fredag 10. juli 2020

Tre dager i Jotnenes rike: Veslfjellet og Bessvatn

På siste dagen av mitt lille tre-dagers stunt i Jotnenes rike hadde jeg ikke all verdens av tid, ihvertfall hvis jeg skulle gjøre bruk av buss-billetten min hjem igjen. Øverst på ønskelisten sto egentlig Heimdalshøe. Kommer jeg meg avgårde tidlig nok og går i raskt tempo burde jeg kunne få unnagjort turen, men for det første ønsket jeg ikke å stresse for mye, og for det andre så ville det igjen bety en vandring på veien. Jeg valgte å ta meg en roligere og mindre tur, hvor målet hovedsaklig bare var å være ute og nyte naturen. En ljugn avslutning på min lille tur.

Gjende.

Mørke skyer og regn over Gjende.

Opp mot Veslfjellet, regn over Gjendesheim.

Så meg ut Veslfjellet og Bessvatnet. Ikke det mest spektakulære på noen måter med andre ord, da folk flest ser det spektakulære i hva som kommer etter Veslfjellet. Det er blitt syv år siden jeg gikk Besseggen (sommeren 2013), så blir artig å se hvor mye jeg kjenner igjen. Sikkert ikke mye, det var godvær da, nå truer skyene høyt der oppe. De ligger tett over Gjende og fjellene rundt, Knutshøe, Bukkehåmåren og Høgdebrotet har stikket hodene sine godt oppi dem.

Opp i tåkeheimen.

Glimt mot Gjende, Gjendehøe, Nedre Leirungen og foten av Knutshøe.

Klipper, skyer og Gjende.

Og sant skal sies, har ikke kommet veldig høyt opp mot fjellet før Gjendesheim forsvinner i sløret og regn begynner å sette inn. Jeg vurderer å bare gå rett til Bessvatn istedet, å surre oppe på toppen av Veslfjellet i bare regn og tåke føles ikke så givende, men jeg bestemmer meg for å fortsette til slutt. Regnet gir seg etter en kort stund og så løfter skyene seg litt og. Jeg kommer opp til et landskap av grå steiner og skyer.

Utsikt fra kanten på Veslfjellet.

I tåkehavet på Veslfjellet.

Fjellene (Besshøe blant annet) åpenbarer seg.

Desto tøffere er det å stå på kanten av Veslfjellet og se utover. Skjønt utover, det er å se rett inn i skyene. Omtrent en grå vegg, med steinene nedenfor som skumle skikkelser i tåken. Innimellom åpner det seg opp, turkise Gjende dukker opp og forsvinner igjen. Foten av Knutshøe skimtes, speiling i Nedre Leirungen, og så fjell i bakgrunnen. Flyktige glimt.

Vandrer på Veslfjellet.

Utsikt fra Veslfjellet.

Opp i tåken forsvinner stien, steinene og det vesle fjellet, småtøft og. Å gå gjennom tåke for så å se skyene sakte løfte seg og åpenbare fjellene bak er bare helt nydelig. Jeg går til toppen av Veslfjellet (1743moh), skuer ut over Gjende og Jotunheimen før jeg snur og går tilbake for å ta stien ned til Bessvatn. En liten djevel på en av skuldrene prøver å få meg til å gå ned Besseggen og så tilbake igjen, jeg hører ikke på den.

Toppen av Veslfjellet, med stien fra Gjendesheim.

Ned mot Bessvatn.

Varde ovenfor Bessvatn.

Med regn drivende over fjellene i bakgrunnen og Besshøe voktende ovenfor meg går jeg ned til Bessvatn. Nede ved vannet kan jeg se andre vandrere. Turen ned er fin. Ved vannet er det tid for lunsj og det da jeg kommer over nok ett skrekkeksempel på hva vi etterlater oss i naturen. Her finner jeg et avbrukket knivblad, skaftet er ikke å se. Liggende ute i det åpne. Kan ødelegge en sko det, eller en dyrefot...

Bessvatn med regnskyer drivende over fjellene bak.

Bessvatn og Besshøe.

Sol over meg og spredt regn her og der i horisontene, men regnet er på vikende front, turen tilbake til Gjendesheim er en behagelig vandring. Tilbake ovenfor Gjende er det fint vær og vannet bader seg i lyset fra solen. En fin tur, men ikke like spennende som turen over Knutshøe eller til Høgdebrotet over Bukkehåmåren.

Solregn.

Tilbake mot Gjendesheim.

Utsikt mot Sikkildalshøe.

Tre fine dager i Jotunheimen. Turen opp Bukkehåmåren og Høgdebrotet var det definitive høydepunktet (ikke bare i høydemeter) og jeg er veldig fornøyd med å ha fått gått Knutshøe og. Nå venter en helg hvor jeg må ta igjen for dagene i fjellet, men det var det verdt.

Gjende i fint vær.

torsdag 9. juli 2020

Tre dager i Jotnenes rike: Bukkehåmåren og Høgdebrotet

Hadde jeg ikke rukket å gå Knutshøe etter å ha kommet opp til Gjendesheim med bussen fra Oslo i går, så hadde planen vært å ta den turen idag, samt muligens utvide den med Bukkehåmåren. Da jeg har fått satt mine fotspor på Knutshøe, kan jeg utvide turen til Bukkehåmåren med fjellene lengre bak i horisonten istedet, i første omgang Høgdebrotet. Det er bare et lite problem på veien, det ligger tydelig fortsatt snø i skaret opp mot Høgdebrotet fra Kvassryggen.

Ved Leirungsvegen.

For å komme meg til der stien går opp mot Bukkehåmåren er jeg igjen nødt til å komme meg til Vargebakkan, som igjen betyr en vandring på veien (en bedre planlegging hadde kanskje vært å ligget i telt i Leirungsdalen eller et sted rundt Knutshøe). Været er fint og rundt om står jo toppene og soler seg i glansen, så det er ikke så ille, jeg legger igjen ruten om Nedre Leirungen.

Leirungsdalen fra broa over Leirungsåe.

Foss i Bukkehåmårbekken.

Bukkehåmåren troner over Knutshøe, det er ikke merket sti opp, men ruten skal være enkel å finne (ihvertfall i godvær). Etter helårsbrua over Leirungsåe krysser jeg over myrene på en sti som gjør sitt beste for å forsvinne ned i den, man kan også følge elva nedover et stykke og ta av opp mot Semmellægret derfra. Foran meg har det gått to andre personer og jeg ser noen andre som har valgt å gå langs elven, men riktig så folksomt på toppen blir det nok ikke. Da er det mer mygg å snakke om i snauskogen opp Semmellægret.

Utsikt på vei opp fra Semellægret, Semelhøe til høyre, Leirungsdalen og starten på Knutshøe til venstre, Heimdalshøe bak.

På vei opp mot Bukkehåmåren med flott utsikt ned mot Bukkehåmårtjønne nedenfor og Høgdebrotet ovenfor.

En kan si at oppstigningen til Bukkehåmåren er grønn i starten, for da er det fortsatt mye vegetasjon. Bukkehåmårbekken med sitt brusende vann og fossefall følger meg oppover, til en stadig økende utsikt. Heimdalshøe og flya ligger i horisonten, men de juvelene øynene mest venter på ligger fortsatt skjult til en kommer høyere opp. En snøfonn ligger som et markant skille mellom det grønne og det grå, mellom det bløte og det harde. Det er fortsatt gress å se rundt Bukkehåmårtjønne, men nå dominerer steinene landskapet.

Er det dette man kaller avgrunnsspotting? På toppen av en steinklippe som gir en god vertikal utsikt.

Knutshøe, og et lite glimt av Gjendesheim.

I nordryggen til Høgdebrotet ligger snøen og signaliserer at dette nok er en dimensjon opp fra Knutshøe. Og det er herfra den 'ekte' stigningen begynner føler en. Hard og steinete oppover, med god utsikt mot Høgdebrotet og Kvassryggen med sine snøfylte bratte fjellsider. En begynner tidlig å lure på hvordan det går med klyvingen der når en ser snøen ligge fortsatt. Er snøen hard, eller er den myk, eller forrædersk? Det beste å gjøre? Gå bort og ta ryggen i øyesyn, gjøre bedømmingen der, føles det for ullent ut kan en snu og gå tilbake.

Et tilbakeblikk på ryggen, Leirungsdalen nedenfor.

Høgdebrotet og Kvassryggen sett fra Bukkehåmåren.

Å returnere tilbake gjør mindre når turen opp til Bukkehåmåren er så flott som den er. Når ruten tar seg mer over på nordsiden av ryggen oppover, dukker utsikten over Gjende, Knutshøe og Veslfjellet opp. Nå er det artig å stå og se ned på der jeg gikk igår. Jeg kommer til kanskje det mest fotograferte punktet på turen, instagram-gullgruven for mange kanskje. Der en stor klippestein danner et utspring over avgrunnen. Burde trangen til å gå ut og se ut i horisontene og ned i avgrunnene kalles for avgrunnsspotting mon tro. Joda, jeg må ut og stå der jeg og. Se forbløffet ned på Leirungsdalen, nå enda lengre nedenfor enn når jeg sto og så ned på samme dal fra Knutshøe igår.

Veslfjellet, Gjende, Knutshøe og Øvre Leirungen.

De tre bessene sett fra Bukkehåmåren, Besshøe, Bessvatn og Bessegen. Gjende under.

Toppen av Bukkehåmåren ligger på 1910moh, så det er ingen 2000-metertopp å snakke om, men det gir ingen hindring for en flott utsikt. Jotunheimen bretter seg fint ut foran meg, det er bare å begynne å telle tinder og banditter i horisonten. Tre lag med vann er det og, Øvre Leirungen, Gjende og Bessvatn. Og den klare tynne linjen som danner Besseggen. Været som til nå har vært fint begynner å sanke skyer og lengre unna mørkner de også til. Jeg begynner å se på regnskyene, på Høgdebrotet og på klokka. Hvis det er forrædersk eller glattpakket snø opp fra Kvassryggen vil jeg nødig bli fanget der av regn.

Ikke så mye å ta feil av her, dette er Jotunheimen.

Opp Kvassryggen med utsikt.

Blokkmark over mot Kvassryggen, men den er dekket av snø (stort sett). Noe som gjør at det går tregere å gå, snøen er ikke enig med seg selv om den skal være hard eller bløt. Så det ene øyeblikket går man fort og fint over den, for så i neste øyeblikk finne skoen dypt nede i snøen. Bak meg kommer regnbygene nærmere og nærmere, men de glir til hver sin side av ryggen.

På vei opp nordryggen til Høgdebrotet.

En kvass rygg med utsikt.

Fra stigningen opp fra Bukkehåmårtjønne har jeg krysset spor og snakket litt med et yngre par som også er her noen dager for å gå toppturer i området. Vi blir nesten et følge på tre opp fra Kvassryggen (2071moh) og til Høgdebrotet. Det er definitivt bratt opp og snøen gjør det litt vanskeligere å bedømme ruten, ihvertfall hvor man skal gå, men det er et spor i snøen foran oss. Jeg ankom nordhellingen først og ender opp med å tråkke spor for oss oppover. Har bestemt meg for å gjøre forsøket. Sporene foran meg virker sikre nok, men jeg er ikke sikker på om de helt følger der ruten normalt går. Noen ganger blir sporene borte der personen foran oss har gått på steinene oppover.

Utsikt mot Kvassryggen og Bukkhåmåren. I bakgrunnen Besshøe, Bessvatnet og Besseggen. Mørke skyer på vei.

Klyving på kanten.

Sakte, men sikkert går det oppover. Jeg føler meg fram på snøen, tester festet og sparker inn gode spor der det kan gjøres. Foran meg går det bratt oppover og himmelen er blå, bak meg går det brattere nedover og himmelen er mørk, nesten bekmørk. Har truen på at det skal gå. Det verste partiet på klyvingen kommer omtrent når vi er helt framme på toppen. Her går det rett ned under, og snøen gjør det vanskelig å finne et godt tak for føttene. Klyvingen føles litt på kanten, men det går. Etterpå er vi alle tre oppe og veldig fornøyde.

Høgdebrotet.

Tilbakeblikk mot der vi gikk opp til Høgdebrotet.

Høgdebrotet ligger på 2226moh. Fra toppen er det et flott rundskue. Er det og noen merkverdige værforhold som gjelder her? Over oss er det nesten klar blå himmel og sol, men rundt oss i alle kanter danser regnskyene og det er mørkt. Paret vil gå videre, for å ta Tjønnholstinden også. Jeg vurderer sterkt å gjøre det samme, men da jeg ikke ønsker å bruke all tiden min bare på å gå, velger jeg istedet å slappe av med lunsjen på toppen og nyte utsikten litt.

På Høgdebrotet.

Flott utsikt fra Høgdebrotet.

Angrer litt, om enn bare for en kort periode, når jeg går nedover igjen. Å se Tjønnholstinden der borte gjør det jo fristende, men jeg er usikker på om jeg har tiden til rådighet. Jeg sier meg fornøyd, for det er jeg jo. Nedover er det enklere, selv om snøen jeg går på i starten av til gjør det sleipt. Jeg går regn i møte, fra toppen av Høgdebrotet var det gøy å se regnet bevege seg som slør over landskapet, men nå jeg befinne meg med at jeg går rett inn i et sånt slør, det varer ikke så lenge uansett.

Slør av regn driver over landskapet.

Akebakke.

Sammen med et annet par som jeg møtte på toppen av Høgdebrotet kommer jeg ned til Leirungsdalen over Steinflye, på sørsiden av Semelhøe. Tilbake går det over våte myrpartier i Leirungsdalen før helårsbroen krysses på nytt og kjente stier igjen befinner seg under føttene. Jeg tar veien tilbake, over fjellene driver mørke regnskyer. Er tilbake på Gjendesheim i god tid før middag, så i etterpåklokskapens navn kunne jeg nok ha nådd Tjønnholstinden og, men nå bryr det meg lite.

Knutshøe med Besshøe i regn.

Er strålende fornøyd med turen.

Gjendehøe fra Gjendesheim.

onsdag 8. juli 2020

Tre dager i Jotnenes rike: Knutshøe

Når trangen til å komme seg opp i fjellet bare blir for stor.

Knutshøe sett fra veien.

Etter en litt rask ombytting av arbeidsdager (noe som er enkelt i disse hjemmekontor-tider) fikk jeg ordnet meg to netter på Gjendesheim fra onsdag til fredag denne uken (noe som er litt vanskeligere i disse bestillings-tider), samt bussbilletter tur-retur opp og ned fra Oslo.

Start fra Vargbakken.

Etter å ha fått testet bestillings-systemet til DNT for første gang, må jeg si at jeg sitter igjen med noen spørsmål. Når jeg søker etter ledige sengeplasser for en gitt periode, hvorfor må jeg da trykke inn på alle mulige alternativ for å finne ut om det er ledige sengeplasser? Hvorfor kan jeg ikke bare få svar på om det er en ledig sengeplass for den perioden og hvilke rom-alternativ det er ledig for? Nå måtte jeg trykke gjennom alle alternativene (6-manns rom, 4-manns rom, 2-manns rom, sovesal), bare for å finne ut at det ikke var noen ledige sengeplasser på noen av dem. Tungvint. Jeg er ikke interessert i vite hvilke typer rom det er på hytten, jeg er interessert i om det er noen ledige. Er det fullt, så er det fullt, og hvilke rom som finnes er da ikke interessant. Kan heller ikke si at jeg imponert når jeg etter å ha fått bekreftet bestillingen, mottar en epost som sier at det ikke er noen ledige plasser på det rommet jeg har bestilt, og om jeg kunne være interessert i å sove på sovesalen. Det ordnet seg likevel, noen hadde avbestilt og jeg fikk 2-manns rommet jeg hadde opprinnelig fått bekreftet.

En sti med utsikt, på vei opp mot Knutshøe etter det første partiet med klyving.

Nok om det, nok klaging, fjellet venter. Hovedmålet med turen var Knutshøe, Besseggen sin 'mindre' kjente lillebror som det sies. Etter å ha ankommet Gjendesheim med bussen og sjekket inn, finner jeg ut at det burde være tid nok til å kunne ta turen og rekke tilbake til siste middagsservering. Det kjedeligste med turen er at for å komme til starten av Knutshøe fra Gjendesheim så er en nødt til å gå et stykke på bilveien (og tilbake igjen).

Knutshøe med utsikt tilbake i retning Heimdalshøe.

Joda, så får en vel ta det obligatoriske 'jeg-har-vært-på-Knutshøe'-bildet.

Nå har jeg klaget litt på bestillings-systemet til DNT, men været kan jeg ikke klage på. Stort sett blå himmel og sol, med vekslende skyer (noen mørkere i horisonten). Fra parkeringsplassen på Vargebakkan er det rundt to timer å gå for å komme seg opp til toppen av Knutshøe på 1517moh. Jeg har tenkt å ta turen rundt, altså gå over Knutshøe og så tilbake gjennom Leirungsdalen, en tur på rundt 13km og 5 timer.

Fjellryggen til Knutshøe mot Gjende, Leirungsdalen med Øvre Leirungen nedenfor.

Her ser man mot det andre partiet med klyving.

Gjendehøe med Gjendesheim bak til venstre.

Skuer man ut fra Vargebakkan ser man Knutshøe reise seg opp av landskapet og strekke sin slanke og steinkledde rygg i retning Besshøe i bakgrunnen. På sørvestsiden troner Bukkehåmåren med Høgdebrotet bakenfor, på nordøstsiden ligger Gjendehøe noe mer beskjedent tilbaketrukket. Rett nord ligger køen over Besseggen, det går færre over Knutshøe, men ikke vær for sikker på at du får gått denne turen uten å møte på andre.

Bratt og langt ned er det, med Leirungsåe buktende nedenfor.

Seende tilbake på vei opp siste parti med lett klyving.

Stående på toppen av Knutshøe (1517moh) kan jeg sies å være bergtatt (eller kanskje høetatt), men sant skal sies, det blir jeg ofte når jeg er på fjellet. Med avstanden ned til Leirungsdalen på min venstre side økende har jeg gått med en like økende mengde med flott utsikt mot horisontene. Nedenfor bukter Leirungsåe seg som en skinnende slange, på andre siden ligger Gjende og Nedre Leirungen turkisblå under meg. Toppene er hvite, Besshøe ser ut som at den er fått et strøssel med nysnø over seg (det hadde kommet snø over jotnenes rike bare noen dager før, så jeg var spent på forholdene). Kontraster. Det er mye å feste øynene på, lettere avhengighetsskapende er det og.

Knutshøe.

En fornøyd vandrer tar seg en pause med utsikt.

Blåbrean og Besshøe.

Det er to partier som krever klyving på ruten, heldigvis er jeg selv godt vant med å klyve og trives godt i brattere terreng også. Den første kommer man til omtrent rett fra start, når jeg gikk opp var det en venningegjeng ovenfor meg. De øverste ivrige med å oppmuntre jenta i gruppen som slet litt med høyder, men hun kom seg fint opp uten problemer. Det andre partiet kommer mer midt på, varer lengre, men er først og fremst bratt.

Kan ikke si noe annet enn at dette er en flott tur.

Leirungsåe langt nedenfor.

På sidene av eggen går det stupbratt ned, man blir advart mot å følge tråkkene på toppen. For de leder rett ut i avgrunnen visstnok, men idag er det god sikt og man kan se eventuelle dropp i god tide. Jeg har ikke høydeskrekk, men kjenner et lite sug i magen når en står og ser ned på bakken langt der nede (på trygg grunn hvis noen skulle spørre).

Bratte fjellsider ned mot Leirungsdalen.

Knutshøe ned mot Gjende og Øvre Leirungen.

Øvre Leirungen.

Buktende nærmer stien over Knutshøe seg Gjende, på den andre siden kan man tydelig se vandrere på vei opp og ned Besseggen. Herfra ser de ut som små flittige maur i en lang rekke. Jeg vet ikke helt om jeg synes denne turen står noe tilbake for sin mer kjente bror.

Besseggen nedenfor Besshøe.

Knutshøe med Leirungsdalen.

Tilbake går jeg med fjellsidene til Knutshøe ruvende over meg. Vurderte en stund å bare snu, for så å gå tilbake over ryggen igjen, men igrunn føles det mer rett å gå gjennom Leirungsdalen og se opp på fjellryggen som en har gått over. Innimellom ser jeg en og annen vandrer som står på en kant eller hylle og speider utover. Lar meg imponere av de bratte fjellsidene. Hadde en kunne eksistert på to forskjellige steder til samme tid, kunne en ha stått og sett på seg selv oppefra og nedefra.

Langs Øvre Leirungen.

Leirungsdalen.

Ned mot Nedre Leirungen med Gjendehøe bak.

Har brukt godt under fem timer når jeg kommer tilbake til krysset rett nedenfor Knutshøe. Velger å ta stien som går ned mot Nedre Leirungen og Gjendehøe tilbake, der unngår en bilveien et godt stykke og er i tillegg en hyggeligere tur. Bak meg ligger Knutshøe og hviler, fortsatt er det silhuetter av vandrere på toppen. Mørke regnskyer driver over Gjende, men jeg går fint klar av dem. Tilbake på Gjendesheim er det en fornøyd vandrer som kommer i god tid til middag.

Mørke skyer og regn i horisonten når en er på vei tilbake til Gjendesheim.

populære innlegg