torsdag 15. juli 2021

(De Kvite Kyrkjene) Dag 4: Gaustatoppen

Pilegrimsvandring mellom De Kvite Kyrkjene rundt Tinnsjøen, dag 4.
Distanse: 13.1km (109.5km).


Når man går en pilegrimsvandring som i seg selv ikke ender ved en katedral, er det ikke annet enn passende å avslutte ved en naturkatedral i stedet. Over Rjukan truer, men er ikke synlig fra, den ikoniske Gaustatoppen med sitt toppunkt på 1883m.

Utsikt i retning Heddersvatn fra starten av klatringen opp.

Målt etter areal har toppen av Gaustatoppen den største utsikten i Norge. Under ideelle forhold har den en utsikt over et areal på 60 000 km², som tilsvarer nesten en sjettedel av fastlands-Norges areal.

Seende opp mot toppen av Gaustatoppen ovenfor.

I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å klatre opp til toppen fra Rjukan, men det ville nesten helt sikkert bety at jeg måtte tilbringe en natt til i Rjukan. Ikke så ille det, men på grunn av en ny vandring som er forestående og jeg ønsker å ha minst en dag til på å forberede meg på det, bestemte jeg meg for at jeg ville reise hjem i dag.

Synet som møter en hvis man snur seg når en er på vei opp til toppen.

Som et resultat av denne avgjørelsen følte jeg meg usikker på om jeg hadde nok tid til å gå hele veien fra Rjukan og opp til toppen og komme meg ned igjen for å nå den siste bussen som går til Oslo. Jeg valgte å ta skyttelbussen som gikk opp til foten av fjellet i stedet. Et lite nederlag, men jeg må minne meg selv på at denne turen handler om å komme seg til toppen og ikke det jeg opplever på vei til målet slik jeg vanligvis foretrekker.

Trapper av stein på den siste biten.

Været viser seg fra sin beste side, med bare noen sjenerte skyer som dukker opp på den blå himmelhvelvingen. Jeg går av skyttelbussen ved inngangen til Gaustabanen, banen som fører opp til toppen av fjellet inne i den. Skal jeg ta den, vil det blir på hjemturen ned.

Ruten til det reelle toppunktet på Gaustatoppen.

Gaustatoppen er, som fjell og topper vanligvis er, en enorm steinrøys. Og stien opp fra inngangen til Gaustabanen går bratt opp den. Den mest brukte stien opp til toppen starter fra Stavsro, noe som viser seg tydelig da det ikke er andre på stien jeg kommer opp fra, men det er en jevn strøm av folk der jeg kommer inn på den andre stien.

Seende tilbake mot telekommunikasjonstårnet fra ryggen på vei til toppen.

Toppen av fjellet er godt synlig hele veien, i alle fall ved godt vær. Det er vanskelig å ta feil når et 68 meter høyt telekommunikasjonstårn er stablet oppå det, noe som gjør toppen av tårnet til det høyeste punktet på fjellet på 1911moh.

Utsikt ned mot Vestfjorddalen og det omkringliggende landskapet og fjell fra Gaustatoppen.

På toppen finner du også Gaustatoppen Turisthytte. I sesongen har hytta mat og drikke til salgs. Det er også mulig å overnatte på hytta (reservasjon kreves). Gitt det flotte været er toppområdet og hytta naturlig nok yrende av folk.

Hva man får se fra Gaustatoppen i retning av Hardangervidda.

Selve toppen er imidlertid ikke der telekommunikasjonstårnet og hytta er plassert. Det ligger i stedet et stykke lenger borte, og nås med en litt prekær ryggvandring. Litt klyving er nødvendig for å nå toppen på 1883moh. Om du skal gå til toppunktet eller ikke, avhenger av forholdene eller hvor godt du liker å klyve, siden utsikten er nesten like god fra plattformen ved siden av tårnet.

Det såkalte obligatoriske bildet fra toppen, ikke helt sikker på hvor en skal gjøre av seg.

Unødvendig å si, utsikten er flott. Med unntak av alle fjell og topper både nær og fjern, er det mest interessante at jeg kan se ned på Vestfjorddalen som jeg gikk gjennom i går og bak kan jeg få øye på Mælsåsen.

Apropos forhold. Gaustatoppen er også en av de mest værharde fjelltoppene i Norge, noe som gjør den ideell for det atmosfæriske isingsfenomenet. Ingen sjanse for det nå, selvfølgelig.

Det er også interessant å se ned fra toppen.

Etter å ha beundret utsikten over lang avstand, klyver jeg tilbake til hytta og bestiller en kaffe og en vaffel. Mens jeg spiser og drikker, sitter jeg og ser på den lange rekken av maur som klatrer oppover fjellet.

Her ser jeg i retning av ett av mine favoritt-fjell i Norge, Skorve i Seljord.

Har mye mer tid på hånden, så for å forlenge tiden her oppe, avviker jeg fra den opptråkkede stien og utforsker Gaustaråens steinete og karrige platå. Å ta kabelbanen ned er uaktuelt nå.

En rekke av maur.

Når jeg først kommer opp på den steinete ryggen ovenfor, blir lydene fra de andre turgåerne på stien nedenfor dempet og forsvinner til slutt. Uten sti er det mer tungvint å gå, over både mindre og større steiner. Faktisk er hele platået ett eneste stort felt med steinur.

Gaustatoppen fra Gaustaråen.

Jeg krysser uren, passer på at jeg ikke tråkker på noen løse steiner, og gjør en sirkel med telekommunikasjonstårnet på toppen av Gaustatoppen som et fyrtårn i nord. Jeg passerer rundt et av de små vannene i det karrige landskapet, før jeg snur tilbake mot stien på toppen av steinkammen på østsiden.

Nedenfor Gaustatoppen ligger Gaustaråen, en stor haug med steiner det og, dog noe flatere.

Resten av veien ned er ved å følge i sporene til alle de andre foran meg, bortsett fra en kort avstikker til toppen av Store Stavsronut og gå ned derfra i stedet. De fleste andre er glade og smilende ute i det fine været, så jeg blir ikke frustrert av å gå blant store mengder mennesker (jeg foretrekker vanligvis en litt mer ensom opplevelse når jeg er ute på fjellet eller i naturen).

Seende opp mot Gaustatoppen fra en av de små vannene på Gaustaråen.

På kafeen i veikanten bestiller jeg en lokal øl mens jeg venter på skyttelbussen. Og hva annet å bestille enn en øl fra Fjellbryggeriet med det passende navnet Gaustatoppen.

På vei ned mot Stavsro.

I ettertid tror jeg at jeg ville hatt mer enn nok tid til å begynne turen til toppen av Gaustatoppen fra Rjukan sentrum, men det er det for sent å sutre om nå. Hovedmålet i dag var fortsatt utsikten fra toppen.

Utsikt fra Store Stavsronut.

Tilbake på Rjukan samler jeg eiendelene mine og finner et sted å spise før bussen hjem går. Sittende på bussen til Oslo (må bytte buss på Notodden) mimrer jeg om turen. Fra vestsiden av Tinnsjøen kan jeg se over mot den andre siden og se om jeg kan skimte områdene jeg gikk gjennom.

Gaustatoppen øl.

For mange vil denne ruten kanskje ikke bli sett på som en skikkelig pilegrimsvandring. Selv om hensikten med pilegrimsvandringen er å besøke de hvite kirkene rundt Tinnsjøen, kan det kanskje ikke anses som tilstrekkelig for å være et høyt nok religiøst motiv for en pilegrimsvandring. Som jeg regner med, er det kanskje ikke det opprinnelige resonnementet bak turen uansett. Hvis du legger disse tankene bak deg, kan du finne en hyggelig tur, og du kan fortsatt finne både en kulturell og historisk interesse i den.

<< Rjukan // dag 3

onsdag 14. juli 2021

(De Kvite Kyrkjene) Dag 3: Buverudåsen - Rjukan

Pilegrimsvandring mellom De Kvite Kyrkjene rundt Tinnsjøen, dag 3.
Distanse: 26.4km (96.4km).


Som forutsagt våkner jeg til en grå og noe trist morgen, men heldigvis har det ikke begynt å regne enda. Jeg får tilberede frokost og kaffe, for så å bryte leiren mens jeg og utstyret er tørt. Ikke ta feil, det kommer til å regne i dag, noe jeg er sikker på.

Bekk med nesten lagvist plasserte steiner på stien over Mælsåsen.

Fra teltplassen min et sted på Buverudåsen og over mot Mæl kyrkje følger ruten stort sett stier over åsen, men også enkelte partier på skogsveier. Jeg synes veimerkingen er litt sparsom over denne delen, selv om jeg er rimelig sikker på at jeg er på rett vei.

De Kvite Kyrkjene pilegrimsrute over Mælsåsen.

Ikke lenge etter at jeg har begynt å gå, begynner regnet også. Gjennom trærne blir utsikten jeg får av Tinnsjøen utydelig, blandet med de grå slørene på himmelen. På en stigende skogsvei er det fin utsikt tilbake ned mot Austbygde, som ligger tungt under skyene. Over meg ser trærne illevarslende ut.

Utsikt over Austbygde gjennom sløret fra stien.

Ved et utsiktspunkt, hvor jeg får en tydeligere utsikt enn før, er det nesten umulig å se over til den andre siden av innsjøen, med unntak av små vinduer hvor konturene så vidt er merkbare.

På en stigende skogsvei.

Denne ruten hevder på en klar dag å kunne gi fin utsikt over Gaustatoppen, men garantien for det er ekstremt lav i dag. Selv om de lave skyene har glidd litt høyere opp på himmelen når jeg begynner nedstigningen fra åsen. Det er noen setre og beitemarker som stien går forbi, men de er mindre synlige fra der jeg går.

Tinnsjøen nesten skjult i utsikten.

Av åpenbare grunner er nedstigningen til Mæl kyrkje langt fra så opplyst som den til Atrå var i går. Her er stien vill og mer kronglete, men belønningen denne gangen er en fin tur nedover det som også ser ut til å være en gammel kjerrevei mot slutten, som ender ved et utspring med fin utsikt over dalen. Utsiktspunktet heter Håmaren.

Fjellene på den andre siden av dalen.

Til tross for at det har vært en våt tur, er jeg fornøyd med dagen så langt, men jeg føler meg litt kald når jeg setter meg ned ved Mæl kyrkje for en pause. Fra kirken, bygget i 1839 ved siden av den gamle stavkirken fra 1180 (som ikke eksisterer lenger), kan jeg se over mot fergeterminalen på Mæl. Det er der du skal ta fergen til Tinnoset fra ved starten av denne pilegrimsreisen.

På nedstigningen mot Mæl kyrkje.

Siden fergeterminalen er av historisk interesse, tenkte jeg på å gå bort for å ta en titt. Det er imidlertid mye trafikk på veien nedenfor, og å komme til fergeterminalen innebærer å gå på samme vei. Jeg lar det passere.

En god måte å bruke enden av et falt tre på, veimerke på en tømmerende.

Turen fra Mæl kyrkje til Dal kyrkje, den siste av de hvite kirkene rundt Tinnsjøen, er den delen av stien jeg hadde minst forventninger til. Det vil være den delen som helt klart innebærer den lengste strekningen som går på hardt underlag og for det meste holder seg nede i dalen.

Utsikt over Vestfjorddalen fra Håmaren.

Og i tråd med forventningene er det noen kilometer å gå på hardt underlag etter å ha forlatt kirken. På den positive siden har regnet gitt seg, og det er nesten ingen trafikk på denne veien. Vær oppmerksom på at i skrivende stund, er denne delen av pilegrimsleden ikke merket (men ved å følge beskrivelsen i guideboken er det ganske åpenbart hvor du bør gå).

Mæl kyrkje.

Det bedrer seg noe når man kommer til Miland skole, hvor stien krysser den mer trafikkerte fylkesveien og Månaelva. Fra brua vil stien følge denne siden av elva helt til Dal kyrkje med mye mildere underlag på føttene.

Ruten ved siden av Måna.

Ved siden av den nå mer hyggelige ruten finnes det flere fargerike installasjoner laget av lokale barn, som prøver å gi litt håp under den nåværende pandemien. Noen av dem er også ganske skjulte, så du må se godt ut for å få øye på dem alle. Skjulte øyne som smiler opp til deg fra underskogen.

Er det et troll som stirrer opp på meg fra underskogen?

En ganske hyggelig vandring med den nå fremtredende Gaustatoppen i sikte, selv om toppen fortsatt er dekket av skyer. Jeg spiser lunsj på en benk og blir varmet av solen som nå har dukket opp på himmelen.

Titt tei!

Jeg følger der pilegrimsleden sies å gå nesten hele veien, men må ta en avstikker når ruten holder seg nærmere skogen mens jeg vil følge sporet som går langs elva.

Vann over overgangen på Månaelva.

Den lille Dal kyrkje dateres tilbake til mellom 1190 og 1215, og har vært noe preget av påvirkningen industrien har hatt på Vestfjorddalen. Denne innvirkningen er tydelig synlig på turen gjennom dalen, som nok skjemmer landskapet en del. Det er ikke til å unnslippe å se alle kraftledningene og kraftstasjonene som fyller opp dalen, men industrirestene kan være av historisk interesse.

En tur med Gaustatoppen i sikte, dog dekket av skyer i dag.

For den siste vandringen inn til Rjukan følger jeg delvis en lokal gangsti som heter Månåstien. Det er interessant hvor kronglete og smal denne dalen er, med bratte stigninger på begge sider som effektivt stenger ute sollyset mesteparten av dagen. I en slik grad at de har bygget et solspeil for å projisere solstrålene inn i byen. Ingen behov for speilet nå, tunge skyer med ispedd regn driver nå over dalen.

Foss, Kvitåe.

Selv om det til tider er uten sol, er Rjukan fortsatt en fin liten by. Den mest imponerende severdigheten i byen er uten tvil det enorme og imponerende Saaheim Kraftverk. Denne kraftstasjonen ble bygget i 1914 og hadde 11 enheter med en kapasitet på 167 000 hk. Den eies og drives av Norsk Hydro og har 188 MW installert effekt på tre francisturbiner og en gjennomsnittlig årsproduksjon på 1022 GWh.

Dal kyrkje med Rjukanbanen museumstog passerende forbi bak.

For å oppsummere denne dagen var ikke vandringen av det mest spennende slaget. Mest fornøyd var jeg med den første delen, å avslutte turen over åsen fra Atrå, til tross for at det var en våt affære. Selv om turen fra Mæl kyrkje hadde sine hyggelige partier og utsikt over Gaustatoppen, ble den etter hvert mindre interessant.

Regn over Vestfjorddalen.

Totalt sett er jeg fornøyd med pilegrimsvandringen til de hvite kirkene rundt Tinnsjøen. Dette skyldes mest noen av de veldig fine stiene som leden går på og bortsett fra turen fra Mæl kyrkje og gjennom Atrå er det svært lite av turen som går på vei. Mine favorittstrekninger var de gamle kirkeveiene, stien ned til Tinnsjøen fra Rauadammen, stiene fra Hafoss til Austbygde og turen fra Hovin kyrkje over Ramnskardåsen.

Rjukan kyrkje.

Jeg er selvfølgelig ikke helt ferdig ennå. Jeg har en katedral til før jeg kan si at jeg er ferdig.

Saaheim Kraftverk.

<< Buverudåsen // dag 2Gaustatoppen // dag 4 >>

tirsdag 13. juli 2021

(De Kvite Kyrkjene) Dag 2: Bråtådokktjønn - Buverudåsen

Pilegrimsvandring mellom De Kvite Kyrkjene rundt Tinnsjøen, dag 2.
Distanse: 42.7km (70.0km).


Neste kirke etter Hovin er i Austbygde, med omtrent 30 km mellom dem. Jeg har allerede spist opp noen av de kilometerne, så det er mindre å gå. Dagen blir imidlertid ikke avsluttet ved Austbygde kirke, så det gjenstår fortsatt en del å gå likevel. Fra Austbygde er den foreslåtte traseen endret, en notis ved Hovin kirke fortalte meg at det var umulig å gå ned fra veien pilegrimsleden går på og videre til kirken. Det betyr at vandringen opp til Austbygde kirke fra Austbygde blir en tur som går opp og tilbake igjen.

Bråtådokktjønn om morgenen.

Det er det derimot fortsatt noen timer til når jeg våkner i teltet til en rolig innsjø om morgenen. Til og med den irriterende mengden av mygg og knott fra i går kveld er stille mens jeg tilbereder frokosten og morgenkaffen.

Stien over Ramnskardåsen.

Denne delen av pilegrimsleden følger det som kalles Gamle Hovinvegen, en gammel vei som nå går forbi furu, fjellknauser og myrer på sin ferd over Ramnskardåsen. Turen er naturskjønn og trivelig, en fin start på dagens tur.

Mere bekk enn sti var denne våte delen rett før man kom til Sønstevatn.

Når du går en rute som du først var litt skeptisk til, er det ingenting bedre enn å finne ut at du faktisk koser deg når du går den.

De Kvite Kyrkjene pilgrimsrute forbi Bjortjønn.

Bjortjønn.

Når jeg kommer ned fra Ramnskardåsen, går jeg gjennom et område med noen spredte hytter rundt omkring. Turen har endret seg fra å gå på en sti til en skogsvei når den går forbi en rekke vann, Sønstevatn, Heivatn, Bjortjønn og Tovstjønn. Avslappende utsikt for øynene.

Tovstjønn med sin lille øy.

Gamle Heie Skule er en gammel skole pilegrimsleden går forbi, som sto klar til bruk i 1886. Den ga opplæring av ungene i nærområdet frem til 1958 da den stengte. For noen var turen til skolen både lang og bratt. Den brukes nå som skolemuseum. Når jeg ser gjennom vinduene, kan jeg se de gamle møblene fra den tiden de var i bruk, og kan fundere over hvor annerledes utdanningen sannsynligvis var i forhold til min egen.

Gårder i Telemark.

Gamle Heie Skule.

Denne delen av pilegrimsleden følger grusveier, skogsveier og noen få stier innimellom. Stien krysser en bekk kalt Lengstebekk. En kort spasertur på asfaltert vei (samme veien som vi brukte for å komme til utgangspunktet mitt i går) må tåles for å komme til siste del av turen før man kommer til Austbygde. Heldigvis er den delen av ruten veldig trivelig (ikke turen på den asfalterte veien selvfølgelig).

Lomtjønn.

Fra veien er det en kort spasertur på grusvei forbi Hafoss med sine hytter. For så etter å krysse en myr på det som ser ut til å være noen provisoriske klopper, og en pent plassert benk med bord midt i myra, går ruten omtrent hele veien videre på skogsstier. Midttjønn er synlig gjennom trærne, mens den mye større Gjuvsjå ikke er det.

Hafoss.

Dette er fortsatt den gamle Gamle Hovinvegen. Det er et nydelig skogslandskap. Noen ganger er gamle og forlatte setre synlige ved siden av stien. Tre gamle broer brukes til å krysse over rennende vann.

Ruten krysser over en myr etter Hafoss, passerer en piknikbenk og bord midt i den.

Gamle Hovinvegen.

Før nedstigningen til Austbygde tar en liten avstikker meg opp til en høyde som heter Verpenuten med flott utsikt over Tinnsjøen. Avstikkeren er merket med skilt ('Utsikt'). Hvis vi tar den korte delen på den asfalterte veien ut av ligningen, har turen så langt i dag vært hyggelig. Dette er et fint tillegg til den.

En låve eller seter som ikke virker å være i bruk lengre.

Jeg har gått i litt over 5 timer når jeg kommer til Austbygde. Av stedene som pilegrimsleden går gjennom er det Austbygde som tilbyr de fleste tjenestene. For pilegrimer eller turgåere er det matbutikken og det lokale bakeriet som vil være hovedmålene. Jeg handler noen få forsyninger og mat, og spiser deretter lunsjen min på en av piknikbenkene som finnes i sentrum. Trengte litt drikke også, det har vært en varm dag. Før jeg fortsetter kjøper jeg med meg en kopp kaffe fra bakeriet.

Pilegrimsruten passerer forbi disse steinene som ser ut som virker å være gamle veimerker.

Fra Austbygde er pilegrimsleden lagt om, slik jeg hadde fått advarsler om. I stedet for å gå høyere opp på veien mot Veggli og så ned til Austbygde kirke derfra, må du opp til kirken og tilbake igjen fra sentrum av bygden. Vanligvis holder pilegrimsleden seg høyere opp og går ikke ned til bygda, men folk må kanskje ned uansett, hvis de skal finne overnatting i Austbygde.

Flott utsikt over Tinnsjø fra Verpenuten.

Å gå opp og tilbake samme vei faller meg vanligvis ikke i smak, så jeg leter etter mulige andre veier på kartet. Jeg finner noen alternativer, men til slutt bestemmer jeg meg for å bare følge samme vei. Det er ikke en ubehagelig tur.

Alt blir bra, i Austbygde sentrum.

Før kirken i Austbygde ble innviet i 1888, måtte folket som bodde her og i Tessungdalen gå til Atrå for å komme til en kirke. Der hadde det vært en kirke siden rundt 1180.

Austbygde kyrkje.

På ruten mellom Austbygde og Austbygde kyrkje.

Hvis du prøver å finne ut avstandene mellom stedene, er guideboken til pilegrimsruten litt forvirrende her. Da boken beskriver denne delen av ruten i tre kapitler, en rundtur fra Austbygde sentrum til kirken og tilbake igjen, fra Austbygde kirke til Atrå kirke og fra Austbygde sentrum til Mæl kirke forbi Atrå kirke. Med alle beskrivelsene noe overlappende.

Ett av 'Tinntrollene' trefigurene, skuende ut over Tinnsjø ovenfor Austbygde på vei mot Atrå.

Turen over til Atrå er et høydepunkt for dagen. Etter en behagelig tur opp åpner stien seg for fin utsikt over Tinnsjøen. Ved siden av stien står til tider små trefigurer kalt Tinntrollene. Den beste delen av turen er når pilegrimsleden går inn på en av de gamle kirkeveiene ('Gamal kyrkjeveg') som folk pleide å bruke for å komme til Atrå kirke. Stien er fantastisk og med et nydelig lys fra solen på denne timen. Gamle steinmurer ble bygget for å lage denne stien, som slynger seg nedover over stein, mose og lyng, og krysser også over en bro på sin vei.

Den gamle kirkeveien til Atrå kyrkje med Tinnsjøen.

Med en litt ubestemt plan om å gå rundt 30 km om dagen, var det denne delen jeg i utgangspunktet ville ha prøvd å finne et sted å slå leir i, men jeg fant det for tidlig å stoppe. I tillegg er det også en trussel om dårlig vær i morgen, så jeg ønsket å se så mye jeg kan før alt blir skjult. Jeg presser på videre mot Atrå.

'Gamal kyrkjeveg' mot Atrå kyrkje.

Det er rart å bli så glad av å se en åpen butikk, men etter å ha gått en stund og lengtet etter noe annet enn vann å drikke, er det akkurat det jeg er når jeg kommer til butikken i Atrå. Etter å ha kommet ut av skogen, var det ikke mulig å unnslippe å gå på hardt underlag.

Atrå kyrkje.

Den opprinnelige gamle kirken i Atrå var en stavkirke bygget helt tilbake til rundt 1180. Kirken jeg ser nå ble åpnet for publikum rundt 650 år senere. Sent er dagen da jeg er her, nesten halv ni.

Atrå.

Over til Mæl kirke er turen lik den fra Austbygde, bare at denne stien går høyere opp. Kveldssolen er over meg når jeg går opp i åsene ovenfor. En tunnel med vegetasjon til tider, noen ganger opplyst av kveldsbelysningen. Går forbi et veldig gammelt stabbur. Ved siden av stien ligger en gård som fremstår forlatt med høyt gress rundt.

Et meget gammelt stabbur som leden passerer forbi på vei opp i liene mellom Atrå og Mæl.

Et sted eller gård som virker forlatt. Er det noen som ser på meg fra vinduene??

Etter en noe bratt stigning opp, befinner jeg meg på en skogsvei og begynner å lete etter et sted for natten. Det er noen fine bålplasser her, men med ikke så gode plasser for teltet mitt. Til slutt finner jeg et sted som ligger litt nedenfor ruten. En lun plass mellom trær i lyng.

Kveldssol lyser opp stien på vei opp i Buverudåsen.

Seende tilbake mot Atrå nedenfor på kvelds-stigningen opp i Buverudåsen.

Mens solen forsvinner bak fjellene med et siste bluss, forbereder jeg kveldsmiddag og kaffe. Det ble en lang dag, og det er jeg glad for. Det var ganske spennende på en måte. Gamal Kyrkjeveg var turens klare høydepunkt, med sin vakre sti og lys.

Solnedgang fra teltplassen min på Buverudåsen.

<< Bråtådokktjønn // dag 1Rjukan // dag 3 >>

populære innlegg