lørdag 21. november 2020

Bilder fra en lang tur til Fagervann, hengebrua i Bjørnsjøhelvete, Kikuttoppen og hjem igjen

Om natten hadde det snødd, jeg hadde våknet opp og når jeg tittet ut av vindet var gaten hvit. Mesteparten hadde derimot smeltet når jeg gikk hjemmefra til en lang tur i marka. Fra Sagene gikk turen opp til Havnabakken og Grinda hvor det var hvitt i luften. Det var derimot ikke snø i luften som gjorde luften hvit og grå, men tåke.

Deretter bar det videre til Låkeberget og Hammeren, med tåken hengende igjen i trærne, hvor turen fortsatte opp til Fagervann. Fra Fagervann ned til Kamphaug og siden jeg var i nærheten tok jeg turen ned til hengebrua over Bjørnsjøhelvete for å sjekke ut resultatet av restaureringen. Nå hadde sol og blå himmel dukket opp på himmelen, men i helvete lå disen og ventet.

Målet for turen var Kikuttoppen. Solen forsvant ned bak åsene i vest på veien dit, men jeg rakk opp til å få med meg en flott farget himmel i etterdønningene etter solnedgangen. Bløtt ned fra Kikuttoppen til Østre Fyllingen. I mørket tilbake til Hammeren på skogsbilveien. Kunne gå uten hodelykt, alt flott opplyst av en stjerneklar himmel.

Hjem via Maridalsveien, så Voldsløkka før slitne bein sto foran egen dør igjen. I marka var det noe (våt) snø, noe is, men mest vått etter alt regnet og restene av snøen som hadde forsvunnet.

Havnabakken.

Grinda.

Svenskemuren.

Ved Låkeberget.

Hammeren.

Opp mot Fagervann.

Langs Fagervann.

Fagervann.

Hengebrua i Bjørnsjøhelvete.

Restaurert hengebru.

Bjørnsjøhelvete.

Ovenfor Kikutstua.

Etter solnedgang fra Kikuttoppen.

Kikuttoppen.

søndag 25. oktober 2020

Kjentmannsmerket: Bob-Banen Etter OL I Oslo 1952

Høsten har kommet. Mørket det nærmer seg, om det ikke allerede har kommet. For ute er det grått og trist. Og nyhetene hjemme og fra verden er heller ikke akkurat lystige.

Nordmarka er for øyeblikket en verden nesten uten farger, men de stikker fram fra tåken ved Båntjern, der fossen speiler seg i vannet og krusningene fra regndråpene. Stemmene rundt er dempet. Ovenfor ligger Vettakollen. Min tur går egentlig ikke opp dit, men jeg tar turen opp i lag med skyene, hvor omverdenen er forsvunnet i en monoton gråfarge.

Nede i skogsdypet er det grått og vått, fargene ligger igjen på bakken, men opp fra Skådalen bryter lyset fram lavt i horisonten. Fremfor meg er det fortsatt Nordmørka. Oppe på skogsbilveien (Bomveien) er det skifte av retning og veien følges nedover, til lyset igjen dukker opp. Og med lyset, dukker også Oslo opp. Det er blå himmel å se ett godt stykke ut, sentrum ser ut til å ha sollys, men bak meg ligger den grå veggen fortsatt.

Det burde kanskje vært snø når man skal ta denne kjentmannsposten. For det er en bob-bane som er dagens tema. Hvis man ser bort fra tåke og regn. Fra Bomveien går igjen retningen oppover og mot tåka. På veien ser det en kurve å se, mosegrodd og forglemt i skogen. Er dette også en del av bob-banen jeg skal finne? Det passer ikke inn, men artig er det. Lengre oppe bryter solen fram skyene i ett kort blaff, men det er også det siste jeg ser av den. Den er borte like fort som den kom. Kanskje som en bob på vei ned bob-banen.

I 1952 ble det ihvertfall bygget en bob-bane her. Ukjent stoff for Norge, vi skal liksom ha ski på beina, ikke sitte i en kjerre når vi farer nedover snøen. Når vi like fullt skulle arrangere OL, så måtte vi også stille med en bob-bane, og den ble bygget her nedenfor Frognerseteren og gikk fra sportshallen der oppe og nedover østsiden av Heftyebakken. 1507.5m lang skulle den være, hvis man da måler etter banens midtlinje, og gikk fra 429.2moh til 304.85moh. Nå går det nesten en blå-merket sti i banen, godt det ikke kommer bob-kjelker farende mens en går her. En bane har mange kurver, kurven jeg skal til ble kalt for 'Veggen' og der finner jeg posten. Det eneste som renner ned banen nå, er vann.

Tåken omslutter meg igjen, pakker meg inn i et grått pledd og slipper ikke taket før jeg beveger meg over åsen ved siden av Frønsvollmyrene. Flere folk på Skjennungsstua enn ventet (forrige søndag sto køen godt over 100m ut døren i finværet), men selv med sikringsmeteren i alle kanter var det greit å få plass. Utenfor kunne man gløtte litt under kanten på skyene, ellers lå de fortsatt trykkende over trærne. Varm mat og drikke varmer i dette været.

Ned fra Skjennungsåsen var sikten begrenset til å se nedover mot Skjærsjøen. Ned forbi Ullevålseter og Hammeren går det fra mørkt til mørkere. Mot Brekke-krysset hjelper lysene i lysløypa til. Og så slås bylysene på for godt og bare den siste biten hjem igjen gjenstår.

Mot Båntjern i skodden.

Fossen ved Båntjern.

Båntjern.

Utsikt fra Vettakollen.

Grått over Vettakollen.

Nordmørka.

Lys i horisonten, på vei opp ovenfor Skådalen.

En liten åpning i skyene og der var Oslo.

Bomveiens totem.

Mon tro hva dette er for noe? Også en del av bob-banen, ser jo ut som kurver?

Tåken letter igjen.

Bob-banen etter OL i Oslo 1952.

Tåke over skogsbilvei nær Frognerseteren.

Tre i tåka.

Skjennungen.

Opp mot Skjennungstua.

Lys i horisonten fra Skjennungsstua.

Bare tåke og trær.

Gråmarka.

Ned fra Skjennungsstua under skylaget.

Utsikt fra Skjennungsåsen.

Mot Brekke.


Hvor ble det av fargene? Men en fin tur var det.

lørdag 24. oktober 2020

Ett gjensyn med Østleden fra Eidsvoll Verk til Eidsvoll kirke (og tilbake igjen)

Pilegrimsfellesskapet St. Hallvard inviterte til pilegrimsvandring fra Eidsvoll Verk til Eidsvoll kirke. Det passet bra da at jeg ikke hadde kommet opp med noen klare planer og tanker for hva jeg skulle gjøre denne helgen, så jeg slo meg med. Det ville bety ett gjensyn med østleden til Gudbrandsdalsleden som jeg gikk tidligere i høst (det kommer en egen serie blogg-innlegg om denne langvandringen senere), bare at nå ville jeg gå ruten i rett retning, når jeg gikk østleden gikk jeg mot Oslo (motsatt vei altså).

Fra Eidsvoll Verk gikk vi til Eidsvollbygningen og derfra ned til Andelva, hvor vannstanden gå oss en liten overraskelse. Vannet sto godt over den lille øya som det går en liten bro ut til, og alle benkene der sto under vann. Også stien langsmed elva sto under vannet og de fleste valgte å gå utenom. Den ruten er dermed kronglete, så jeg og noen andre valgte å vade over istedet. Kaldt, men man får fort varmen i føttene igjen. Det noe triste været gjorde denne gangen at vandringen ned Andelva var noe kjedeligere, selv om det fortsatt er en fin tur.

Å gå motsatt vei fører ofte til at man ikke helt følger ruten, da veimerkingen på Gudbrandsdalsleden hovedsakelig bare er merket mot Nidaros. Så der ruten krysser rett over et jorde, ble det til at jeg gikk en litt annen vei over jorde. Nå kunne jeg følge der leden egentlig går, men jeg var ikke langt unna. Etter all regnet i det siste var det gjørmete og føttene var tunge ved endt kryssing (som lett ble fikset med å skrape bort gjørmen etterpå). Leden går så ned på en lettere overgrodd sti, før den går likedann opp igjen til en hvileplass som har sett sine beste dager.

Derfra går det stort sett på asfalt fram til Eidsvoll kirke. Her fikk vi et kulturinnslag fra elever ved Eidsvoll kulturskole og etterpå et foredrag om kirken. Et fint arrangement.

Etter foredraget og omvisning inne i og utenfor kirken var arrangementet over og folket gikk hvert til sitt. Jeg hadde god tid til mitt tog skulle gå, så jeg valgte å gå tilbake til Eidsvoll Verk igjen. Der jeg hadde gått med de andre hit, var jeg nå alene igjen, som jeg var når jeg gikk her for omtrent en måned siden. Og vade måtte jeg gjøre igjen...

Rakk akkurat et tidligere tog fra Eidsvoll Verk og fikk lov til å bruke billetten min på det. En fin tur ble det.

Prinsesse Ingrid Alexandras skulpturpark i Slottsparken.

Høy vannstand i Andelva.

En benk hvor man blir våt på beina av å sitte på.

Her måtte det vading til.

Høst ved Andelva.

Refleksjoner i Andelva.

Bøn foss.

Over gjørmete jorde.

Disse benkene har sett sine beste dager.

Eidsvoll kirke.

Glassmaleri i Eidsvoll kirke.

Fornem grav.

Her går ruten ja.

Tilbake ved Andelva på returen.

Andelva, også flott i ett grått vær.

Vading på nytt.

populære innlegg