mandag 2. august 2021

(Gudbrandsdalsleden) Dag 17: Hæverstølen - Stamnan

Gudbrandsdalsleden, dag 17, 16.09.2020.
Lengde: 18.6km (576.8km).


Jeg flesker til med pizza til frokost i dag, rett i fra fryseren på Hæverstølen. Har en kort tur foran meg denne dagen, til neste anbefalte herberge på min ferd, Meslo Gård. Etter det har jeg bare to igjen før Trondheim. Og et ukjent endepunkt imellom i morgen. Den tid den glede.

Frokost på Hæverstølen. Det er sjelden jeg spiser pizza til frokost, men nå måtte jeg bare fleske til, ett kokt egg ble det og.

Lett regn utenfor stølen om morgenen, dansende regnskyer på andre siden av dalen når jeg går. Den gruslagte kongevegen fortsetter videre ned mot hovedveien. Asfalten er mørk av regnet som har passert.

På andre siden av dalen for Hæverstølen danset regnskyene om morgenen...

...men når jeg forlot den vakre stølen skinte solen.

Jeg skal bare følge veien et kort stykke først, men vil måtte betale for det med et lengre opphold på den senere. Tenker ikke på det når jeg går på en mer behagelig sti gjennom skogen en stund.

På denne gården bor det tydeligvis folk som har en forkjærlighet for pilegrimsvandring og Caminoene i Spania (la oss ihvertfall tro det), her finner man kjente veimerker på den ene veggen til hovedhuset.

Pilegrimsleden følger så hovedveien ett godt stykke igjen, mellom to og tre kilometer, men det er få biler og jeg er i et avslappet humør. En regnbue har formet seg foran meg. Leden tar en liten avstikker fra veien, et merkelig krumspring til tross for at det er greit å slippe unna den harde grunnen under føttene, om enn for en kort tid bare. Trivelig nok vandring, men noe vanskelig merking.

Fantstenen. På den lille strekningen mellom vandringene på hovedveien kommer man til denne steinen, formet som en stol. Er man sliten kan man fint sitte ned på denne , men det anbefales å legge noe mykt som sete og rygg.

På vei inn i skogen igjen kommer regnet. Ved siden av stien finner man flere trebokser man kan åpne som inneholder informasjon om plassen man er på, både pilegrimssti og natursti. Jeg går forbi og leser om Kvennakloppa (bekk, drivkraft til kverner), kraftlinja fra Brattset kraftverk, Kamban (bebygd husmannsplass etter 1814).

Tilbake på hovedveien, vandring med regnbue i horisonten.

En eldre anleggsbrakke av et slag (ihvertfall ligner det på det) dukker opp i regnet. Velkommen inn står det og inn jeg går. Burde spise lunsjen min her, men er ikke sulten og tar meg heller en pause fra vandringen og regnet. Man kan fyre opp i en ovn i brakka og. Lukker døren bak meg og går videre.

Fanter og tatere, neste stein på leden var Tatersteinen.

På ett senere tidspunkt angrer jeg litt på at jeg ikke inntok lunsjen her. For rett før leden tar ned en bratt hulvei finner man en gapahuk om man går litt til venstre på veien ved Gammelgræva. Nå er jeg sulten, men gapahuken er lite innbydende, selv i regnet. Ikke gjerdet inn som så mange andre jeg har sett hittil, så her virker det som at den har vært mer brukt av sauer enn mennesker. Regnet lager bekker av gjørme og saueskit på ‘gulvet’. Ikke så trivelig, skittent ellers, men nå må jeg ha mat.

Brattset. Her bodde det en tusenkunster, Sjur Brattset, som i sin levetid lagde pedagogiske spill for skolen i Voll, et stjernekart drevet av vannkraft langs veikanten, samt gravsteiner med inskripsjoner i et selvlaget alfabet.

Måten de lysegrønne bregnene lyser opp stien, eller hulveien, gjør dagen for meg. Alt grønt blir så uthevet når det er regn i luften. Det er en lysende grønn stripe rundt stien som leder meg nedover med en mørkere grønnfarge som bakgrunn.

Inne i Rennebuskogen, i nærheten av Kvernakloppa finner man denne lille brakka, som står åpen for vandrere til å ta seg en hvil eller lunsjpause i.

Nede ved Orkla elven og broen over den må man ta ett valg. Jeg liker ikke valg på langdistanse-ruter, får meg til å lure på om det valget jeg tok var det rette. Hva gikk jeg glipp av på det andre (eller tredje, osv) alternativet?

En av informasjonsboksene av tre man passerer forbi, denne her kunne fortelle meg at her lå det en gang en gammel husplass fra 1814, Kamban.

Ved broen kan man følge en rute som tar en ved siden av Orkla i retning Stamnan. Det er fristende. Nede ved elven ser jeg en fin og mye flottere gapahuk enn den jeg spiste lunsj i. Med litt mer is i magen kunne jeg ha spist der. Alternativet langs elven skal være fin, men det er bare en alternativ rute, og ikke den originale veien. Den går opp i åsen ovenfor igjen og jeg vil som regel alltid opp. Ønsker man en lettere eller kortere tur den siste biten derimot, bør man gå nede.

Så åpnet skogen seg opp og jeg fikk utsikt over trærne og Berkåk.

Oppe får jeg derimot fin utsikt over dalen, med skyer drivende gjennom dalsidene. Nedenfor bukter Orkla seg. Best utsikt får man ved å gå litt vekk fra leden ved et jorde.

Denne gapahuken finner man hvis man følger veien til venstre rett før man skal starte på nedstigningen fra Gammelgræva. I regnet var denne derimot ganske så gjørmete og skitten på 'gulvet'.

Igjen er jeg i ensomhetens pilegrimsferd.

En sti, grønne kontraster, nedstigningen fra Gammelgræva var lysende.

Angrer ikke på valget om å gå den originale leden oppe i lia. Passerer en eldre gård, Slipran, før stien dukker inn i urskogen. Med regndråper dryppende fra bladene. En utpreget grønn verden hvor omverdenen er skjult. En liten bygning som har sett sine bedre dager, med hull i taket, men som ser nesten passende ut i denne verdenen der den ser litt glemt ut der den står ved siden av Slipra.

Videre ned hulveien fra Gammelgræva ved siden av en klukkende bekk.

Vandring er av og til merkelig. I dag hadde jeg en av de korteste etappene på turen så langt (om ikke den korteste). Likevel brukte jeg lang tid, dro vandringen ut. Det bare ble sånn føltes det, for det var ikke den hardeste etappen å legge ut på heller. Man vet man ikke skal gå langt og med det senker man skuldrene, og så går tiden likevel. Og kanskje derfor, jeg tok det med ro, kanskje hadde jeg behov for det.

Utsikt ned mot Orkla og dalen fra ruten som går oppe og forbi Slipran.

Til det punkt at jeg er fornøyd når jeg ser skiltet merket med Meslo Gård på. Hadde snakket med Ingrid Meslo på forhånd, som lurte på når jeg kom. Etter å ha kommet ned fra åssiden, gikk siste strekningen på vei fram til gården.

Slipran gård.

Når jeg ser stabburet, åpner døren og titter inn, tenker jeg at det må være en opplevelse å gå pilegrim for utlendinger her (for nordmenn også). Problemet er vel bare en ting. De fleste som kommer utenlands fra, velger å gå med telt. Selv om prisen for å overnatte på disse stedene er langt fra å være dårlig (sett med norske øyne). Billigere enn ett hotell og mye mye triveligere.

Etter Slipran forsvant ruten ned i urskogen.

Ett lite ly som har sett bedre dager, med hull i taket. Ved siden av renner Slipra.

På bordet står det kaffe og vaffel, lite å si på velkomsten. En sånn stue der jeg vet jeg ville likt å pakke meg sammen under et teppe om det hadde blåst uvær utenfor vinduene.

På vei ned mot Flå. Snø på toppen av fjellet i bakgrunnen.

Spiser middag med vertsfamilien. De kaller det restemat, men det er godt, variert og mer enn nok. Vi snakker om vandring. Vandring i England. De vurderer å dra på tur til Lake District og lurer på om jeg har noen tips. Jeg vet dessverre lite om det området, bortsett fra de flotte bildene jeg har sett derfra, samt at det er det mest besøkte området i England. Litt som Jotunheimen med andre ord, minus høyden.

Våt asfalt på veien mot Stamnan.

Det er ikke uvær utenfor, men jeg pakker meg inn i sofaen likevel etterpå. Ute har det mørknet. Jeg ser vertskapet gå inn i fjøset for å stelle kyrne. Pilegrimer og husdyr må stelles med, får vel like god behandling. Ett flott sted.

Masstuggu på Meslo gård, mitt ly for natten.

Også en fin dag, men hvor vandringen kanskje lider litt av å bli sammenlignet med turen over Dovre, som i går. Og igjen var det herberget jeg kom til som var det beste med dagen. I morgen må jeg nok bøte for dagens korte vandring, men når jeg legger meg har jeg ennå ikke satt en stift på kartet for hvor jeg går til.

Inne i masstuggu på Meslo, føyer seg inn i rekken av koselige overnattingssteder langs leden.

<< Hæverstølen // dag 16

søndag 21. mars 2021

Kjentmannsmerket: Spålsdammen

I 1883 ble den første dammen i Spålen bygget og var en steindamm. Den har senere fått en oppløftning i 1982 og senere i 2018. Det var Akerselvens Brukseierforening som bygget den da de selv ønsket å kunne regulere driftsvannet til møller og fabrikker langs Akerselven. I tillegg var den også bygget for tømmerfløting.

Denne søndagen i mars 2021 gikk jeg tilfeldigvis forbi på ski og plutselig ble det nok en uplanlagt kjentmannspost-tur.

For det var ikke kjentmannsposter som sto på planen min, men å få meg en lang og fin skitur gjennom Nordmarka. Det skulle også bli den lengste skituren min i år så langt og, klokket inn på rundt 66.2km. Startet fra Grua med ett mål for øye, Bislingen, alltid flott der. Derfra videre ned mot Mylla og til Tverrsjøen. Før kanskje en av de fineste traséene med rekker av vann ventet meg, glidende nedenfor Pershusfjellet på Skarvvatnet, Pershusvatnet og Finntjern. Deretter Aklangen og Katnosa.

Over til Spålen gikk turen og det var så klart da kjentmannsposten dukket opp i øyekroken min. Jeg var på vei til indrefileten. Sandbekkmana. Sløret over himmelen denne dagen, men når jeg spiste lunsj på toppen av Sandbekkmana kunne jeg kjenne varmen fra solen. Har lyst til å snu og gå tilbake igjen etter å ha kommet fram til Velodalen.

Jeg suser avgårde (med De Lillos på hjernen) ned til Vesle Sandungen og så over Kikuttoppen (men ikke selve toppen denne gang). Det har blitt noen turer over Glåmene i år, så også i dag, må bare ta den turen rundt i stedet for rett opp mot Appelsinhaugen. Det ligger ikke noe slakt i bunnen av Slakteren og ned til Sognsvann går turen over min vanlige rute. Fint lys over Store Åklungen.

Flott skitur var det.

Bislingflaka.

På Bislingen.

Utsikt fra Bislingen.

Skarvvatnet.

Pershusvatnet.

Finnstad.

Demningen i sørøstre enden av Finntjern.

Katnosa.

Spålsdammen.

Tvetjern.

Over Sandbekkmana.

Ved Bjørnputten.

Flott over Sandbekkmana.

Utsikt over Vesle Sandungen.

Vesle Sandungen i blått.

Vesle Sandungen i slør.

Gjennom Osmarka.

Sulutjern.

Blankvann.

Store Åklungen.

søndag 7. mars 2021

Kjentmannsmerket: Bislingflaka

Nordmarkas tak lokket denne gangen. Bislingen ligger nord i Nordmarka og byr på et terreng som er litt utypisk Nordmarka, det er en liten følelse av fjell der oppe. Ikke høyfjellet over tregrensen med ruvende fjelltopper, men i skillelinjen der vegetasjonen begynner så smått og hilse på fjellet.

Fine spor og trivelig terreng ved Svarttjernet.

Turen vår starter fra Mylla. Med ikke den tidligste avgangen, er det allerede godt med biler på parkeringsplassen. Ikke uventet, været byr på blå himmel og sol. Opp til Bislingen er det flere løyper å velge mellom. Enten gå langs Mylla (eller på vannet) og opp Formoe-løypa. Eller man kan gå i retning Svartbekken for å komme opp fra Grønntjernet, eller hvis løypa mot Bislingsætra har blitt kjørt opp. Hvis veien opp til Bislingen ikke er brøytet kan man gå der og.

Ved Svarttjernet.

På vei opp Bislingflaka.

For oss blir det Grønntjernet. Det er en fin tur og spesielt når man kommer seg høyere opp og det åpnes litt i terrenget. Ved Svarttjernshytta har snøen på taket av uthuset sklidd ned og danner nesten en forlengelse av bua. Over trivelige myrer og langs Svarttjernet og Grønntjernet går det før de skikkelige stigningene begynner. Belønningen kommer i form av det nydelige terrenget på Bislingflaka.

Oppe ved Bislingen.

Utsikten fra Bislingen.

Her oppe er det ekstra nydelig når snøen henger tykt på de spredte trærne, men det gjør det ikke idag. Fra toppen er utsikten lite å syte over. Nedenfor ser vi Harestua. I horisonten er Varingskollen, Røverkollen og tårnene på Tryvannshøgda synlige. Og nå er ikke lenger Bislingen Fjellstua her lengre, bygningen er revet og jevnet med jorden. Kanskje for det beste, selv om den var en kuriositet.

Bislingflaka.

Utsiktspunkt på Syljusæterkollen.

Og der sto den. Beviset på at det har vært en stund siden jeg sist var her (what a shame som man sier). En kjentmannspost, og vips så kunne jeg stemple av nok en utilsiktet kjentmannspost.

Ove myrene nær Svarttjernet (på vestsiden av Bislingen).

Formoe-løypa i sus og dus nedover.

Live på vei over Mylla.

Vi skal fra den ene høyden til den andre, men for å komme til neste må vi kryss over Mylla. Lite snø på vannet og isen er ruglete. Nord for Mylla ligger Ballangrudsæterhøgda. Traséen over høgda byr på noen flotte svingete bakker opp og ned, samt flott utsikt over Hadeland i nord. Løypen går over Kalrasen før den forsvinner opp i skogen mot Stormyra, der man må ta av i retning Volla fra løypekrysset (og så ta til høyre i neste kryss).

Utsikt fra Ballangrudsæterhøgda.

Over Ballangrudsæterhøgda.

Den beste utsikten får man ikke fra toppen, men fra et utsiktspunkt man kommer til rett etter en bratt kneik. Fra utsiktspunktet er det bare å begynne å gjette på eller plukke hvilke steder og topper man ser. Her er det også et bord med benker og vi benytter anledningen til å få i oss noe mat. Det eneste lille aberet er at en litt sur vind har funnet det for godt å komme på besøk.

Norefjell.

Vestenden.

Resten av ruten over Ballangrudsæterhøgda er en flott tur, som til slutt ender nede i vestenden av Mylla. Da har man og passert gården som man ikke får mange poeng av å gjette hvor den har fått navnet sitt fra, Vestenden.

...liten omdirigering etter Trantjernet.

Gjerdingen.

Er vi ferdig med turen da? Neida, jeg har tenkt å gi oss litt mer å tygge på under skyene. Målet er Stryken og dit kommer vi oss ved å gå direkte mot Kalvedalen fra Trantjern og på løypene som går rundt Gjerdingen på vest og sør siden. Solen forsvinner varm og glad bak åsene når vi nærmer oss Gjerdingen Dam.

Glasert.

Solnedgang.

Det er bare en liten stigning opp fra Gjerdingen før man begynner nedstigningen. Det er et lite stykke helt til Stryken, men det fine nå er at det meste er nedover og kilometerne telles fort oppover. Det går radig ned til Store Skillingen, som er helt spleiblank glasert av is. Rundt vannet senker mørket seg og ved ankomst Stryken har det blitt mørkt.

Store Skillingen.

Oppover ved siden av Store Skillingen.

En fin skitur nord i Marka.

Mørket senker seg over Store Skillingen.

populære innlegg