lørdag 2. november 2019

I lys og mørke gjennom Nordmarka

Kulden har satt inn, men nedbøren lar vente på seg. Det gjør at vinteren står utenfor dørstokken, men har ikke trådd innenfor dørene ennå. For oss som elsker marka om vinteren, er det nå en ventetid, en ventetid mellom lys og mørke. Fra sommerens og høstens fotturer, til vinterens skiturer. Når snøen kommer, blir det også lysere der ute. Nå blir det fort mørkt. Men marka ligger der den likevel den, og venter. Venter på besøk.

Med vintertid dukker det også opp ett nytt stoppested på Gjøvikbanen. Skjønt, nytt og nytt, det har eksistert lenge, men når vinteren kommer tas den fram fra glemmeboken, børstes støv av og gjøres klar til å motta turfolk igjen. Vi snakker om Stryken. Et fint utgangspunkt for en passe lang tur gjennom Nordmarka.

Jeg må følge skogsbilveien fra Stryken først, forbi Store Skillingen, på den andre siden stiger det en røyksøyle opp fra et bål. Tidligere i år har det vært vått i marka, føttene har synket ned i myr, vann og andre våte elementer. Kuldens ankomst gjør det lettere å gå i terrenget nå, myrene fryser, sammen med underlaget som før var en våt affære. Men passe seg må man fortsatt, de kjøligere temperaturene gjør at man fort kan bli like kald på beina likevel, tørrskodd eller ikke. Under meg gynger terrenget og underlaget, innimellom knaser det. I distansen kan jeg høre bjeffing fra hunder.

Harestuvatnet.

Store Skillingen, på den andre siden ryker det fra et bål.

Svart (og hvit) sopp.

Naturen har gjentatt denne maurtuen.

Tømmerhogsutsikt.

Hundegjøingen kommer nærmere, er det et jaktlag på vei mot meg mon tro? Jeg ønsker lite å havne midt i skuddlinjen mellom jegere som skal sikre seg et trofé og selve troféet. Bjeffene holder seg likevel litt på avstand, og det er ingen redde elger som plutselig kommer brasende ut fra buskene.

En søker skogens ro, men det gjør også skyttere. Fra dalen høres det skudd. Først tenker jeg at det er jaktlaget som har truffet blink (eller bommet), men når skytingen øker i intensitet er det nok snakk om at skuddene jeg hører kommer fra en skytebane. Og da er det nok snakk om Varpet.

Med skudd i det fjerne og et tungt teppe som holder blå himmel og sollys unna går turen opp mot Skinnskattberget. Her passeres ruter jeg først og fremst assosierer med skiturer, selv om det er grønt (fortsatt) kjenner jeg meg igjen. Det er fristende å ta turen opp til Daltjuvmana, for å komme dit kan en bare følge der skiløypa går om vinteren. Trærne i skogen over Skinnskattberget er kronglete i formen, det er noe urskog-aktig over den. Utsikten er grå, men man kan skimte koller og åser litt unna. Det er en fin tur over.

Krongleskog.

I Skinnskattbergets rike.

Utsikt fra Skinnskattberget.

Mosekryss på stein.

Hakkloa.

Det virker folketomt i marka, stille, bare lydene fra tettstedene som ligger ved grensene til marka har vært å høre. Til nå har jeg ikke møtt på eller sett noen andre, inntil jeg kommer til krysset ved Store Sandungen. Da blir det nesten folksomt. Tre syklister passerer meg suksessivt, og så dukker det opp en fyr på rulleski. En fyr sitter og spiser lunsj i gravemaskinen sin. Planen var å gå om Hakklokalven, men jeg hadde hørt at hengebroen der var under vedlikehold, så jeg tok turen rundt. Kort pause nede ved demningen. Jeg har en Kendall Mint Cake som jeg er nødt til å bli kvitt.

Kulden bringer også med seg mange fine nye former i naturen, når vannet i landskapet fryser. Små vanndammer blir til glaserte flater med ringer og mønstre i. De aller fineste er de som det har dannet seg intrikate mønstre i. Jeg skal over Kikuttoppen, noe som betyr et tilbakesteg i himmelretningen, må gå fra Sandungsdammen og opp mot Sandungssmalet forbi Skysskafferodden.

Det er en annen skikkelse som og beveger seg oppover mot Kikuttoppen, med større sekk enn meg og hund. Vi går samme vei, og der jeg setter meg ned for lunsj (på et rimelig sent tidspunkt for lunsj og) ved den første utsikten på Askehøgda man kommer til, kommer vi og i prat. Han lå ved Kobberhaugtjernet igår og har idag tatt turen opp til Kjerkeberget, nå er han på retur og på utkikk etter nattens holdepunkt. Som meg, er han enig med at det er en fin tid å gå i og selv om det er kjøligere.

Kikuttoppen.

Islagt vannpytt.

Skysskaffertjernet.

Rimtrær, Askehøgda.

Utsikt mot vest fra Askehøgda.

Lovlig sen, og kjølig, lunsj, men utsikten er nesten upåklagelig når det kommer til Nordmarka. Rett vest ligger Oppkuven og Flåtane, den store og den lille. Helt i horisonten har skyene løftet seg litt opp og sluppet inn litt lys. Det er en rødlig glød der borte i distansen, nok det nærmeste jeg kommer en solnedgang idag.

Ruten over Askehøgda har alltid vært finere enn den som går over Kikuttoppen litt lengre nede. Her har derimot kulden ikke vært like heldig med forfrysningen, så det blir litt vått på veien over mot selve Kikuttoppen. Skumringstimen har kommet, lyset er på vikende front og i horisonten har lysene fra byen begynt å gjøre seg gjeldende.

Å gå en lang tur gjennom marka på denne tiden av året betyr at på et tidspunkt vil det bli mørkt. Jeg har begynt å bevege meg fra lyset over til mørket. Det kommer på den bratte stien ned mot Kikutstua. Jeg kommer ut til en utsikt hvor det lyser skarpt fra hytta, og i horisonten er det også en rødlig glød, men nærmere oransj. Stemmer driver med luften oppover.

Rim på bakken.

Langlivann der nede.

Utsikt mot vest fra Askehøgda, senere.

Askehøgda.

Kikuttoppen, lysene fra byen i det fjerne.

I mørket skifter og alt karakter. Det er mye som unnviker ens syn. Det er mye en kan forestille seg at eksisterer i skyggene. Jeg går i mørket med bare lyset fra min hodelykt som følgevenn, det gir en helt spesiell stemning. Og så er skogen så mye stillere i mørket. Da snakker jeg om skogen selv. Det er dyr som våkner til liv med mørket, og det er fortsatt dyr som er våkne, disse hører man bedre nesten i mørkets stillhet. Men nå er det helt stille. Fra Damtangen lyser det fra et bål, her er det bare lyder fra et annet type dyr som høres, mennesket.

Noe skifter likevel. Etter at det vage lyset fra bålet har blitt slukt av mørket bak meg. Jeg går videre på stien mot Appelsinhaugen, som har blitt lagt om. Unngår de våteste myrpartiene, ville nok ikke vært så vått nå tror jeg. Men nå er det flere lyder rundt meg, det knirker og knaker her og der. Noe tungt kan høres bevege seg vekk fra meg, jeg tipper en elg, men nå er det nok ikke et jaktlag der ute jeg kan bli fanget i. Mest av alt må jeg følge med på hvor jeg setter føttene, det er noen (få) steder det er litt glatt.

Kobberhaughytta under utbygning dukker opp, lys i mørket og lengre unna skimtes Oslofjorden med lysene rundt (man ser bare lysene såklart). Det blir fort klart at jeg vil komme sent hjem, det var vel egentlig klart fra øyeblikket jeg steg ut av toget på Stryken. Fra Blankvannsbråten skifter jeg fra sti til skogsbilvei. Tid en årsak, litt manko på blåstier derfra til Ullevålseter en annen.

Nedstigning i sen skumring til Kikutstua.

Kikutstua om kvelden.

Kobberhaugtjernet.

Ved Store Åklungen.

Sognsvann.

Først når jeg kommer til Ullevålseter møter jeg på en annen person igjen (skjønt, det var en bil som dukket opp i mørket rett før Østre Aurtjern), en fyr som er ute og trener (elghufsing når vi allerede har vært inne på elg). Jeg forventer å møte flere, men ikke overveldende mange, på veien ned mot Sognsvann. Det blir med forventningen, det er nesten ingen, bare noen få varme bål ved Store Åklungen. Ved Sognsvann er det og folk som går og trener rundt vannet.

En lang dags ferd gjennom Nordmarka har det vært, og det har vært en fin en og. I lys og mørke gjennom marka har det vært.

lørdag 19. oktober 2019

Kjentmannsmerket: Ved Fjerdingsbekken

Etter en vandring i det sørlige Europa, nærmere bestemt Portugal og på Caminho do Este de Portugal, var det en overgang å komme tilbake til Norge og Oslo. Her hadde den skandinaviske høsten kommet for fullt, og i en ganske så våt versjon. Alt lå tungt over byen og landskapet idag. Været, lyset, luften, skyene og regnet. Jeg lå like tungt i sengen om morgenen, det tok tid å komme seg opp av sengen og ut i naturen. Men om det er tungt å stå opp om morgenen, så hjelper alltid frisk luft på det. En våkner opp, blir klar i hodet.

En indikasjon på hvor mye vann det er i marka får man allerede ved Slora.

Ved avstigning i Skansebakken i Sørkedalen visste jeg at det var mulighet for snø lengre oppe, men først helt oppunder taket til Oppkuven. Jeg hadde tenkt meg i nærheten, men ikke helt opp dit. Tiden ville vise.

Høstrødt og vått over Karlstadmyra, men på himmelen er det ikke like fargefullt.

Alt regnet i det siste hadde gjort meg mistenksom på vannføringen i marka, så jeg hadde skrinlagt tanken om å gå over Ospeskog til Nedre Fjølhytta. Det betød at Heggelielva ville måtte vades over. Gående ved siden av elva på skogsbilveien ser jeg at det nok var et godt valg, elva renner stri. Jeg hadde kanskje kommet meg over, men det kunne blitt litt strabasiøst.

Ved Kampeseter renner bekken over stien.

Sopp.

Der den stien kommer inn på skogsbilveien er jeg glad for å kunne skifte over til en sti uansett, for stien den bare krysser veien og fortsetter inn i skogen. Lyden jeg hører i det jeg trer inn på stien skal følge meg omtrent resten av turen. Det er lyden av ett vått underlag.

Bekk blir til elv.

Overgangen fra varme Portugal lå ikke bare i luften. Det er en ganske så stor overgang på komme fra det tørre og golde landskapet vi vandret gjennom i Portugal og til det surklende og våte landskapet her. Der mine blå sko ble hvite av sanden og støvet der nede, blir de her mørkere av fuktigheten som trenger seg inn i dem. Tørrskodd er et fremmedord idag.

Denne tømmerstokken fikk duge som bro gitt.

Ved skisporene til Løvlia.

Stillhet, ro og det å være alene er derimot ikke fremmedord idag (må ikke forveksles med ensomhet). Etter å ha begitt meg bare litt vekk fra Skansebakken krysset mine spor ingen andre. Det er nok kanskje andre aktiviteter som frister denne våte dagen, enn en tur i marka.

Blad på trestamme.

Ved Fjerdingsbekken.

Og kanskje gjorde de rett i det? For det å bevege seg gjennom marka nå byr på noen små utfordringer. Bekkene flommer over, har nesten blitt til små elver. Flere steder er jeg nødt til å gjøre små krumspring for å komme meg over dem. For dypt til å gå over. Eller. Man kommer seg fint over dem ved å vade, med eller uten sko på. Det frister bare ikke så veldig mye akkurat nå. På et sted finner jeg en brukket, nesten råtten trestamme som jeg kan bruke som en slags bro. På et annet sted kom skisporene til hjelp, ved å gå litt ovenfor 'elven' fant jeg en bro som var laget for å føre skiløperne trygt over bekken om vinteren. Andre steder måtte det litt hopping til. Ingen av delene hjelper på å holde skoene tørre.

Myr i Krokskogen.

Men en blir litt kald på føttene av dette, det er det ingen tvil om. Å holde seg gående er det beste remediet. Jeg har vært i dette området før, på kjentmannspostjakt da og, men da gikk jeg ikke på blåstiene. Blåstien som jeg nå følger har jeg ikke gått på før. Her har jeg bare gått før på skiene, jeg kjenner igjen området.

Trollsk skog under den tunge himmelen.

Mot Kustein.

Jeg skal til en bekk, noe som er uvanlig for en kjentmannspost. Denne bekken renner ut fra Nibbitjern, Fjerdingsbekken. En fjerding er blant annet en betegnelse på en fjerdedel av forskjellige måleenheter, men Fjerdingsbekken er langt unna å være en fjerdedel av en bekk eller det den har vært. Kanskje en fjerdedel mer eller større. For her flommer det, noe det og står poengtert i kjentmannsheftet. Jeg kommer meg over, men det må et lengre hopp til mot slutten.

Ved Kustein.

Her blir det og lunsj. Det er på tide, magen har flommet litt over den og, av klager. Jeg skifter sokker, det føles godt å sitte med tørre sokker på, men de blir fort våte igjen når jeg beveger meg videre. Myrer krysses, brunrøde av høsten.

Grått over Krokskogen fra Kustein.

Nordre Heggelivann.

Grått er det, og tungt, det har ikke lettet noe spesielt over Krokskogen siden jeg startet å gå. Som et lokk over marka ligger skyene. Og det er enda mer tydelig når jeg kommer til Kustein og kollene rundt. Oppkuven er borte. Akkurat under grensen til skyene finner jeg Heggeliseter. Over tretoppene er det grått og lite med farger. En sur vind blåser forbi. Det gir en litt villere følelse over landskapet.

Ved dammen mellom Heggelivannene.

Nede fra Kustein, mellom Heggelivannene, ventet skogsbilveien igjen på meg. En får se på den som en veldig bred sti. Men i tiden som har gått sin egen vei, forsvunnet ut i tåken den og, ble det veien som kallet. Tiden tok og med seg den andre kjentmannsposten jeg hadde tenkt å ta med meg, restene av en koie oppe ved Langtjern. Den får vente til en gang. Mulig jeg hadde rukket den før mørket hadde senket seg for godt, men det var ikke bare mørket jeg kan skylde på. Jeg skal hjem og.

Søndre Heggelivann.

Så mens lyset tar kvelden og legger seg, går jeg enslig i mørket ned forbi Lysedammene, med en liten kjegle av lys foran meg. Lengre ned i sør kan jeg skimte lysene fra byen. Det er fredfullt å gå slik i mørket, alene. Alene, jeg har ikke møtt på eller sett noen andre siden jeg gikk forbi Slora for flere timer siden. Først nede ved Sørkedalen Skole er det folk å se. På landhandleriet og kaféen, det lyser varmt fra vinduene, men jeg stiller meg i mørket utenfor og venter på bussen. Det tok ikke lange tiden, så kom den.

Heggeliseterveien.

Fin tur. Våt.

lørdag 28. september 2019

Våt høsttur i Romeriksåsene

Det å komme tilbake til hverdagen eller mer korrekt, tilbake til hverdagens vandreområder er ofte en stor overgang. Likevel er det og godt å være tilbake igjen, til det kjente og kjære. Og selv om marka rundt Oslo ikke helt kan måle seg med tindene og fjellene i Alpene eller Dolomittene, liker jeg meg godt i skogens favn her hjemme. Og selv om kroppen kunne hatt godt av å hvile seg litt mer, nytter det ikke mot min indre stemme. Som oppfordrer meg til å komme meg ut og på tur.

Fra varmere strøk bød hjemlandet på et gråere vær, ihvertfall denne høstdagen. Det er regn i luften når jeg begir meg inn i Romeriksåsene fra Nittedal Kirke. Regn fra gråe og lave skyer byr derimot også på atmosfære. En melankolsk stemning, og en egenartet stillhet. Ut fra tåken steg både stien, skogen, trærne, bregnene, små tjern og koller, og mer. Både sett og usett.

Og skogen den hadde jeg omtrent for meg selv. Ikke mange andre som hadde tatt turen ut i regnet. De eneste jeg møter, er to stykker som har overnattet på Spikertjernshytta, de holdt på å pakke sammen og skulle gå ned igjen. Ellers var det ingen, bare tegn til folk i noen av hyttene jeg passerte. Stillheten rådet. Regnet rådet. En kunne la tankene sine okkupere store landområder nå.

På veien hadde Busterudvangen omtrent forsvunnet i tåken, bare såvidt den gjorde et forsøk på vise seg. Vannet som hadde senket seg over Romeriksåsene gjorde dermed ikke noe forsøk på å skjule seg, det var alltilstedeværende. Både i luft, i vann og på bakken. Vått var det overalt, holde skoene tørre kunne en gi opp først som sist. Litt balansegang over flommende bekker måtte også til. Og på et sted måtte jeg bygge opp igjen den provisoriske broen over en bekk, den hadde forvillet seg over på feil side av bekken.

Det brølte fra Myrgruvefossen og regndråpene danset på Gjerdrumsgjermenningen. Gapahuken der var god å ha som lunsjplass, men regnet gjorde om taket til en liten trommemaskin, av den hyggelige sorten. Sokkene ble skiftet til nye og tørre, men tid måtte likevel til for å få føttene varme igjen etterpå.

Det er nydelig der oppe rundt Gjerdrumsgjermenningen.

Mørket det begynte om enn sakte, å senke seg ved Storøyungen. I enden lå kloppene godt under vann. Det var den eneste lyden jeg kunne høre, foruten regnet selv. Plask plask plask, fra føttene som senket seg ned i vannet for å treffe de harde plankene. Bare skogsbilveien gjensto, i svinger ned til Hakadal. Der bilene for i rask bravur over veien.

Nede i dalen var toget innstilt, så en måtte ta bussen fatt hjem igjen. En våt, men fin tur, alene gjennom Romeriksåsene. Her er bildene:

Trollsk skog i starten fra Nittedal Kirke.

Tårnfuru.

Tåkeskogssti.

Gjennom bregner.

Langvatnet.

Tåke over Langvatnet.

Busterudvangen.

Forkrøplede busker.

Mer tåkeskog.

Høst og tåke.

Linjer i skyene.

Prestfossen.

Utløpet ved Prestfossen.

Farger i myra.

Langmyra.

Myrgruvefossen.

...her var det ingen bro.

...men så var den der.

Gjerdrumsgjermenningen.

Broen over Smalet.

Smalet.

Storøyungen.

Skyer over Hakadal.

Et lys i mørkeskyene.

Hakadal.

populære innlegg