tirsdag 24. juli 2018

(Massiv) Dag 19: Aurkvee - Fivlemyrane

Lengde: 25.1km (383.9km), tid brukt: 11:02 (155:16).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1368moh / 1028moh / 1617moh.
Vær: Blå himmel med skyer om morgenen, så mer og mer skyer, til slutt regn.


Det har vært en fredelig natt. Og takknemligvis, en natt med en god og kjølig temperatur. Langt fra den kvelende varmen i byen. Jeg vil gå til Nørdstedalseter idag, der vil jeg bestemme meg for hvor langt jeg vil gå totalt. Det er derimot en lang og hard tur herfra til hytta. Jeg har et håp om å nå Sota Sæter i løpet av morgendagen, som skal være en enda hardere tur enn hva som ligger foran meg idag, så jeg bør forberede meg på å gå lengre enn Nørdstedalseter.

Sol over Aurkvee om morgenen.

Hvis det er noe som helst strabaser i vente for meg senere på dagen, sier ikke det fine været som møter meg om morgenen noe om. Solstråler løper om kapp over det lille tjernet når jeg sitter og spiser frokosten min, som består av varm havregrøt, knekkebrød og en kopp med varm te. Jeg har en kort vandring ned til dammen ved Storevatnet i starten av dagen min, inkludert en kort og bratt nedstigning. Tre fiskere møter meg når jeg er omtrent nede ved vannet, på vei opp for å prøve fiskelykken ved noen av de små vannene ovenfor. De kan fortelle meg at Lars Monsen med følge sto lengre oppe der jeg kom fra igår, og så ned på vannet for noen dager siden.

Sognefjellet med Dyrhaugslogan.

Forrige år advarte min tidligere kollega meg om at ruten hadde blitt lagt om nær Storevatnet. Ukjent for ham og i langt fra optimalt vær hadde han gått seg litt vill mens han prøvde å finne veien. Heldigvis er jeg nå klar over omleggingen. Derimot så er ikke kartet jeg har med meg oppdatert, men jeg ble fortalt på Sognefjellshytta at det bare var å følge de vanlige røde t-merkene og det skulle gå bra. Hvis man er vant til å følge stien på kartet samtidig med mens man går, så kan denne omleggingen føre til noen bekymringer hvis man ikke er klar over den. Den nye stien går enda lengre sør for Kjerringhetta enn den gamle gjorde. Årsaken til dette er jeg ikke klar over, men det er en veldig bratt seksjon på den gamle ruten og min gjetning er at det kan ha vært et steinskred eller lignende der. Dette vil gjøre dagen min lengre.

En varde laget som en bue av stein.

Storevatnet.

Etter å ha gått et stykke i sørvestlig retning, hvor jeg ikke lengre følger den røde linjen på kartet, må jeg tilstå at på et tidspunkt begynner jeg å lure på om jeg er på rett vei eller ikke. Uansett hva sannheten er, så er utsikten over dalen sørvest for meg nydelig. Til slutt begynner stien å snu seg nordover igjen. Det kan hende at jeg føler en viss lettelse over å se ut til å gå i korrekt retning, men stien er langt fra å være enkel å gå på. Faktisk, så er det rett ut tungvint, der den snur og vrenger seg gjennom et ødelagt landskap. Med akkurat det rette antall av trinn som er litt høyere enn hva jeg finner komfortabelt med min tunge ryggsekk. Det er ikke langt unna klyving, bare at det ikke er det. På et sted er jeg nødt til å ta av meg sekken, klyve ned og løfte den ned. Vandrende på denne måten har jeg ingen mulighet til å holde tritt med tiden. Dette opprevne og oppkutta landskapet er definitivt resultatet av isbreene som dekket området en gang i tiden.

Harbardsbreen.

Idet jeg tror jeg er tilbake på ruten merket på kartet starter jeg på den største klatringen for dagen. Nær en liten bekk setter jeg meg ned for en kort pause, av sjokolade typen. Ett sukker påfyll med en fin utsikt. Lydene av vandrestaver advarer meg om at en annen fjellgåer nærmer seg meg hurtig. Hun er en av disse eldre og senete folkene som ser ut som hun omtrent flyter enkelt over det steinete underlaget. Vi utveksler noen ord, mens vi begge uttrykker vår beundring av utsiktene. Hun har helt rett, det er nydelig å gå her i Breheimen, hvor du kan gå med synet av de taggete og robuste toppene til Jotunheimen og Hurrungane. Informert om at det nå vil bare gå nedover for meg fra nå av, setter jeg avgårde med fornyet vigør. Jeg er ikke engang halveis opp til det høyeste punktet.

Utsikt ned Mjelkedalen.

Smørstabbrean i bakgrunnen bak Storevatnet.

Endelig på toppen møter jeg to andre damer som også kommer fra Nørdstedalseter, som hadde brukt en mer rimelig tid å sammenligne seg med for meg. Min tidsramme for å nå Nørdstedalseter og så fortsette videre ser god ut. Jeg er på den andre siden litt overrasket over at jeg ikke har møtt på flere andre så langt. Alle rapportene som kom fra fjellene var fortellinger om en nær rekord-sommer for fjellvandring. Jeg gjetter at dette er et annet frynsegode av å gå her i Breheimen, her kan jeg gå og se på fjelltoppene i Jotunheimen, der ville jeg gå og se på menneskene i Jotunheimen. Jeg går i et goldt og forblåst landskap, med mesteparten av underlaget steinete, med de sporadiske hvite teppene av snø som jeg er nødt til å krysse.

Jotunheimen skyline. På vei over et felt med snø og is, med de majestetiske toppene til Jotunheimen som bakgrunn.

Lunsjtid er på vei. Og det samme er regnet. Pent konvergerende ovenfor Liabrevatnet. Jeg søker ly bak en stor stein. Hva skjedde med det fine været om morgenen? For ikke å glemme, det varme været fra tidligere i sommer. Typisk. Derimot, så er dette helt i tråd med resten av turen min på Massiv. Med regnjakken pakket enda tettere rundt meg fortsetter jeg å gå i det sure været. Jeg krysser over oset til Liabrevatnet med å hoppe fra stein til stein. Regnet tar pauser og så fortsetter det. Fra toppen av Tverrbyttfjellet kan jeg se bølger på bølger av regn som kommer rundt hjørnet til dalen nedenfor meg, midlertidig skjulende utsikten for mine øyner. Grå vegger av skyer og regn som kommer i min retning. Heldigvis så er det ikke det tyngste regnet.

Fannaråken, forrige år på Massiv overnattet jeg på hytta på toppen.

En tynn vegg av regn blåser over Liabrevatnet i min retning.

Kort tid etter klokken fem, etter å ha gått i omlag åtte timer, ankommer jeg Nørdstedalseter. I perfekt timing etter sigende, da regnet intensiveres mens jeg tar meg en pause på hytta. Jeg lengter etter en vaffel, med rømme og syltetøy. De stopper vanligvis å servere vaffler klokken fem, da det nærmer seg middagstid, men heldigvis så gjør de et unntak for meg. Så, sittende inne i den trivelige hytta mens regnet prøver å bryte gjennom vinduene, nyter jeg vaffelen sammen med øl. Det er for mye luksus å passere forbi de betjente hyttene når man går i fjellene. Når jeg ser ut av vinduet, kan jeg ikke si at tanken om å tilbringe natten her ikke har streifet meg. En gruppe på en guidet tur, med DNT, dukker opp. De satt på samme buss som meg til og fra Lom.

Regn på vei opp Vetledalen.

Vetledalen, før Nørdstedalseter.

Være seg regn eller ikke, jeg er fast bestemt på å fortsette å gå. Når jeg lukker døren til hytta bak meg har det lettet litt, men fortsatt ligger det tunge og dystre skyer mellom fjellsidene. I ryggsekken min bærer jeg nå på en boks med smakfull spekemat som jeg fikk av turgruppen. Jeg er skikkelig takknemlig for det. Et flott tillegg til middagen min for senere på kvelden. Jeg er omtrent alene når jeg går på den lettere stigende veien som leder opp mot Fivlemyrane, hvor jeg bare møter på en enslig fjellvandrer med hund som kommer fra Sota Sæter. Han hadde blitt fanget i regnet lengre oppe, hvor stien gikk over store områder med steiner. Regnet hadde gjort dem sleipe og glatte, og han hadde blitt nødt til å gå forsiktig. En påminnelse om hva som venter meg imorgen. Ryktene om denne delen av ruten har jeg blitt gjort oppmerksom på før, jeg håper det ikke vil regne.

På Nørdstedalseter nyter jeg en vaffel med rømme og syltetøy, samt en øl.

Dystre skyer som driver gjennom Tverrdalen.

Etter rundt en time og etter å ha gått ved siden av Fivlemyrane for en liten stund, finner jeg en passende teltplass på en liten odde ute i vannet. Ikke før jeg har begynt å slå opp teltet mitt begynner det å regne. Jeg får raskt opp teltet og kaster sakene mine inn i det, før jeg selv søker ly. I en pause i regnet kan jeg gå ut og tilberede middagen. Nå gjør dette at alt legges til rette for en hyggelig kveld inne i teltet mitt. Jeg spiser middagen min, hvor jeg legger til spekematen til menyen, og da jeg har fått brygget meg en kopp med varm te føler jeg meg veldig fornøyd. Ute blir det mørkere, hodelykten min tennes, boken min hentes fram fra sekken. Siste natt på Massiv-ruten.

Fivlemyrane om kvelden, i enden av vannet er det en kraftstasjon.

<- AurkveeSota Sæter ->

mandag 23. juli 2018

(Massiv) Dag 18: Sognefjellshytta - Aurkvee

Lengde: 5.5km (358.8km), tid brukt: 1:34 (144:14).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1413moh / 1368moh / 1497moh.
Vær: Overskyet, noen blå hull, lett yr om kvelden.


Forrige år ble jeg nødt til å stoppe å gå Massiv-ruten på Sognefjellshytta, da jeg ikke hadde flere dager igjen til rådighet. Nå når jeg nok en gang vender tilbake til fjellene vil jeg fortsette vandringen og fullføre ruten med å gå de to siste gjenværende etappene til Sota Sæter. For å komme tilbake til Sognefjellshytta gjør jeg det eksakt motsatte av hva jeg gjorde når jeg forlot den, jeg tar en ekspressbuss fra Oslo til Lom og skifter der til en lokal bussrute som går til Sogndal, som stopper på Sognefjellshytta på veien. Bussturen til Sogndal fra Lom er en nydelig tur i seg selv, da den går over flotte Sognefjellet. Det sagt så er det en lang tur fra Oslo, og det vil ta meg over åtte timer å komme til min destinasjon (eller startsstedet mitt avhengig av hvordan man ser det).

Starten på ruta fra Sognefjellshytta.

Før jeg begir meg ut i det ville tar jeg en pustepause på Sognefjellshytta. Pausen innebærer en øl, eller to. Gitt min sene start, klokken er nærmere sju om kvelden når jeg starter å gå, forventer jeg ikke å gå så veldig langt idag. Det eneste mulige problemet som jeg kan få, er sannsynlig min egen iver etter å gå på den første dagen av en fjelltur. Å returnere til fjellene er som å komme tilbake til en lenge tapt kjærlighet. Det er en viss fare for at jeg kan overgjøre det og gå for langt. Tro mot ordet, jeg føler meg oppphøyd av å føle den klare fjelluften og se det øde og ville landskapet til de norske fjellene igjen.

Utsikt mot Fanaråken fra stien som forlater veien over Sognefjellet.

Jeg legger veien og hytta bak meg, med store Smørstabbrean tronende bak dem. Selv om turen på bilveien over fjellet er flott, gir den meg fortsatt en påminnelse om at sivilisasjonen ikke er langt unna, som jeg ønsker å komme meg unna. Fanaråken er som vanlig dekket av en skyhatt, men minnene om den flammende soloppgangen fra toppen gir meg fortsatt en varm følelse. Siden det ikke har vært noe regn av betydning på en lang tid, lurer jeg på hva de gjør med vann høyt der oppe. Vanligvis samler de vann i beholdere når det regner. Fjellgåere vil sannsynlig selv være nødt til å bære opp en god del vann.

Seende tilbake mot Sognefjellshytta med Smørstabbrean bak.

Gitt de solrike og varme dagene som har ridd Norge denne våren og sommeren, er det rart å finne meg selv vandrende under en gråkledd himmel. Før jeg dro kunne jeg se på utallige bilder fra fjellene med en klar blå himmel. Dette overskyete været er derimot forventet, det passer på alle måter rett inn i været som var på de tidligere turene jeg gikk på Massiv-ruten.

Sognefjellet.

Lars Monsen har som kjent laget en fjellet minutt for minutt tv sending denne sommeren. For å kunne gjennomføre det har han jo vært nødt til å ha et betydelig antall hjelpere med han som kan bære det som er nødvendig for å filme showet. De sosiale mediene er fulle av sammenligninger mellom dette og den kjente scenen i Forrest Gump hvor hovedkarakteren løper med et stort antall følgere etter seg. De var her for ikke mange dager siden, men jeg er glad jeg ikke møter på dem. Det ville nok vært alt for mange folk for min smak å møte på en fjelltur, og jeg har ingen interesse av å dukke opp for å komme på tv.

Ikke det at jeg ikke møter på andre folk. På veien møter jeg på noen sene vandrere som kommer fra Nørdstedalseter. Det er en lang fjelltur fra den hytta til Sognefjellshytta, estimert til rundt 9 timer (dnt-timer) hvis man går uten pauser og med en lett sekk (og holder en høy fart). Jeg vil passere forbi den hytta imorgen. Nørdstedalseter også den siste hytta på Massiv før Sota Sæter (eller den andre hytta på ruten, hvis du starter fra Sota).

Utsikt mot Storevatnet med dammen, som jeg vil krysse over imorgen.

I dagene fram til fjellturen min, følte jeg meg anspent og sliten i kroppen og hodet. Hva som var kilden til denne anspentheten var jeg usikker på, men i det jeg begynte å gå kunne jeg føle at den forsvant. Akkurat som jeg visste at den ville gjøre, fjellene har denne effekten på meg, som vandring også har. Etter å ha gått i rundt en og en halv time kommer jeg til det lille tjernet Aurkvee. Klokken har nå passert åtte, så jeg ser det passende å finne et sted å slå opp teltet mitt. Jeg kunne gladelig fortsette å gå, men jeg føler at jeg burde være fornøyd.

Aurkvee, åstedet for min første natt på denne delen av Massiv-ruten. Jeg slo opp teltet mitt ute på den lille odden i midten av bildet.

Det er et hyggelig lite vann. Alene er jeg ikke. På den ene siden av den lille odden som jeg har slått opp teltet på, kan jeg se en enslig fisker og teltet hans. På den andre siden må det være en familie med barn som telter, jeg kan se barne løpe rundt senere. Massiværet holder hva det lover og det begynner å regne kort tid etter at teltet er satt opp. Bare litt lett yr derimot, og jeg kan raskt gå ut for å forberede middagen ved vannkanten til tjernet. Den første dagen av den siste delen av Massiv var en kort, men fin, vandring. Jeg har nok ikke gått mer enn rundt fem kilometere, men de kilometerne var høyt verdsatt etter en lang busstur fra Oslo. Imorgen begynner det på ekte.

<- SognefjellshyttaFivlemyrane ->

lørdag 14. juli 2018

Kjentmannsmerket: Slottet 538 og Gråberget, Vakersetergråberjet, Mellom Høyde 631 Og 632

Jeg følger skisporene fra Sørkedalen opp mot Langli, her kom jeg ned på ski i grått vær for noen måneder siden. Det er ikke ski jeg har på beina nå for å si det sånn, men i det tørre landskapet som utfolder seg i Oslomarka nå grunnet de mange og lange varme dagene, har det åpnet seg opp en del muligheter som før fort kunne bli for våte. Mest av alt med tanke på å spare underlaget fra å bli ødelagt, som myrene, men nå er det så tørt at det går greit. Å finne vei er også greit, det er bare å følge de røde stripene istedet for de blå. En sti, eller ett tråkk, kan det nesten ses ut som det går her og, skjønt jeg skulle tro det er mer snakk om dyr som har laget seg en sti.

Søndre Åmot, lønnetrærne er fra 1600-tallet.

Vant som en er med å gå på blåstiene og skogsbilveiene rundt, blir dette omtrent som å oppdage nye områder i marka for å regne. Det er artig. Å gå så tørt over myrene føles likevel ikke bra, det er noe som mangler. Først av alt den surklende lyden. Og så erkjennelsen av at det ikke burde være slik. Man kan kanskje bli misfornøyd med regnværsdager, men jeg tror jaggumeg vi skal være glade for at vi får regn her vi bor (stating the obvious). Noen andre folk driver og roter rundt i skauen og myrene her også, på bærjakt, sansynlig etter den flyktige multen.

Ved å følge skisporene er det som å oppdage nye områder i marka, her rett ved Løkebergdammen.

Der skisporene går over Løkebergdammen.

Ikke alltid kan skisporene brukes til fotturer. Noen ganger vil man stå ved bredden til et vann, hvis man ikke ønsker å følge skisporene ved å svømme er eneste alternativ å finne en vei rundt vannet. Østenfor for Slottet og Vestenfor Langlivann går det en skogsbilvei opp som bukter seg opp og rundt Slottet uten slott. Det er til den veien jeg har siktet meg inn på. For å komme til toppen av Slottet der posten står spikret på et tre, skal man ifølge heftet først gå langs vestsiden av knausen og så opp og ned til toppen fra nord. Jeg tar likevel sørsiden opp, det byr ikke på veldig store problemer, men litt enkel klyving må til på noen få steder.

Stormyrkulpen.

En liten grønn sjø etter Stormyrkulpen.

På toppen av Slottet finnner man ikke noe slott, men en rekke sprekker, smådaler og klipper som gjør oppstigningen ikke så vanskelig, men litt kjelkete. Det er ingen utsikt å få fra det høyeste tårnet på Slottet, det ligger skjult blant trærne. Går man ut på 'festningsverkene' på hver side av toppen derimot, får man utsikt. Den er best på østsiden, her skuer jeg utover Langli og vannet som nå tydelig kan ses at er tappet ned grunnet rehabiliteringen. Sørover ligger Heikampmassivet. På vestsiden er klippene rundere, mykere og tøffere, herfra kan man se mot Oppkuven og Stuevassdalen.

Slottet 538. Utsikt fra østsiden.

Klippene på vestsiden av Slottet.

Møter på en eldre dame på vei ned, uventet. Også på vei for å ta kjentmannsposten. Lettere å gå ned og opp ved å følge beskrivelsen i boka, her går det en grei sti å følge. En skisportrasé som jeg aldri har gått på ski på følges til Stuevann, å komme seg rundt Kjelen bød på litt knoting rundt vannet. Ved Stuevann kommer jeg ikke over der skisporene renner ut i vannet, og ser meg heller fornøyd med å sette meg ned for innta lunsj. Det er en fin plass i skyggen her, varmt og med noen irriterende masende småfluer.

Kjelen.

Oset ved Stuevann.

Stuevann markerer slutten på skituren min, en skitur uten ski. Herfra har jeg litt problemer med meg selv om hvor legge veien videre, men det blir til at jeg følger skogsbilveien videre opp til der den ender ved utkanten av Oppkuven og Smeddalen Naturreservat. Rødt skiftes til blått og jeg beveger meg i skyggen av Oppkuvens masse over meg. Sauer ser dumt på meg fra der de står eller ligger ved siden av stien. Lyset gjennom trærne er fint. Oppkuven sin topp med tårn får ligge i fred for meg idag. Ved Store Oppkuvvann møter jeg på to andre vandrere, jeg har ikke møtt på mange andre ute idag....men så har jeg jo ikke gått de vanlige oppgåtte stiene heller.

Ved Heggelia, med et gjerde av geiterams.

Der blåstien tar av fra skisporene som går ned mot Gagnumsætra finner jeg skiltet liggende nede i grøften rett ovenfor Oppkuvbekken. I mangel av verktøy blir det satt provisorisk på plass igjen. Så var det denne vandringen på skogsbilvei igjen da. Nordøst for Søndre Heggelivann ligger det et berg med utsikt, men det virker å være en slags uoverrensstemmelse mellom navnet på kartet og navnet i kjentmannsheftet. I heftet blir det kalt Gråberget, men på kartet står det da vitterlig Gråberghaugen. Nordvest for Skamrek derimot ligger det en topp med navn Gråberget. Kanskje like greit å kalle berget for Vakersetergråberjet da, som det også står i heftet, og Vakerseter ligger jo definitivt rett ved.

Gråberget, Vakersetergråberjet, Mellom Høyde 631 Og 632.

Utsikt over Søndre Heggelivann fra Gråberget, eller det er vel egentlig Gråberghaugen.

Noen ord i heftet sier meg at det skal gå et tråkk opp til toppen, men det tråkket er ikke så lett å se. Igrunn kunne det nesten vært utløpet av en liten bekk, som nå er tørr grunnet varmen. Det er lite vann, om noe, i bekkene i marka nå. Det er tørt, tørt og tørt. Tråkket jeg tok sjansen på var likevel rett, og så fort det var funnet var det lett å følge det oppover til toppen. Bedre utsikt over Søndre Heggelivann har jeg aldri hatt før. Det er og morsomt å stå her og se ned på skogsbilveien bukte seg bortover nedenfor. Klokka har tikket og gått den, fortere enn meg skulle en tro, men jeg må likevel sette meg ned for å nyte utsikten i ro.

Otertjernsåsstien.

Sollys mellom trærne fra blåstien over Otertjernsåsen.

Nedover går jeg på blåstien, skogsbilveien og skisporet samtidig omtrent. Ved demningen i sørøst-enden av Søndre Heggelivann sitter de to vandrerne jeg møtte ved Store Oppkuvvann, nede igjen etter sin tur. De prøver å friste meg til å ta et bad, og det er fristende, men det er heller ikke fristende å miste bussen. Over Otertjernsåsen på vei ned er det mere fint lys fra solen gjennom trærne. Nå går jeg fortere enn tiden, eller ihvertfall den tiden jeg har trudd det skulle ta å gå ned. Jeg kunne ha rukket et bad og likevel rukket bussen. Jeg får likevel se meg fornøyd med å ha vært på et Slott.

I Sørkedalen ved turens ende.

tirsdag 10. juli 2018

Sommertid og liten tur i skauen etter jobb

Med varmen som har bredt seg over den sørlige delen av landet er det igrunn alt for pene dager til å sitte inne på jobb. Nå skal det sies at jeg håper det kommer regn snart, og at det kommer mye. Det trengs. Det er tørt, for tørt. Når det likevel er så fint vær, og en har sittet inne hele dagen og stirret ut på det, må en ut.

Hele dagen har jeg heller ikke på meg, jeg har kvelden til rådighet, og ikke mer, må på jobb igjen neste morgen. Det betyr å komme meg ut i den nærmeste delen av Nordmarka. Fra Brekkekrysset gikk jeg en rolig tur opp til Grinda, på skisporene forbi Frydenlundsdammen til Nedre Blanksjø. Videre opp til Store Åklungen langs Godbekken, og derfra ned til Lille Åklungen. Her var det stille og rolig, bare et par som teltet på en annen odde ovenfor meg. Solen var på vei ned bak åsen, men det egentlig greit. Ikke noe å si på varmen uansett, men ikke for varmt heller. Middag var medbragt, og jeg nøt to kopper med varm te mens jeg leste om The Pennine Way i England. Inspirasjon i fine omgivelser.

Turen ned tilbake til Sognsvann bød på ett rådyr som hoppet ut på skogsbilveien nedenfor meg, før den fort forsvant igjen ved synet av meg. Nede ved Sognsvann var det et flott lys på himmelen og vannet da solen begynte å si takk og farvel for seg. En fin tur og sommer-ettermiddag etter jobb.

Fra blåstien mellom Brekke og Grinda.

Geiterams ved Grinda.

Frydenlundsdammen. Frydenlund Bryggeri skal etter sigende ha skjært ut is herfra om vinteren for å bruke som kjøling om sommerem.

Lys i skogen, på skisporene mot Blanksjø.

Røde farger i lyngen på en liten kolle ovenfor Nedre Blanksjø.

Myrull på en myr der skisporene går opp langs Godbekken.

Store Åklungen.

En liten bukt i Lille Åklungen.

Et uskarpt rådyr på skogsbilveien ned mot Sognsvann.

Sognsvann.

Geiterams.

Kveldssol ved Sognsvann.

Sommerkvelden senker seg over Sognsvann.

lørdag 7. juli 2018

Gjennom Vestmarka i bilder

En varm lørdag tok jeg turen gjennom Vestmarka. Med rekken av varme dager denne sommeren var det bare å håpe at jeg hadde tatt med meg nok vann til turen. Jeg startet fra veien opp mot Sollihøgda, Skoglund mer spesifikt. Planen min var idag å benytte meg av sjansen som det varme været og knusktørre landskapet gir. En kan nå bruke traséene der skisporene går mer hyppig nå. Myrene er så tørre at man fint kan gå over dem uten å lage gjørme av dem. Fra Mikkelsbonn legger jeg ut på skisporene istedet for fotsporene. Helt til jeg kommer til der fotsporene krysser skisporene opp mot Haveråsen. Haveråsen er nesten en obligatorisk tur å gå i Vestmarka, bjørkeskogen på vei opp og over toppen er nydelig. I midten av Vestmarka ligger Store Sandungen, nesten som et pulserende hjerte. Det er her folket er. I telt og på sykkel. På toppen av Bergsåsen ligger fortsatt restene av militæranlegget med sitt NIKE Luftforsvarssystem, og litt bortenfor har ikke utsikten endret seg heller. Danskebåten er på vei ned Oslofjorden og jeg er på vei ned fra Vestmarka. Går til Asker, der turen ender.

Trestamme med spor av motorsag.

Svartvann.

Der skisporene går etter Kveisemyr.

Opp mot Haveråsen.

Vandring gjennom bjørkeskog på toppen av Haveråsen.

En rødflammende sommerfugl på skogsbilveien rundt Store Sandungen.

Mønstre i en bregne.

Restene av et NIKE Luftforsvarssystem på Bergsåsen, som også kan ha blitt brukt som værvarslingssystem.

Utsikt fra Bergsåsen.

Nedstigning fra Bergsåsen.