søndag 14. juni 2020

Vandring på Tunsbergleden, fra Løvøy Kapell til Sande

Helgen 13. til 14. juni arrangerte Pilegrimsfellesskapet St. Jakob (PSJ) fellesvandring på Tunsbergleden. Tunsbergleden er en fersk pilegrimslede her i landet og byr på nye vandringsmuligheter for pilegrimer i Norge. Fra før har PSJ arrangert turer på leden, men da på det som var forslag til hvor leden skulle gå. Nå skulle vi følge der hvor leden har blitt lagt, igår gikk gruppen fra Tønsberg til Løvøya, idag gikk ferden videre fra Botne kirke til Sande.

Løvøya kapell.

Øvremølla, som passeres rett etter Falkensten.

Tunsbergleden fortsetter videre fra Løvøya, men av flere årsaker hadde vi valgt å starte fra Botne. Gry hadde derimot ønske om å få gått inn noen flere kilometere i beina før langturen hennes starter senere, samt få sjekket ut hvordan leden er fra Løvøya og dit. Tok meg ikke lang betenkningstid å bestemme meg for å slenge meg med. Vi hadde to mil å gå og måtte nå fram før resten av gruppen startet å gå fra Botne. For å lette på vekten kunne vi sende sekkene våre med følgebilen.

Utsikt fra Tufteåsen.

Tunnel of løv.

Mens vi gnir søvnen ut av øynene satte vi i vei fra Løvøy kapell med sin St. Olavsbrønn som var et viktig valfartssted på Østlandet i katolsk tid. Fra Løvøya og Falkenstein går det på vei først, forbi Øvremølla til Falkensten bruk, men tar så av og går opp i Tufteåsen. Her slipper asfalten taket og det er godt, leden går gjennom frodig skog opp til Skihytta med utsikt mot fjorden.

Gry over åkeren.

Gry på vei over snart vaklevoren bru.

Gjennom her går Tunsbergleden.

Tunsbergleden kommer ut av skogen igjen rett før Nykirke, og herfra går den på tungt underlag en lang stund. Veimerkingen er tilstrekkelig, men noe mangelfull enkelte steder. I Nykirke er det to gule piler som viser hver sin vei, men vi forstår fort at den ene peker mot kirken. Etter Nykirke følger en lang, og nesten rett strekning, men da det endå er tidlig på dagen (samt at det er søndag), er det ingen trafikk på veien. Det er en lang, men relativ behagelig vandring der man kan lange ut, men beina føles fortsatt søvnige. Å gå i stillheten om morgenen er alltid fint, men å komme seg opp til det er ikke alltid like lett, idag gikk det.

Oppe ved en gård viser et veimerke for Tunsbergleden veien videre.

På landeveien.

Man kommer ikke unna å måtte krysse E18, men så fort det såret er glemt dukker det opp ett nytt. For å krysse over mot Søndre Håkestad forsvinner leden ut på et jorde, her vil det være gøy å gå i regnvær tenker vi begge to høyt. Her kan pilegrimene ende opp med å se ut som vandrere som har slitt seg gjennom de verste myrene på the Pennine Way i England (oh, the bogs). Det er et interessant veivalg, men etter sigende det beste alternativet som ikke fører til en veldig stor omvei.

Hvem bor her?

Pilegrimsstein ved Botne kirke, med Olavskorset og et kamskjell på.

Bedre blir det ikke når leden krysser en snart vil bli vaklevoren bro, for så å forsvinne inn et kratt. Spennende for noen kanskje, men for enkelte er ikke dette det man ser etter på en moderne pilegrimsvei. Vi kommer opp fra buskasen til en gård, fra hvor det er en ny lengre strekning på vei fram til Botne kirke (med unntak av en kortere strekning på grusvei).

St. Halvards-statuen i Botne kirke.

Davids kilde. David var en sogneprest her i Botne som skal ha blitt overfalt og drept her av en bonde.

Ved Botne kirke, med sin St. Halvard-statue fra rundt 1300-tallet, den eldste i Norge og eneste som viser helgenen som ung mann. Kirken er bygget på 1100-1200 tallet. Utenfor står det en støtte med på Olavskorset og kamskjell på. Her venter resten av gruppen på oss, med utskiftninger. Noen har kommet til og noen har kommet fra. Dagens yngste deltaker er Emil på tolv år.

Vandring under høye trær.

Rigmor og tidligere styreleder i Pilegrimsfellesskapet St. Jakob, Trond, på vei.

Over Botnemarka.

Igår var det et fint vandrevær, det er det også idag, men skyene har tatt kvelden og solen steker ned på oss. Igår gikk vi gjennom varmekjær løvskog, idag venter blandingsskog oss. Vi passerer Davids Kilde, men her renner det bare vann på veldig våte regnværsdager, før vi går gjennom trivelig skog over til Gullhaug. Ikke lange biten hit, men vi tar en pause her, dette er siste sted med mulighet for påfyll av mat, samt drikke utover det man finner i naturen underveis.

Igjen disse fryktelige, men fine, lupinene.

To pilegrimsnestorer på hver sin kant, Eivind og Kari.

Fra Gullhaug er også den største stigningen på ruten, men når man først har overkommet den er man oppe i et trivelig skogsterreng igjen, der leden tar seg gjennom Botnemarka. Solen steker, så vi er glade for partiene der skogen kan gi oss skygge. Enkelte steder er det mykt under føttene, så barfotpilegrimen Bente tar skoene i hånda og vandrer barfot gjennom grasset.

Barfotpilegrimen Bente.

Nok en fin blomst langs leden, dette er en fin tid på året å gå i.

Ved Brannåshytta er det matpause og mulighet for å fylle på kaldt vann. Man kan og fylle på med utsikt fra toppen. Herfra går det bare nedover, svarer Eivind på forespørsel fra enkelte vandrere, men det er ikke helt sant. For det gjenstår fortsatt en god del stigning der leden går over Tyriåsen, til oppgitte blikk fra enkelte, men som smiler fint etterpå igjen.

Utsikt fra Brannåsen.

Eivind, pilegrimsnestoren ved pilegrimsbenk på Tyriåsen.

Det var mange som hadde sett fram til å komme til Orebergvannet og kanskje fått seg en dukkert, men de fleste dropper det når de ser hva som ligger og lurer i vannet. Her var det mange blodigler, enkelte tar likevel sjansen på å duppe føttene uti, meg inkludert, for fort å ta dem opp igjen når en blodigle nærmer seg. Ved siden av vannet står det en trelavo, som vi har merket som pilegrimsherberge.

Vandring i fint lys over Tyriåsen.

Billedskjønt ved Orebergvannet.

Gruppen samlet ved Pilegrimsherberget ved Orebergvannet.

De to vandringsdagene ble avsluttet med en fin nedstigning til Sande. Herfra gikk vandrerne hver til sitt. Noen, som meg, ble igjen for å nyte været og litt mat før man steg om bord på toget. Tunsbergleden er en led som har mye å by på, men den har også sine barnefeil, som kan rettes på. Og er man ute etter litt pioner-vandring, så ligger den der og venter på deg.

Fint lys i skogen på vei ned mot Sande.

lørdag 13. juni 2020

Vandring på Tunsbergleden, fra Tønsberg til Løvøy Kapell

Helgen 13. til 14. juni arrangerte Pilegrimsfellesskapet St. Jakob (PSJ) fellesvandring på Tunsbergleden. Tunsbergleden er en fersk lede her i landet og byr på nye vandringsmuligheter for pilegrimer i Norge. Fra før har PSJ arrangert turer på leden, men da på det som var forslag til hvor leden skulle gå. Nå skulle vi følge der hvor leden har blitt lagt, fra Tønsberg til Løvøya på den første dagen, så fra Botne kirke til Sande imorgen. Vi var 12 stk som var klare for vandring på denne dagen. Turen var organisert at de som ville kunne gå begge dagene, men man kunne også velge å bare gå en av dagene hvis man ønsket. Det var satt et tak på 15 personer i henhold til denne triste pandemien som rir verden.

Gruppen ved start i Tønsberg, ved siden av Pilegrimen-statuen.

Slottsfjellet i Tønsberg, med restene av Mikaelskirken på toppen.

Avgang fra Slottsfjellet.

Anført av pilegrimsnestoren himself, Eivind Luthen, gikk starten opp til Pilegrimen-statuen, som har en broket fortid på sin ferd til sin nåværende plassering. Rett ved står statuen av Kristina av Tunsberg, gravlagt i Covarrubias i Spania, med egen pilegrimslede til seg fra Burgos. Slottsfjellet er kjent for de fleste, og fra restene av Mikaelskirken på toppen begynte vi vandringen.

Ved Kjelleolla.

Utsikt fra Frodeåsen.

Femtedammen.

Kjelleolla markerte slutten på asfalten i starten. Dette er en helligkilde, som har vært utsatt for hærverk, det er trist å se hvor lite respekt det finnes i enkelte folk. I et fint vandrevær gikk turen opp i lia, gjennom en fin skog, forbi et utsiktspunkt mot Slottsfjellet. Videre inn i skogen passerer man Thaulowhullet, men det er ingen forestilling der idag.

Vandring på Tunsbergleden, med gule piler som viser vei (disse er gamle og har stått der lenge).

Vandring i natur.

Blomster på bakken.

Fram til Åsgårdstrand går leden stort sett gjennom trivelig skog, passerer forbi Femtedammen underveis. Dessverre er ikke merkingen like god hele veien, og vandrer man fort uten å følge helt med, kan man innimellom la seg flyte med av en feil vei. Og også her i landet er vi skjemt av grusomme relikvier som jeg fortsatt bare symboliserer med skyttergravene fra første verdenskrig, men piggtråden er ikke til å komme unna. Bak piggtråden befinner det seg en villniss av en skog og privat område, hva skjuler seg der inne som gjør en så fiendtlig til omverdenen?

Der stien går smal må gruppen gå på rad.

Svartelistet i Norge, men Lupiner er fine.

Fin sti ved siden av steingjerde og åker før Åsgårdstrand.

Gruppen tar pause i Åsgårdstrand. Noen ønsker seg kaffe, noen ønsker seg iskrem, andre ønsker seg begge. Når vi går, passerer vi forbi en Chaplin-figur på en dør og et lite merke på et hus som annonserer at det i 1832 ikke skjedde noe som helst på stedet man befinner seg. Høylytt humring gjennom gruppen. Og så klart, Edvard Munch kommer man ikke utenom når man er her. Ruten går forbi huset hans og tar så inn på en trivelig skogsvei gjennom skog ved siden av fjorden.

Blomster i Åsgårdstrand.

Pilegrimsnestoren himself og Charlie Chaplin.

Her har det altså ikke skjedd en verdens ting.

Ved Borre kirke ventet sognepresten på oss, med enkel servering og et besøk inne i kirken. Kirken er datert til 1100-tallet og inne i den hang det en gang et stort trekors (tre meter høyt), Borrekorset befinner seg nå i Historisk Museum i Oslo. Før vi kom til kirken kunne vi se over åkrene mot de gamle gravhaugene på Borrehaugene.

På vei inn i skogen etter Åsgårdstrand.

Ved Fjugstad.

Utsikt over åker mot Borrehaugene.

Asfalten venter før vi igjen kan tre inn i skogens favn ved Semb Hovedgård. Da har vi gått et stykke og føttene begynner å bli slitne. Nedenfor ligger Borrevannet og vi ankommer DNT sin hytte på Knudsrød. Her drives det også kafé, men ikke idag. Tunsbergleden tar oss videre gjennom skogen på en trygg grusvei før vi kommer ut nede ved Falkensten, kort bortenfor venter Løvøya på oss.

Borre kirke.

Dåpsengel.

Kopi av Borrekorset inne i kirken.

For de som ønsket det, var det booket overnatting på hytter på Løvøya Camping. For slitne ben og glade vandrere var det godt å komme fram til en rolig campingplass, godt synkronisert med aftensolen som tittet fram fra skyene. Med oss på turen hadde vi vært så heldige å få med oss mannen til Bente, Anton, som stilte jovialt opp som grillmester. Så i en fin junikveld ble det en trivelig avslutning på dagen med god mat og godt selskap.

Borrevannet.

På vei mot Løvøya.

Veiskilt ved Falkensten, her er vi omtrent framme ved dagens mål.

Til tross for enkelte feilsteg i merkingen og noen strekninger på hard asfalt (som man nok kanskje ikke vil kunne komme helt unna uansett), er denne delen av Tunsbergleden en flott vandring.

Falkensten.

Middag på Løvøya Camping.

populære innlegg