The Ridgeway

The Ridgeway er en langdistanse-rute som går fra Overton Hill til Ivinghoe Beacon i midten av den sørlige delen av England, vest for London. Den er utpekt som en nasjonalrute, er rundt 139km lang og er den eldste ruten i England, siden den går på hva som er regnet for å være den eldste veien i Storbritannia, som lar deg følge i fotsporene til over 5000 år med menneskelig historie i England. Den går gjennom to områder med enestående naturlig skjønnhet (i henhold til britene, area of outstanding natural beauty), North Wessex Downs og Chiltern Hills. Det er en perfekt rute hvis man bare har en uke til rådighet og i slutten av sommeren, tidlig høst, i 2017 reiste jeg til England for å gå The Ridgeway. Her vil du finne min historie fra den.

Prolog  (12.08):Avebury - Overton Hill

Dag   1 (12.08):Overton Hill - Ogbourne St George

Dag   2 (13.08):Ogbourne St George - Sparsholt

Dag   3 (14.08):Sparsholt - Goring on Thames

Dag   4 (15.08):Goring on Thames - Watlington

Dag   5 (17.08):Watlington - Wendover

Dag   6 (18.08):Wendover - Ivinghoe Beacon

Epilog  (18.08):Ivinghoe Beacon - Aldbury

(The Ridgeway) Epilog: Ivinghoe Beacon - Aldbury

Lengde: 8.2km (188.7km), tid brukt: 4:20.
Høyde (start / slutt / høyeste): 233moh / 138moh / 233moh.
Vær: Fra vind til regn til sol.

Med The Ridgeway fullført, har jeg en oppgave til før jeg kan si meg fedig. Å komme meg til stedet jeg skal overnatte i, The Greyhound Inn (den andre av to med det navnet) i Aldbury. Aldbury er ikke den nærmeste landsbyen til Ivinghoe Beacon, men vertshuset så så fint ut at jeg bestemte meg for å dra dit, det burde være nok tid. Jeg har vært på varden en god stund når jeg endelig sier farvel til The Ridgeway og vandrer i vei videre på Beacon Hill.

Ivinghoe Beacon.

Selv om jeg ikke vil forlate The Ridgeway helt ennå. Mitt første stoppested etter Ivinghoe Beacon er en planlagt øl for å feire i nærliggende Ivinghoe. For å komme dit kan jeg ta en sti som starter akkurat nedenfor åsen og som går ned til Town Farm utenfor Ivinghoe. But det betyr noe vandring på en vei, så istedet går jeg i mine egne spor tilbake over Steps Hill til ett kryss nedenfor Incombe Hole. Dette gir den ekstra fordelen at jeg får vandre på denne flotte delen igjen.

På vei til Ivinghoe fra The Ridgeway kan jeg se tilbake opp mot Ivinghoe Beacon og Steps Hill.

Nedenfor Inbcombe Hill går det annen fotsti som leder mer direkte til Ivinghoe. Jeg kan gå og se tilbake opp mot varden på slutten av The Ridgeway. Jeg hadde håpet å møtt Peter og Brian igjen, men har gitt opp det håpet nå, men når jeg forlater ruten så kan jeg se to stykker som kommer gående over Pitstone Hill. Det kan hende det er dem, men de er for langt unna meg nå, synd.

En kirkebenk utsmykket med en havfrue-figur på i Church of St. Mary the Virgin, Ivinghoe.

I Ivinghoe besøker jeg den lokale kirken, dedikert til Jomfru Maria, hvor endene på kirkebenkene er omtrent ulike og dateres til det 15. århundre. For min fortjente øl finner jeg The Rose And Crown, det regner utenfor når jeg sitter der, nok en heldig pause.

Det er et vidunderlig lys under regnskyene når jeg er på vei til Pitstone Windmill.

På min vei opp igjen, besøker jeg vindmøllen fra det 17. århundre utenfor Ivinghoe, Pitstone Windmill. Lyset bak den er vidunderlig, når solskinn lyser opp en vegg av regn som nærmer seg fra den retningen. Effekten av det innkommende regnet er fantastisk. Det er akkurat nok plass for meg under døren til vindmøllen for å få ly for regnet, når det farer forbi vindmøllen. Jeg kan stå og se på når grensen til regnet flytter seg over åkrene på hver sin side av meg.

En trippel regnbue over Ivinghoe Beacon (selv om den tredje regnbuen ikke er synlig på bildet), sett fra Pitstone Windmill.

Pitstone Windmill med regnbuen som ender på Ivinghoe Beacon.

Det forsvinner fort forbi, og etterlater seg ikke bare en enkel, men en trippel regnbue i kjølvannet sitt. Enden på den klareste regnbuen er lokalisert rett på toppen av Ivinghoe Beacon, som om den har noe å fortelle meg. Var det en skjult skatt på varden? På resten av vandringen opp tilbake til The Ridgeway er det sol og blå himmel over meg.

Seende tilbake mot Pitstone Hill.

Når jeg krysser The Ridgeway nedenfor Pitstone Hill, og forlater den for siste gang idag (jeg vil faktisk returnere til den igjen imorgen for en kort stund), tar jeg en fotsti som går gjennom en åker i retning av Barley End. Jeg har bare ett stopp før jeg vil komme til Aldbury. Bridgewater monumentet på Ashridge Estate. Du kan klatre til toppen av monumentet, som vil gi deg en god utsikt over området rundt. Såklart det er stengt når jeg kommer dit.

Vandrende gjennom en åker med rullende åsrygger i bakgrunnen.

Aldbury er en annen scenisk og liten landsby. Den har også en landsby-dam, det virker som at enhver landsby med respekt for seg selv må ha en dam. Vertshuset er akkurat så trivelig som jeg ville at det skulle være og en fint sted å avslutte overnattingsdelen av vandringen. Det er ingen gatelamper i denne landsbyen heller. Jeg feirer med en middag i restauranten på The Greyhound, den er ganske så mer 'snobbete' enn man ville forvente fra et landsens vertshus, men maten er veldig god. Pubdelen av vertshuset har en veldig gammel stil, som jeg liker.

Bridgewater monumentet, bygget i 1832 som et minnesmerke om Francis Egerton (den tredje hertugen av Bridgewater), 'father of inland navigation'.

Imorgen vil jeg gå til Tring Station for mitt retur-tog til London, på veien vil jeg igjen komme tilbake til The Ridgeway. Det har vært seks fine dager til fots i England. The Ridgeway er nok langt unna å være en spektakulær vandring, men landskapet er likevel pent å gå i.

Aldbury.

<- Ivinghoe Beacon

(The Ridgeway) Dag 6: Wendover - Ivinghoe Beacon

Lengde: 20.2km (180.5km), tid brukt: 6:11.
Høyde (start / slutt / høyeste): 129moh / 233moh / 247moh.
Vær: Vekslende, noe sol, noe overskyet, noe regn.

Siste dagen på åsryggen. Den går til Ivinghoe Beacon, men det er ikke noe lys derfra som viser veien nå idag. Hittil har The Ridgeway møtt alle mine forventninger, og har vært en behagelig vandring gjennom et komfortabelt landslig landskap gående fra vertshus til vertshus. Og ruten fortsetter i samme sporet idag også etter at jeg har spist frokost og navigert meg ut av Wendover, for igjen å befinne meg i landsbruksomårder og skoger.

Inne i The Red Lion i Wendover.

Dette var nok en dag hvor den første delen av ruten tok meg gjennom en rekke av nydelige skoger, med Barn Wood den første som trakk meg inn i sin trekledte favn. For så å raskt skifte til Hale Wood. Det er på vandringen gjennom disse skogene at underlaget man går på er det beste på ruten. Jeg føler en viss mengde ro spre seg i kroppen når jeg går i disse skogene, som er stille med unntak av lyden av fugler som kvitrer mellom trærne.

En bedagelig tur gjennom Barn Wood i starten av dagen.

Etter Hale Wood synker ruten med meg på den ned i en senket bridleway (en bridleway er en åpen gangsti som også kan bli brukt av hester), vandrende i en stigende nedsenkning opp gjennom skogen. Trærne virker enda høyere nedenfra den senkede stien, men det er langt fra å være en nedtur på ruten. Northill Wood er neste på veien, etter en kort pause fra trærne hvor stien krysser over en gresslette.

En senket bridleway.

Det første regnet kommer når jeg er i Tring Park, men det er ikke mye å snakke om. The Ridgeway går bare gjennom en del av Tring Park, og holder seg for seg selv oppe på ryggen under trærne. Mer folk her, siden det er en større park. Den inneholder også noen merkverdige tre-installasjoner, spesielt i et område som virker laget for barn. En kort avstikker ned til den lavere og mer åpnere delen av parken gir meg det første synet av Ivinghoe Beacon der framme. Det er alltid litt rart å se slutten på en vandring komme nærmere. Jeg passerte en høy obelisk på veien ned, et monument til en viss Nell Gqynne. På veien opp igjen passerer jeg alt det som gjenstår av sommerhuset til et nærliggende herskapshus, bare forhallen med sine ioniske søyler gjenstår.

En av flere merkverdige installasjoner i ett naturlig lekeområde i Tring Park.

Wigginton blir åstedet for min lunsj-avstikker for dagen, som vanlig virker turen bort fra ruten lengre enn det den er. The Greyhound Inn er den første av to med samme navn som jeg vil besøke på denne dagen. Baren kommer med et sett med regler: "1. Bartenderen har alltid rett. 2. Hvis bartenderen har feil, se regel 1." Uansett, min bestilling av en baguette med skinke og en kopp med kaffe burde ikke bryte noen av disse reglene. Det er også en heldig pause å lunsj på, det har begynt å regne utenfor.

En markør av et slag i Tring Park, som på et naturlig vis presenterer en utsikt mot den øvre delen av parken, som er der The Ridgeway går gjennom.

På vei ut fra Wigginton er regnet fokusert på andre steder, jeg vandrer med et håp om å unngå det for det som gjenstår av vandringen min (jeg har alltid likt å ende en vandring i godt vær). Ruten ser nå ut som om den kutter tvert gjennom skyene, som er mørke på hver sin side. Når jeg krysser en travel motorvei er det en god og nå dramatisk utsikt mot Ivinghoe Beacon i horisonten fra broen.

Utsikt mot Ivinghoe Beacon i distansen fra en bro som krysser en travel motorvei.

Jeg slipper ikke unna regnet, selv om det bare varer i rundt femten minutter. Det kommer ned med full kraft når jeg er ved Tring Station (fra hvor jeg vil ta et tog tilbake til London imorgen). Heldigvis så befant de femten minuttene seg før jeg begynte på den siste og virkelig flotte seksjonen av ruten mot Ivinghoe Beacon.

Stien gjennom Aldbury Nowers Nature Reserve lar deg klatre opp ved bruk av disse trappene puttet ned i bakken.

Etter å ha ristet regnet av meg, trer jeg inn i skogen som omringer Aldbury Nowers på en rekke med trapper puttet ned i bakken. Det er til og med en annen Grim's Ditch her. Ute av skogen igjen kommer jeg til en undulerende og gresskledt rekke av åser. Jeg er ganske svak for denne typen landskapstrekk. Vandrende på åpne brede grønne og rullende åsrygger med utsikt. Under de mørke skyene er synet av den gresskledte ruten fra Pitstone Hill som leder mot varden på slutten flott. Det er derimot en ganske så frisk vind som blåser her nå.

Utsikt mot det nydelige undulerende kuperte og gresskledte landskapet fra Pitstone Hill mot Ivinghoe Beacon.

Jeg tror denne siste delen av The Ridgewalk er min favoritt av dem alle, en del av meg ønsker ikke at den skal slutte. Jeg går ned det gresskledte gulvet til Pitstone Hill, krysser en mindre vei før jeg stiger opp i en kurve forbi Incombe Hole. Så er det en kort tur gjennom en skogkledt sti på Steps Hill før jeg kommer ut til det siste synet av Ivinghoe Beacon før jeg vil klatre opp den. Jeg kan se den vel-oppgåtte stien gå opp til toppen.

Ivinghoe Beacon, enden av The Ridgeway, fra Steps Hill.

Når jeg kommer til Ivinghoe Beacon har jeg omtrent åsen for meg selv. Bare to personer er i nærheten, som styrer modellflyene deres i luften over meg, åsen er et yndet sted for denne type aktivitet. Lite gjenstår av den gamle bygdeborgen fra jernalderen som en gang stod her. På toppen er det nå en liten varde med et informasjonspanel som viser omriset av ruten, og en annen slags steinmarkør, muligens et trigonometri-punkt av et slag. Jeg har ankommet slutten på The Ridgeway veldig fornøyd. Det er kanskje ikke solfyllt, men dette er faktisk flott. Jeg sitter meg ned bak informasjonspanel-varden i ly for vinden, og har en mindre feiring av å fullføre vandringen med sjokolade og jelly beans.

På Ivinghoe Beacon, etter å ha fullført The Ridgeway.

<- WendoverAldbury ->

(The Ridgeway) Dag 5: Watlington - Wendover

Lengde: 35.6km (160.3km), tid brukt: 10:29.
Høyde (start / slutt / høyeste): 108moh / 129moh / 260moh.
Vær: Overskey med bittelitt regn, bedre utover dagen, så regn om ettermiddagen igjen.

Det regnet gjennom hele natten, men når jeg går ut av døren til The Fat Fox Inn er det bare noen enslige regndråper i luften. Til frokost spiser jeg en stor bolle med grøt, inntatt i det typiske trivelige interiøret til ett engelsk vertshus.

Aston Rowant National Nature Reserve sett fra ruten.

Det er noen skikkelige atmosfæriske skogspartier ruten tar meg gjennom i starten av dagen. Samtidig som at jeg også kunne se opp mot noen pene trekledte åsrygger, spesielt Aston Rowant National Nature Reserve, som er litt skjemmet av en bråkete motorvei. Jeg er nødt til å holde meg selv i tøylene for ikke å gå opp dit. Mens jeg går spiller himmelen et lysspill med landskapet.

Det gamle kalksteinsbruddet i Chinnor. The Ridgeway går på den andre siden av steinbruddet, bak trelinjen. Utsikt fra BROWT Oakley Hill Reserve

Før krysset hvor en liten vei går ned til Lewknor møter jeg på to andre vandrere på The Ridgeway, samt en dame som går en del av ruten sammen med dem, Peter og Brian (jeg husker ikke navnet på damen). De camper langs ruten og jeg lærer en ting eller to om camping i England. Generelt så er det ikke tillatt, men de sier at landeierne som regel tolererer det hvis man virkelig følger regelen om ikke å etterlate noen spor av deg igjen etterpå.

Britisk landsbylandskap, utsikt fra toppen av Lodge Hill.

The Ridgeway går forbi ett gammelt kalksteinsbrudd utenfor Chinnor. For å få sett steinbruddet skikkelig, må man ta en avstikker inn i Berkshire, Buckinghamshire and Oxfordshire Wildlife Trust Oakley Hill Reserve. Det er ganske så interessant å se ned på bruddet med innsjøen i bunnen. Ruten går rett forbi det, men det er ingen mulighet å se kalksteinsbruddet direkte fra ruten. Blokkert av gjerder og vegetasjon. Jeg stiller spørsmålet om hvorfor de ikke kutter ned vegetasjonen ut i luften, slik at vandrerne kan få sett bruddet.

The Lacey Green Windmill, muligens den eldste vindmøllen i England med en toppdel som kan rotere.

Jeg lar Chinnor være for seg selv og fortsetter på vandringen, som går opp gjennom en skog med et ørlite hint om tidlig høst, før ruten tar meg på en fredelig spasertur gjennom en stor åpen gresslette. Været er nesten perfekt med skyggene til skyene flytende som skip over landskapet. Ruten over Lodge Hill er en kul tur, med gode og vindfulle utsikter til begge sider fra ryggen på toppen, med unntak av akkurat det stedet hvor det er plassert en benk for å sitte å hvile på.

Corner Cottage fra det 17. århundre med St. Marys Church bak, i Princes Risborough.

Vinden blåser friskt, men det er ikke Lacey Green Windmill som lager den. Det er en god omvei å besøke den, men den er et fristende agn for en nysgjerrig sjel. Vindmøllen er fra 1650-tallet og mange mener det er den eldste 'smock' vindmøllen i landet. En 'smock' mølle er en mølle som har en topp som kan roteres slik at seilene kan bli posisjonert i henhold til vindretningen. Det er et vertshus rett ved siden av den, The Whip Inn, perfekt lokalisert tidsmessig for lunsj, jeg spiser en BLT sandwich som jeg gjør om til en BL sandwich. Med vind i seilene har jeg ekstra energi for returen og nedstigningen tilbake til The Ridgeway.

Utsikt fra Brush Hill ovenfor Princes Risborough. På nærliggende Kop Hill arrangeres det årlig et historisk motorsport bakkeløp.

Jeg har ikke gjort meg ferdig med omveiene for dagen, jeg forlater også The Ridgeway for Princes Risborough, som fikk sitt Princes navn etter at Edward som var kjent som 'The Black Prince' holdt et kongelig herskapshus her. En ganske så trivelig småby med en god del gamle bygninger. Den er også utsmykket med den merkverdige puddingstone, som ikke består av pudding hvis noen lurer.

Ruten gjennom Grangelands and Pulpit Hill Nature Reserve.

Utsikten fra både Brush Hill og Whiteleaf Hill er bra, hvor den sistnevnte også er i beholdning av en figur kuttet ut av åsen, et kors denne gangen. Jeg møter Peter og Brian igjen på toppen av Brush Hill og vi går et stykke av denne delen sammen. Dette er en nydelig seksjon av The Ridgeway som går gjennom et undulerende skogs- og ås-landskap.

Jeg nærmer meg nå mer og mer Chequers, som nå er det offisielle hjemstedet til statsministeren, og ruten går omtrent rett gjennom det. Vel, ikke selve herskapshuset, men området. Jeg stjeler dette sitatet fra Bill Bailey, som igrunn sier alt: "Det er egentlig bare et felt med noen kuer i og en port med fem sprosser i. Men så kommer du dit og innser at porten sannsynligvis er laget av kevlar. Du kan gå gjennom den, selv om du nå antagelig er på et kamera og overvåkningslisten til Special Branch for resten av livet ditt."

Når jeg er på vei til Coombe Hill er landskapet rundt sporadisk badet i solstrålene som slipper gjennom skyene.

På dette tidspunktet er jeg nå i et tidsløp mot skyene, de er på vei til å lukke igjen himmelen og mitt håp om å få et godt kontrastfylt skudd av monumentet på Coombe Hill. Den siste ruten opp til toppen av åsen er en nydelig åpen sti, med landskapet i horisonten badende i de skiftende solstrålene som slipper gjennom skyene. Jeg hadde håpet på en blå himmel over monument som hyller soldatene som døde under Boer-krigen, men fikk noe langt bedre. En dramatisk himmel som strekker seg over Coombe Hill, med fokuserte stråler av lys som belyser landskapet rundt. Det er magisk.

Coombe Hill med monumentet under en dramatisk himmel.

Men nå er regn nært forestående og selv om nedstigningen fra Coombe Hill fortjener en mer bedagelig vandring så haster jeg noe. Jeg når ikke langt derimot, før de første regndrapene faller fra himmelen. Det verste av regnet kommer idet jeg ankommer Wendover, så jeg slipper unna mesteparten av det. I natt vil jeg sove i en gammel skysstasjon, The Red Lion Hotel. En liten side notat når det kommer til engelsk navngivning, når jeg gikk inn i 'hovedgaten' til Wendover passerte jeg forbi en pub som het 'Shoulder Of Mutton', en ny personlig favoritt.

The Red Lion i Wendover.

På denne kvelden så spiser jeg ikke på stedet jeg bor i. Ikke noe galt med menyen der, men jeg gikk forbi en italiensk restaurant når jeg var ute for en kort tur og ble plutselig sulten på en pizza. Muligens at det er et typisk vandrer-syndrom, du trenger noe å fylle deg opp med igjen. Jeg gjør opp for det med å slappe av i den koselige puben til The Red Lion for noen øl, før jeg returnerer til rommet for min nå vanlige rutine med å ha meg en kveldste før jeg legger meg. Imorgen er min siste dag på åsryggen.

<- WatlingtonIvinghoe Beacon ->

(The Ridgeway) Dag 4. Goring on Thames - Watlington

Lengde: 31.8km (124.7km), tid brukt: 10:13.
Høyde (start / slutt / høyeste): 45moh / 108moh / 221moh.
Vær: Lettere overskyet, senere sol og blå himmel.

Alt tilbake til det tradisjonelle denne morgenen, ved å starte dagen med en skikkelig engelsk frokost. Nok et behagelig aspekt med denne vandringen er at jeg ikke føler noe behov for å stå opp tidlig, om morgenen er jeg ikke annet enn behagelig lat. Ikke noe stress. Himmelen er kledt i en tynn drakt av skyer når jeg forlater The John Barleycorn.

Utenfor The John Barleycorn i Goring on Thames, på vei for å fortsette på The Ridgeway.

Denne strekningen av ruten er den mest flate så langt, der den går ved siden av breddene til Themsen. Selv om vandringen er ganske så fin, så er jeg likevel littegrann skuffet. Årsaken er enkel. Før jeg dro til England så jeg noen bilder fra denne delen hvor jeg kunne se stien gå gjennom en nydelig klippet gressplen rett ved siden av elven, men nå er gresset overgrodd og rufsete til tider. Mer fascinerende er nå alle husbåtene som sakte flyter opp og ned elven, noen av dem forankret til elvesidene. Samtidig med elvebåtene er noen trivelige landsbyer også flytende forbi ruten, South Stoke og North Stoke.

Withymead Nature Reserve, eller Anne Carpmeal Charitable Trust.

Gitt kondisjonen til ruten her, ser rotete, uregjerlig og littegran uryddig ut til å være mottoet for dagen. Før jeg kommer til breddene til Themsen, passerer jeg forbi Withymead Nature Reserve. Nå lukket igjen og gjengroende, i alle fall begynte bygningene på innsiden av gjerdet å forvandle seg til eiendommer for spøkelser. Før min omvei til Wallingford besøker jeg de delvis ruinene av en kirke, St. Georges Church i Mongewell Park, som mangler taket over navet. Det lille kapellet i kirken var derimot intakt, jeg lurer på om prekenene i kirken forekommer seg noe småskumle.

Ruten ved siden av Themsen, med husbåter flytende stille forbi.

Den delvis ødelagt kirken St. Georges i Mongewell Park.

Når jeg ser på kartet, tenker jeg at jeg vil ha tid nok til å besøke den nærliggende småbyen Wallingford og likevel ha tid til å nå Watlington før det blir sent. I Wallingford finnes restene av en gammel festning, som nå hovedsaklig ligner mest på en større park hvor kyr gresser fritt blant de få spredte restene. Festningsmurene og vollgravene er fortsatt relativt intakte. Jeg spiser lunsj på en restaurant som overser Themsen, finner en kul undergang av et slag som går gjennom festningen og kaster generelt bort for mye tid.

Rester av Wallingford Castle.

Tilbake på The Ridgeway går ruten gjennom en bemerkelsesverdig del av ruten. Landskapet omkring er ikke spesielt interessant, men det betyr lite siden The Ridgeway går på de eldgamle jordverkene til Grim's Ditch. Vandringen er fabelaktig. Det er som om du vandrer i en verden for seg selv, med omverdenen skilt fra deg av veggene på hekken du går i midten av. På veien går grøften gjennom nydelige Oaken Copse.

Grim's Ditch. The walk through this section was like walking in a world of its own, confined inside a hedge, wonderful.

I Nuffield møter jeg på trail magic i den lokale kirken. Kirken er tom, men inne i den er det en liten plass for vandrende hvor de kan koke opp vann for en kopp te eller kaffe. Og det er kjeks og kaker her også. En liten donasjon til kirken er forespurt for dette, men man trenger ikke å gi. Såklart jeg gir en liten donasjon.

Oaken Copse.

The Ridgeway går for sikkert gjennom en rekke med spesielle omgivelser idag, den tidligere nevnte Grim's Ditch, men jeg krysser også gjennom en golfbane, halvveis forventende å måtte dukke for å unngå flyvende golfballer. Etter en utflukt til Nuffield Place (det tidligere hjemmet til Lord Nuffied, William Richard Morris, den filantropiske grunnleggeren av Morris Motors) som jeg kunne vært foruten, går ruten rakt gjennom en rekke med åkre. Stien kutter gjennom åkrene i en rett linje, som gjør det til en underholdene vandring.

Stien til The Ridgeway som kutter en rett linje gjennom en åker.

Turen etter Wallingford har vært den mest berg-og dalbane-lignende hittil, generelt sett gått opp og ned. Dette fortsetter for en liten stund inntil jeg når utkanten av Watlington, hvor en super utflukt opp Watlington Hill tar meg til en 82m lang 'obelisk' kuttet ut i kalksteinen, the White Mark. Den ser ut som et utropstegn og utsikten fra den er fin, og enda bedre fra toppen av åsen. Fargen på himmelen er og rimelig flott på dette tidspunktet.

The White Mark på Watlington Hill.

I Watlington overnatter jeg på The Fat Fox Inn. Rommet mitt er ute i annekset, tilgjengelig fra bakgården til puben, og er det fineste rommet så langt. Jeg er trøtt, men tar likevel en kort tur i den lille byen (den er visstnok den minste byen i England) mens lyset fra skumringen samler seg rundt den, før jeg returnerer for min fish and chips til middag. Når jeg går og legger meg kan jeg høre lyden av regn utenfor, med de misfornøyde stemmene til gjestene på puben utenfor.

Vandrende gjennom gatene i Watlington om kvelden.

<- Goring on ThamesWendover ->

(The Ridgeway) Dag 3: Sparsholt - Goring on Thames

Lengde: 34.2km (92.9km), tid brukt: 9:41.
Høyde (start / slutt / høyeste): 93moh / 45moh / 233moh.
Vær: For det meste fint.

Pannekaker til frokost, tykke, saftige pannekaker med bacon, sirrup, jordbær og bringebær. Akkurat den perfekte starten på en lang vandring som jeg har foran meg idag, til The John Barleycorn i Goring on Thames. Fra Sparsholt har du muligheten til å returnere til The Ridgeway på en mindre vei som går opp til Sparsholt Firs, dette er et kortere alternativ enn å returnere tilbake til Collet Bush. Men ikke et alternativ for meg, jeg går tilbake på samme vei som jeg kom fra. Fra Collet Bush er det en kort vandring over en ås, forbi en plantasje med det artige navnet Rubblebit, til samlingen av trær kjent som Sparsholt Firs. Som, hvis du begir deg innenfor grensene til, kan bringe deg inn i en forglemt skog.

Inne i det glemte riket til Sparsholt Firs.

The Devil's Punchbowl.

Engelskmennene må ha et spesielt talent når det kommer til å navngi steder. The Devil's Punchbowl er nok et fint eksempel. Punsjbollen i seg selv er nok en scenisk kurvet tørrdal, som du kan nå ved å gå en (veldig) kort sti fra The Ridgeway. Det er kyr som gresser inne i punsjbollen, men alt hva de gjør er å dovent iaktta meg mens jeg går rundt konturene til dalen. Jeg er ganske så fascinert av disse buede dalene som synker ned i landskapet.

Sitat på en benk:
"Momently clinging to the things we knew -
Friends, footpaths, hedges, house and animals -
Till, borne along like twigs and bits of straw,
We sink below the sliding stream of time."
Dessverre så blir ruten mindre interessant en kort tid etterpå. Da stien mister utsikten sin, og istedet bukter seg i midten av åkre. Det er ikke på noen måte ille, men nå oppleves ruten som noe repetiv, bare mer av det samme. Jeg passerer forbi nok en gammel bygdeborg, Segsbury Camp eller Letcombe Castle borg, men den er også mindre interessant enn de tidligere utfluktene.

På The Ridgeway der den går opp Warren Down og legger The Devils Punchbowl bak seg.

Det er godt over midt på dagen når jeg kommer til en stor kolonne eller søyle med et kors på toppen, monumentet til Lord Wantage av Lockinge, ett grunnleggende medlem av det britiske Røde Kors. Det er et fint monument, spesielt når solstrålene treffer korset, men ruten kommer fort tilbake i sin repetitive form for dagen. Jeg har møtt overraskende få på stien idag, bare en håndfull av dagsturister innimellom.

Lord Wantage Monument.

Jeg når nok en annen jordslig spøkelse fra fortiden, Scrutchamer Knob, en liten overgrodd ås som klart og tydelig ikke er helt naturlig. Ingen vet hva den egentlig var for noe, men hvisking i luften forteller om et gravsted for en saksisk konge, Cwichelm.

Tradisjonell engelsk hvitpusset hytte i West Ilsley.

Med gårsdagens suksess friskt i minnet hadde jeg for lunsj idag bestemt meg for å gå ned fra Bury Down til landsbyen West Ilsley. Men denne utflukten er langt på vei like suksessfull. Turen ned går på en bilvei og når jeg ankommer The Harrow får jeg beskjeden om at de har stoppet å servere lunsj for dagen. Heldigvis så har jeg en pakke med kjeks i sekken som jeg kjøpte i tilfelle jeg skulle trenge noe å spise. Jeg bestiller meg en pils og noe potetgull for å piffe opp 'lunsjen' litt ekstra. Notat til meg selv, ikke glem hvilke tidspunkt det serveres lunsj på i pubene i England. Utover det så er West Ilsley en trivelig liten landsby og puben virker koselig.

Ett veggmaleri på passasjen som går under A34-veien, denne hadde unngått å bli tagget på.

Jeg passerer under en traffikert vei gjennom en undergang med noen fine veggmalerier på veggene, som noen idioter har skjemmet med noen stygge tagger. Det var nok av ledige plasser, og når de først følte trangen til å spraye deres stygge tagger på veggen, hvorfor måtte de gjøre det på toppen av maleriene. Noen burde virkelig gå hjem til disse folkene og spraymale alt av verdi i hjemmene deres. Ferdig med tiraden fortsetter jeg videre på vandringen min.

Streatley Warren.

Etterhvert blir ruten mer spennende, når jeg passerer forbi et naturskjønt område som heter Streatley Warren. Dette er et varsel om at jeg nærmer meg slutten på dagens vandring. Fra ryggen går ruten nå ned til en bilvei og følger så den til Streatley, før den krysser Themsen for å ankomme Goring on Thames. Når jeg er på vei inn i Goring etter broen får jeg øye på en gate fylt opp med alt fra flagg, bilder til stearinlys og mer. Det viser seg å være utenfor huset som George Michael bodde i og alle de utstilte tingene er personlige minnesmerker til ham. Jeg visste ikke at han hadde bodd her i Goring on Thames.

For å komme til Goring fra Streatley krysser man Themsen.

Mitt overnattingssted for natten er The John Barleycorn, som er en gammel bygning fra det 17. århundre og har vært et ølhus siden 1810. Med de typiske hvitpussede murene, originale eikebjelker, ujevne gulv og ikke så høyt under taket. Et riktig så atmosfærisk sted å tilbringe natten i. Trappen som leder opp til rommet mitt, som er fint, knirker når jeg går på den.

Utenfor hjemmet til George Michael i Goring on Thames.

Kvelden går med på å ta med en tur i Goring on Thames, det største stedet på ruten så langt, hvor jeg går litt langs Themsen, tar en øl på et annet fint sted, The Catherine Wheel. Jeg bestiller whitebaits (små sølvfargede unger av sild, brisling og lignende) som forrett til middagen, glemt hva det egentlig er. Men det smaker ikke så verst, selv om ikke jeg spiser hodene på de små fiskene. En ren hamburger går for hovedretten. Når jeg er vant til lengre vandringer, føles det rart å tenkte på at jeg nå er allerede halvveis.

The John Barleycorn.

<- SparsholtWatlington ->