onsdag 10. juli 2019

Romsdalsstigen Via Ferrata

Jeg tror nesten ikke jeg kunne ha truffet bedre med valget av dag for å gå Romsdalseggen på. Om morgenen er det grått utenfor, med et lavt skydekke som kutter eggen omtrent i to. Det ville ha blitt en tåkete tur med lite utsikt hadde det vært i dag jeg skulle gå. Istedet ligger det an til å bli en tåkete tur på Romsdalsstigen Via Ferrata. For de med høydeskrekk (eller kanskje mer for de som vil utfordre høydeskrekken sin) ville det kanskje ha vært et yppelig vær, det er da muligheter for å slippe å se avgrunnen under seg.

Grått vær om morgenen som sperrer utsikten til himmelen og Romsdalseggen, i tillegg ett stort cruiseskip som sperrer utsikten til fjorden.

Fra starten av Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen), i bakgrunnen ser man en av de bratte fjellsidene som vestveggen-ruten går opp.

Det er to ruter å velge av for Romsdalsstigen, det er enten introveggen eller vestveggen. Jeg hadde mest lyst til å ta vestveggen, den er lengre og mer krevende, men samtidig mer givende. Derimot så gjorde tidsangivelsen for hvor lang tid man regner med å bruke på den, det til at jeg så meg nødt til å gå for introveggen. Skulle jeg nå toget hjem igjen, kunne det bli litt for stress mot slutten av turen. All verden av tid hadde jeg dessverre ikke idag. Introveggen it is. Valgte og å ta en guide tur, igrunn ønsket jeg å helst å gå den alene, men i et øyeblikk av muligens fornuft gikk jeg for å ha mitt på det rene sikkerhetsmessig. Jeg har gjennomført mange klyvinger, med og uten kjettinger, bolter, tau og andre ting festet til et fjell på mine vandringer, men jeg har aldri gått en Via Ferrata før.

Via Ferrata med utsikt (vel, de fleste har jo det), her mot Åndalsnes og Isfjorden med to som venter på å komme seg videre.

Krysning av hindring på vei opp jernveien.

Å ta introveggen skulle likevel vise seg å være det beste valget utsiktsmessig, fra der starten av ruten går kan vi se at vestveggen-ruten bare forsvinner opp i skylaget og blir borte, mens vår rute holder seg fint nedenfor. Vi er en liten gruppe på seks personer, inkludert guiden. Yngste er ni år, hun gikk også over Romsdalseggen igår, jeg så hun og moren underveis igår. Jeg tenker at det sikkert ville vært tøft nok å gå Via Ferrata i tåken, men jeg har jo og lyst til å se litt da. En annen ting er at det og ville ha vært kult å stå midt ute på den broen man må krysse på vestveggen-ruten, og da ikke kunne se begge endene på den, å se broen forsvinne ut i intet. Jeg får ha vestveggen til gode til en annen gang.

Bratt opp er det, guiden følger med andre klatrere på vei.

Gruppen på vei opp Romsdalsstigen.

Selv om dette nok ikke er den mest krevende og mest spektakulære Via Ferrataen som finnes, så er det en tøff liten tur og en flott introduksjon til det å gå en jernvei. Vi går bortover plankeganger festet til fjellsiden, opp fjellsidene på barfjellet eller på metalltrinn, klatrer via bolter og trapper. Hele tiden festet til en wire. Hekter oss av og på, hele tiden med minst en av sikkerhetskarabinerne festet til en wire. En annen måte å klatre opp et fjell på og det er gøy. Noe venting blir det dog og. Mens personen foran seg hekter seg inn på neste lengde med wire mellom festepunktene, alltid minst en lengde mellom personene. I mellomtiden kan man nyte utsikten under skylaget.

Utsikt mot Isterdalen og deler av Romsdalen med Rauma, fjellene ovenfor kuttet i to av det lave skydekket.

På plankegang langsmed fjellsidene.

Kutttende Romsdalen og Isterdalen i to ligger skyene tungt, men vi er under det og får nyte godt av det. Ovenfor oss går det sikkert en god del romsdalseggere nå, samt muligens noen som går vestveggen, men dem ser vi ikke. Vi ser bare skydekket og trærne og fjellsidene som forsvinner opp i det. Vi ser deler av vestveggen-ruten. Det vi ser er en bratt og lang, tilnærmet rett vertikalt, fjellside hvor en og en sakte klyver seg oppover på. Så går det på kryss og tvers oppover derfra, og så blir de borte.

På Romsdalsstigen Via Ferrata.

Introveggen-ruten.

På de mest utsatte partiene ser man ruten, om man kan kalle det, gå bratt ned under seg. Enkle steg av metall med en wire ved siden av, og rundt bare en bar og bratt fjellside. Godt jeg ikke kan skryte av å ha høydeskrekk. Noen ville nok ikke likt å gått her, selv om det er en enklere Via Ferrata. På et sted må man ta et 'leap of faith'. Vel, det er kanskje en litt drøy beskrivelse, men man må gå fra en 'sikker' plankegang til et metalltrinn hvor det er ikke noe annet enn langt ned under. Man vil liksom ikke bomme på det trinnet. Så er det bare å klatre rett opp etterpå. Man er sikret sier du? Det er man, men du vil ikke falle likevel. Du kan falle ett godt stykke før sikkerhetstauet henter deg inn, og det betyr ikke at du slipper unna skader.

Det store steget, eller 'a leap of faith'.

Romsdalseggen er der oppe i tåken ovenfor.

Etter å ha gått i sikksakk, oppover og bortover, festet til en wire kommer vi til slutten av ruten. Skyene ligger fortsatt like slapt over fjellene og dalene og jeg er fornøyd med å ha få godt over Romsdalseggen i fint vær og tatt Romsdalsstigen i akkurat passe høyde til å få sett noe mens jeg har vært festet til et fjell. Synes det er sprekt av en niåring å gjøre dette, godt fornøyd er hun og etterpå. Til slutt er det bare en enkel tur gjennom skogen, inn på ruten som kommer ned fra eggen og så er man tilbake i Ånsdalsnes igjen. Tilbake til start, og tilbake til Oslo for meg.

Jernveien og Romsdalen.

Den siste klatringen.

På togturen hjem har det vært brann på et tog ved Hjerkinn og strømstans ved Lillehammer. Full stopp i begge ender og ventetid. Heldigvis løser det seg opp for min del og noe forsinket kan jeg sette meg på toget fra Dombås og hjem.

Ved enden av Romsdalsstigen Via Ferrata (introveggen).

Det har vært en bra 'helg' midt i uken.

tirsdag 9. juli 2019

Romsdalseggen

Romsdalseggen er en tur jeg lenge har tenkt på å gå, lenge før ryktene om turen begynte å spre seg skikkelig på folkemunne. Nå i år hadde jeg endelig satt meg fore å gjøre den, og etter at vinteren har sluppet grepet har jeg sittet og sett etter passende tidspunkt for turen. Det var inntil jeg leste VG. Norges nye skrytetur sto det oppslått med store bokstaver. Og med ett kjente jeg at jeg mistet motivasjonen litt, at mesteparten av lysten som hadde vært der så lenge ble borte. Med et (pennestrøk eller tastetrykk) er turen redusert. Redusert til en tur der det viktigste ikke er naturopplevelsen, men en tur som gir en status på sosiale nettverk. Hvorfor kan man ikke bare presentere den som en vakker tur, uten å måtte annonsere det som en inntektskilde for likes og status på sosiale medier?

Fra Åndalsnes med Romsdalsseggen i bakgrunnen (strengt tatt ikke selve eggen men).

Fiskeskøyte på Isfjorden om morgenen.

Steike ta, men jeg måtte gå turen likevel.

Fra starten på Romsdalseggen i Vengedalen, med Romsdalshornet i bakgrunnen.

Det tok sin tid å finne det passende tidspunktet, men til gjengjeld var det derimot omtrent full klaff. Flere dager så lovende ut, men de påfølgende dagene lå regnværet tett på værmeldingen. Til slutt blinket det seg ut en dato, i midten av uken så jeg måtte gjøre litt ninja-bytting av arbeidsdager og helg (flytte helgen til tirsdag og onsdag, jobbe lørdag og søndag). Sol og lett overskyet sto derimot på rad i værmeldingen. Alt lå til rette, jeg bestilte togbilletter tur-retur Åndalsnes, billett til romsdalseggbussen og overnatting for to netter. Noen få timer etterpå leste jeg at bussen var innstilt grunnet 30cm med nysnø på Romsdalseggen. Oh boi!

Foss på vei opp mot Romsdalseggen.

Turen gikk i vasken trudde jeg, men den går jo ingensteder hen. Det vil bare gå flere og flere på den. Begynte så og se etter alternative turer. Romsdalsstigen Via Ferrata kom opp, så ut til å ligge under snøgrensen, planer ble lagt for å ta den istedet. Søndag kveld kom kontrabeskjeden, bussen gikk likevel og Tarjei (og sikkert mange andre) var en glad mann.

Opp langs elv med fjell i utsikten.

Tilbakeblikk mot stien opp mot eggen, fra uren før man kommer opp.

Om morgenen i Åndalsnes var det stille og rolig ute, fint vær. Det anbefales å starte turen over Romsdalseggen fra Vengedalssetra, da jukser man litt på høydemeterne og man ender turen i Åndalsnes. Å ta romsdalseggbussen til Vengedalen er da en god idé. Det er også den første indikatoren om hvor populær turen har blitt. Fem busser var satt opp til å frakte Romsdalseggerne inn til Vengedalssetra idag. Folksomt. Det er nesten som en lurer på om et tips kan være å ta siste bussen, og så vente minst en halvtime før man begynner å gå. La flokken få et godt forsprang på seg. Man vil ikke unngå folk på denne måten, da de har en tendens til å spre seg godt utover, men man vil kanskje unngå den største køen. Jeg lurer og på om Kilian Jornet var med bussen og, det var uansett en som lignet som med lette bein spradt oppover fjellsiden.

Utsikt mot Romsdalen og Isfjorden fra Romsdalseggen.

Romsdalshornet og Romsdalen.

Det er jo ikke til å komme bort ifra at det er når man er oppe på selve eggen at morroa starter. Her finner man de luftige partiene, de dype sugene i kroppen når man stirrer ned i avgrunnen mot Romsdalen nedenfor, og de utstrakte rekkene med fjell og tinder på alle kanter. Og lengre bort blinker det fra fjorden. Oppe på toppen av ryggen derimot er det og et bart og karrig fjellandskap, det gir derfor en god variasjon til turen å starte nede i dalen. For det er en frodig start av turen, med Romsdalshorn og Vengetindene bitende fast i horisonten. Lastet av bussen sprer vandrerne seg fort oppover dalen, på enkelte steder trer de sine skritt over forseggjorte og unaturlige (menneskelagde) steintrapper oppover. Ikke en sky å se oppe over eggen herfra.

Eggen nedenfor Blånebba.

Fjell i horisonten.

Snø er det første som møter meg og de andre rett før vi når eggen, et hvitt belte med et ensomt spor over og så er det litt steinur før man stopper brått opp. Her bretter utsikten seg ut, fra Romsdalshorn med Romsdalen nedenfor forbi Trollveggen, Rauma og i panorama mot Isfjorden. Det er jo ikke vanskelig å forstå hva som lokker folk ut. Og skyene som plutselig befant seg på vei mot eggen har ennå til gode å vise seg. Der de fleste fortsetter videre mot Åndalsnes etter endelig å ha kommet opp på eggen, legger jeg kursen i andre retningen mot Blånebba (ikke alene, det er andre som også går opp dit, men de fleste ser seg fornøyde med å fortsette direkte videre).

Bratt ned mot Romsdalen.

Igjen Romsdalen og Isfjorden.

Fra Blånebba (1320moh) er Romsdalshornet enda mer majestetisk i bildet. Hornet er et yndet klatremål, tydeliggjort ved at jeg kan se folk på toppen og flere telt nedenfor. Det er for øvrig en annen variant av ruten som kommer opp her, Romsdalseggen ekstrem, den tar deg opp den bratte fjellsiden fra Vengedalsvatnet. Det er noen snøflekker å se på toppen av Romsdalseggen herfra, men snøfallet i forrige uke er nok borte nå. Bortover eggen kan jeg se en lang rekke av folke bevege seg bortover, som maur på sporet av noe søtt.

Det obligatoriske bildet.

Fra Halsaskaret og opp.

Kanten på eggen er jo det hypnotiske ved turen, den drar en til seg gjentatte ganger. Til der utsikten råder. Stupbratt ned mot den grønne Romsdalen som Rauma snor seg nedover og så med tinder og fjell tronende ovenfor på rekke og rad. En følger eggens harde kant i bølger bortover og så ser man fjorden. Det er vakkert, og tøft. Det går sport i å stå eller sitte nærmest kanten, men det er og mange som synes det er for nært stupet. Kan ikke klandre dem for det, på sett og vis er det jo og det mest fornuftige.

Luftig parti.

Luftige partier kommer man seg uansett ikke utenom hvis man skal gå hele turen. Ved Halsaskaret går det radig, bratt og luftig opp til Mjølvafjellet. Det meldes om trafikkdannelser opp det luftige partier og man må pent stille seg i kø og vente litt, men det er ikke en sakte kø. For de som er vant med litt klyving i fjellet bør ikke klatringen opp fra Halsaskaret by på noen problemer (og så er det jo slik at det egentlig alltid er ned som byr på problemer). Underveis har skyene rukket å gli inn over himmelen ovenfor.

Kø opp.

Jeg har igrunn tatt det rolig, da det er ingen grunn for meg å komme fortest mulig til Åndalsnes. På toppen er det en god spredning av folk som tar en pause på turen. Ønsker man å sitte for seg selv, så trenger man egentlig ikke gå langt vekk for å finne en fredelig plass for seg selv. Og her på toppen av Mjølvafjellet blir jeg selv en god stund. Det er noe med det å spise lunsj med utsikt over vakker og hardbarket natur. Opp fra Halsaskaret er det en relativ stødig strøm av folk, men på dette tidspunktet har den største folkemengden forlengst gått videre.

Blånebba med Venjetindene bak.

Fjellvandrere på vei over eggen.

Å vente en stund på Mjølvafjellet ga også skyene tid til å sprekke opp og det er igjen en blå og nydelig himmel ovenfor.

Trollveggen.

Romsdalen.

Ferdig med turen er man ikke på Mjølvafjellet, det er mer egger og mer utsikt i vente. Åkesvarden passeres, et yndet foto-objekt av utseende, den har en bue i seg, kanskje forårsaket av alle som har lent seg mot den når bildet skal tas. Fra neste skar, Mjølvaskaret, venter neste noenlunde luftige parti, men det er ikke mye snakk om klyving her Snarere en flott ryggvandring. Fortsatt bratt, fortsatt mektig og fortsatt flott utsikt. Ikke så mange folk nå, men fortsatt mange smil å se.

Romsdalseggen.

Ryggvandring med utsikt.

Ned mot Ottarbu og Nesaksla brer fjellet seg mer ut, mindre egg og mindre luftig, men fortsatt fjell. Herfra har sherpaer bygget trapp, i sikk og sakk. Noen har vært ute med rampestreker, som gir god utsikt over Åndalsnes, men her forventes det ny kø. Et amerikansk par på ferie i Norge har og tatt turen over eggen, er veldig fornøyde. Vi slår følge ned til Åndalsnes, når ruten stikker inn under løvverket. Å gå gjennom skogen gir en fin avveksling fra det bare landskapet der oppe. Vi dukker fram fra skogen og er tilbake i Åndalsnes.

Rauma bukter seg nedenfor.

Nedstigning over rygg mot Nesaksla.

På Romsdalseggen ovenfor Åndalsnes.

Vandring på eggen.

Utsikt over Isfjorden med Åndalsnes.

Fjell og skyer i refleksjoner.

Sherpastien ned fra Nesaksla.

Fjellramp på Rampestreken.

Utsikt fra Rampestreken.

I skogen ned mot Åndalsnes.

Sherpatrappen i skogen.

Slutten på Romsdalseggen.

Skal det skrytes av noe, så burde det være av turen, for en flott fjelltur er det uten tvil.

populære innlegg