lørdag 28. mars 2020

Vandring i coronaen tid (tur #5): Båhushøgda og rundt Maridalsvannet


For den femte coronavirus-vandringen, som jeg har begynt å kalle disse turene, altså vandring i coronaens tid, begynte tankene å sirkulere rundt det å gå rundt Maridalsvannet. Det skulle derimot ikke være den vanlige ruten, fra Brekke til Hammeren langs skogsstien, så veien forbi Mariakirkeruinene til Sander Gård, og så skogsstien på østsiden av vannet til Oset. Som et turtips, en fin tur, også flott som en joggetur, men ikke planen idag.

Fra Grinda mot Langmyr.

Langmyr.

Hadde egentlig, siden man må tenke nærområde, tenkt meg til Dausjøberget. Fint utgangspunkt å gå til for lunsj, det var planen ihvertfall. Så legge ruten i litt videre buer utenom vannet. Det er nok en nydelig dag, det har vært mange av dem i det siste. Med tanke på hvor mye man egentlig oppfordres til å holde seg hjemme, så hadde det nesten vært bedre med dårligere vær. Så ville det ikke føltes så kjipt å måtte sitte inne og se ut på det pene været, men det er akkurat det det er, pent vær. På den andre siden, kanskje det fine været hjelper til med å holde humøret oppe og, ikke gjøre stemningen enda tristere enn den er.

Kollbakkene på Jøssingkollen.

På stien opp mot Ullevålseter fra Nordseter.

Ved Grinda der det går en sti og skiløype mot Langmyr møter jeg på en tidligere kollega, der i huset går det litt i brakkesyke, så man må ut. Fortsatt ganske så hardt underlag, da kulden ikke helt har sluppet taket ennå, så det går fint å gå på skiløyper uten ski på beina. Det er folk ute, men man får gå relativt uforstyrret på stiene. Som dere skjønner så går jeg da litt ovenfor skogsstien langsmed Maridalsvannet, og kommer innpå Ankerveien, som jeg følger til rett ved Nordseter. Her tar jeg blåstien opp mot Ullevålseter, får gå helt usjenert og uforstyrret oppover.

Fra skogen opp mot Ullevålseter.

Opp mot Båhushøgda.

Med alt som skjer ute i verden og her hjemme, samt restriksjonene som er pålagt befolkningen, så må det sies at bare det å komme seg ut i fri luft og natur føles fantastisk. Litt fri fra den overvelmende nyhetsmassen om coronaviruset som stappes ned i halsen på en. Det er viktig å få informasjon ut til folket, men i jakten på nesten det sensasjonelle i det her, så blir det litt for mye. En føler litt at det viktigste drukner litt. Et utall av eksperter, reelle og selvoppnevnte, innen alle mulige slags felt mellom himmel og jord, som uttaler seg. Og igjen sitter en befolkning, som føler litt ekstra på hva som skjer med kroppen, er jeg litt tungpustet nå??, naturlig nok. Mye uvisshet. Godt å få en pause fra det, men ikke glemme det.

Utsikt mot Skjennungsåsen med Ullevålseter nedenfor fra Båhushøgda.

Lesestoff på tur, når en ikke kan ut å reise får en reise gjennom en annens beretning istedet, fint å lese om en reise gjennom Cevennene i Robert Louis Stevensons fotspor (bok av Alexander Leborg), selv her fra Båhushøgda.

Fra demningen sør i Skjærsjøen tar jeg av på en skogsbilvei opp i lia, her dukker det opp folk. Det er skremmende å se animasjonene for hvordan coronaviruset sprer seg fra menneske til menneske, men det ville vært artig å få sett en animasjon med hvordan menneskene nå sprer seg fra byen og opp i marka. Fra blåstien jeg kommer innpå tar jeg av og beveger meg igjen over på skiløypene. Skiløyper kan være fine å følge de og, selv uten snø, men av og til har de jo en tendens til å gå rett over ett vann eller en veldig bløt myr.

Utsikt fra Båhushøgda.

Båhushøgda.

Jeg kommer meg på på Båhushøgda og skrentene med utsikt der oppe. Her har jeg vært før, men det har aldri vært noe utsiktsvær da som jeg kan huske. Det er jo så fint vær og god utsikt at jeg bestemmer meg for å sette meg ned her. Stille og ingen andre (inntil jeg får øyne på et annet eldre par lengre borte litt senere). Solen varmer faktisk litt nå, lettere påskestemning. Så begynner det å snø...forresten det er faktisk hagl, men det passerer fort. Blir sittende en god stund. Leser om en vandring gjennom Cevennene uten esel. Om man ikke kan reise ut å gå på lengre vandreturer selv, får en reise gjennom andres ord. For øvrig har jeg nok av minner selv, fra mine egne langvandringer.

Fagervann.

Klopp på vei ned fra Fagervann.

Artig å gå over toppen, hvor vegetasjonen ikke er så tett og det er mer åpent. Ligger mer snø på toppen, blanding av våt og hard snø. Etter litt kryss og tvers kommer jeg til Fagervann, hadde bare tenkt å gå innom sørenden av vannet, men blir til at jeg går rundt. Fagervann er et nydelig vann, men det er enkelt å komme til, så det kan ofte være en del folk her. Idag er det stappfullt. Hengekøyer og telt i alle regnbuens farger rundt vannet. Mer alarmerende er gruppene med folk som sitter samlet tett i tett, enkelte opp til 8-10 personer i dem. Så mye for social distancing.

Utsikt over Maridalsvannet og mot Oslo.

Maridalen Kirke.

Istedet for å ta blåstien ned til Maridalen Skole, tar jeg den umerkete stien som går nesten parallelt, men mer til vest for blåstien. Begge stiene er hyggelige, men det er fint mer variasjon. Et stort hogstfelt passeres, alt ser rasert ut, men det gir faktisk en flott utsikt over Maridalsvannet med Oslo i bakgrunnen.

Å se seg tilbake, mot Sander Gård.

Skyggekjegle.

Fra Maridalen Skole venter det en vei. Og herfra tar jeg den vanlige ruten skissert ovenfor. Tiden har løpt, det ble Båhushøgda istedet for Dausjøberget. Stopper bare for en kort liten pause på en av knausene som ser ut over Maridalsvannet. Hjem går det fra Brekke opp til Grinda og ned Havnabakken. Tåsen og så hjem til døren igjen. Ble en fin tur idag og.

Maridalsvannet.

Det lir mot kvelden når jeg går ned Havnabakken.

søndag 22. mars 2020

Vandring i coronaens tid (tur #4): På nye og gamle stier i Lillomarka

En får kanskje testet ut kreativiten sin i disse dager, når det gjelder å finne turer å gå. Samt finne ruter å komme seg til marka, uten å gå de samme rutene som før. Etter litt pludring i hjernen mens man ser på et kart og håper at løsningen skal finne seg selv på nevnte kart, ender jeg til slutt på Lillomarka. Selv om det jo stort sett egentlig er bare Nordmarka og Lillomarka jeg har en mulighet til å nå.

Langs Akerselva mot Oset.

Liten, sjenert og umerket sti mot Store Gryta.

Prøver å alternere hvilken vei jeg går, så nå blir det Maridalsveien opp, men fra den kan jeg se at det er få folk som går langs Akerselva. Jeg kunne nok ha gått der nå, sannsynligvis er jeg såpass tidlig ute at de store folkemengdene ennå ikke har kommet.

Store Gryta, folk langs vannet, folk på vannet.

På ny sti for undertegnede opp Grytedalen.

Et sted i Grytedalen.

Været er mer tilbaketrukket idag, slørete, delvis glemt av påskeværet igår. Spent da på om det er like mange ute idag som det var igår. Før har jeg alltid forsvunnet videre oppover fra Store Gryta og ville lengre opp i Lillomarka, men siden det nære nå har blitt litt det fjerne, tar jeg idag turen og stien som går langs sørsiden av vannet.

Vandring på ny og ukjent sti med skogene i Lillomarka som utsikt.

Grytlihøgda, bak meg var det bålrøyk fra alle kanter omtrent.

Det islagte vannet er fint det, men det er stien etterpå som fanger oppmerksomheten min, opp langs Grytedalen. Den bukter seg usjenert opp mellom bjørketrær og langs åskammen med utsikt mot skogene ovenfor. Det er stemmer som kommer ovenfra. På toppen av Grytlihøgda er det folk, ikke så få heller. Bålrøyk bukter seg ut fra toppen av kollen. En relativ stor gruppe med fluktstoler og noen andre ikke så langt unna. Grytlihøgda er jo relativt bynært, spesielt med tanke på transportasjon, så det er ikke så vanskelig å forstå at folk finner veien hit. Fin liten kolle det her.

Klopp i Trangdalen.

Brutt utsikt, men utsikt like fullt. Oslofjorden og Maridalsvannet kan sees.

Lunsj med litt utsikt, samt en kopp med god varm te.

Nedenfor Grytlihøgda dukker blåstien opp, kommer opp fra Sandemosen og tar meg med videre innover i Lillomarka. Å møte andre folk på stiene er mer komplisert nå. Hold avstand, gå utenom hverandre, som av og til fører en uti kratt og ulendt terreng for å komme rundt. Forlater blåstien og tar rødstien istedet oppe på toppen av høgda, trenger ikke ski, selv om skiløype-merkene følges. Hard snø å gå på. Finner en glenne i terrenget, med brutt utsikt ned mot Maridalsvannet og Oslo med sin fjord. Fint sted for lunsj.

Utsikt østover ovenfor Lilloseter.

Myr nær Setertjern.

Hadde ikke tenkt å gå lange turen idag, men det ble en lengre tur likevel. Fra mitt lille brutte utsiktspunkt krysser jeg blåstier, skiløyper og utenom stier ned til Lilloseter. Folk her og, men egentlig ikke noe mer enn det vanligvis er, så er heller ikke været like flott som igår. Ned Bispedalen og blåstien mot Evensetermyra. Nå utgår bussen ned fra Solemskogen, så da velger jeg å ta skiløypene ned mot Store Gryta og Monsetangen istedet. Fortsatt hardt, delvis fryst, underlag, så greit å gå ned den trange dalen som leder nedover, men noe glatt.

På skiløypa fra Setertjern ned mot Store Gryta og Monsetangen.

Til fots i skiløypa uten snø.

På toppen av den skjulte kollen ovenfor Monsetangen.

Med unntak av en liten ekskursjon opp til den lille skjulte kollen ovenfor Monsetangen, med restene av hus på og et yndet sted for bålgrilling og drikking av øl etter restene å lese, går ferden hjemover igjen. Samme rute som jeg tok opp. Fin tur igjen. En litt tur på måfå her og der, men artig, fikk gått noen stier jeg ennå ikke hadde kunne krysset av.

Fra Oset ned mot Stilla med Akerselva.

lørdag 21. mars 2020

Vandring i coronaens tid (tur #3): Maridalsalpene


Etter løpeturen på mandag lærte jeg en ting. Hold meg unna Akerselva. Der var det så folksomt at det ikke er vanskelig å se for seg at coronaviruset løper fortere enn meg mellom menneskene. Grupper med flere folk i som kommer løpende begge veier, minimalt med plass å holde avstand i. Social distancing ser nesten litt ut som sosialisering. Etter innskrenkningene som har blitt innført og med rådene om å komme seg ut og bort fra folk, er det heller ikke vanskelig å se hva som kommer til å skje idag og. Spesielt siden været er absolutt nydelig. At folk vil ut og gå seg seg en tur er derimot fullt forståelig, det vil jo jeg og.

Opp Havnabakken, turen startet fra egen dør og for å komme til Grinda med mest mulig natur underveis er dette veien.

Ismønster.

Det vanskeligste med dette er jo å komme seg ut av Oslo, altså ut av bykjernen. Lurer på hvor mange meter ekstra det blir på å gå i buer rundt folk. Der er flere folk ved Grinda nå. Går mot Låkeberget denne gangen, en god stund siden jeg har gått den stien nå, men så går jeg jo stort sett for det meste lengre inn i marka enn her. Svenskemuren og kastegraven passeres. Det er ikke langt unna byen, men i denne situasjonen føles bare det å gå blant trær igjen flott.

Svenskemuren.

Ved kastegraven rett ved en del av svenskemuren. På skiltet står det "Udi Christian 4dis Tiid dræbte een Quinde her sit Børn. Hun bleff senere hængt i een Galge og de tvende Hobe ere deris Graffue." En kastegrav er ikke grav i ordets rette forstand, men såkalte varp eller kast som lett oppstår der noe uhyggelig har skjedd.

Jeg har tenkt meg mot Mobekken, det blir noe vandring på vei for å komme meg dit, men jeg har alltid funnet Maridalen trivelig. Ved Hammeren er det fullt av biler, som ventet. Ganske så rolig på veien som går forbi Maridalen Skole, men etter å ha krysset over til den andre siden over Turterfaret, er det bilsomt. Rekker og rader av biler på vei til Skar, som ventet. Ved Mobekken er parkeringsplassen også ganske så full, litt mindre forventet.

Maridalsalpene.

Flyvraket ved Hansakollen.

Ovenfor Mobekken ligger Alpene, ikke de kjente, store og mektige fjellene langt lengre sør og utilgjengelige for tiden, men Maridalsalpene som de er kjent som på folkemunne. Hansakollen, Vittenbergkollen, Gaupekollen, Midtkollen, Mellomkollen, Raudløkkollen, Øyungskollen og Furumokollen. Det er ikke mye som minner om navnebrødrene i sør, fjell kan de knapt kalles, de er alle dekket av trær for det meste, men de kan skilte med litt bratt terreng innimellom.

Over en snørygg på toppen av Hansakollen.

Utsikt fra Hansakollen.

Flyvrak derimot, det har dem, Maridalsalpene altså, Alpene og. Du finner det på Hansakollen, der har jeg vært før, men stedet tåler et gjensyn, selv om stien dit er like diffus som før. Det blir bare et kort gjensyn, før jeg legger kursen bratt opp mot toppen av Hansakollen ovenfor. En god blanding av litt skare og våt snø gjør det enkelt å lage egne trappetrinn opp. Det er ikke mye utsikt på toppen av denne kollen å få, hvor skal jeg komme tilbake til om kort tid. Før jeg kommer meg dit, går jeg lettere på måfå rundt på toppen, og besøker Vittenbergkollen samtidig, en kolle pakket inn av skog. Stemmer i luften.

Skar. Tett i tett med biler og sollys som speiler seg på taket av dem.

På den gamle kjerreveien langs Hansakollen.

Utsikten må man ut på tuppen av kollen for å få, mot sør. Overraskende tror jeg at jeg kommer til å dumpe midt oppe i noen som sitter med et bål, men det er ingen der, bare bålet. Fra bålet brenner det fortsatt godt. Å etterlate seg et bål uten å slukke det godt nok er bare så utrolig slapt. Jeg leter litt rundt i terrenget etter overlevende snøflekker til å slukke bålet med. Med bålet slukket finner jeg det like godt å sette seg ned for å ta lunsj. Fra utsiktspunktet kan jeg se utover Maridalen mot Oslo. Sollyset speiler seg på biltakene på alle bilene som står parkert nede ved Skar, en eneste stor lysende flate. Det må være helt stappfullt der nede. Med coronaviruset som tvinger folk hjem på dagtid i hverdagene og rådene om å komme seg ut, er det akkurat det alle har gjort. Til samme sted.

Utsikt mot vest på vei ned fra Gaupekollen.

Midtkollen.

Også på den gamle kjerreveien nedenfor er det folksomt. Før har jeg aldri møtt noen som helst her, ikke det at folk ikke har gått her før, for det har det, men nå har alle funnet veien hit. De går til utsiktspunktet på Gaupekollen, og sitter i grupper her og der. Jeg prøver å gå fortest mulig forbi. Det er ingen stier over kollene her, men tråkk har det vært. Nå skjult av snøen, med nye tråkk oppå den igjen. Følger ikke de sporene helt, går min egen vei. Det er en gøy tur å gå for å komme seg fram over og mellom de forskjellige kollene. Sist jeg gikk her var det snø og tåke, så ikke så mye, men det var gøy det og. Idag er det nesten påskevær.

Folksomt på Gaupekollen.

Utsikt fra Midtkollen, Dausjøen og Maridalsvannet er synlig.

Midtkollen får jeg ha helt for meg selv. Ute på tuppen kan jeg se bort på Gaupekollen, med sine farger i rødt og blått. Det er ikke høstfarger, det er folk. Klatrer opp til Mellomkollen, det stedet jeg hadde regnet med å møte folk på. Og som ventet er de der. Flere på tuppen. Hengekøyelag litt innenfor. Og to stykker som også har gått opp på ski. Går bare videre herfra og. Flere på vei opp. Nå høres jeg kanskje ut som en 'grumpy old man', men jeg er ikke sikker på at det er dette de mente med å holde avstand fra hverandre. Samtidig som jeg jo føler at det er fint at folk kommer seg ut på tur. Kan ikke klandre folk heller for at de ønsker å komme seg ut, som jeg har sagt tidligere.

På vei mellom kollene eller Maridalsalpene finner man dette lille tjernet, Svartputten.

Fra Mellomkollen mot Tømte Gård.

Ved Tømte Gård går det videre, forbi Finntjern og på skogsbilveiene nedover. Det er skispor å se langs vannet og videre innover mot Holmetjern. Nå kan jeg bare drømme. Kan nesten gå på skøyter på deler av veien og, fint med brodder, men de må av og på. Lite skal skrives om turen ned, den går på kjente spor eller kjente skogsbilveier ned til Hammeren. I ro og stillhet. Fra Hammeren er det i revers hjem igjen. Mørket senker seg når jeg er inne i skogen igjen på vei mot Grinda langs Svenskemuren. Stemmer fra et bord på Grinda i mørket. Det blir en sen hjemkomst.

Øyungen.

Liggeren med Øyungen bak.

En fin tur, et lyspunkt i det som kan være en skumring fremover.

Solen på vei ned over Skjærsjøen.

Siste rest av lys på fra Hammeren mot Låkeberget.

populære innlegg