torsdag 14. oktober 2021

(Gudbrandsdalsleden) Dag 26: Domkirkeodden - Tangen

Gudbrandsdalsleden, Østleden, dag 26, 25.09.2020.
Lengde: 32.9km (809.2km).


Hvor langt går jeg i dag? Det vet jeg ikke, men Tangen er kanskje det sikreste svaret hvis man skulle ha inngått et veddemål. Jeg sovnet uansett som en stein i går.

Ruinene av Hamardomen.

Inngang til Hamardomen er gratis for pilegrimer som kan vise et gyldig pilegrimspass, men åpningstidene har ikke stemt overens med tiden jeg er her. Hun som er sjef for Hamar Pilegrimssenter, har derimot også nøkkel til ruinene. Dessverre gjorde jeg den blemmen å si at jeg hadde tenkt å gå tidlig i dag. Jeg ombestemte meg, men da hadde hun tatt hjemmekontor med tanken på at jeg ikke ville være til stede når hun kom på jobb. Det betød en både sen start på meg og at jeg ikke fikk med meg et besøk i Hamardomen.

Klokkespill-skulptur i høstfarger utenfor domkirkeruinene.

Utenom å gå en runde rundt glasshuset og se inn på domkirkeruinene fra utsiden før jeg tar sekken fatt og legger i vei mot Hamar and beyond.

Domkirkeruinene og det beskyttende glasshuset.

Når jeg fulgte pilegrimsleden tilbake igjen fra sentrum av Hamar i går kveld var det mørkt, nå får jeg se ruten i dagslys, om enn under en litt slørete himmel. Bak klokkespillet i Mjøsa er solen synlig som konturen til en disk, som gir ett flott fotomotiv. Jeg er dessverre ikke til stede på tidspunktet de 24 klokkene i klokketårnet spiller opp til dans.

Mikado på strandbredden til Mjøsa.

Det er nok også lite isdans inne i Vikingskipet når jeg beveger meg ut fra Hamar på broen med skøytehallen speilende i vannet på den andre siden.

Klokkespillet i Mjøsa.

Videre følger jeg bolighus, som skiftes ut med jorder og etter ett godt stykke med dette som landskap ved siden av meg finner jeg ut at jeg ikke lengre er på pilegrimsleden. Den tok en hard sving til høyre etter siste bolighus. Når jeg går tilbake ser jeg veimerke-stolpen, den var ikke synlig kommende i motsatt retning.

En dag for refleksjoner, på vei ut fra Hamar.

Når jeg studerer kartet i guideboken er det klart at jeg nok ville ha kommet inn på pilegrimsleden igjen senere, men det er også klart at det ville ha vært en betydelig kjedeligere vandring. Nede ved Mjøsa følger leden Ottestadstien og selv om det her og er litt vanskelig å følge leden korrekt innimellom, grunnet omlegging da det utføres noe gravearbeid i området, er det en fin vandring. Ruten veksler mellom å gå blant trivelig skog, ved siden av vannet forbi enkelte skulpturer eller minnesmerker, og små inngjerdede gamle hus.

Vikingskipet.

Så fyker golfballene rundt hodet på meg i et vilt kaos, og jeg må ta på meg hjelmen min for sikkerhets skyld. Nei, nå tuller jeg bare, men ruten går tvers gjennom Atlungstad Golfbane og jeg ser nok adskillig mer rufsete ut enn de tweed-kledte golferne som labber rundt på de velfriserte plenene. Det føles litt merkelig ut. Utgangen fra golfbanen går forbi det statelige gårdshuset på Atlungstad Gård og gjennom om en høstkledt allé. Solen har dratt sløret til side.

Skulptur ved Nordsveodden friluftsområde.

Treebear?

Og når jeg har kommet ut fra alléen er jeg ute i kultur-landskapet i Stange. Fra nå av er det kornåkre og en blanding av grus- og asfaltveier som gjelder, og alle bondegårdene som ligger ved siden av.

På Ottestadstien.

Tar en pustepause utenfor det som skal være en av de fornemste middelalderkirkene i Hedmark (igjen, om det også gjelder for Innlandet vites ikke). Stange kirke er fra 1200-tallet, og er like låst som de fleste andre kirker jeg kommer til. Det ser ut til at konfirmasjonenes tid er over.

Vandring gjennom Atlungstad Golfbane.

Ved en gård er det et lite utsalg, og her møter jeg også vertinnen på Herkestad Gård som har et pilegrimsherberge på sin gård. Videre bukter leden seg på veier mellom åkre og gårder av varierende størrelser. Solen har dratt sløret foran seg igjen. Langt avgårde kan det se ut som at regn er på vei.

Atlungstad Gård.

Skogen har gradvis kommet nærmere. Til slutt går leden opp i den, der de fleste pilegrimene ville ha kommet ut av den. Fra der en annen Feginsbrekka ligger, det første stedet pilegrimene fikk syne på Stange kirke fra. Her er det en pilegrimsbenk og jeg slår meg ned for dagens lunsj. En hest ved siden av får et plutselig panikk-anfall, som om den ble stukket av en veps.

Stange kirke.

Gjennom skogen går ruten på en skogsbilvei. Fint, men ikke det mest spennende, men skogen avgir alltid en lukt som er avslappende. Ovenfor et gårdshus er igjen solen konturen av en disk. Gården ser ut som et forlatt sted, som alltid har fascinert meg. Jeg går opp og titter raskt på stedet. Lurer på hvem som har bodd her. Eventuelt hvem som bor her, eller eier stedet. Hva det brukes til nå.

Stabbur utenfor Stange kirke.

I skogene her har det dukket opp ett nytt pilegrimsherberge, Skomakerstuen. For morro skyld tar jeg den korte turen bortom. Det hjelper meg med å få et pilegrimsstempel for denne dagen, selv om det ikke er så viktig lengre.

Gjennom Stange, mellom den lyse og den mørke siden.

Skogen strekker seg ett godt stykke, ruten går omtrent hele tiden på grusvei mellom trærne. Når jeg nærmer meg Tangen trer jeg plutselig inn i ett Snøfte Smith land, skygger av banjo-scenen fra Deliverance (Piknik Med Døden) trer inn i bakhodet mitt.

Gård i Stange.

Deltok man i veddemålet, er tiden inne for å trekke vinnerloddet. Jeg ser meg fornøyd når jeg ankommer Tangen. Usikker på hvor jeg langt jeg måtte gå for å finne en passende teltplass herfra velger jeg å gå ned til Tangenodden camping. Himmelen har mørknet til, det er mer vind, tydelige tegn på at regnvær er på vei.

Lunsj på pilegrimsbenken i Feginsbrekka.

Det et omtrent helt stille på campingplassen. Må ringe for å nå resepsjonen. Får en hyggelig samtale med han som driver stedet.

Gård i skogen mellom Stange og Tangen som virker litt forlatt.

Må opp til butikken for å handle mat, trenger middag og frokost. Besøker Tangen kirke samtidig, en oktogonal kirke som er et fint syn når den er opplyst mot den mørke bakgrunnen på himmelen.

Gjennom skogen mellom Stange og Tangen.

Setter meg på den lille terrassen utenfor campinghytten. Ute har regnet endelig kommet, et vått mørke som har drevet inn over campingplassen. Det er avslappende å sitte og slappe av, mens jeg hører regnet tromme lett på taket. Det virker som at det er et festlig lag i hytten ved siden av, men uten at det er noe sjenerende lyd å høre derfra.

Utsikt over Mjøsa fra Tangenodden camping.

Brimi sine kjøttkaker for Fjordland blir dagens middag. Jeg har krypet inn i sofaen inne i campinghytta, slapper av med et par øl, hører på regnet og vinden utenfor.

Tangen kirke om kvelden.

Det var en del hardt underlag på dagens vandring, men alt i alt var jeg fornøyd med dagen. I morgen gir værmeldingen liten grunn til optimisme. Været utenfor nå er bare en forsmak på hva som venter meg da. Det føles derfor ekstra godt å pakke soveposen ekstra godt rundt meg i det jeg går til sengs.

Om kvelden utenfor campinghytten min på Tangenodden.

<< Domkirkeodden // dag 25

søndag 11. april 2021

Kjentmannsmerket: Sersjantmyra

Nok en skitur som ufrivillig endte opp som kjentmannspost-tur. Også en merkelig dag, da jeg i går gikk en tur i helt tørre og snøfrie omgivelser, da på Tunsbergleden mellom Tanum og Haslum kirke, og videre til Lysaker. Og nå bar det igjen opp i snøens rike, der Kong Vinter fortsatt biter seg fast. Kontraster. Artig det. Været i dag sto også i kontrast til i går, der det var sol og blå himmel i går, speilet himmelen i dag bakken.

Over myra før Vesle Langtjern.

Det var altså bare snakk om en skitur, ikke noe annet. En rute fra Sørkedalen, hvor skiene først kunne komme på beina ved bommen ved Skrubdal. Etter det kunne jeg ha skiene på under resten av skituren (som endte opp på samme sted), selv om noen steder fordret en kort omvei utenfor løypene.

Ved Vesle Langtjern var det å ta en liten omtur, der underlaget dukket fram fra snøen.

Alltids fine Løvliflaka.

Turen gikk opp Gråseterveien til Søndre Heggelivann før skiene ble manøvrert over til Kjagdalen og Villmannsdalen. Oppkuven ligger fristende, men får være i ensomhet. Jeg gjør en æresrunde ovenfor Løvlia. Det vi si, over Løvliflaka, ned til Lauvliflaka og bort til Ringsmyrbekken før opp til Løvliflaka igjen. Dette er et nydelig terreng å gli gjennom på ski.

Lauvliflaka.

Fra Løvlia var planen å gå ned til Sørkedalen igjen gjennom Dammyrdalen. Her har det vært noen artige vårskiløpingsturer før, men det er få utfordringer å få i dag. Selv om løypa krysser over vann på en tynn snøbro ved Stormyra. Ellers var det barnålsføre i de dypeste og mørkeste delene.

Isbro over vann ved Stormyra.

Her er det hovedsakelig barnålsføre.

Så krysser unektelig skisporene sporene til en sersjant, men hvem denne sersjanten var er det ingen som vet. Likevel har myra fått navnet Sersjantmyra og jeg hadde ikke fått med meg at det lå en kjentmannspost her. Jeg ser forundret kjentmannsposten i det jeg glir forbi, men kan jo nå like godt snu og knipse av posten (fungerer nå like greit det i mangel på stift).

Dramatisk på et vis, men også fint, over skisporene i Krokskogen denne søndagen.

Ingen bjeffende sersjanter som holder meg igjen, så jeg fortsetter videre. Skituren kan kalles rolig, det har ikke vært mange andre ute i dag. Nede ved Fløyta begynner det å snø. Skiene må av ved Skrubdal.

Ved Sersjantmyra.

Gampetjern.

Sersjanten står eventuelt alene igjen ved sin myr.

Nede i Sørkedalen ved Fløyta kom snøværet.

søndag 21. mars 2021

Kjentmannsmerket: Spålsdammen

I 1883 ble den første dammen i Spålen bygget og var en steindamm. Den har senere fått en oppløftning i 1982 og senere i 2018. Det var Akerselvens Brukseierforening som bygget den da de selv ønsket å kunne regulere driftsvannet til møller og fabrikker langs Akerselven. I tillegg var den også bygget for tømmerfløting.

Denne søndagen i mars 2021 gikk jeg tilfeldigvis forbi på ski og plutselig ble det nok en uplanlagt kjentmannspost-tur.

For det var ikke kjentmannsposter som sto på planen min, men å få meg en lang og fin skitur gjennom Nordmarka. Det skulle også bli den lengste skituren min i år så langt og, klokket inn på rundt 66.2km. Startet fra Grua med ett mål for øye, Bislingen, alltid flott der. Derfra videre ned mot Mylla og til Tverrsjøen. Før kanskje en av de fineste traséene med rekker av vann ventet meg, glidende nedenfor Pershusfjellet på Skarvvatnet, Pershusvatnet og Finntjern. Deretter Aklangen og Katnosa.

Over til Spålen gikk turen og det var så klart da kjentmannsposten dukket opp i øyekroken min. Jeg var på vei til indrefileten. Sandbekkmana. Sløret over himmelen denne dagen, men når jeg spiste lunsj på toppen av Sandbekkmana kunne jeg kjenne varmen fra solen. Har lyst til å snu og gå tilbake igjen etter å ha kommet fram til Velodalen.

Jeg suser avgårde (med De Lillos på hjernen) ned til Vesle Sandungen og så over Kikuttoppen (men ikke selve toppen denne gang). Det har blitt noen turer over Glåmene i år, så også i dag, må bare ta den turen rundt i stedet for rett opp mot Appelsinhaugen. Det ligger ikke noe slakt i bunnen av Slakteren og ned til Sognsvann går turen over min vanlige rute. Fint lys over Store Åklungen.

Flott skitur var det.

Bislingflaka.

På Bislingen.

Utsikt fra Bislingen.

Skarvvatnet.

Pershusvatnet.

Finnstad.

Demningen i sørøstre enden av Finntjern.

Katnosa.

Spålsdammen.

Tvetjern.

Over Sandbekkmana.

Ved Bjørnputten.

Flott over Sandbekkmana.

Utsikt over Vesle Sandungen.

Vesle Sandungen i blått.

Vesle Sandungen i slør.

Gjennom Osmarka.

Sulutjern.

Blankvann.

Store Åklungen.

populære innlegg