Oslomarkas gamle ferdselsveier: Ankerveien

I andre del av mitt prosjekt med å følge de gamle frakt- og ferdselsveiene gjennom Oslomarka som knytter Hakadal med Oslo og Ringerike (og omvendt), har vi kommet til Ankerveien. I første del tok jeg for meg Greveveien fra Hakadals Verk til Hammeren i Maridalen. Tredje og siste del er da den Gamle Bergenske Kongeveien. I går startet jeg å gå fra Hakadals Verk, hvor jeg overnattet ved Ørfiske på veien, og befinner meg nå i Hammeren, med Ankerveien foran meg og Greveveien bak meg.

Der demningen og brua før gikk over Skjærsjøelva ovenfor Stangjernshammeren.

Gammel skilting der Ankerveien går opp på det som nå best kan kalles en sti fra Ullevålseterveien.

Ankerveien ble anlagt av Peder Anker i årene mellom 1791 og 1794, etter at han kjøpte Bærums Verk i 1791. Veien ble først brukt til å frakte jern og malm mellom Bærums Verk og dets underbruk Fossum Jernverk. Når han anla stangjernshammeren i Maridalen, ble Ankerveien utvidet og utbedret til også å gå til Hammeren. Lengden på veien er på rundt 20km og på sin vei passerer den forbi Sognsvann, krysser Sørkedalen før den ender opp i Lommedalen ved Bærums Verk. I disse dager er mesteparten av det som fortsatt gjenstår av veien brukt som turvei.

Den gamle Ankergrana har nå falt, over 200 år ble den.

Til å være skogsvei er Ankerveien mot Sognsvann fra Hammeren en fin tur.

Der stangjernshammeren lå rett ovenfor Hammeren Kraftstasjon, gikk opprinnelig Ankerveien på en bru over Skjærsjøelva, nå er det bare fundamentene som er synlige og jeg må krysse broen der den ligger nå. Enda lengre oppe ble det og bygget en hengebru i 1922, av kongelige gardister, men som forfalt og ble revet på 1950-tallet. For å følge der Ankerveien opprinnelig gikk, må en komme seg opp på den andre siden for de gjenværende fundamentene av bruen. En må se seg godt om i terrenget om en skal se hvor veien gikk, men sporene er der, godt skjulte. Den krysser så Ullevålseterveien og går (rettere sagt gikk) så bratt opp på det som nå er mer en sti. Det er godt skiltet her hvor Ankerveien går. Litt oppe i skogen kommer jeg til Ankergrana, som var et av Nordmarkas største tre. Som Tryvannsgrana har denne og nå falt ned. 39m høy ble den og over 200 år gammel.

Ved Sognsvann er det som ventet mange folk.

På Ankerveien mot Båntjern fra Sognsvann.

Denne delen av Ankerveien er nå en hyggelig turvei gjennom det som kalles for Skjervenmarka og er godt brukt av turgåere, mosjonister, syklister, og skiløpere om vinteren. Ikke langt unna veien finner man restene av Kollbakkene (også kjent som Jøssingkollen), åsted for flere illegale hopp under krigen. Ved Nedre Blanksjø passerer Ankerveien forbi det som regnes som Oslos geografiske midtpunkt. Målt etter det beregnede balansepunktet eller arealtyngdepunktet, som å se for seg fylket som ett flatt objekt som balanserer på en tynn spiss, hvor tuppen av den tynne spissen er midtpunktet. I dette tilfellet, Nedre Blanksjø. Det er ellers flere gamle steinbrudd her i dette området, noen fra helt tilbake til rundt år 1820. Passerer forbi demningen ved Svartkulp, hvis ett av formålene faktisk var å skaffe is til enkelte av bryggeriene i Christiania.

Båntjern.

Bautaen til minne om Thomas J. Heftye ved Ankerveien nedenfor Holmenkollåsen.

Ved Sognsvann er det ikke uventet et yrende folkeliv. Her må jeg forlate Ankerveien. Da ruten ikke går for langt unna butikker har jeg valgt å ikke bære med meg alt av mat jeg trenger for turen, men handle inn underveis. Da jeg er usikker på tidspunktet jeg vil være ved Kiwi'n ved Bogstad, velger jeg å gå ned til Kiwi'n ved Kringsjå studentby. Det gjør ingen forskjell, for av alle ting så er butikken stengt. Det er Pinseaften idag, men klokken har ikke engang passert fire. Mange folk som står forundret utenfor. Jeg blir derfor nødt til å gå til Joker'n ved Nordberg istedet, det legger noen veldig uønskede kilometere til på vandringen, for ikke å nevne tiden det tar å stå i en lang og varm kø inne i den trange butikken. Magen er nå så sinna på meg, at jeg koster på meg en pølse fra kiosken på Sognsvann i tillegg til det jeg har kjøpt med meg fra butikken til lunsj.

Elgslips, med litt utsikt ned mot Oslo i bakgrunnen.

Besserud stasjon, som var Holmenkollbanens endepunkt i 1898, da het stasjonen Holmenkolen. Ett navn den beholdt fram til 1916, når banen ble forlenget til Frognerseteren og det neste stoppesteded på linjen overtok navnet.

Fra Sognsvann gikk det tidligere en sidevei fra Ankerveien, forbi Kringsjå og så mot Brekke (har man gått her vil man huske at det står et skilt om Ankerveien ikke langt fra Brekke). Trolig var det her ferdselen gikk før Ankerveien ble fullført i den traséen man kan følge idag. Rundt Sognsvann har det før vært flere husmannsplasser, og vannet ble regulert allerede på 1780-tallet.

Utsikt over Oslo og fjorden fra et utsiktspunkt nedenfor Besserud stasjon.

En fornem port foran et fornemt hus.

Den neste seksjonen av Ankerveien er en av de aller fineste på veien, og må nytes i sin helhet, for den påfølgende delen er ikke like spennende. Her går man inn i skogen på en klar og tydelig skogsvei fram til Båntjern, men ikke forvent å få veien eller tjernet for deg selv. Veien er her litt røffere og kan kanskje gi et bedre bilde av hvordan den så ut etter at den hadde blitt anlagt, men det har blitt påkjørt grus her i nyere tid. Båntjern er også et populært turmål, da det er et trivelig og lite tjern som ligger nesten pakket inntil noen høye klipper. Tjernet kalles både for Bån-, Bånn- og Bonntjern og årsaken til navnet har vært drøftet lenge. At tjernet er bunnløst er en av forklaringene, men også at et lite barn (et bån) har druknet her. På eldre kart står det Barnetjern. Rundt omkring vannet finner man flere hull, samt gamle skjerp og gruver.

Dette ble middagen for dagen, da brenneren tok kvelden ble det hamburger på Circle K istedet for å lage mat selv.

Hammarbrua over Lysakerelva ved Hammardammen og Hammarfossen. Her lå Fossum Jernverk.

Så går det bratt nedover ut av skogen og ned mot Vettakollen t-banestasjon, som før het Greveveien stasjon, så bratt at en kan lure på hvordan hestene kom seg opp her drassende på tung last. Herfra og fram til Fossum er det ikke noe igjen av den gamle Ankerveien som er bevart, eller som kan gi en indikasjon på hvordan veien så ut før, med et lite unntak der ruten krysser Lysakerelven. Der veien før gikk ligger nå villa-bebyggelsen tett. Jeg følger veien som er merket Ankerveien, men traséen den følger er ikke identisk med der den gikk før (en må også gå litt på Huldreveien, Skogryggveien, Svenstuveien og Frognerseterveien).

Opp over Lathusåsen, som etter siste istid faktisk var en øy i den tidens Oslofjord (9-10000 år siden). Jeg har beveget meg vekk fra Ankerveien for å finne teltplass for natten.

Østernvann om kvelden.

Med så mye hus rundt seg er det nå vanskeligere å forestille seg hvordan det var her når Ankerveien fraktet folk og malm i gamle tider, men det finnes fortsatt noen få spor etter den svunne tiden. På en portstolpe skal man finne et gammelt skilt som det står Holmensæter på. Det er en grei stigning opp til Besserud t-banestasjon, man passerer forbi bautaen til minne om Thomas J. Heftye idet stigningen starter. Fra Besserud stasjon går det nedover igjen, på en vei der også deltakerne i verdens første femtikilometer på ski satte utfor i 1888. Rett nedenfor er det et utsiktspunkt hvor man kan skue ut over Oslo. Når en ser størrelsene og formene (eller rettere sagt prislappene kanskje) på husene rundt området lengre nede rundt Voksen, er det interessant å vite at selv rundt 1960 så var det mange uteliggere som bodde her, 'villaene' de bodde i var da skur og lemmehytter.

Her bor tann-feen.

Gården til høyre heter Dæli. Her drev Harald Løvenskiold oppdrett av ridehester. Han var eier av Nordmarksgodset fra 1916 til 1934.

Da gassbrenneren har gått fyken er jeg nødt til å tenke alternativt hvis jeg skal ha varm mat eller drikke. Så ved Bogstad stopper jeg opp ved Circle K stasjonen og kjøper meg en hamburger, samt en kaffe, som er litt irriterende da jeg hadde sett fram til å sette meg ned ved endestasjonen for dagens vandring med akkurat det. Fra campingen og golfbanen krysser Ankerveien over Lysakerelven, på det som heter Hammarbrua, opprinnelig bygd rundt 1800. Elva het Fåd før, betyr gjerde eller grense, passende da elven også er grensen mellom Oslo og Bærum. Her lå Fossum Jernverk, hvor masovnen ble startet opp av nettopp Peder Anker i 1791-92. Den ble nedlagt av Harald Wedel Jarlsberg i 1858. Tidligere hadde Conrad Clausen, daværende eier av Bærums Verk anlagt en stangjernshammer her i 1778, som var i drift inntil 1874.

Minnesmerket ved Øvre rettersted.

Eika ved 'Øst-Preussen', eller Bjønnestykket som det egentlig heter her. Stedet ble gitt navnet av fangene på Grini, som brukte eika som et sted for å smugle beskjeder inn og ut fra Grini.

Kvelden nærmer seg nå med stormskritt og jeg forlater Ankerveien og går opp til Østernvann for å finne en teltplass for natten. Østernvann er lett tilgjengelig på lik linje med Øyungen, Fagervann og andre nærliggende vann i marka, så forventningene er ikke så høye når det kommer til å finne meg et rolig sted med få folk og lite lyd. Likevel klarer jeg å finne meg en liten myk plass jeg får klemt inn teltet på og en liten plass ved vannet å sitte relativt i fred på. Det er noe lyd utover kvelden, men det blir likevel en fin nok kveld. Søndag morgen bærer et løfte om nok en fin, men varm, dag. Det er stillere om morgenen. Jeg spiser frokosten min ved vannet, men jeg savner en varm kopp med kaffe.

Den fabelaktige eika ved 'Øst-Preussen'.

Asfalten fortsetter videre på Ankerveien fra Fossum, men det er en mer roligere og avslappet bebyggelse rundt veien her. Lavere fartsgrense for bilene er det og, et tegn på at man skal ta det rolig her, det er viktig. Husmannsplassene man passerer lå der før og, Malin, Solveg og den noe større Listua. Man vandrer gjennom et kulturlandskap nå, med Holmenkollen og Tryvannsåsen synkende bak seg. Rundt ligger gårdene Østern, Dæli og Nordby, alle sammen kirkegods i middelalderen.

Nedre rettersted, her ble to ungdommer tilknyttet Milorg skutt under krigen.

Denne delen av Ankerveien inneholder også en god del krigshistorie. Det har vært spor av det før og, som ved Bogstad Golf, stedet der treningsbanen til golferne nå ligger ble av tyskerne brukt som rettersted av sine egne soldater. Kort unna veien ved Nordby ligger Øvre rettersted, jeg tar turen opp til minnesmerket som står der hvor tre kvinner og tre menn ble skutt den 21. juli 1944. Lengre borte langs veien finner man Nedre rettersted, hvor to ungdommer ble skutt den 5. juli 1944. Og mellom dem står det en helt fabelaktig eik, en klippe der den står. Den står på kanten av jordet som heter Bjønnestykket, men som fikk navnet Øst-Preussen av fangene på Grini. Eika ble brukt som gjemmested for å smugle beskjeder til og fra Grini.

Ankerveien kommer ut av skogen, på vei mellom Nordby og Haga.

Ankerveien med skilt.

Fra Nordby forsvinner endelig asfalten, her skal Ankerveien være bevart i sin opprinnelige form. Det er en nydelig vandring gjennom et frodig, grønt og nydelig kulturlandskap. Under solen og den blå himmelen lyser de grønne løvtrærne ekstra opp. Ask finnes langsmed skogsveien. På venstre side dukker golfbanene rundt Haga Gård opp. Haga har historie tilbake til rundt år 1000, har vært kirkegods og som mange andre gårder i Østre Bærum vært dragonkvarter. Det betyr ikke at gården har huset drager, men at gården skulle holde en dragon, altså en ryttersoldat, i beredskap.

Stigning opp gjennom en nydelig løvtunnel.

Gardlaus, her lå det før en husmannsplass, nå brukes stedet som kafé og pilegrimsherberge for vandrere på Olavsleden til Nidaros (Gudbrandsdalsleden).

Ankerveien fortsetter videre i det nydelige kulturlandskapet på en god skogsvei, det blir mer stigning idet man begynner å nærme seg Stein. Inn fra siden kommer det andre veimerker, her går pilegrimsleden til Nidaros (Gudbrandsdalsleden), men bare for et kort gjestespill. Jeg kommer tilbake til den leden senere på ruten. Langs veien finner man og Gardlaus (navnet betyr nok mer gjerdeløs enn gårdløs), som nå er en kafé og et pilegrimsherberge. I disse tider stengt grunnet koronaviruset. Før var det to husstander og ti personer her. Det går brattere oppover og man kommer til gården Stein. Her gikk før Ankerveien gjennom gården, men nå er det ingen gjennomgang, så man må gå rundt. Man kan enten velge å gå ned til riksveien og følge den opp til parkeringsplassen hvor man kan fortsette, eller gå rundt på øst- og nordsiden av Stein på en trivelig sti. I min gamle håndbok er ruten beskrevet som å gå til riksveien, men jeg velger heller å gå med trærne voktende over meg.

Over Steinskogen.

Stein Gård.

Enden på Ankerveien nærmer seg. Fra Stein krysser den gjennom Steinskogen, kommer ut nedenfor Kolsås skisenter og går så relativt bratt ned mot Bærums Verk. Her kan man ta en avstikker til toppen av Nordre Kolsås, som er kanskje det beste utsiktspunktet i Bærum, men jeg lar den ligge for nå. Nede ved Bærums Verk går jeg sporenstreks til bensinstasjonen, noe prematurt da det kanskje er mer triveligere plasser åpne ett steinkast unna, men nå er jeg tørst og kaffetørst. Fra andre siden av Lomma kan jeg høre musikk. Der ligger og Bærums Verk, endepunktet for Ankerveien, mer om det i neste post.

Utsikt over Lommedalen på vei ned til Bærums Verk.

Ankerveien inneholder noe mer vandring på asfalt enn Greveveien, samt et lengre stykke som går gjennom bebygd område, likevel er det en fin tur. Spesielt gjelder fra Hammeren til Sognsvann, Sognsvann til litt forbi Båntjern og gjennom kulturlandskapet i Bærum fram til Stein. Og historien ligger der, fortsatt. Fra jernverk til jernverk, fra Hakadals Verk til Bærums Verk, har jeg nå gått to av de gamle ferdselsveiene jeg satte meg fore, Greveveien og Ankerveien. Nå gjenstår den Gamle Bergenske Kongeveien.

Ved Ankerveiens ende i Bærums Verk, her ved det gamle Værtshuset.

Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien - Ankerveien - Kongeveien.

Kart over ruten jeg følger, der de gamle ferdselsveiene gjennom Oslomarka gikk. Ankerveien uthevet i rødt.