mandag 20. februar 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 23: Sos del Rey Católico - Pozo Pígalo

1. oktober.
Lengde: 31.5km (671.7km), tid brukt: 8:58.
Veimerking: Stort sett god, noen mangler.
Vær: Skyet i starten, så fint.


Dystre skyer lå over landskapet om morgenen, men det var ikke noe tegn til det bebudede regnværet. Sos del Rey Católico er et sted det er vanskelig å rive seg løs fra, så jeg kom meg noe sent avgårde, men det tok også litt tid å få betale for oppholdet. Stemningen på ruten snudde brått etter at jeg forlot Sos, fra de historiske bygningene ventet det meg et mer øde område igjen.

Utsikt i retningen GR1 går fra Sos del Rey Católico, Monasterio de Valentuñana kan ses nederst til venstre.

Monasterio de Valentuñana ligger nedenfor Sos, klosteret kan virke som en siste utpost før man forlater den siviliserte delen av verden og fortsetter ut av historien. Lydene innenfra forteller en annen historie, det høres ut som om noen spiller tennis eller et lignende ballspill. Ellers ligger bygningene der uten lyd, med lukkede dører. Fra klosteret bukter en grusvei seg videre inn i en stille verden. Tårnene og enkelte hus i Sos del Rey Católico kan fortsatt sees holde øye med deg.

Monasterio de Valentuñana.

Når ruinene av tårnene av Castillo de Roita dukker opp på toppen av en ås i horisonten, brytes også denne stillheten, i likhet med solstrålene som nå bryter seg gjennom skyene. Rundt meg florerer det av hjort og rådyr, jeg kan se hoder og gevir stikke opp og fram over alt. Øyner som iakttar meg. Luften fylles av de raspende skrikene fra hjortene, de kommer overalt og ingensteds fra. Å vandre mellom alle disse skrikene er fascinerende, men også lettere uhyggelig. Rester av gårder dukker opp her og der.

Tårnene til Castillo de Roita er synlige i horisonten på veien fra Sos del Rey Católico.

At det ikke ble noe av det meldte regnet er jeg glad for, å finne stien der ruten følger Camino de Petilla ville vært nær sagt vanskelig i dårlig vær og sikt. Å skille stien fra alle dyretråkkene som går på kryss og tvers er ikke lett, guideboken til John Hayes er her til god hjelp. Finner man til slutt rett vei, følger en avslappet sti gjennom skogen. På et tidspunkt syntes jeg å høre stemmer, men jeg ser ingen.

En hjort stikker hodet fram og iakttar meg når jeg passerer forbi, det var en merkelig følelse å gå blant alle ropene fra hjortene og rådyrene.

Gjennom trærne har jeg en god stund kunne skimte et tårn som stiger opp av skogen på toppen av en ås, Castillo de Roita. Fra GR1 står det at det er 700 meter opp dit, men det føles lengre, veien bukter seg den lange veien rundt og opp til borgen fra den andre siden av åsen. Sekken gjemmes i skogen før jeg begir meg på ruinjakt, jeg lurer litt på visdommen av å ta turen opp. Ruinene er overgrodde, steinene flyter fritt rundt. En stor revne er synlig i det ene tårnet. Borgen ble gjenoppbygget i det 11. århundre etter å ha blitt erobret i det 10. århundre fra Maurerne som bygget den opprinnelige borgen. Skulle ikke ruinene imponere deg, bøter utsikten på noe av det.

Castillo de Roita.

Fra toppen av en ås til toppen av en annen omtrent. Liggende lettere bortgjemt finner man Petilla de Aragón, men så befinner også landsbyen med bare 35 innbyggere seg i en liten enklave tilhørende Navarre midt i Aragón. Avsidesliggende eller ei, selv de minste stedene i Spania har en bar (en sannhet med modifikasjoner), også her. For meg byr tilstedeværelsen på muligheten til å få meg et skikkelig måltid (panert skinke, patatas, croquetas) før jeg finner meg et sted å telte for natten.

Inne i ruinene av Castillo de Roita.

Før jeg får gå blir jeg bedt om å skrive en hilsen eller lignende i en bok om GR1, men jeg forstår ikke hundre prosent hva det er hun vil at jeg skal svare på. Så jeg skriver ned noe som i etterkant føltes som et rimelig knapt svar. De virker likevel fornøyde, når jeg står ved siden av Ermita de La Caridad og ser over mot Petilla de Aragón ser jeg de stå og vinke og hoie til meg fra den andre siden.

Petilla de Aragón.

Etterpå blir det mer avsidesliggende og tomt igjen. Avsondret fra verden. Jeg vandrer over et unnselig pass, ned langsmed en slette, på en skogsvei under en blå himmel. Og så står de plutselig der. To tårn som tårner over ruten, voktende. Castillo de Sibirana med sine tvillingtårn. Bygget i det tidlige 10. århundre av Sancho Garces I, også her med spor av Maurerne. Mektige troner de over den historiske ruten. Bak tårnene ligger Ermita de Santa Quiteria, eller det som er igjen av kapellet. Å komme seg opp til tårnene går ikke, med mindre man bringer med seg klatreutstyr, jeg kan se en karabiner-krok festet til klippeveggen. Det vil si, du kan komme opp muligens, men ned igjen blir det verre. Pussig nok står det en bil ved siden av tårnene, som et ungt par sover avslappet i med dørene åpne.

Castillo de Sibirana.

Jeg går til Pozo Pígalo, etter planen. Et naturskjønt område hvor elven danner små fosser mellom små kulper. Det er et perfekt sted for å campe, men som det da naturligvis ikke er lov til å gjøre der. Jeg gjør det likevel. Campingplassen ved siden av møter meg uansett med låste dører. En humpete grusvei kan føre biler opp til stedet. Fristende å bade, men jeg begrenser meg til å kjøle ned føttene i det kalde og friske vannet mens de siste strålene fra solen fortsatt skinner.

Tvillingtårnene til Castillo de Sibirana voktende over skogsveien der GR1 går på.

Alene blir jeg ikke. Ett annet par er også i ferd med å sette opp et telt, de viser seg å være svenske. Kvelden blir hyggelig, vi sitter oss sammen på ett av bordene og deler mat med hverandre. Likevel, så må det vel sies at de har mer å dele enn jeg har. Så har de også kjørt bil opp. Jeg kjøpte med meg to bokser med øl, som jeg har drasset med meg, det skulle vise seg å bli unødvendig da de har lastet opp bilen med nok og spanderer velvillig på meg.

Idag gikk turen gjennom et mer avsidesliggende område igjen, forbi skrikende hjort og voktende tårn fra gamle tider. En flott dag ble avsluttet med en trivelig kveld ved siden av lyden fra en klukkende elv.

Pozo Pígalo.

<- Sos del Rey CatólicoMurillo de Gállego ->

lørdag 11. februar 2017

En lenge etterlengtet skitur

Bilder fra en lenge etterlengtet skitur. Det er mange år siden man har registrert en så snøfattig vinter i marka som denne. Noe som har gått hardt ut over skiturene, det har blitt noen få (og fine), men til sammenligning med tidligere år har jeg knapt rørt meg en meter. Så kom det et kjærkomment påfyll av snø, ikke mye, men nok til at flere dører i marka kunne åpne seg.

Og forholdene var nydelige idag, til tross for enkelte partier med lite snø. Været overrasket også med å sende ett slør av snø over Katnosa, mens det var blå himmel rundt. Og til stor glede gikk det fint å gå over markas indrefilet: Sandbekkmana (til tross for enkelte partier med smårusk i løypa). Vaffelen på Sandvikshytta var ekstra saftig.

Ruten jeg gikk: Stryken - Daltjuvmana - Katnosa - Finnstad - Spålen - Sandbekkmana - Østre Fyllingen - Glåmene - (Studenterhytta) - Tryvannstua - Frognerseteren.

Daltjuvmana.

Daltjuvmana.

Vaffel på Sandvikshytta.

Katnosa.

Sandvikshytta.

Katnosa.

Katnosa.

Finnstad.

Finnvassdalen.

Tvetjerna.

Sandbekkmana.

Sandbekkmana.

Vesle Sandungen.

Mot Kikut.

Glåmene.

søndag 5. februar 2017

Troll i eske: Den Store Prøven

Trollet i esken etter Tromsø og TIFF har alltid en fare for å være en film som har gått på festivalen og som man har sett. Det har skjedd før (Revanche for å nevne en) og vil sikkert skje igjen. Hvis det er en film man ikke fikk sett der, så er jo alt greit.

I introduksjonen til trollet ble rammen for filmen satt. Vi kunne ikke vente oss en film med mye action eller flukt fra virkeligheten her. Her sto selve virkeligheten i fokus og med en lovnad om at det som oftest var disse filmene som satt dypest hos folk etter å ha sett dem. Manchester By The Sea (Kenneth Lonergan) og I, Daniel Blake (Ken Loach) ble trekket fram som to av de beste innenfor dette segmentet i år, filmen vi skulle få se var den tredje. Tankene mine landet rett på den nye filmen til Cristian Mungiu, Den Store Prøven (Bacalaureat).

Den Store Prøven (Bacalaureat).

Det stemte på en prikk. Filmen gikk også i Tromsø, heldigvis hadde jeg ikke sett filmen da.

For Eliza er billetten ut av Romania ett stipend for å kunne studere i England og London, men for å få det stipendet er hun nødt til å gjøre det godt på de siste eksamenene. Den store prøven er derimot om det virkelig er det hun egentlig vil, eller er det foreldrene hennes som ønsker det. Så blir Eliza utsatt for et overfall kort tid før den første eksamenen og med det henger resultatet på eksamene i en tynn tråd.

I filmen er Eliza mer symbolet på de unge eller rettere sagt håpet. Mens faren er karakteristikken på situasjonen i Romania idag, sånn er det ihvertfall jeg leser filmen. Han er lege, har et forhold på si, og i sitt ønske for å sørge for at datteren fortsatt vil ha mulighet for å motta stipendet gjør han et valg som bare er med på å bidra at problemene i Romania fortsetter i en kanskje evig stagnasjon eller ond sirkel.

Jeg har før sett traileren til filmen og det eneste den poengterer er hvor annerledes en film kan føles så fort man klipper den om og legger til mer heseblesende musikk. I traileren fremstilles filmen nesten som en spenningsfilm, noe den er langt unna. Dette er en sosialrealistisk film, noe som er kraftig understreket når en ser Dardenne-brødrene sine navn i undertekstene. Ikke det at filmen er helt uten nerve. Det er heller ingen dårlig, tvert imot, men det er ikke sitrende spenning du vil finne i denne filmen. Den hadde kanskje blitt det, hadde man vært like flittig til å klippe selve filmen som traileren, den blir noe lang i lengden.

søndag 22. januar 2017

Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) 2017

Mørket har senket seg, vinteren er godt underveis, julen er forbigått, nok en gang står Tromsø Internasjonale Film Festival for døren. 28 filmer og en begravelse i løpet av uken fra 16. til 22. januar. I Tromsø var det vinter, det snødde hver dag, men ikke sammenhengende. Det kunne være klar himmel, så fem minutter senere fikk en snøføyk i øynene. Og kraftig vind. Ihvertfall ble lerretet til snøkinoen på torget revet i flenger i løpet av en natt, vind eller ikke. Nyttårsaften ble fyrverkiet avlyst. Istedet ble det fyrt av på soldagen (21. januar), en passende dag og heldig for de tilreisende til filmfestivalen. De vante plassene ble frekventert, for øl og mat, mens det lille sjarmerende stedet Huken nå kan legges til den listen. Programmet i år var kanskje ikke like spennende som før, men en eller annen gang må det skje og, det var fortsatt ikke manko på gode filmopplevelser. Bare manko på søvn. Det tar på. Ofte opp tidlig og sent i seng, med filmer som går i ett, i likhet med livet i byen.


Årets prisvinnere var The Fits (Anna Rose Holmer, Aurora-prisen), Den Store Prøven (Cristian Mungiu, Kritikerprisen), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson, FICC/Don Quijote-prisen), Fluefangeren (Izer Aliu, Den Norske Fredsfilmprisen), Sommarnatt (Jonas Selberg Augustsén, Tromsøpalmen), Ishavsblod - De Siste Selfangerne (Trude Berge Ottersen & Gry Elisabeth Mortensen, Publikumsprisen), Forever Pure (Maya Zinshtein, Faith in Film Award). Mine fem favoritter fra festivalen var Sherpa (Jennifer Peedom), In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson), Elle (Paul Verhoeven), The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon).

Sherpa, Jennifer Peedom.

Mitt program for 2017:

Chevalier (Athina Rachel Tsangari)
King Of The Belgians (Peter Brosens & Jessica Woodworth)
Yourself And Yours (Hong Sang-Soo)
Panamerican Machinery (Joaquin del Paso)
Happiness (Sabu)
Sherpa (Jennifer Peedom)
Creative Control (Benjamin Dickinson)
Be With Me (Eric Khoo)
News From Planet Mars (Dominik Moll)
A Dragon Arrives! (Mani Haghighi)
Nowhere To Hide (Zaradasht Ahmed)
In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi)
Northern Disco Lights (Ben Davies)
Shun Li And The Poet (Andrea Segre)
Free Fire (Ben Wheatley)
Heartstone (Gudmundur Arnar Gudmundsson)
Louise By The Shore (Jean-Francois Laguionie)
Before The Rain (Milcho Manchevski)
The Greasy Strangler (Jim Hosking)
Elle (Paul Verhoeven)
Psychonauts, The Forgotten Children (Alberto Vazquez & Pedro Rivero)
Collective Invention (Kwon Oh-Kwang)
Behemoth (Liang Zhao)
The Distinguished Citizen (Gaston Duprat & Mariano Cohn)
Neruda (Pablo Larrain)
The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon)
The Icebreaker (Nikolay Khomeriki)
FFN - Doc 2: Shift / Atlantic (Kelly Milner / Risteard O Domhnaill)

(trykk på bildet for slideshow)