mandag 31. desember 2012

Lego Star Wars Super Star Destroyer (Oh! I'm such a big child!)

Etter mye om og men måtte jeg bringe barnet i meg fram igjen. Hvem husker ikke de gamle gleder fra barndommens tid med å bygge egne konstruksjoner av Lego? Så jeg gikk til innkjøp av Lego sin Star Wars Super Star Destroyer, 3152 brikker til en farlig høy pris.

Så i vår satt jeg i noen timer i enkelte dager fortapt i barndommens enkle gleder.

Lego Star Wars Super Destroyer esken uåpnet.

Innholdet i esken spredt utover bordet.

Darth Vader and his posse!

Mini Star Destroyer satt sammen.

Grunnflaten satt sammen.

Montering av Super Star Destroyeren på god vei.

Baksiden av Super Star Destroyern med motoren på plass.

Super Star Destroyeren begynner å ta form. En øl til hører med.

Den ene toppen av Lego byggesettet er montert på.

Detalj av toppen på Super Star Destroyeren.

Lego Star Wars Super Star Destroyer ferdig bygget.

lørdag 8. desember 2012

Skiene er på beina igjen

Hit men ikke lengre, fra Movatn opp til Holmetjern gikk turen.

Skilandskap med sol gjennom trærne på veien fra Holmetjern mot Finntjern.

Vintersol i bakkene opp fra Movatn.

søndag 2. desember 2012

Troll I Eske: Rust And Bone

Denne månedens troll i eske og jeg var nesten sikker på at det var Michael Haneke sin nyeste film, Amour, som ble trukket opp av boksen. En utpreget typisk film for troll i eske. Introduksjonen før filmen kunne og tyde på det, men det var en helt annen film som åpenbarte seg på skjermen. Nemlig Rust And Bone av Jacques Audiard.

Rust And Bone, Jacques Audiard 2012.

Audiard, kjent for Profeten som fikk veldig gode anmeldelser her da den kom, bringer her fram en kjærlighetshistorie mellom to litt aparte sjeler. Vi møter Ali (Matthias Schoenaerts, spilte i Bullhead bla), en mann med mye muskler, men med lite forståelse for hva hans handlinger fører med seg. Som motstykke finner vi Stephanie (Marion Cotillard, burde være kjent for de fleste), som etter en ulykke på jobben mister begge beina. To personer handicappet på hver sin måte finner hverandre, av årsaker som kanskje ikke vil være like åpenbare for alle.

Man stiller seg tidlig spørsmålet om hva Stephanie ser i Ali, hva det er hun ser i en person som hovedsaklig ikke har øyne for andre enn en selv. Her går ikke tingene opp for en før det er for sent. Men like fullt, i nærværet til den emosjonellt begrensede Ali er det Stephanie finner sin styrke til å komme gjennom ulykken.

Filmen drives fram av godt karakterspill. Og selv om man ofte føler bedre for filmer hvor man liker hovedpersonene, tjener det til filmens beste av man ikke føler like mye sympati for den mannlige hovedpersonen her. God film.

lørdag 1. desember 2012

Kjentmannsmerket: Store Sandungen, vest for den nye omløpskanalen / elveløpet

Det er helgen kulden skulle komme bitende, og det kjennes. Snøen knitrer under skoene. Med andre ord så har det kommet snø i marka nå, men ikke nok for gode skispor ennå. Likevel, det var en del som steg av på Movatn stasjon ladet med ski.

Nyvinter langs veien opp fra Hakadal mot Elvannet og Langvannet.

Etter novembers dystre åsyn med regn og mørke er det godt å komme ut og se snøen gjøre dagen litt lysere, i den korte tiden jeg har før mørket vil senke seg. Setter ut fra Hakadal stasjon lovlig seint idag, ruten følger veien opp mot Langvannet og Elvannet. Helt snøkledt er ikke skogen, så det er å gå i et svart-hvitt landskap med overvekt av svart fortsatt.

Isen brer seg sakte utover Langvann.

På Langvann brer isen seg utover, men har foreløpig ikke overvunnet hele vannet. Hundene på gården bryter stillheten når jeg passerer Trehørningen, til da har den største lyden vært mine egne føtter som går på snøen. Tonene i lyset faller sakte nå. Fortsatt en stund til man kan gå på ski over Trehørningen.

Trehørningen. Mang en gang har man glidd over dette vannet på ski, nok en stund til før man kan gjøre det igjen.

Ved skillet mellom Søndre og Nordre Måsjøen har det blitt mørkt. Stille. Helt til en enslig syklist bryter både stillheten og mørket idet han passerer forbi meg. Sakte forsvinner lyset i mørket, lyskjeglen gjenspeiles i snøen på trærne, for så å bli borte. I bakkene ovenfor Haklokalven kan jeg se Tryvannstårnet lyse opp i horisonten, fra toppen av tårnet ved siden av blinker det en ledestjerne.

Det lyser varmt fra vinduene i husene ved Hakloa, ute er det kjølig. Trasker gjennom snø for å finne posten ved siden av den nye omløpskanalen ved nye Sandungsdammen. Hodelykten kaster små refleksjoner mot det mørke vannet. Så blir det første klippet i det nye kjentmannsheftet registrert, gjennomført i stummende mørke.

En syklist i mørket. Stillheten og mørket brytes av lyden av dekk mot snø og lyset fra hodelykt mot snø.

Vandrer videre ledet av det lille lyset fra hodet langs Hakloa. Inne på Kikutstua kan jeg skimte folk i peisstua. Jeg innlosjerer meg for en time i selvbetjeningsbua. Pakker opp te, boller og yoghurt fra sekken. Og unner meg en kake fra selvbetjeningen. Det suser lett i vinden når jeg forlater Kikut og setter ut i mørket igjen.

Store Sandungsdammen, vest for den nye omløpskanalen / elveløpet (her sett fra øst).

Mørkt over Bjørnsjøen og heiene mot Bjørnholt, men der lyser det ifra vinduene. Tryvannstårnet lyser nærmere når jeg vandrer langs Skjærsjøen. Ved lysløypa ned fra Ullevålseter er det for første gang på lenge folk å se igjen. Når jeg ankommer Sognsvann stasjon har jeg vært ute i over 8 timer, jeg stiger inn i varmen hjemme litt over kl 23 på kvelden.

Langs lysløypen ved siden av Store Åklungen.

mandag 26. november 2012

Scener fra en vingeklippet festival

Til tross for at Oslo Internasjonale Filmfestival mistet støtte fra Film & Kino, har festivalledelsen med Tommy Lørdahl i spissen likevel klart å stable en festival på beina. Om en i et noe vingeklippet format. Det er interessant å stille sammenligningen med Filmfest Oslo som på en måte overtok støtten, for det kan ikke sies å ha vært stille økonomisk i de gangene heller. På den andre siden, så er det jo positivt at det stilles krav bak støtte som gis.

Sammenligner man fjorårets festivalprogram med årets blir det fort klart hvor vingeklippet festivalen har blitt. Årets program fronter 22 filmer, fjoråret 45. Så kan en alltids håpe på at kvaliteten seirer foran kvantiteten. Tiden tillot meg dessverre ikke å besøke filmfestivalen for fullt i år, men med et halvert antall filmer vil jeg jo da ikke gå glipp av for mange filmer i forhold til ellers heller.

Spring Breakers, Harmony Korine 2012.

For de som kjenner Harmony Korine sine filmer vil nok hans nye film Spring Breakers fortone seg mye mer tilgjengelig enn det man er vant til, til gjengjeld får de en film med et utpreget bedre visuelt uttrykk enn vanlig. Fire venninner mangler de siste gryna til å dra på det som på godt amerikansk kalles for 'spring break', så tre av jentene raner en fastfood-sjappe. Vel framme blant utagerende og hardt festende ungdom (les: sex, dop, fyll, ødeleggelse og dansing) snur lykken når dopet flyter litt vel mye og våre jenter ender opp i buret. Kvasigangsteren Alien, i James Franco sin skikkelse, ser sitt snitt til å kausjonere dem ut. Men ikke uten en baktanke.

Korine provoserer nok ikke på langt like mye med denne filmen som han gjorde med manuset til Kids av Larry Clark, men det er nok en del i filmen og som nok vil provosere enkelte. For mange vil nok det å se Vanessa Hudgens og Selena Gomez ta det ut i rollene sine være nok, vant som er man fra å se dem i Disney-produksjoner. Scenen der James Franco i gangster-skikkelse spiller en Britney Spears-låt på piano for jentene bærende på våpen med solnedgangen i bakgrunnen er forøvrig ypperlig. Det var visstnok en del sure tunger ute og gikk da det ble kjent at festivalen fikk lov til å vise filmen, morsomt.

Neste ut er å sette seg i salen for å se på Fourplay, av for meg det ubeskrevne bladet Kyle Henry. Og etterpå kan det bladet forbli like ubeskrevet. Fourplay består av fire frittstående historier rundt seksuelle dilemmaer og forhold, derav navnet tydeligvis. Stikkordet som gjennomsyrer filmen er amatør. Noterer meg ellers at på skrivende stund så har filmen hele 9.4 på Imdb. Bare 6 stemmer riktignok, så en kan muligens gjette på at alle de som har stemt på filmen er tilknyttet produksjonen av den på ett eller annet vis. For andre kan umulig ha gitt denne så høye vurderinger.

Fourplay, Kyle Henry 2012.

Fire og en halv time er en lang tid å se en film på kino, uansett. Penance av Kiyoshi Kurosawa er opprinnelig en tv-serie i fem episoder, men her satt sammen til en (virkelig) helaftens spillefilm. Lille Emili blir brutalt myrdet. Hennes fire venninner så morderens ansikt, men unnlot å fortelle noe til politiet. Som straff for dette lover Emilis mor at jentene må betale for sine synder innen femten år, hvis de ikke innen den tiden har bidratt til at morderen har blitt tatt.

Penance, Kiyoshi Kurosawa 2012.

Filmen, eller rettere sagt serien, bygger opp en stemning og spenning i brygget på fortidens skyldfølelse og fram til det hele kulminerer i siste akt. Som film kunne den nok vært kuttet ned noe, nesten fem timer blir lenge, da Shokuzai nok fungerer best i sin opprinnelige form.

Til slutt avslutter jeg festivalen med en lettere film etter å ha befunnet seg i fortidens skygger en lang tid. I A Letter To Momo av Hiroyuki Okiura dras en inn i anime'ns verden. Når Momo og moren flytter til en rolig øy etter farens død er ikke tingenes tilstand på topp for Momo. Når det i tillegg kommer ukjente lyder fra loftet, settes verden enda mer på hodet for henne. Det viser seg at det er mer mellom himmel og hav enn det man kan se med det vante øyet og brått får Momo mer å tenke på. Flott tegnet og en historie som nok vil fenge de fleste.

A Letter To Momo, Hiroyuki Okiura 2011.

Hva som skjer videre med Oslo Internasjonale Filmfestival er nok uvisst, men jeg har på følelsen at vi vil få se den igjen til neste år. Kommer økonomien på plass igjen, er det og stor grunn til at vingene vil kunne sys på igjen og.

lørdag 10. november 2012

En dyster vandring i november

I et dystert og mørkt novembervær frister det kanskje mer og sitte foran en god og varm peis enn å vasse i snø med et tungt skylag trukket ned over seg. Det er bare det at å sitte foran peisen føles enda bedre hvis man har vært ute og gått i det været først.

Fossen i Hanekamsjuvet.

Så mens snøen har lagt seg klamt på bakken, vel og merke høyt oppe i lia ovenfor Seljord, stamper jeg i vei opp mot Sundsbarm. På veien opp Kivledalen var det speilblankt. I Hanekamsjuvet troner de skogkledte fjellsidene grått over meg på hver sin side, skylaget legger et grått lokk oppå juvet. Ikke vanskelig å forstå at folk kan bli deprimerte på denne tiden av året, det er trykkende.

Snøvember på vei opp mot Finndalen.

Det er ingen spor å se på stien som går opp mot Finndalen like nedenfor demningen ved Sundsbarm. Ikke rart. Jeg er nok litt rar der jeg vasser i vei oppover lia og inn i den grå suppen. Høyt oppe er det tykkere og tykkere, farger finns det ikke. Lyder kommer allestedsfra. Mer og mer snø jo lengre opp. Når det blir vanskelig å følge merkingen blant trærne snur jeg og går ned igjen.

Mørkt og dystert i heiene ovenfor Sundsbarm.

Ikke mindre grått oppe ved demningen på Sundsbarm. Trykkende skydotter vrir seg gjennom trærne i fjellsidene. Speider ned mot en grå vannflate når jeg spiser lunsj ovenfor vannet, blir kald på fingrene. Det er surt og det har regnet jevnt og trutt hele tiden.

Et grått landskap over Sundsbarmvannet.

Nede ved Hanekamsjuvet igjen virker det som at fossen går enda mer stri. Lyden buldrer gjenklangende i juvet. Den speilblanke isen på veien møter meg. Nede venter en varm peis og en kald øl.

Ned Hanekamsjuvet i mørket.

søndag 4. november 2012

Troll I Eske: Cæsar Må Dø

Ny første søndag i en måned og ny mulighet for å bli overrasket av et troll i en eske. Denne månedens troll ble presentert som å møte en gammel venn du ikke har hatt kontakt med på lang tid og så finne ut at dere passer perfekt for hverandre. Etter å ha sett filmen så vil jeg for min del si meg uenig, dette vennskapet var nok bedre før.

Å være eller ikke å være, å vinne Gullbjørnen eller ikke å vinne Gullbjørnen. Dette ble ikke mer enn dovendyret for min del, for dette var kjedelige greier. Da hjelper det lite at man involverer ekte fanger i filmen for å gi det et mer ekte preg. Idéen om å overføre Shakespeare sitt 'Julius Caesar' til et fengsel er kanskje god, men oppsettet er ikke gitt å bli like vellykket som den opprinnelige tanken så det som.

Cæsar må dø.

Viklet inn i handlingen fra Shakespeare sitt stykke er indre konflikter fangene imellom, men dette blir bare løst på overflaten satt fokus på. Her kunne regien vært mer spenstig og latt karakterene gått litt mer til hodet på fangene og latt det danne seg noen mer ytre konflikter.

Det sagt, så var ikke filmen helt uten kvaliteter. Bildene i svart-hvitt gir filmen en estetisk verdi. Det ellers sparsomme lydsporet er flott og regissørene får mye ut av fangene som skuespillere.

Filmen? Det var Cæsar Må Dø av Paolo og Vittorio Taviani, som det lenge har vært stille fra.

lørdag 27. oktober 2012

Kjentmannsmerket: Tjuvkollen - Tyvekollen og Himmelvannet, Syd Ved Utsikten

Jeg er tilbake på gamle trakter, ved Røyken videregående skole. Skjønt, i mine skoledager besto hovedsaklig besøket her av å skifte skolebuss videre mot Drammen. I marka utenfor skolen er det satt opp en kjentmannspost, ved restene av en gammel bygdeborg. Så istedet for å vente på at skolen begynner vandrer man ut i skogen.

Tjuvkollen - Tyvekollen.

Å finne stien i starten var ikke så lett, et anleggsområde ligger og sperrer over der stien opprinnelig går. Etter en liten stund finner jeg veien (og stien) rundt og kan sette på vei inn i skogen på et vannkledt underlag. Underlaget er til tider meget bløtt, men kulde i de senere nettene har gjort at en tæle har krypt ned i bakken. Det er derfor et seigt synkende underlag i tillegg.

Sollys på islagt tjern.

På kartet i heftet er det tegnet inn en blå-merket sti, denne stien er ikke å finne her. Det vil si, stien er nok den jeg går langs, men blå-merket er den ikke. A work in progress kanskje. Det er is på de mindre tjernene. Tjuvkollen lokaliseres rett på og jeg kan forsere over restene av Røykens første 'offentlige byggverk' som det sies i heftet. Fra Tjuvkollen er det og utsikt over landskapet sør for Midtbygda, dyrket mark for det meste.

Kveldssolen farger en busk i brennende farger.

Tilbake på Røyken vgs møter jeg min far og så bærer det med bil ned mot Hurum og Holmsbu. Vi skal ikke til Quality Spa & Resort Holmsbu, så sliten har jeg ikke blitt av den lille turen opp til bygdeborgen på Tyvekollen. Fra Bjørneskjær når jeg ser opp mot åssiden hvor neste post ligger er det kanskje mer nærliggende å tenke i de tanker etterpå.

Herfra følger vi kyststien langs Drammenfjorden nordover. Det er litt småklatring opp i starten. Bakken er dekket av løv, det rasler i gult, rødt og brunt under oss. Med utsikt mot vannet går stien gjennom et hyggelig terreng. Det er åpent mellom trærne så lyset fra solen slippes inn til de vandrende.

Solnedgang gjennom trærne ved pynten nedenfor Knivsfjellet på Hurum.

Kyststien leder ut på en skogsbilvei som går rett opp i lia. Et parti av veien er av alle ting brosteinsbelagt, muligens den mest luksuriøse skogsbilveien jeg har gått på. Bratt er den ihvertfall til tider. Høstmørket trekker over dagen tidligere, så jeg er spent på når vi kommer til posten.

Himmelvannet, Ved Utsikten.

Vi forlater skogsbilveien og legger i retning av vannet med det fine navnet Himmelvannet. Solen synker ned bak trærne. Ved vannet kan himmelen speile seg i isen. Når vi kommer ut på pynten der posten står er solnedgangen påbegynt. Utsikten er flott herfra og med en solnedgang som ekstra bonus, godt timet. Bak solen glir et rødlig skjær bortover åsene i horisonten.

Solnedgang fra utsikten ved Himmelvannet. Drammensfjorden nedenfor.

Tilbake mot skogsbilveien mørkner det nå sakte, men sikkert. Vi går ned veien mens himmelen legger på seg enda mer rødlige konturer av den siste rest av solens stråler. Litt småmørkt tråkler vi oss gjennom kyststien tilbake mot Bjørneskjær. Tilbake ved bilen er vi enige om at det var en fin tur opp til utsikten nedenfor Knivsfjellet.

Kveld over Drammensfjorden.

lørdag 20. oktober 2012

Kjentmannsmerket: Lamannshaugen 701 og Løndalstjernet, Ved Gammel Dam

Tunge høst-skyer driver over Nordmarka når jeg går av toget på Grua. Det har samlet seg mye vann i marka i det siste, noe jeg skal få erfare lengre oppe i de dype skogene. Et lett regn bærer preg av å være en forsmak på hva værgudene har i tankene.

Det er ihvertfall en perfekt dag å samle tåke på. Det føles mer som kvelden enn en relativ tidlig lørdag morgen når jeg går opp langs veien opp mot Mylla. Veien farges vått oppover. Et surt gufs møter meg når jeg står oppe ved dammen og speider utover vannet, fortsatt en stund til jeg kan gli over vannet på ski.

Mylla en grå regnværsdag i oktober.

Her kan jeg ihvertfall bytte ut asfalten med en skogsbilvei langs vannet. Regnet øker i omfang når jeg nærmer meg den andre siden. Kan ikke se toppen jeg skal opp på engang. Passerer Sindersætra før jeg endelig kan ta fatt på en sti. Eller sti og sti, mer en gjørmebekk.

Over meg prøver Lamannshaugen å skjule seg i tåken, noe den igrunn klarer godt. Jeg slår ut kompasskurs og presser meg igjennom skog og skyer opp mot toppen. Kommer ut på stien som leder fram til toppen, den leder også tilbake til der jeg startet å gå etter kompasset (så fint).

Sindersætra.

Jotunfjellene sett fra Nordmarka. Ihvertfall ikke nå. Den grå veggen sett høyere oppe fra i Nordmarka mere. Morsomt å se hvor mye omgivelsene skifter karakter når utsikten skifter fra en grå vegg til klar utsikt til de fjernere fjell. Posten jeg skal stemple kan jeg ihvertfall se. Konturer av trær stikker opp fra skylaget nedenfor. Blir jeg tørst, kan jeg åpne kjeften.

Renner ned med elven langs stien tilbake til Mylla og forsvinner så inn i skogen på stien i retning Åssjøen. Her ligger vannet jevnt over stien. Plasker og surkler meg gjennom skogen. Utsikten gir grå skyer over grønne trær. Ved Åssjøen setter jeg meg ned og spiser lunsj.

Lamannshaugen 701.

Over til Gjerdingen blir det mer vandring i myr og vann. Tungt å gå til tider. Enklere på skogsbilveien langs vannet. Stille ved Gjerdingen dam, bortsett fra vannet som fosser gjennom da. Ned mot Svartvann har alt vannet dannet ett nytt vann nedenfor skogsbilveien. Ovenfor Svartvann skal Løndalstjernet ligge, som er mitt neste mål for dagen.

Klok av skade følger jeg nå en sti innover, som går gjennom en myr. Her er høstfargene på plass, det er et rødskjær over bakken. Nå leder ikke stien til kjentmannsposten, så etter å ha tatt en utilsiktet befaring av skogen rundt vannet er jeg tilbake til der skogsbilveien slutter. Fram med kompasset igjen.

Grått og atter grått, her ved Åssjøen.

Kommer fram til dammen, en godt skjult dam oppbygd for å kunne fløte tømmer ned til saga ved Hakadals Verk. Dammen står nå åpen og vannet renner rett igjennom. Tømmerfløtinga hører fordums tider til.

Opp til skogsbilveien som leder ned mot Svartbekken velger jeg å gå over Løndalshøgda og nordover gjennom skogen, istedet for å gå tilbake ned mot Svartvann og rundt om Gjerdingen.

Løndalstjernet, Ved Gammel Dam.

Jeg plasker ut av skogen og ut på veien, men skremmer ingen. Få folk ute idag, men på vei mot Svartbekken så skremmer jeg opp en stor elg som grynter og forsvinner inn blant trærne. Skogen er ellers taus under skyene, forstummet av regnet. Etter å ha passert parkeringsplassen mørkner det sakte, men sikkert.

Beveger meg sakte nedover mot Grua, små lys her og der skimtes i mørket. Toget ruller inn på stasjonen akkurat idet jeg setter min fot på parkeringsplassen utenfor. Er nok ikke den mest godluktende på det toget, så våt som jeg er etter turen. Slike turer som dette gjør det ekstra godt å komme hjem til en god og varm dusj, samt å kunne sette seg i sofaen under et pledd med en kopp varm te etterpå.

søndag 14. oktober 2012

Kvitter fra Film Fra Sør

Kubansk vri på Shaun Of The Dead med en politisk undertone. Her er zombiene dissidenter fra kapitalismens verden. Morsom, men noe anmasende.
#juan of the dead, #alejandro brugues, #kuba

Juan of the dead.

Nydelig tegnet animasjon om oppvekst som barn av en varulv. Tar seg god tid, men belønningen er stor. En perle for fans av japansk anime.
#wolf children, #mamoru hosoda, #japan

Stillestående fabel fra mannen som ga oss Onkel Bonmee. Utenfor hotellet flyter elven like stille som denne noe uforståelige filmen.
#mekong hotel, #apichatpong weerasethakul, #thailand

Barnefilm for voksne, eller omvendt. Takashi Miike på speed blir litt for anmasende. Japansk sjokkrosa popkultur.
#yatterman, #takashi miike, #japan

Japansk eventyr-anime om livet etter døden. Nydelig tegnet, men likheten med Miyazaki blir litt for slående.
#children who chase lost voices from deep below, #makoto shinkai, #japan

Children who chase lost voices from deep below.

En wuxia-film i 3d. Artig, men til tross for at den er i 3d blir den ikke dypere enn de mer kjente Hero, Flyvende Dolker og Snikende Tiger.
#flying swords of dragon gate, #tsui hark, #kina

Massemorder ser verden opp-ned. Filosofisk spennende innfallsvinkel, men utnyttes for lite. Grei, men ikke på høyde med tidligere verk.
#headshot, #pen-ek ratanaruang, #thailand

Headshot.

Flott film om kampen for å bevare kulturen til de innfødte indianerne i Amazonas-jungelen. Unngår å falle i de store sentimentale fellene.
#xingu, #cao hamburer, #brasil

Stilistisk film om tre venner som dras fra hverandre grunnet svik, kjærlighet og grådighet. Faller noe sammen i sin film noir tilknytning.
#death for sale, #faouzi bensaïdi, #marokko

Lange tagninger, forvrengte bilder og fint foto i sedvanlig stil uten innhold fra Reygadas. Nok en film som burde vært en fotoutstilling.
#post tenebras lux, #carlos reygadas, #mexico

Post tenebras lux.

Forstyrrende fra jungelen i Indonesia. Mann våkner opp i jungelen og finner seg jaktet på av en ukjent. Spennende nok sjangerkonvensjon.
#modus anomali, #joko anwar, #indonesia

Jazz og universitetskjærlighet i en poetisk anime. Ghibli legger fantasien på hylla for en mer feelgood-retning.
#møte på valmueåsen, #goro miyazaki, #japan

Kunsten å omdanne et paradis til en illeluktende svinesti. Dokumentaren fra Çamburnu viser de mer usminkede versjonene av byråkrati.
#polluting paradise, #fatih akin, #tyrkia

Gotisk spøkelsesfortelling i stille tagninger fortalt på et ekstra bredt lerrett. Clarice gjennomgår livet i løpet av 24 timer. Suggerende.
#southwest, #eduardo nunes, #brasil

Southwest.

Anime versjon av den kjente klassikeren. Fin og fargefullt, men mindre vellykket enn sine ambisjoner.
#metropolis, #rintaro, #japan

Storstilt produksjon om Wushe-opprøret i Taiwan. God film, som dessverre roter seg litt bort i det sentimentale. Fartsfylt.
#warriors of the rainbow: seediq bale, #te-sheng wei, #taiwan

søndag 23. september 2012

GR20 Korsika


GR20 eller Fra Li Monti som den også kalles for er sagt å være den tøffeste langdistanse-ruten i Europa. Dette er en 180km lang fjellrute som traverserer over øyen Korsika diagonalt fra nord til sør. Regnet for å være en av flotteste fjellturene i Europa, er den også den vanskeligste av de forskjellige GR-rutene i henhold til mange. Startpunktet for GR20 er fra den lille landsbyen Calenzana i nord, og slutter i den like lille landsbyen Conca i sør. Vizzavona markerer slutten på den nordlige delen, begynnelsen på den sørlige delen og er med det det midtlige punktet på ruten. Når man har gjennomført ruten vil vandrerne ha tilbakelagt over 10 000 høydemetere. Normalt bruker man rundt 15 dager på å gå ruten.

Om høsten 2012 satte jeg seil mot Korsika for å gå GR20, ett steg opp i vanskelighetsgrad i henhold til fjorårets Camino i Spania. Her vil du finne min fortelling fra de korsikanske fjellene:

Dag   1 (28.08):Calenzana - Ortu di u Piobbu
Dag   1 (28.08):Monte Corona
Dag   2 (29.08):Ortu di u Piobbu - Carozzu
Dag   3 (30.08):Carozzu - Haut Asco
Dag   4 (05.09):Haut Asco
Dag   5 (06.09):Monte Cinto
Dag   6 (07.09):Haut Asco - U Vallone
Dag   7 (08.09):U Vallone - Ciottulu di I Mori
Dag   7 (08.09):Paglia Orba
Dag   8 (09.09):Ciottulu di I Mori - Manganu
Dag   9 (10.09):Manganu - Petra Piana
Dag 10 (11.09):Monte Ritondu
Dag 10 (11.09):Petra Piana - l'Onda
Dag 11 (12.09):l'Onda - Vizzavona
Dag 12 (13.09):Vizzavona
Dag 13 (14.09):Monte d'Oro
Dag 14 (15.09):Vizzavona - E Capanelle
Dag 15 (16.09):E Capanelle - Prati
Dag 16 (17.09):Prati - Usciolu
Dag 17 (18.09):Usciolu - Asinau

torsdag 20. september 2012

(GR20) Dag 19: Village de Bavella - Conca

GR20 dag 19. Lengde: 19km, høyde start: 1218moh, høyde slutt: 252moh, høyeste punkt: 1218moh.

Siste dag på GR20, og man våkner med en merkelig følelse. Vel vitende om at ved enden av dagen har man fullført hele ruten fra Calenzana i nord til Conca i sør. Ute er ikke utsikten like lett, det ligger et grått slør over Village de Bavella. Jeg har et lite håp om å komme til Conca i sol, for det gjør at en ender turen på en mer positiv note.

En grå morgen i Village de Bavella danner starten på den siste dagen på GR20.

Det er som nevnt en litt merkelig følelse det å sette ut på den siste dagen på en lang tur og at man ved dagens ende har gjennomført den. Så i det grå lyset er det ikke til å skjule at man er litt ekstra spent enn vanlig. Fra Bavella går det først gjennom skogen hvor tåken smyger seg mellom trærne og så en kort nedstigning ned under skydekket. Nede under skydekket løser skyene seg opp, topper og spir kommer til syne over meg. Humøret lysner i takt.

Flott utsikt fra Foce Finosa. Den karakteristiske klippen Punta di l'Anima Damnata troner fremtredende opp i landskapet.

Varmen kommer med solen oppe ved Foce Finosa, 1206moh, og med det dagens flotteste utsikt. Klyver opp på noen steiner ovenfor passet og der brer dalen nedenfor seg utover. Et dust slør ligger over dalen og gir den et eventyraktig preg. Havet sees i horisonten i større grad enn før, og med det minner enda mer om at turen snart er ved veis ende. Men det som virkelig danner fokus i landskapet er den tronende klippen Punta di l'Anima Damnata.

Stien består av nesten oppbygde partier der den går opp og ned nedenfor ryggen på vei mot Refuge de Paliri. Før man kommer til den siste hytta på GR20 kommer la Trou de la Bombe såvidt til syne ovenfor. Høyt oppe danner et hull nok ett øye i et fjell, Punta Tafunata d'I Paliri. Det er fristende å prøve å komme seg opp til hullet, men jeg slår det fra meg når jeg kommer til Paliri. Det ser bratt ut opp dit, og jeg tror ikke tiden strekker helt til. Hullet får våke over min siste vandring i fred.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Foce Finosa.

Når jeg var ved Manganu så sa noen at jeg burde droppe å tilbringe natten på Refuge de Paliri, hyttevakten skulle etter sigende være veldig grumpy. Mitt første inntrykk av stedet når jeg ankommer er at det er hyggelig sted, teltområdet var veldig fint. Jeg møter på hyttevakten utenfor hytta og han var ikke i det minste grumpy, dog var han noe trøtt. Det slår meg at det kanskje hadde vært et bedre valg å fortsette hit igår, istedet for å være i Village de Bavella, og da hadde jeg og kanskje fått tid til å besøke hullet i fjellet ovenfor og.

Punta di l'Anima Damnata.

Fra Paliri går stien vakkert videre gjennom et hyggelig parti, med like mengder av utsikt og skog. Den fordømte sjels klippe strekker seg nå mer og mer over meg enn i utsikten. Runder klippen og nedenfor bretter dalen seg utover, opp av skogen reiser det seg flere klipper blant trærne. Det går stort sett jamnt nedover nå.

Stien vender rundt Foce di u Bracciu og med det vender også været seg. Utsikten er fortsatt fin, men når jeg sitter og slapper av litt senere før oppstigningen mot Bocca di u Sordu har skyer lagt seg over fjellene, og de er mørke. Kommer ned til ruinene av Bergeries de Capeddu, hvor jeg setter meg ned og inntar litt føde. Ved siden av ruinene står det en rusten container fylt med søppel, utrolig hva folk slenger fra seg.

Utsikt ned mot dalen nedenfor Punta di l'Anima Damnata.

En venter regn hvert øyeblikk nå, i horisonten kan en ihvertfall se det grå sløret av regn som faller til bakken. Det er merkbart færre vandrere her, jeg har ikke møtt på noen andre siden jeg forlot Refuge de Paliri. Langs GR20 har det aldri vært så folketomt som nå. Først når jeg er på vei ned mot Ruisseau de Punta Pinzuta møter jeg på noen. Og med det blir det med ett plutselig folksomt igjen. GR20 krysser her elven nedenfor noen fine kulper, for så å stige i en svingete bevegelse oppover mot et lite pass.

Skyer driver inn over landskapet på veien mot Conca.

Fra det lille passet kan man se at sjøen har nærmet seg med stormskritt og det er en anelse lysning i skylaget. En blå stripe i horisonten markerer at turen nærmer seg sin slutt. Oppstemt av det merkbare skillet i været beveger jeg meg mot rutens siste pass, tilbake ligger fortsatt fjellene i Korsika skjult av regnskyene.

Et blikk i retning tilbake til GR20, fjellene dekket av skyer. En vandring er snart over.

Etter en lett vandring langs ryggen har skyene løst seg mer og mer opp, jeg stiger opp til det merkverdige gapet i Bocca d'Usciolu (587moh). Det føles litt som å stige gjennom en port til sivilisasjonen å gå igjennom gapet, hvor GR20 på en måte blir liggende igjen bak meg. For nå speider jeg utover landskapet ned mot sjøen. Conca ligger nedenfor.

Sjøen har kommet nærmere og nærmere, vandring langs ryggen før Bocca d'Usciolu.

Nå gjenstår det bare en kort nedstigning gjennom skogen og så vil jeg være ferdig med GR20, så jeg setter meg ned for å samle tankene. Tilbake ligger 19 dager i fjellene i Korsika langs GR20. Noe av meg ser fram til å være ferdig, men det er også en del av meg som ønsker å fortsette å gå. Selv om det nå fortsatt er skyer på himmelen, er solen nå mest fremtredende.

Går ned gjennom skogen, og så kommer jeg ut på veien. Sol over meg. Her står skiltene og peker i nordlig retning. Jeg blir stående å titte litt, det er vanskelig å forstå at en er ferdig med en gang. Så beveger jeg meg ned mot den lille landsbyen ved utløpet av GR20, en vandring bak meg. Nede ved Bar Le Soleil Levant i Conca er det en samling med vandrere og mange kjente fjes. Jeg tar meg en øl, det er lov å feire litt nå.

Bocca d'Usciolu. Utsikt ned mot Conca og landskapet videre mot sjøen.

Så kjører navette'n opp langs baren, jeg stiger på og forlater så Conca og med det GR20. Etter 180 kilometere og over 12000 høydemetere siden jeg startet ut fra Calenzana den 28. august har jeg nå gjennomført GR20. Nå venter nye eventyr, men først noen få dager igjen her på Korsika (men det er en annen historie).

Vandrende ned mot Conca forlater jeg GR20 bak meg.
En vandring er over...en annen begynner?

<- Village de Bavella

populære innlegg