fredag 12. januar 2018

(Shikoku Henro) Dag 10: Ozaki - Kongōchōji

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 10. Lørdag 30. september.
Templer: #24-25 (Hotsumisakiji, Shinshōji).
Lengde: 26.7km (270.8km), tid brukt: 9:16.
Vær: Lettere overskyet, så pent.


Jeg våkner med overlegg tidlig denne dagen. Utenfor skifter både himmelen og havet sakte farge til en brennende rød og lilla kulør. Solen er på vei opp, den har ikke helt nådd opp til horisonten, men den er der bak havet, og maler himmelen uvirkelig. Når solen er akkurat ovenfor vannlinja ser det ut som at den smelter i havet. Stillehavs-soloppgang, en strålende start på den tiende dagen. Jeg var bare så heldig som fikk dette rommet.

Fantastiske farger på himmelen og havet i Ozaki tidlig morgen før soloppgang.

Avskjeden med Lodge Ozaki etter frokost er derimot en følelsesmessig nedtur etter den nydelige morgenen. Når jeg er på vei til å gå kommer Koh bort og ønsker at jeg blir med de andre for å ta et bilde utenfor, men den rare japanske henroen vinker meg vekk. Det føles så ekskluderende at jeg bare tar sekken min på ryggen og går.

Stillehavs-soloppgang, med solen smeltende i havet.

Fra Ozaki vil ruten ta meg på den siste biten av turen ned til tuppen av Muroto-misaki odden, den er i samme ånd som igår. Topografien og geologien til dette området og odden er interessant, med alle de eldgamle steinformasjonene som er formet av den konstante slagsiden fra de kraftige vindene og høye bølgene. Kort tid etter at jeg gikk, går jeg forbi de ruvende steinene kalt for Meoto Rock. Det ser ut til å være et sted av spesiell betydning siden det er et tau som henger mellom to av de høye klippesteinene, likt med de tauene man finner festet rundt hellige trær i templene og helligdommene. Rundt hele kysten er det flere av disse fascinerende klippene, i forskjellige former og størrelser, noen av med små menneskelagde gangveier på Gorogoro-ishi seksjoner som man kan gå på mellom de forskjellige severdighetene. Å gå på disse gangveiene gir meg en slags lignende følelse som jeg hadde når jeg spilte Myst eller Riven dataspillene.

Meoto Rock.

Jeg har vært ute og gått i noen timer når en stor statue av Kōbō Daishi fanger øyet mitt, den er gedigen. Statuen hører til Raieiji tempelet, rett sør for Deep Sea World. Naturlig nok så krever nysgjerrigheten min at jeg går og ser på statuen, som på nærmere hold står på toppen av liten modell av Shikoku. Lengre bak er det en Nehan statue, en sovende Buddha. Når jeg trår opp på trappen som leder opp til Buddhaen blir jeg oppmerksom på en bevegelse i høyre øyet mitt. Bare tyve centimeter unna foten min er det en slange, og det er ikke bare hvilken som helst slange, det er en mamushi viper. Jeg holder pusten min og klatrer rolig og sakte opp til neste trappetrinn, hvis jeg bare hadde tråkket noen centimeter nærmere...

Mamushi viper. Jeg tråkket farlig nær denne på steintrappen opp til den sovende Buddhaen på Raieiji.

Nå vil man av helt klare grunner ikke bli bitt av en slange, men du vil absolutt ikke bli bitt av en mamushi viper på noen som helst måte. Det er den ene slangen som alle henroene blir advart mot. Jeg kommer meg ned igjen på sikker avstand fra slangen og går så til den gamle damen i tempelkontoret for å informere henne om den. Når jeg viser henne slangen begynner hun på en lang tirade på japansk. Jeg er ikke sikker på om hun snakker til meg eller til slangen. Rett ved tempelet er det en (dobbel) hule og en helligdom som heter Mikuradō, her tilbragte Kōbō Daishi en lang tid hvor han praktiserte hans asketiske trening. Hulene er nå stengt av grunnet steinfall i dem. Jeg mottar et stempel for både Raieiji og Mikuradō i min nōkyōchō.

Den sovende Buddhaen (Nehan-statue) bak den gedigne Kōbō Daishi statuen i Raieiji.

Jeg føler forventningene stige i det jeg begynner klatringen opp til tempel #24, Hotsumisakiji (fjellodde-tempelet), det første i Kochi og det første på tre dager. Det er en kort og bratt tur opp, men stien er fin, passerende forbi to andre små huler, en med en helligdom inne i seg og en annen hule som i henhold til legenden ble laget av Kōbō Daishi for å gi ly for moren hans under en storm. Å være tilbake på et tempel føles godt, Hotsumisakiji ligger på tuppen av fjellodden omringet av trær, så det er ingen utsikt fra det. Hvis du derimot ser etter utsikt, så kan det bli funnet ved et fyrtårn i nærheten. Tempelet har en bemerkelsesverdig stein som skal lage forskjellige lyder avhengig av hvor man slår på den med en stein, jeg glemmer å prøve. Naomi ankommer ikke lang tid etter meg, med Koh litt mer sliten senere, den noenlunde uhøflige japanske henroen er lengre bak dem. Jeg oppfattet ham som ørlite grann uhøflig faktisk, men likevel så håper jeg ikke at han får noen store problemer med føttene sine.

Topologi og geologi fra Muroto-misaki odden.

Etter å ha gått fra Hotsumisakiji skjønner jeg fort at jeg sannsynlig ikke vil nå stedet jeg hadde i tankene om å campe ved i natt, en michi-no-eki i Kira Messe. Det er en triatlon her idag og veien ned fra tempelet er stengt av, jeg må vente i en time før jeg kan begynne å gå igjen. Det var artig å heie på atletene som sleit seg oppover. En ung japansk henro farer fort forbi meg i det den svingete veien åpnes opp igjen, utsikten fra veien er flott. Jeg tar han igjen på veien til Muroto og vi slår følge til småbyen. Snart ble det tre av oss, Naomi har tatt igjen meg og Osata.

Stien opp til Hotsumisakiji.

Tempel #25, Shinshōji (den opplyste havnens tempel), ligger i midten av byen og er et vidunderlig annerledes tempel, ikke stort. For å komme til hondoen må pilegrimene klatre opp en lang rekke med trappetrinn, som på et punkt går under klokketårnet. Jeg finner det ganske så kult. Julien, Dider og Yves er også i tempelet, jeg blir overrasket, men også glad, av å finne dem her (de hadde tatt en buss på et punkt). Siden jeg ser at jeg ikke vil nå målet mitt får jeg personalet på tempelet til å bestille shukubō for meg på Kongōchōji. Dessverre er det for sent for å kunne få middag, så jeg blir nødt til å kjøpe med meg mat og bære det med meg opp til tempelet.

Hotsumisakiji, med sin stein som lager lyd.

En samling av små Kōbō Daishi statuer i Hotsumisakiji.

Jeg har et annet lite problem også, jeg trenger å få tatt ut kontanter og har funnet ut at det er begrenset med steder hvor jeg kan bruke bankkortet mitt her. Minibankene i de vanlige bankene her fungerer ikke for meg, det samme gjør ikke de i en Lawson Station, men de i en 7/1 eller i et postkontor gjør det. Når jeg forlater Muroto er jeg da nødt til å ta en annen rute for å gå forbi postkontoret.

Utsikt videre fra toppen av den svingete veien som leder ned fra tuppen av Muroto-misaki odden.

For å nå Kongōchōji før klokken fem er jeg nødt til gå raskt, passerende forbi Koh og den uhøflige henroen på veien. Jeg er ikke bekymret for å ankomme etter at tempelkontoret stenger, men for å ankomme for sent for overnattingen på tempelet. Mer overraskende er det å møte Naomi på vei ned fra tempelet når jeg er på min vei opp, jeg lurer på hvorfor hun gjorde det, siden hun da vil gå opp igjen her imorgen igjen. Når jeg ser på klokken i det jeg står foran Kongōchōji (Vajra-topp tempelet), #26, rakk jeg det akkurat i tide. Tempelritualene får vente til imorgen, jeg tar bare en rask titt på tempelet og går så rett til tempelinnkvarteringen.

Shinshōji med sin lange trapp som leder opp til hondoen.

Det er en super shukubō, jeg føler meg bare litt trist for at jeg ikke kan få middag der, som vertinnen også gjør, hun sier gomennasai til meg gjentatte ganger. Osata er der, det samme er også henroen som jeg møtte på den siste biten ned til Byōdōji (Yoshi tror jeg han heter) og en eldre henro som også var på Anrakuji, Ujeda. Å ta et bad i det private onsen er fantastisk, jeg elsker virkelig å senke meg ned i varmekildene etter en vandring. Heldigvis så kan jeg spise min heller mindre middag sammen med resten av pilegrimene, med vertinnen følende så lei seg for alt at hun kommer med ekstra mat til meg. De andre henroene gir også villig til meg av deres mat. Nesten til det punktet at jeg føler at jeg snylter på dem. Dette er henro solidaritet.

Inne i hondoen til Shinshōji.

En dramatisk dag på en liten måte idag, å tråkke så nær slangen var ikke gøy. Det gikk bra og resten av dagen viste seg å bli nok en god dag på Shikoku.

Trappene ved den endelige ankomsten til Kongōchōji tempelet.

<- OzakiTōnohama ->

søndag 7. januar 2018

Troll i eske: The Florida Project

Cinemateket slo til med to troll i eske på rad idag, forrige gang de gjorde det var i 2010 da de viste Moon og Alle Andre. Jeg fikk bare tak i billett til den siste, men var egentlig fornøyd med det. Så slapp jeg å kutte ned på skituren tidligere på dagen. Det første trollet, som jeg da ikke fikk sett, var Savnet av Andrei Zvyagintsev. Den sto definitivt på listen over mulige troll-kandidater. Savnet går også i Tromsø, så den får jeg da enten se der eller når den kommer på ordinær kino-visning.

Ut av esken denne gangen kom det et ganske så lite troll, et lite rappkjeftet troll av alle ting og. For makan til frekk liten unge skal man kanskje se lenge etter i en film. Vi ble lovet en film som sto på mange kritikeres topp-liste fra ifjor, og at filmens avslutningsscene hadde blitt spilt inn med iphone siden det var forbudt å filme der scenen foregikk. Jeg ante ugler i mosen, når det gjaldt hvilken film som ville ble vist, med tanke på Tangerine av Sean Baker i minnet. Minnet slo til. Denne blir også vist i Tromsø i år, som avslutningsfilm.

The Florida Project.

The Florida Project bærer definitivt preg av å være laget av samme mann, han kan nok sies å ha funnet sin egenart. Filmingen føles tett på, innimellom kanskje lett kaotisk, men drivende. Den omhandler også personer på livets skyggeside eller utkant. Vi følger seks-årige Moonee som lever sammen med sin arbeidsledige mor, Halley, og hennes venner i ugagn og rampestreker. Alt mens mora prøver å få bitene og livet til å henge sammen, i de få og tynne trådene hun har til rådighet. Vi aner hvilken vei det går, men det er ikke et hinder for drivkraften i filmen.

Man er et barn av omgivelsene sine, og selv om lille Moonee fyrer av verbale utbrudd på høyt gir, er det nesten ikke fritt for at man heier litt på henne. Det er for øvrig utrolig artig å se hva Sean Baker har fått ut av de små og ukjente barna i filmen. Gullkorn fra barnemunn på en helt annen måte.

Det er bare ukjente fjes i filmen, med ett stort unntak. Willem Dafoe som den brydde bestyreren Bobby på motellet våre hovedroller bor på, Magic Kingdom. Å bry seg om de vanskeligstilte i samfunnet er ikke alltid like verdsatt, og det synes på hele kroppsspråket til Dafoe.

Filmen er en berg- og dal-bane av opp- og ned-turer, hvor det å få gjort det beste ut av situasjonene en er i henger høyt. Og avslutningsscenen setter punktum på en nydelig måte.

Florida Project var for øvrig en arbeidstittel på Disney World.

lørdag 6. januar 2018

Kald drømmedag i Nordmarka

Det var meldt om drømmeforhold i marka, det passet så klart veldig bra da jeg hadde tenkt meg ut på en skitur. Med den meldingen var det nok ikke fritt for at det var andre som hadde den samme tanken også. Første skibuss fra Skiforeningen for året også, så jeg heiv meg på en som tok meg til Mylla og åtte minus. Himmelen ble mer og mer åpnere jo nærmere nord i Nordmarka bussen kom.

Fra Mylla og sørover var det som meldt drømmeforhold og et winter wonderland som de sier. Men det var kaldt og det er jo ikke mine idiotiske raynauds-fingre fornøyd med, så med en vakker utsikt fra toppen av Bislingen blir det å stå og leke helikopter. Landskapet rundt var som et 360 graders postkort. Bislingflaka er vakkert.

Rundt Gjerdingen og forbi Elgstøa til Katnosa, der Sandvikshytta var klar med nystekte vaffler for første gang i 2018. Mange folk, tettpakket inne, nøt vaffelen ute i solskinnet, aldri stille på vannet.

På Kikutstua sto det kø ut døra, som ventet, jeg gikk bare forbi. Bjørnsjøhelvete var kjørt opp og. Fra Ullevålseter var det rett inn i køen langs Store Åklungen og ned bakkene til Sognsvann. Mye folk, ikke at jeg ikke forstår det. En nydelig dag på ski gjennom marka.

Opp mot Bislingen fra Mylla.

Bislingen.

Bislingen.

Bislingflaka.

Bislingflaka.

Utsikt sørover fra Bislingflaka.

Bislingflaka.

Bislingflaka.

Bislingflaka.

Gjerdingen.

Mellom Elgstøa og Katnosa.

Mellom Elgstøa og Katnosa.

Katnosa.

Katnosa.

Dovregubben kommer

onsdag 13. desember 2017

Shikoku 88 Temples Pilgrimage

Shikoku 88 Temples Pilgrimage er en pilegrimsrute på Shikoku-øyen i den vestlige delen av Japan, den minste av øyene. Den følger en gammel pilegrimsrute som er antatt å være ruten Kōbō Daishi, en kjent japansk lærd og prest som er grunnlegeren av Shingon-buddhismen, tok på sin asketiske trening rundt Shikoku. Hovedmålet med pilegrimsferden er å besøke de 88 hovedtemplene eller hellige stedene assosiert med pilegrimsferden. Det er også 20 bangai (utenfor nummerne) templer assosiert med pilegrimsvandringen. Hvis du besøker de 88 hovedtemplene vil ruten være om lag 1150km lang, hvis du også besøker de 20 bangai templene vil den være på rundt 1300km. Ruten er også regnet for å være sirkulær, siden det er vanlig å returnere til det tempelet man startet pilegrimsferden fra. Det er også vanlig å besøke Kōyasan etter at man har fullført pilegrimsvandringen sin, som er fjelltoppen hvor Kōbō Daishi etablerte Shingon-skolen innenfor Buddhismen (i 819) og hvor det er sagt at han sover i en evig meditasjon. På din vandring rundt Shikoku vil du gå gjennom de fire provinsene til Shikoku, som også er regnet for å være de fire stegene på vei til å bli opplyst. Tokushima prefektur (stedet for åndelig oppvåkning), Kochi prefektur (stedet for asketisk trening), Ehime prefektur (stedet for å bli opplyst), Kagawa (steded for nirvana).

Mottoet for pilegrimsvandringen er "Dōgyō Ninin" (Vi To, Vandrende Sammen). Høsten 2017 tok jeg på meg å bli en henro og reiste til Shikoku hvor jeg vandret sammen med Kōbō Daishi rundt øyen, her vil du finne min beretning (jeg vil kontinuerlig oppdatere denne siden inntil hele beretningen har blitt fortalt):

Dag   1 (21.09):Ryōzenji - Anrakuji
Dag   2 (22.09):Anrakuji - Kamojima
Dag   3 (23.09):Kamojima - Nabeiwa
Dag   4 (24.09):Nabeiwa - Kokufu
Dag   5 (25.09):Kokufu - Kushibuchi
Dag   6 (25.09):Kushibuchi - Byōdōji
Dag   7 (27.09):Byōdōji - Hiwasa
Dag   8 (28.09):Hiwasa - Kaifu
Dag   9 (29.09):Kaifu - Ozaki
Dag 10 (30.09):Ozaki - Kongōchōji
Dag 11 (01.10):Kongōchōji - Tōnohama
Dag 12 (02.10):Tōnohama - Kagami
Dag 13 (03.10):Kagami - Chikurinji
Dag 14 (04.10):Chikurinji - Tanemaji
Dag 15 (05.10):Tanemaji - Shōryuji
Dag 16 (06.10):Shōryuji - Susaki
Dag 17 (07.10):Susaki - Shimanto
Dag 18 (08.10):Shimanto - Irino Matsubara
Dag 19 (09.10):Irino Matsubara - Ibiru
Dag 20 (10.10):Ibiru - Tosa Shimizu
Dag 21 (11.10):Tosa Shimizu - Mihara
Dag 22 (12.10):Mihara - Ipponmatsu
Dag 23 (13.10):Ipponmatsu - Iwamatsu
Dag 24 (14.10):Iwamatsu - Uwajima
Dag 25 (15.10):Uwajima - Uwa
Dag 26 (16.10):Uwa - Uchiko
Dag 27 (17.10):Uchiko - Kuma Kōgen
Dag 28 (18.10):Kuma Kōgen - Kuma Kōgen
Dag 29 (19.10):Kuma Kōgen - Ishiteji
Dag 30 (20.10):Ishiteji - Horie
Dag 31 (21.10):Horie - Imabari
Dag 32 (22.10):Chikamiyama
Dag 32 (22.10):Imabari - Taisanji
Dag 33 (23.10):Taisanji - Iyo Myoshi
Dag 34 (24.10):Iyo Myoshi - Hōjuji
Dag 35 (25.10):Ishizuchisan
Dag 35 (25.10):Hōjuji - Ishizuchi Jinja
Dag 36 (26.10):Ishizuchi Jinja - Iyo Mishima
Dag 37 (27.10):Iyo Mishima - Awai
Dag 38 (28.10):Awai - Iyadaniji
Dag 39 (29.10):Iyadaniji - Marugame
Dag 40 (30.10):Marugame - Kokubunji
Dag 41 (31.10):Kokubunji - Ritsurin Kōen
Dag 42 (01.11):Ritsurin Kōen - Nagaoji
Dag 43 (02.11):Nagaoji - Sanbonmatsu
Dag 44 (03.11):Sanbonmatsu - Ryōzenji
Dag 45 (04.11):Tokushima
Dag 46 (05.11):Kudoyama - Kōyasan
Epilog (06.11):Kōyasan

søndag 3. desember 2017

Troll i eske: The Party

To filmer skilte seg ut i listen over kommende filmer, Den 12. Mann av Harald Zwart og den nye filmen til Michael Haneke, Happy Days. Men jeg kunne raskt skrinlegge de to alternativene under introduksjonen til kveldens troll. For det første ble det klart at det var en kvinnelig regissør, og da ga det jo seg selv. Regissøren skulle være alt mulig egentlig, og det her ble nesten som regnet for å været et comeback uten å være et comeback i det hele tatt. Det var ikke veldig lenge siden forrige film ble sluppet løs på kinopublikummet. Filmen skulle være morsom, men og slem. Hum.

The Party.

Det som utspilte seg på skjermen var ihvertfall et kammerdrama. I regi av Sally Potter. The Party omhandler Janet, som skal holde en fest for sine nærmeste venner for å feire at hun har sikret seg et viktig embete i parlamentspolitikken. Men det skal ikke ta lange tiden før etter at gjestene har ankommet at ting begynner å ta en uventet retning. Det høres ut som et kjent plott for de meste, men i de kompetente hendene til ensemblet som driver denne filmen har det lite å si.

Filmen skulle være morsom, det er den og, men det er ingen komedie på lik linje med sin navnebror The Party med Peter Sellers (det er ikke en remake av den filmen heller). Filmet i stilistisk sort-hvitt er dette en en liten perle av en film. Et solid kammerspill gestaltet av dyktige skuespillere og en tett regi sørger for det. Filmen er ikke lang, den runder såvidt over timen. Som om regissøren vet akkurat når nok er nok og ikke vil dra plottet ut i en evighet. Slutten på filmen er akkurat som slutten på denne filmen burde være, mer sier jeg ikke.

fredag 29. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 9: Kaifu - Ozaki

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 9.
Templer: Ingen.
Lengde: 35.6km (244.1km), tid brukt: 9:54.
Vær: Sol og varmt.


Idag vil jeg forlate jeg Tokushima (fylke / prefektur) og gå inn i Kochi (fylke / prefektur). Kochi er av mange referert til som det hardeste prefekturatet å gå gjennom på pilegrimsvandringen, siden det ofte er lengre distanser mellom templene her. Å krysse denne grensen betyr ikke bare at jeg vil ha lengre å gå fra et tempel til et annet, jeg vil også komme til Stedet for Asketisk Trening (Shugyō dōjō). Tokushima var Stedet for Åndelig Oppvåking (Hosshin dōjō). Det er et interessant aspekt, siden jeg ikke er religiøs på noen som helst måte eller er en Buddhist, men likevel føler en viss hensikt i komme til et tempel. Min oppvåkning på et vis.

Morgensol over Stillehavet.

I Minshuku Kaifu våkner jeg opp til en klar blå himmel, det vil bli en varm dag. Jeg spiser frokost sammen med Yujin og Yumiko, de vil reise tilbake til Mitoyo City idag og vil således bare gå en liten strekning. Av Matsuo-san får jeg en appelsinjuice og en energibar før jeg beveger meg ut på veien igjen. Når jeg går ved siden av en smal bukt etter Kaifu er det ikke fritt for at jeg ønsker at jeg hadde stått opp og kommet meg avgårde tidligere. Det ville ha vært en fantastisk soloppgang med solen som steg opp bak havet.

Sti gjennom bregner på vei over Kome Pass.

Jeg hadde sett andre henroer rundt meg omtrent hele tiden siden jeg begynte å gå om morgenen, men de går alle gjennom Mitoko-tunnelen etter Shishikui. Jeg begynner å føle meg litt som en outsider her, den som alltid gjør det motsatte av andre, det som ingen andre gjør. Det er en rute som går over Kome Pass, så klart jeg bestemmer meg for å vandre over det passet. Jeg finner det litt merkelig at de fleste (eller alle) heller vil gå gjennom en bråkete tunnel istedet for en fredelig tur i naturen, selv om den er lengre. Vel, kanskje jeg ikke skulle klandre dem for det, jeg har ikke vært like glad over alle mine ekskursjoner heller, med edderkopper og alt.

På toppen av Kome Pass.

Den lille fiskerlandsbyen Kannoura med Kome Pass i bakgrunnen.

Merkelig nok så er det ingen edderkoppnett som krysser over denne stien derimot. Selv i de delene av stien som er overgrodd. I starten er stien nesten ikke merkbar gjennom underskogen. Når jeg går oppover forsvinner føttene mine i bregnene, og føler på en forventning om hva som forhåpentligvis ikke er der. Toppen av Kome Pass er markert med en statue som mangler hodet sitt. Her trer jeg inn i Kochi prefekturat. Vegetasjonen tykner til på veien ned, med steintrapper som forsvinner i den.

Ninjaer pryder denne broen etter Kannoura.

Jeg trer ut av stien til en nydelig liten fiskerlandsby som heter Kannoura, hvor bygningene ligger rundt en liten havn. Som overrasker meg med sin autensitet. Jeg legger merke til broene som jeg går over, de er ofte prydet med graveringer, malerier eller ornamenter, alle fine detaljer. Idag har jeg kommet over en surfer, en hval, appelsiner, og ninjaer. Jeg returner nok en gang til Route 55.

På vei forbi en helligdom som heter Myōtokuji (Toyō Daishi).

Den neste seksjonen av vandringen ser meg snart vandre så nær sjøen som mulig. Denne delen av ruten har blitt gitt tilnavnet Gorogoro-ishi seksjonen, av de tidligere dagene da det ikke var noen veier og pilegrimene måtte gå på de sleipe og farlige steinene rett ved kysten. Gorogoro betyr buldrende lyd og ishi betyr steiner, som sammen danner lyden som har gitt navnet til dette området. Nå er det de forbipasserende bilene som danner faren du møter underveis, med mindre du velger å gå på steinene slik de gamle henroene gjorde.

Kystlinjen i retning Cape Muroto-misaki, i starten på Gorogoro-ishi seksjonen.

For det meste en dag med bare å gå, men turen er fin. Med god utsikt over kysten, forbi surfe-steder, apekatter i trærne, små helligdommer og rolige opphold under trær. I vannet og på strendene venter surfere ivrig på neste bølge. Og selvfølgelig tar hvert trinn meg nærmere det neste templet.

En torii ved foten av en liten sti som leder opp til en knøttliten helligdom.

Synet av tre stående klipper kalt for Meoto Rock (Par-klippene) annonserer enden av dagens vandring. Et annet lite problem man møter på når man ikke snakker eller leser japansk, er at det innimellom er vanskelig å finne stedet man skal overnatte i. Jeg løser det problemet med å se på telefonnummeret, de er vanligvis også vist på navneskiltene til stedene. I Lodge Ozaki får jeg et storartet rom, med en balkong som vender ut mot Stillehavet. Når kvelden senker seg skifter himmelen farge til å bli omtrent lilla.

Kveld i Ozaki.

Også på Lodge Ozaki er Naomi, en ung japansk kvinne, Koh fra Singapore og to japanske menn. Den ene gjør pilegrimsferden med bil, så jeg vil nok ikke se ham igjen. Den andre oppfører seg noe rart mot meg, etter at vi har hilst på hverandre ignorerer han meg. Vi møttes også tidligere idag, også da vinket han meg bort etter at vi hadde sagt hei. Han ser ut til å ha et stort problem med føttene sine. Naomi og Koh er det for øvrig hyggelig å snakke med. Middagen er god, men jeg sliter med å spise en hel fisk med bare spisepinner, jeg føler at jeg massakrerer fisken istedet for å spise den.

Imorgen vil tempel-tørken ende. Fra her er det omtrent 15 til 20km til Cape Muroto-misaki hvor man finner Hotsumisakiji, det første tempelet i Kochi.

Middagen i Lodge Ozaki, god, men jeg har problemer med å spise en hel fisk med hjelp av spisepinnene.

<- KaifuKongōchōji ->

torsdag 28. september 2017

(Shikoku Henro) Dag 8: Hiwasa - Kaifu

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 8.
Templer: Ingen.
Lengde: 36.3km (208.5km), tid brukt: 10:18.
Vær: Sol, regn, sol.


Jeg hadde blitt fortalt at det vanligvis tar mellom 40 og 45 dager å gjennomføre pilegrimsvandringen, og at man bør regne med å gå rundt 30km hver dag i snitt. For å kunne følge fremgangen min underveis fant jeg en 40 dagers plan for turen på internett, men uten at jeg hadde noen intensjoner om å følge den punkt til punkt derimot. Hittil har jeg bare hatt en dag hvor jeg har gått omtrent 30km, så jeg visste at jeg på et tidspunkt var nødt til å øke lengden på hvor langt jeg går i løpet av en dag. Dette ble den dagen. Nå er det også slik at fra Yakuōji er det bortimot 76km til det neste tempelet, så dette ble også den første dagen uten å besøke noen av templene tilknyttet pilegrimsferden.

Som ikke er helt korrekt, siden jeg faktisk besøker Yakuōji en gang til før jeg forlater Hiwasa. Kan hende jeg bare trengte et tempel påfyll før jeg tar fatt på den lange 'tørr-perioden' foran meg. Eller det kan være at det bare er et fint tempel.

Soloppgang fra rommet mitt i Umigame-sō.

Hiwasa og slottet sett fra Yakuōji.

Idag hadde jeg våknet opp til en fin soloppgang utenfor vinduene mine ovenfor stranden og sjøen. Og det var fortsatt fint vær når jeg gikk fra Hiwasa. Jeg var i alvorlig tvil om hva jeg skulle gjøre, eller hvor jeg skulle gå igrunn. Rett sør for Hiwasa er det en 18km lang scenisk vei som går til Mugi som heter Minami-awa Sun Line. Den veien er ikke den offisielle eller en alternativ rute til pilegrimsvandringen, men fra hva jeg har lest skulle det være en utrolig fin tur. Å ta den ruten derimot betyr at jeg må bryte en annen av mine purististiske regler. Med fjorårets vandring friskt i minnet valgte jeg å utfordre meg selv og ta veien langs kysten. Veimerkingen på GR1 Sendero Historico var så dårlig til tider at jeg var nødt til å ta alternative ruter.

På en av bro på Minami-awa Sun Line veien kan man stå og se ned på landskapet under fra oven.

For å komme til den bemerkelsesverdige delen av veien må jeg først gå opp en dal etter Hiwasa, det er bare vei å gå på hvis man velger å gå her, og så gjennom en tunnel. Utsikten er fantastisk når jeg først ankommer punktet hvor jeg kan se ut over havet, selv om den blå himmelen på dette tidspunktet har blitt byttet ut med skyer. Selv med tapet av det solfylte været er vandringen flott og jeg beundrer utsikten av klippene, vikene og øyene med Stillehavet som bakgrunn. I horisonten jeg går mot er utsikten på den andre siden ikke så god, derfra kommer mørke skyer i full fart for å møte meg og i den siste timen eller så før Mugi endrer veien navnet til Minami-awa Rain Line. Regn hamrer ned på meg og de små øyene ute på sjøen faller inn og ut av eksistens.

Utsikt over klippene, som heter Senba Kaigai, øyene og vikene fra Minami-awa Sun Line veien.

Regn raser over landskapet og havet, vegetasjonen ser ut som at den pakker seg sammen i været.

Når jeg kommer til den lille byen Mugi har regnet stilnet, jeg går rett til nærmeste convenience store for en kopp med varm kaffe. Andre henroer trasker forbi i ponchoene deres, gjennomvåte, den offisielle ruten som gikk innenlands slapp ikke unna regnskyllet heller. Jeg tviler på at utsikten deres var noe bedre enn min. Fra Mugi vil de også gå ved siden av havet. Utenfor Mugi er det en populær øy som heter Tebajima hvor det er et gjestehus med et godt rykte på seg, som er ofte brukt av henroene.

Dramatisk himmel over havet fra en paviljong nær Waraji Daishi.

Som før så prøver jeg å unngå tunnelene og istedet gå rundt eller over dem hvis det er en sti tilgjengelig for det. Inngangen til en av disse stiene er så sperret av edderkopper at jeg er nødt til å unngå den også. Det fører derimot til at jeg finner en ensom paviljong som stirrer ut over havet, med flott utsikt over kysten og himmelen. Regnet har etterlatt en dramatisk himmel i kjølvannet sitt. Surfere dukker også opp i det solen er på vei til å gjenvinne kontrollen over himmelen. En annen flukt fra en tunnel tar meg på en kort tur gjennom en skog som ender med en vandring på stranden, forbi fiskere som venter på fangst.

En enslig surfer venter på at den neste bølgen skal komme utenfor en strand ikke langt unna Saba Daishi.

Stien på en gammel henro-rute som unngår en av tunnelene på veien.

Det er 88 hovedtempler på pilegrimsruten, men det finnes også 20 templer utenom disse som kalles for bangai eller bekkaku templene (utenfor nummeret). Hvis du besøker disse templene på pilegrimsferden din i tillegg, vil du legge til rundt 150km på den totale avstanden du må gå, som gjør den til rundt 1300km istedet for 1150km. Flesteparten av disse templene krever at du forlater den vanlige ruten, derav de ekstra kilometerne, men noen av dem ligger omtrent rett på ruten. Som Saba Daishi, bangai tempel #4, et interessant tempel hvor det er en statue av Kūkai som holder en makrell av alle ting. Jeg ankom tempelet fra en kort, men behagelig tur gjennom en skog.

Saba Daishi, bangai tempel #4.

Det er en annen stjerne i guideboken i Kaifu, en minshuku (eller hotell som de kaller det) med samme navnet. Jeg hadde møtt et par fra Mitoyo City, Yujin og Yumiko, tidligere idag og de overnatter her også. Det er også et veldig fint sted og verten, Matsuo-san, er veldig vennlig. Han kjører oss til en lokal restaurant i nærheten, Monya (hvis jeg husket navnet rett), som disker opp med en nydelig middag til oss. Yujin og Yumiko er et flott bekjentskap, og vi kommuniserer ganske så bra selv med deres begrensede engelsk og min begrensede japansk. De bor faktisk omtrent rett ved siden av tempel #70, Motoyamaji.

Tebajima og en annen øy.

Kveldssol fra Kainan.

Å ikke måtte gjennomføre noen tempel-ritualer var igrunn ganske så rart, jeg begynner å bli vant til å gjøre det nå, selv om jeg vet at jeg ikke gjør det helt korrekt ennå. På en måte så er det en følelse av hensikt å komme til et tempel på denne pilegrimsvandringen. Vandringen på Minami-awa Sun Line veien var høydepunktet for dagen, med sin svingete vei med utsikt over havet, selv med det kraftige regnskyllet. Ingen regnskyll imorgen har jeg blitt fortalt, ingen templer heller.

Middag sammen med Yujin og Yumiko på en lokal restaurant i Kaifu.

<- HiwasaOzaki ->