre pilegrimer, en franskmann og en amerikaner som også var i Dumbria, kommer også mens vi sitter og slapper av i hagen. Det er avslappende her, men samtidig føler man seg litt på utsiden.

Muxia og enden på vår Camino i sikte.

Fra San Martino de Ozon går vi forbi nok en liten landsby, gjennom skog og så møter synet av havet oss i Merexo. Nå når vi er nærheten av sjøen går vi ned og finner en sandstrand, vi kan se odden som Muxia ligger ute på tuppen av, men vi kan ennå ikke se selve byen. Vi spiser lunsj på stranden, vi har fortsatt mange croissanter igjen. Mens bølgene slår mot sanden, nyter vi en kald øl og Kjetil tar seg en rask lur. Det er for mye bølger og strøm i vannet til at det frister å prøve seg med et bad. Franskmannen dukker opp og vil prøve seg, men også han ser ut til å gi opp forsøket. Vi møter på de to frilynte pilegrimene når vi er tilbake på veien, de lurer på om man kommer seg ned til stranden.

Bølgene slår mot klippene ute ved tuppen av Punta da Barca, nedenfor Santuario de la Virgen de la Barca, bare det store havet igjen å krysse.

Enden er nær, Muxia er nær, og med det det store havet også. Der jeg trodde at Caminoen følger odden rundt, klatrer den istedet opp i åsen etter Moraime og den tøffe kirken som befinner seg der. Oppe i åsen passerer vi et lite kapell og det første synet av husene i Muxia. Nede ved havet blåser det bra, man kan velge å gå langs vannet eller å ta en landsbyvei rundt, vi velger plankegangen langs vannet med utsikt mot Muxia og havet. Det blåser faktisk så mye at sanden stikker i øynene når vi kommer inn på bilveien inn til småbyen, over veien ligger det små sanddyner. Vi er framme ved veis ende, over oss er det nå blå himmel med noen skyer.

Muxia sett fra Monte Corpiño under solnedgangen. Muxia er en mer roligere og stille småby enn Finisterre og jeg liker meg nok litt bedre her.

Strengt tatt er vi ikke helt ferdige før vi står ute på odden med den siste veimerke-steinen og synet av Santuario de la Virgen de la Barca med havgapet i bakgrunnen, men før vi går ut dit ordner vi oss plass på herberget Bela Muxia og slapper av. Jeg er veldig fornøyd med å få tilbringe resten av dagen og kvelden her i Muxia, jeg hadde ønsket det ifjor og. Ut mot havet går vi over Monte Corpiño, fra toppen kan vi se ut over Muxia på den ene siden og havet på den andre. Muxia ligger mye mer værhardt til enn Finisterre, noe husene som ligger vendt ut mot sjøen bærer preg av (jeg har sett et bilde av havet som slår inn over kirkedørene til Santuario de la Virgen de la Barca).

Solnedgang fra Muxia.

En gledelig ting er at kirken er åpen når vi kommer ut til tuppen av odden og kan se hvordan den ser ut innvendig, vi får til og med et stempel i pilegrimspassene våre. Nede ved havet slår bølgene inn over klippesteinene, vi klatrer ut på en av de ytterste klippene og får smake saltvannet i kjeften når en stor bølge slår opp over oss. Lettere våte i klærne setter vi oss ved det lille fyret og nyter været og at vi er framme, enkel feiring med en kald øl og chips.

Muxiellaen, som i Finisterre kan man her og få et bevis på at man har gått til Muxia.

Om ettermiddagen spiser vi bacalao på en lokal restaurant som ligger nede på kaien i Muxia etter tips av hospitaleroene i Bela Muxia (ikke mange steder der som serverer bacalao). Den smaker veldig godt, men er også veldig forskjellig fra den bacalaoen jeg er vant med hjemmefra, her fikk vi bare fisken sammen med poteter (begge deler godt saltet). Stort sett bare lokale folk på stedet. Etterpå løper vi opp på toppen av Monte Corpiño igjen for å få med oss solnedgangen, vi når den akkurat. Havet står i flammer og vi kan se tilbake på en fin Camino fra hav til hav (Ferrol til Muxia).

De forskjellige stemplene i pilegrimspasset mitt for vandringen fra Santiago de Compostela og hit til Muxia.

<- Dumbria

(Camino Muxia) Dag 6: Vilaserio - Dumbria

Lengde: 30.8km (186.6km), tid brukt: 9:18 (53:40).
Vær: Sol, enkelte skyer etterhvert.

Å følge i sine egne fotspor er enkelt, en vet hvor en skal gå og hva en vil komme til å se. Heldigvis så slutter vi å følge i mine fotspor i løpet av dagen, slik er jeg igjen tilbake til det jeg liker, å alltid være spent på hva som venter rundt neste sving. Når vi kommer til Hospital senere idag, vil vi ta til høyre mot Muxia der jeg før har blitt ledet mot venstre under en grå og kontrastløs himmel. Mellom Hospital og Muxia er det bare et herberge, i Dumbria, så vi vi går dit idag.

En naturskjønn plassering av en Camino veimerker-stein mellom Cornado og Maronas.

Ifjor virket området man går gjennom etter Vilaserio øde og avsidesliggende, årsaken var åpenbart været, det visste jeg da og. Nå som været er fint, himmelen er blå og solen lyser, så er inntrykket noe helt annet. Grønne åkre og jorder, kulturlandskap, og synlige gårder og små landsbyer. De var der sist gang og, men i det øde været gjorde de omtrent et forsvinningsnummer av seg. Det er nesten som å oppleve to forskjellige steder, selv om de er de samme.

Veien opp mot Vilar do Castro, ett slitt informasjonspanel viste at det lå en gammel borg eller festning på toppen av åsen bak landsbyen. Vi prøvde å komme opp, men ble vinket ned igjen av de lokale.

Vi er avgårde igjen klokken åtte om morgenen, frokost spiste jeg i restauranten, mens Kjetil valgte å vente. Vandring på asfalt i starten, før solen gjør sin fulle entré, så skifter underlaget til skogsbilveier smått på kryss og tvers mot Santa Mariña. Vi undrer oss over bildet på et våpenskjold som vi ser på et skilt, hvor en bro splittes av stråler fra en rød stjerne, på den ene siden av broen står en svart ridder, på den andre siden ett rødt kors. Det er en behagelig vandring i morgentimene. Fra fontenen i Cornado renner det ustanselig.

Under frokosten gikk det en jente forbi baren i Vilaserio, nå passerer vi henne mens hun har en pause i solskinnet. Hun var tidlig oppe, men likte den tiden hun fikk gå alene. Utsikten fra plassen hun valgte å sette seg ned på er et trivelig kulturlandskap. Ifjor grått, nå grønt. Det største problemet med vandringen nå, er egentlig min egen følelse av at jeg tar for mye bilder. Kjetil må vente på meg der jeg tar bilder av alt, livet gjennom en linse, mens jeg latterlig nok små-irriterer meg over hele tiden å få en gul ryggsekk i bildet. Det å ta bilder av rutene jeg går, har likevel blitt en stor del av vandringene mine og noe jeg sliter med å tone ned på.

Mirador do Corzón, utsikt tilbake mot åsryggen som Caminoen går rundt (på andre siden av åsen for Vilar do Castro). For å komme opp hit må man gå vekk fra Caminoen etter å ha passert gjennom landsbyen Lago. Det er en fin utsikt i alle retninger fra utsiktspunktet.

I Santa Mariña må jeg overtale Kjetil til å spise frokost, så vi går ned til Casa Pepa for mat til han og kaffe til meg. Etter Santa Mariña er det ikke noe sted å få mat før man kommer til Ponte Olveira (det finnes flere steder her enn Casa Pepa, men herberget ligger roligere til enn de to andre stedene som ligger langs veien). I Vilar de Castro ser vi at det må ha vært en gammel bygdeborg eller liknende på åsen ovenfor landsbyen, vi gjør et forsøk på å komme oss opp, men blir møtt av to lokale som gjeter oss ned igjen og insisterer på at man ikke kommer opp herfra. Denne delen av ruten er fin og hyggelig, men vi skulle gjerne ha sett at den gikk over åsryggen (utsikt).

San Cristovo de Corzón.

Vi gjør et nytt forsøk på å komme oss opp i høyden etterpå, men gir oss når vi ser at veien vi prøvde å ta begynner å helle nedover istedet, etterpå ser vi at vi ga oss ikke langt unna før en skogsbilvei ledet opp mot klippene på toppen av åsen. Som plaster på såret, går vi opp på samme høyde som jeg tok turen opp på ifjor. Skyer har begynt å befolke himmelen nå, og det føles litt det samme som ifjor, med unntak av at det ikke er noe regn i horisonten. Vi er likevel begge fornøyd med denne utflukten til Mirador de Corzón. Jeg lurer egentlig på om det flere andre pilegrimer som tar turen opp hit, de fleste virker for opptatt med bare å følge der der gule pilene leder. Har nok med det, om ekstra omveier krever for mye kanskje.

I Olveiroa tar vi en pause, tid for lunsj. Neste gang jeg går Camino Finisterre må jeg overnatte her, det er en trivelig liten landsby og det offentlige herberget virker fint. Jeg stortrivdes på den lille turen mellom Olveiroa og Logoso ifjor, da var det grått og en følelse av å vandre i en ødemark. Lysere vær idag, vandringen er annerledes, men fortsatt trivelig. Kjetil har derimot fått opp farten og jeg sliter med å holde følge, han haster forbi vindmøllene, elven nedenfor og den moderne broen, og så med ett er vi i Logoso.

Veimerke utenfor Olveiroa.

Utenfor det trivelige lille herberget sitter det allerede flere pilegrimer og slapper av, deriblant en fra Østerrike som vi snakket litt med i Vilaserio og. Det blir til at vi ikke lar sjansen til å nyte solen og noen kalde pils la gå fra oss. Nå kan jeg se åsryggen med vindmøllene på toppene herfra, der det ifjor bare var en grå vegg. Vi snakker en del sammen med østerrikeren, før vi igjen legger på vei videre, vi har fortsatt en snau mil igjen å gå.

Veggmaleri i Olveiroa.

Det er mer spennende å gå her nå, nå kan jeg se lengre i horisonten og oppe ved Hospital legger jeg merke til en ganske så distinkt fjellrygg som skiller seg klart ut sør for oss. Med bedre sikt dukker også noen stygge bygninger fra en fabrikk av ett slag opp og skjemmer vandringen litt. Så kommer vi til der rutene skiller lag og vi skal gå mot høyre og Muxia. Gjør jeg helomvending nå og velger å gå mot Finisterre, mot vi gå helt til Cee, men da ville jeg fått med meg utsikten over havet som jeg ikke fikk ifjor.

Turen til Dumbria følger veien i starten, gjennom et hei-landskap med mindre vegetasjon, før en veimerke-stein leder oss av veien og ned i underskogen. Nå er jeg tilbake til det å lure på hva som venter meg rundt neste sving. Stien er en behagelig vandring fram til As Carizas, hvor vi går forbi to stykker som tydelig har funnet tonen sammen på Caminoen. De var i Vilaserio og når vi kom dit igår, men gikk videre. Jeg antar at de er litt mer frilynte i henhold til hvor de overnatter, ikke noe galt i det. Jeg lurer litt på om vi ikke burde komme til Dumbria snart og så står vi plutselig der.

Ved Hospital kommer man til et mer åpent landskap, i bakgrunnen kan man se en distinkt fjellrygg som skiller seg ut fra landskapet rundt.

Herberget er den første bygningen man kommer til i Dumbria og jeg forsto med engang at vi var framme når jeg så bygningen, ikke bare på utseendet, klesvasken utenfor røper mye. Bygningen er av en sånn arkitektur som ser friskt og moderne ut når det er ferdigbygget, men som føles slitt etter noen år med bruk, med forskjellige farge på de forskjellige delene av bygget. Når vi går inn er det ingen hospitalero der, utenfor henger det en notis om at vi bare skal finne oss en seng, og ordne formalitetene senere. Det er flere pilegrimer her enn ventet, men ikke noe problem å få seg en seng for natten, vi deler rom med en mor og sønn fra Korea. Herberget ser ellers fint og moderne ut innvendig.

Veimerkesteinen som angir hvor Camino Finisterre splittes og rutene videre til enten Finisterre eller Muxia går. Merkverdig nok så vises kamskjellet likt for begge alternativene. Vi går nå til høyre mot Dumbria og Muxia.

Når vi senere går igjennom Dumbria for å sjekke mat, virker landsbyen nesten folketom. I gatene (mer den ene gaten) er det helt stille. Alle barene vi ser og går forbi er stengte. En merkelig stemning. Er landsbyen i ferd med å bli fraflyttet? Skjuler landsbybeboerne seg for skumle pilegrimer? Utenfor skolen er gjerdestolpene farget i regnbuens farger, barn av regnbuen og det er ingen der (men så er det jo skolefri). Vi finner til slutt den lokale butikken, tenker at vi da kan lage mat på herberget, men sliter med å finne noe passende og greit å lage.

Caminoen mot Dumbria og Muxia.

Det viser seg at det også er en restaurant tilknyttet butikken (Meson O'Argentino) og etter å ha spurt om middag blir vi geleidet inn i en liten og skjult del av stedet. Her får vi svar på hvor de pilegrimene vi ikke kunne gjøre rede for på herberget var, de er her. Middagen vi blir servert er faktisk ikke så verst, den er igrunn ganske så god, og det er mye. To store koteletter til hver med mye chips, etter at vi har spist en stor porsjon med sopa de gallego.

I Dumbria, Santa Eulalia kirken i landsbyen.

Skyer har ubemerket overtatt himmelen. Tilbake på herberget er det forsatt ingen spor etter hospitaleroen. Vi setter oss ute på en av terrassene til herberget og slapper av med noen øl. Det har begynt å blåse, vinden uler halvhjertet forbi. Det har vært en bra tur fra Vilaserio idag. Dumbria føles litt merkverdig, men det er også kanskje hvorfor jeg liker meg her igrunn, disse små merkelige stedene vandringene tar en til. Mens trærne svaier i vinden, går vi mot siste natt på Caminoen. Når vi kryper til sengs har fortsatt ingen dukket opp.

<- VilaserioMuxia->

(Camino Muxia) Dag 5: Santiago de Compostela - Vilaserio

Lengde: 32.6km (155.8km), tid brukt: 9:11 (44:22).
Vær: Pent.

Over Santiago de Compostela begynner himmelen å bli lysere, selv om det er tidlig om morgenen har allerede de første pilegrimene for dagen tatt sine siste skritt på Caminoen og ankommet Praza do Obraidoiro. Vi kunne høre klikkingen av vandrestavene mot brosteinene utenfor om morgenen. For dem er kanskje vandringen over, for oss så markerer denne dagen starten på en ny rute, Camino Muxia. Jeg har to ganger gått Camino Finisterre fra Cee, så denne gangen har jeg lyst til å ta ruten som går direkte til Muxia etter Hospital. Negreira var ikke helt mitt sted, nå har jeg tenkt at vi fortsetter videre mot Vilaserio istedet.

Om morgenen strømmer sollyset gjennom gatene i Santiago de Compostela.

Å krysse Praza do Obraidoiro om morgenen er den rake motsetningen til igår, på den store plassen er det helt tomt for folk og det er helt stille. Noen pilegrimer finner vi i en liten kafé i gaten rett nedenfor katedralen (samme gate som pilegrims-kontoret nå ligger i), de spiser frokost etter å ha fullført sin Camino, vi spiser frokost for å starte på vår andre del. Når vi går gjennom de siste gatene i Santiago strømmer sollyset ned gjennom dem.

Rett utenfor Santiago kan vi se tilbake og se på spirene til katedralen og kirkene i Santiago som stiger opp mot himmelen.

Camino Finisterre har jeg jo gått før og vet hva som venter meg, ihvertfall fram til Hospital. Jeg husker at turen fram til Negreira var trivelig fram til man krysser motorveien rett før byen, derfra var det ikke like spennende, heldigvis er det da ikke langt å gå før man er framme i Negreira. Det har ikke skjedd noen endringer som jeg kan se siden ifjor, bortsett fra at hotellet ved Ponte Maceira (som har en fantastisk sello, og god burger) ikke er åpent ennå når vi kommer dit. Et lite telt som sto rett i utkanten av Santiago har nå fått ett nytt telt som nabo.

Kjetil vandrer over den gamle og flotte broen i Ponte Maceira.

Ruten er fortsatt like trivelig, den største forskjellen fra ifjor er at vi nå møter på flere pilegrimer enn det jeg gjorde ifjor, spesielt gjelder det for pilegrimer som går i motsatt retning. En av dem vi møter som går i retning Santiago, er en pilegrim med lyst og blondt, delvis flettet hår. Med tunge og distinkte steg troner han fremover, ansiktet morskt og anspent, som en viking. Kjetil hilser idet han passerer oss, og vi blir møtt med ett kontant og harskt 'ssssssshhh', noen har en dårlig dag tydelig. Resten av turen blir hysjet en kilde til mye latter, jeg vurderer nesten å svare det samme til en tilfeldig pilegrim vi møter, bare for å se hvordan reaksjonen blir. Turens morsomste møte.

En litt sjenert Camino veimerke-stein som prøver å gjemme seg bak et tre, etter Ponte Maceira. Noen har fått nok av skoene sine og lagt dem igjen, ett typisk Camino kjennetegn.

Som ifjor blir det en pause i Augapesada, baren ser lik ut siden sist, pilegrimene forskjellige. Jeg legger mer merke til milesteinene som angir antall kilometer igjen til Muxia nå. Denne gangen får jeg faktisk et stempel i pilegrimspasset i baren i Trasmonte (Casa Pancho), noe jeg ikke fikk ifjor. At det ikke er et pilegrimsherberge i Ponte Maceira er synd, så vakker den lille landsbyen med den flotte bruen er. Å sitte her om kvelden tror jeg at ville ha likt veldig mye.

Etter Negreira går man forbi denne kirken.

I Negreira er det mer liv og røre enn det var sist, kanskje det er markedsdag her på søndager. Det er et svare leven når vi sitter og spiser lunsj, så mange biler at det lokale politiet må ut for å dirigere, politifløyten er noe enerverende. Den store bocadilloen med lomo (svin) og en stor og kald cerveza con lemon derimot bøter mer en nok på det. Jeg kan fortsatt ikke forklare hvorfor jeg valgte å bli her og ikke gikk videre ifjor, men været er flott og jeg får nå oppleve vandringen over til Vilaserio i pent vær i motsetning til forrige Camino.

I denne baren i Zas har tiden stått stille en stund.

Der jeg ifjor vandret over åsryggen mot Vilaserio i et grått vær, var det flere steder liten sikt, idag kunne jeg se små gårder og veier dukke opp som jeg ikke hadde sett da. Skogen er også lysere, ikke så nedtynget, mer liv, men ikke så melankolsk. Jeg har nevnt at jeg liker å gå i en melankolsk stemning og, jeg trivdes på vei over sist gang.

End of ze world zis way.

Baren i Zas var ikke åpen ifjor, eller så gikk den hus forbi meg i tåken, men den er det nå. Ett klassisk eksempel på et sted hvor tiden virker å ha stått stille, artig, cola-pause. I guideboken sto det at det skulle være en pilegrimsvennlig bar i A Peña, den fant jeg ikke ifjor, nå har de tatt konsekvensene av det og tegnet gule piler på bakken, samt skilt for å vise vei. Vi følger pilene opp, tar en øl i varmen, følger pilene ned igjen og fortsetter videre på Caminoen mot Vilaserio.

Disse høye trærne som ser ut som overvokste grønnsaker (som dill) slutter aldri å fascinere meg.

Vi ankommer Vilaserio, eneste synet av andre pilegrimer etter Negreira var en annen som vi kunne se gående et lite stykke foran oss. Å få plass i herberget der, O Rueiro, er ikke vanskelig, det er ikke så mange andre der, de fleste stopper i Negreira. Vilaserio er ikke stort, men det har alt vi trenger, rent, pent og med en restaurant og bar for mat og drikke. Jeg benytter meg av muligheten til å vaske og tørke klærne mine i vaskemaskinen og tørketrommelen.

Utsikt over et kulturlandskap fra vandringen over åsryggen mot Vilaserio.

I utkanten av den lille landsbyen, grenden, er det også et veldig spartansk offentlig herberge, noen av de som overnatter der er her for øl og mat. Det varmt og vi slapper en del av utenfor herberget, tar en tur om ettermiddagen, idet de lokale henter inn kuene. Negreira er større, men det er hyggeligere her.

O Rueiro herberget i Vilaserio.

I morgentimene idag fikk jeg den gledelige meldingen om at flyselskapet hadde funnet ryggsekkene og at de nå var på flyplassen i A Coruna. Problemet er, vi befinner jo oss ikke der lengre, og ikke vil vi komme dit senere i løpet av reisen vår. Ved å ringe til Vueling får jeg, etter å ha ventet en lang stund, ordnet det slik at de vil sende dem til flyplassen i Santiago de Compostela. Da gjenstår det bare å se om det stemmer, når vi reiser hjem igjen.

Vi spiser middag inne, etterhvert vises Frankrike mot Island på tv'n, det går ikke Island sin vei. Dagen idag bar mange likheter med fjorårets første dag på Camino Finisterre, pent vær og en hyggelig vandring, men å gå videre til Vilaserio var et bedre valg. Fornøyd med å ha gått over fra Negreira i pent vær, da har jeg fått opplevd denne ruten i begge typer vær.

<- Santiago de CompostelaDumbria ->

Forberedelse til ny langtur: Camino Inglés & Camino Muxia

Planen var enkel, jeg skulle ta med fetteren min, Kjetil, og gå Camino Ingles fra Ferrol til Santiago de Compostela. Fra Santiago skulle vi fortsette videre til Muxia på Camino Muxia (Finisterre). For å komme til Ferrol skulle vi fly til A Coruna med mellomlanding i Barcelona, overnatte en natt der og så ta buss neste dag til Ferrol. Man kan også gå den Engelske veien fra A Coruna, men den ruten kvalifiserer seg ikke til Compostelaen da den bare er på 73km (for å få Compostelaen må man gå minst 100km). Så Ferrol it is.

Kart over ruten vi skal gå, Camino Ingles og Camino Muxia.

Tanken var å utforske Ferrol litt, spise lunsj og så begynne å gå. Siden det ville bli en sen start, var planen bare å gå en kort etappe den første dagen. Det er ikke en overflod av pilegrimsherberger på denne Caminoen, så her hadde jeg lagt opp en plan på forhånd:

• Neda (14km).
• Betanzos (35km).
• Hospital de Bruma (27km).
• Siguero (24km).
• Santiago de Compostela (21km).

I de fleste beskrivelsene av ruten så er den siste etappen mellom Hospital de Bruma og Santiago, men jeg liker meg så godt i byen at jeg ønsker å komme tidligere fram. For Camino Muxia var planen:

• Vilaserio (33km).
• Dumbria (30km).
• Muxia (20km).
• Finisterre (27km).

To ganger har jeg gått ruten til Finisterre, men jeg har ikke gått innenlands-ruten til Muxia, så jeg ønsket å gå den i år. Negreira var jeg ikke så begeistret for, så denne gangen ønsker jeg ikke å overnatte der, men fortsette videre de tolv kilometrene til Vilaserio.

Havnen i A Coruna.

Miniatyr-park med statue ved siden av havnen i A Coruna.

Så er det slik at en del av opplevelsene er å akseptere at alt ikke går helt som planlagt, at skjebnen har tatt andre valg for en. Flyet ned til Barcelona blir rundt en og en halv time forsinket, og vi har bare tre kvarter før flyet videre til Coruna går. Ikke helt optimistisk ser jeg for meg en kveld på ett flyplass-hotell og mye styr for å komme oss videre neste dag. En lærer mens en reiser, det blir nok lenge til neste gang jeg gir meg så kort tid til mellomlandingen. Godt da med litt uhell i uhellet, for flyet til A Coruna var forsinket det og.

Veggmaleri i en gate i A Coruna.

Torre de Hercules.

Vi rakk flyet, kunne spasere fra gate til gate. Bagasjen vår derimot, gjorde ikke det. Og framme i A Coruna kunne vi bare se langt etter å få med oss ryggsekkene med alt turutstyret vårt i (selv om det ikke er veldig mye utstyr som kreves til en Camino). Så vi ble pent nødt til å vente i A Coruna for å sjekke om Iberia / Vueling klarte å finne bagasjen vår og få den ettersendt i tide til vi måtte gå. Vi ga dem to dager på seg, det ville gi oss tid til å gå Camino Ingles og komme oss til Muxia (mens Finisterre måtte utgå).

Kunstverk ved havgapet, Hercules-tårnet i bakgrunnen.

Puerto de A Coruna, kanskje var det herfra for mange mange år siden pilegrimene steg i land for å gå mot Santiago de Compostela.

Da ingen bagasje dukket opp, var det bare å innse at vi trengte nytt ustyr. Etter å ha kontaktet forsikringsselskapene våre og fått godkjent midlertidig tap av bagasje, ble det handling i A Coruna istedet for vandring på Caminoen. Jeg trengte en ny sekk, lakenpose, reisehåndkle, sokker, underbukser, regntøy (poncho), genser, t-skjorte, bukse, lette sko, vannflaske, solhatt, diverse småting, samt toalettsaker. Enkle og greie ting ble prioritert. Mest irriterende var at jeg hadde glemt å ta ut laderen til mobilen i sekken min, så mobilen min vil dø i løpet av turen.

I Ferrol.

Middag i Ferrol.

Det positive i det hele var at vi får tatt en bedre titt på Coruna, en hyggelig by, som i utgangspunktet bare fungerte som en stopover. Slik fikk vi med oss det berømte Torre de Hercules, ett av de eldste eksisterende romerske fyrtårnene som gjenstår. Utenfor tårnet er det en park med havet som nærmeste nabo i tillegg til byen. I Santiago-kirken, hvor ruten fra A Coruna starter fra, fikk vi ordnet pilegrimspassportene våre.

Ny sekk pakket og klar til avgang, denne veide betydelig mindre enn den sekken jeg fløy ned med.

Etter en dag med handling kunne vi endelig ta bussen til Ferrol, selv om våre opprinnelige sekker fortsatt var to store spørsmålstegn. I Ferrol fant vi hotellet vårt for natten, Hospedaxe da Magdalena, hvor vi fikk våre første stempler i pilegrimspassene. Så tok vi en tur i byen, som også virket trivelig, fant et fint sted for middag (La Sidreria) og returnerte til hotellet om kvelden klar for Camino Ingles neste morgen.

Fra havnen i Ferrol, hvor Camino Ingles starter fra.

 Pontedeume ->