lørdag 23. juni 2012

Kjentmannsmerket: Kjerrgår'n - Kolerakirkegården og Vensåskollane 374 og Tjæregrashøgda

Det er ikke akkurat kolera jeg håper å få med meg fra kjerrgår'n ikke så langt unna Fossum. Sankthansaften og det er grått vær ute, får håpe sankthansbålene gir bedre varme til folk enn været i løpet av kvelden. Ikke noe bål der jeg skal. Forøvrig ikke noe kolera heller, den forlot området for lenge siden.

"Kjerrgår'n" - Kolerakirkegården.

Koleraen herjer dessverre fortsatt i en god del andre land, men i Norge må vi tilbake i tid for å oppleve den. 1853 står igjen som det året koleraen var på sitt mest ekstreme. Når den herjet ble de som omkom begravet i egne gravplasser for å forhindre at smitten skulle spre seg. Sør for Østernvann ligger det en slik gravplass og det er også første kjentmannspost på planen. Siden jeg startet turen på Fossum tok det ikke lange tiden før jeg var ved posten. Det er lite som minner om en kirkegård her nå kan en si.

Vi lar koleraen ligge og beveger oss videre mot Skytterkollen, som ikke bærer navnet sitt uten grunn. Det smeller mye fra skytebanene der. Så mye for 'gikk en tur på stien og søkte skogens ro'. Fortsettelsen blir jo mer 'da hørte jeg fra lien, et gevær som smalt, pang pang'. Men lyden blir svakere jo nærmere Brunkollen jeg kommer, som motvekt mot det begynner det å regne.

Vensåskollane 374.

Ved Burudvannet er det syndeflod, men den varer ikke lenge. Så store eller mange har ikke syndene mine vært. Det er tid for neste post, som befinner seg på Vensåskollane. Ingen sti avmerket på kartet opp mot toppen fra der jeg går, så jeg må lage min egen. Ikke rette dag for en utsiktspost, men man kan da holde utkikk etter mere regn. Kan likevel se Oslofjorden under skydekket. Det på tide med noe mat og en skal ikke kunne tro at solen vil gjøre en snarvisitt gjennom regnskyene når jeg setter meg ned for å spise, men det er akkurat det den gjør.

Stille i regnet ved Vensåsseter.

Tåkedottene siger gjennom trærne på den andre siden av Burudvannet når jeg vandrer ned fra Vensåskollane igjen, regnet myker opp underlaget. Godt jeg har på meg nesten vanntette sko, nye fjellsko som jeg må gå inn. På Vensåsseter er det stille, bare lyden av regnet er å høre, knatringen fra Skytterkollen har fjernet seg. Stille, regnfullt, opp mot Bærumsmarkas høyeste punkt går det, siste kjentmannspost for dagen. Tjæregrashøgda på 485moh. Utsikten blir skjult av et nytt tungt regnskyll. Skal se mot Hurumlandet og Finnemarka herfra, det blir tungt nå igjennom den grå veggen av regn.

Tjæregrashøgda.

Solen ser ned på meg igjen når jeg er kommet meg et stykke ned fra høgda, hvor jeg har satt kurs mot Sørkedalen. Jeg legger turen over Venneråsen, forbi Triungsvanna og naturreservatet der. Skiltingen er derimot ikke mye venner med meg, ved et stikryss står det 7km til Skansebakken. Etter å ha gått i 40 minutter, står det 6,5km til Skansebakken. Føler meg litt snytt.

Utsikt over Triungsvannet fra Venneråsen.

Når jeg til slutt står på bussholdeplassen på Skansebakken så har bussen gått, for ett minutt siden. En time til neste buss. Ta beina fatt og gå over til Sognsvann, eller ned til Røa? Jeg tar beina fatt og går til Sørkedalen Kafé og setter meg utenfor (kaféen er stengt) mens jeg venter på bussen. Godt jeg har vente-lektyre med meg, det går i krim fra et middelalderkloster. Tørr på beina gitt.

Ventende på banen hjem igjen fra Røa ble jeg beæret av en dobbelt-regnbue.

lørdag 16. juni 2012

Marka24 - I driv gjennom Nordmarka

Hva er det som får en til å tro at det å løpe rundt i skauen i 24 timer høres ut som en god idé? Det er ihvertfall det som står foran meg og Harald Børresen der vi står ved startstreken på Sognsvann, ganske så spente begge to. Vi har meldt oss på Marka24, som reklamerer med at det er Norges råeste turkonkurranse. I løpet av 24 timer gjelder det å samle flest mulig poster, av totalt 24 mulig. Jo lengre unna Sognsvann posten er, jo høyere poeng gir posten. Start og mål er ved Sognsvann.

Tarjei og Harald før start i Marka24.
Humøret er på topp, foran oss ligger 24 timer i Nordmarka.

Vi meldte oss like så greit på Hardhausen-klassen, hvorfor ikke tenkte vi. Noen reelle ambisjoner om å vinne har vi ikke, men en ambisiøs plan har vi lagt, ruten gir heldigvis rom for endringer underveis hvis det skulle bli for hardt utover døgnet. Tanken er å gå, men å holde et jevnt og godt tempo hele veien. Sove kan vi gjøre når vi er ferdige, jeg hører meg selv gjespe langt ute i marka allerede.

Ved posten på Mellomkollen, vår fjerde post i løpet av konkurransen.
Vi hadde da vært ute i fire timer.

Så står vi der da, to stykker som har fått det for seg at dette er en god idé. Startskuddet går og sammen med ganske så mange andre setter vi ut, uten helt å vite hva vi går til. Ganske klart at mange har forskjellige planer, for lagene sprer seg med en gang, det virker likevel som at hovedfeltet (om vi kan kalle det det) setter kurs mot Ullevålseter. Vi tenker at vi ønsker å unngå bakkene i starten, så vi setter kursen direkte mot Fagervann istedet. Tiden får vise om det var et godt valg. Underveis passerer vi den første timen, da er det jo bare 23 timer igjen.

Etter at regnet starter igjen ved Øyungen blir Liggeren vår andre post, vi ligger foran skjemaet og setter kursen videre mot Tømte og Camp Kvikk Lunsj. Opp dit er det vått og gjørmete enkelte steder, regnet setter sine spor i likhet med oss. Ved posten blir vi servert varm toddy, en kvikk lunsj og en varm pølse, akkurat det kroppen trenger nå. På vei ned fra Mellomkollen etter å ha tatt posten der, noe vi diskuterte om vi skulle satse på eller ikke, speider vi utover marka og tenker at om mange timer vil vi være milevis langt borte i horisonten. Det blir ikke bedre av å tenke sånn.

Utsikt mot Maridalsvannet og Oslo fra Mellomkollen,
et grått skydekke lå over marka under konkurransen.

Ved Gørjahytta blir det en kort pause og en stor bit sjokoladekake. Nå begynner vi å møte på de samme deltagerne flere steder, stort sett er det bare smil å fra fra alle. Brikkene på håndleddene har nå blinket rødt 5 ganger. Humøret og formen er fortsatt på topp når vi beveger oss mot Kikutstua. En pust i bakken og så starter vi på stien over mot Sandungen. Vi holder et betydelig høyere tempo på grusveiene, men merker at det og er deilig med avvekslingen for føttene med å gå på stier.

Tarjei og Harald, her ved posten på Gørjahytta.

Og steike hvor deilig det er å komme fram til Katnosdammen og få satt seg ned under presenningen, vi begynner å kjenne det i beina nå. God timing og, det begynner å hølje ned. Her står det kjeks, varmt vann, te og kaffe klart framme. Igjen dukker det opp kjenninger frem fra skogen, er en rimelig sosial konkurranse det her. Og det er flott. Vi har vært ute i over 9 timer når vi setter ut igjen i regnet i retning Spålen og videre mot det nordligste punktet i konkurransen, nemlig Pershusfjellet.

Opp mot toppen setter vi et høyt tempo, hvor kommer den energien fra? Ved posten speider vi utover nordmarka, langt der nede i sør ligger mål, langt der nede. Det er et grått teppe over skogen. Men, nå skal vi snu og bevege oss i retning tilbake igjen. På vei ned fra Pershusfjellet begynner det å mørkne, og vi klokker inn halvveis i konkurransen tidsmessig. Flere lag passerer oss på vei opp, slitne, men smilende.

Ved det nordligste punktet i Marka24, Pershusfjellet.
Nå var vi godt slitne, men vi kunne nå sette kursen tilbake mot Sognsvann igjen.

Så ankommer vi det som for meg blir høydepunktet stemningsmessig under konkurransen. I mørket dukker de varme lysene fra Sinnerdammen opp. Ute sitter folk og varmer opp mat på primusene. Det er god stemning og mye liv rundt hytta. Nå har vi vært så lenge ute at her må vi ta en lengre pause for å fylle på med mat (les: real turmat) og gjøre føttene mer fornøyde (les: lufte). Men det er ikke til å se bort ifra at det er langt igjen. Harald har begynt å få vondt i kneet sitt og motivasjonen er litt på vikende hold. Tanker om å kutte av og ta korteste vei tilbake igjen blir luftet.

Midt på natten på vei opp mot Oppkuven,
speidende tilbake i retning Sinnerdammen og Pershusfjellet.

I skumringen bites tenna sammen og i god fart er vi på vei mot Storflåtan. Det blir så langt vest vi begir oss, et forslag om å ta Gyrihaugen-posten blir avfeid med latter. Etter litt diskusjon har vi bestemt oss for likevel å gå om Oppkuven. Det er tåke på toppen når vi beveger oss oppover og det er langt på natt når vi holder brikkene opp mot posten på det høyeste punktet på ruten. Tårnet på Oppkuven har og fått ny vindeltrapp. Og vi møter igjen kjente fjes, vi diskuterer raskeste rute ned mot Smedmyrkoia med et av de andre lagene. Konstaterer at vi ikke er enige.

Ved Smedmyrkoia merker jeg at det gnisser nede i de våte skoene, Harald har nå vondt overalt. Han gjør en kjempeinnsats. Mange folk ved hytta og posten, og det serveres varm drikke og pannekaker med syltetøy. Vandrer videre ned mot Sørkedalen. Det er mange som er slitne nå, ved parkeringsplassen nedenfor Pipenhus ser vi et lag som har måtte kaste inn håndkleet og blir hentet med bil. Når vi passerer Smedstua har vi stilletiende avtalt at vi ikke vil følge vår ambisiøse plan helt ut, Kobberhaughytta og Studenterhytta får ligge i fred fra oss.

Det holdt bare nesten.

Klokken tikker imot oss føler vi, tidsfristen for å være tilbake på Sognsvann nærmer seg og det går ikke akkurat fort med oss nå. Ved krysset opp mot Skjennungen ser vi på klokka, på kartet og på hverandre før vi bestemmer oss for å gå over mot Ullevålseter. Steg for steg nå, vi velger også å ta med oss posten på Skjennungstua på veien. Posten på Ullevålseter loggføres før vi setter retningen mot mål og milevis unna personlig rekord mellom den populære sportsstua og Sognsvann. Harald føler det som om at kroppen går mer og mer i oppløsning jo nærmere mål vi kommer.

Marka24 - Norges råeste turkonkurranse.
Føttene mine så ut som hvitbleika svisker når jeg tok av meg skoene og sokkene i mål.

Så, etter 23 timer ute i marka ankommer vi mål. Godt slitne. Merkelig å tenke på at for nesten 24 timer siden så satte vi ut på dette eventyret, og at for 10 timer siden satt vi inne i varmen på Sinnerdammen og så lengden som gjensto igjen i hvitøyet. Vi har tilbakelagt over 9 mil og plukket med oss 13 poster på veien. Det holdt til 16. plass i klassen, av 52 fullførte lag (87 påmeldte). Det var vi godt fornøyde med. Merket glapp akkurat, det kravet ble høyt da vinnerlaget klokket inn utrolige 22 av 24 poster. Bare å ta av seg hatten og gratulere. Ruten vi endte opp med å gå kan sees her.

Ruten vi gikk i Marka24, de røde punktene på ruten er postene vi tok.

I målområdet ligger det strødd med slitne, men etter ansiktsutrykkene å dømme, godt fornøyde deltagere. Etter å ha overvært premieutdelingen er det en tanke som står seg i hodet, det er å komme seg hjem, få seg en varm dusj, litt mat og så rett i seng. Marka24 ble en flott opplevelse med 24 (23) timer vandring i vakre Nordmarka, med god og hyggelig stemning ute på stiene, veiene og postene. Og litt slit. Så selv om kroppen er sliten, beina verker litt og føttene ser ut som hvitbleika svisker frister dette til en gjentagelse neste år.

Tarjei og Harald i mål. Marka24 vel gjennomført.

søndag 3. juni 2012

Troll I Eske (03.06.12): Moonrise Kingdom

Det tar ikke lang tid før man gjenkjenner Wes Anderson sin stil idet bildene fra filmen blir projisert på lerretet, de er umiskjennelige. Så da slo mitt eget tips om hva som var denne månedens troll i eske til, nemlig Moonrise Kingdom. Oddsen for at jeg ville tippe rett film derimot, den var nok rimelig lav.

Moonrise Kingdom.

For de som kjenner til Wes Anderson sine filmer, så føyer denne filmen seg pent inn i rekken av hans filmer, som The Life Aquatic With Steve Zissou og The Daarjeling Limited. De underfundige og litt på siden karakterene er alle til stede, samme med humoren som finnes i filmene. Wes Anderson har bare utvidet sitt univers, nå til øya New Penzance utenfor New England. Mye av humoren ligger i de små detaljene, så dette er en film som egentlig krever et gjensyn. Legg for eksempel merke til merkelappene på speiderskjortene.

I sentrum for begivenhetene står to 12-åringer, begge tilhørende sine egne dysfunksjonelle miljø, Suzy i sin familie som ikke snakker sammen (annet enn via en megafon) og Sam i sin aparte speidertropp som ikke liker han. De finner hverandre og bestemmer seg for å bryte ut av sine respektive miljøer og søke eventyret. Sekvensen som følger er en herlig skildring av barn på oppdagelsesferd på flere plan. I hælene deres følger speidertroppen med speiderleder Ward (Edward Norton), Suzy's foreldre (Bill Murray og Frances McDormand) og øyas politioffiser (Bruce Willis). Med filmen tas vi med tilbake til barndommen og vi ser begivenhetene som utfolder seg sett omtrent fra en 12-årings perspektiv.

Bob Balaban som fortelleren i Moonrise Kingdom.

Settingen for filmen er fantasifull som alltid og historien som formidles blir presentert lekkert pakket inn. Handlingen flyter godt inne i Anderson sitt univers, bare avbrutt av fortelleren som kommer inn med sine små og underfundige anekdoter om filmens særegne lokasjoner. På lekent vis bryter selv fortelleren inn i handlingen og styrer historien videre.

Et must for fans av Wes Anderson, en anbefaling for de som ikke kjenner til han. Og selv ble jeg ikke forført av Andersons verden før The Life Aquatic With Steve Zissou, denne forførte meg enda mer.

populære innlegg