Kjentmannsmerket: Glåmene

Planen for skituren var Heikampen. Denne høyden med den flotte utsikten mot Krokskogen og ned Sørkedalen mot Oslofjorden, men som også er synonymt med en noe teknisk skiløype opp til seg. Ser man på kartet var ruten staket ut som nesten en strak linje fra Sognsvann mot Heikampen. Det ble en tur over en måneskinnsløype i sol. Mot Skjennungen under bøyde trær og over Hestemyra uten å se noen hester.

Mot Skjennungen, ved Nedre Skjennungsmyr.

Trær med dryss av snø.

Glåmene er den lille perlen av noen myrer man omtrent alltid må ta turen om, selv om det kanskje betyr en omvei, selv om det kanskje betyr å bruke litt ekstra tid enn det man har, men er man i nærheten føler jeg ofte trangen til å ta den ekstra lille turen. Her finner man Sommerglåmene, Glåmene og Vinterglåmene. Det er åpnere her, ekstra fint etter å ha glidd gjennom de mer mørkere skogene som kjennetegner den sørlige delen av Nordmarka.

Nydelig ved Nedre Skjennungsmyr.

Over Hestemyra.

Ned mot Vinterglåmene blir plutselig turen til en kjentmannspost-tur og. Av en eller annen grunn har egentlig det å ta kjentmannsposter blitt til en 'sommergeskjeft', selv om det for veldig mange poster ikke er noe i veien for å besøke om vinteren. Og da postene denne gang mangler klippetanga grunnet coronaen (helt ærlig så forstår jeg ikke helt hvorfor), trenger jeg heller ikke boken for å kunne stemple posten.

Glåmene og Kikuttoppen åpenbarer seg.

Kikuttoppen i bakgrunnen.

Opp mot Heikampen tar jeg inn på løypa som kommer opp fra Finnerud (går inn ved Øyvannet). Her er det ikke kjørt opp, men det er et enslig spor som baner seg vei blant snøen. Det er en liten og koselig humpetitten-løype det her. Løypa kommer ut før Heikampen ved Treskoningsmyr.

Glåmene.

Sol ved Glåmene.

For de som ikke har gått opp til Heikampen på ski før, så er dette en teknisk løype. Løypen er bokstavelig talt smal, den går hit og dit i skarpe svinger og er nevneverdig bratt. Grei å gå opp, noe adrenalin ned. Fra begge sider, men jeg har alltid funnet det litt 'lettere' å gå ned på nordsiden. Utsikten man får fra toppen er verdt den tekniske turen ned igjen.

Kryss ved Øyvannet, skisporene i retning Finnerud er ikke kjørt opp.

På vei opp bakkene mot Heikampen.

Når jeg står på utsiktspunktet er det i de varme strålene fra solen som er på vei ned. Ikke helt solnedgang ennå, men om ikke annet, rett rundt hjørnet. Kan se solen speile seg i vinduene på husene i Voksenlia og Voksenkollen.

Inn under trærne går skisporene.

Sol over Heikampens tak.

Under en nydelig rosafarget himmel på vei ned de bratte bakkene fra Heikampen får jeg besøk av Raynaud. Det fører til at jeg to ganger må stoppe opp for å prøve å blåse varme inn i fingrene mine igjen. Den ene gangen blant trivelig terreng før de siste kleivene ned Heikampen, den andre på østsiden av kollen. Ett annet par passerer forbi og lurer på om jeg har falt, der jeg står og prøver å varme fingrene på magen. Det går fint med meg, men det ser sikkert noe teit ut.

Utsikten på Heikampen åpenbarer seg.

Utsikt fra Heikampen i varmt lys fra solen.

Den lille terrengløypa mellom Sulutjern forbi Bjørneputtene og kraftmastløypa som går forbi Bjørnsjøhelvete er og en fin liten tur, men nå er det ikke kjørt opp fra Sulutjern og jeg må først ta fatt på Deledalsveien for å komme til der det er kjørt opp. Humpete opp og ned og så er jeg ute under Holsledningen.

Sol over Krokskogen.

Fine spor blandt snøkledte trær over Heikampen.

Mørket har senket seg og i et lite lys fra hodelykten går turen gjennom Bjørnsjøhelvete. Ned bakkene er lyset fra byen synlig. Mot byen går det via Nordseter og Ankerveien, før enden på visa på Sognsvann.

Spor og trær.

Nordmarka, Glåmene og Heikampen leverte igjen.

Nydelig lys over Heikampens fine terreng.