onsdag 20. juni 2018

(Shikoku Henro) Dag 45: Tokushima

Shikoku 88 Temples Pilgrimage, dag 45. Lørdag 4. november 2017.
Lengde: 0km (1272.0km).
Vær: Fint, men med noen truende skyer.


Etter 44 dager på veien, med bokstavelig talt ingen hviledager, tenker jeg at det er på tide å ha en. Jeg tror jeg trenger det nå. Nå vil det bli litt gåing idag også, men det vil være uten ryggsekken min på, det vil være godt. Det var også godt å sove lenge for en gangs skyld, å ikke ha noe hastverk. Det er bare en ting som jeg er nødt til å gjøre idag, og det er å planlegge mitt besøk til Kōyasan. Utenom det, se hva Tokushima har å by på, jeg hadde ikke mye tid til det når jeg kom hit. Og jeg gikk heller ikke gjennom byen når jeg var på pilegrimsvandringen.

Pagoda Peace Memorial Tower på Bizan-fjellet.

Ok, så er det ikke helt sant at å planlegge for Kōyasan var den eneste nødvendige tingen idag. Jeg trenger også å vaske klærne mine, og for det er jeg nødt til å gå et lite stykke til det nærmeste vaskeriet. Mens jeg venter på klærne mine, spiser jeg frokost på en Lawson Station, jeg slipper ikke unna combiniene ennå.

Utsikt fra Bizan-fjellet i retningen mot Onzanji og Tatsueji templene.

Jeg kan ikke hjelpe for å tenke på at jeg burde ta på meg ryggsekken og fortsette å gå.

Utsikt over Tokushima fra Bizan-fjellet.

Når klesvasken er gjort følger jeg elvepromenaden til sentrum av Tokushima. Det er en fin tur. Tokushima er så mye større enn jeg trudde den var når jeg først var her, da så jeg bare en liten del av byen. Lørdag, så det virker som at det er mye som skjer i byen. På en stand får jeg noe gratis kjøtt som de deler ut som smaksprøver. Kjøttet smaker godt, men musikken de spiller er rimelig irriterende.

Tenjin Jinja sett fra taubanen.

Etter å ha sett meg litt rundt tar jeg taubanen opp til Bizan-fjellet. Selv om det ikke akkurat er et høyt fjell har det gode utsikter over byen. De mest spesielle utsiktene for meg derimot, er fra hvor jeg kan se i retningen av der jeg gikk på pilegrimsvandringen. Jeg kan se nordover mot området rundt Ryōzenji og fjellene som jeg passerte over igår. Jeg prøver å skjelne ut hvilket av fjellene som er Shōsanjisan. Best av alt er utsikten sørover mot Onzanji og Tatsueji, og edderkopp-passene jeg gikk over før de to templene. Å peke ut Benten-fjellet klarer jeg derimot ikke. Alle disse synene setter igang minnene på løpende bånd. Det var ganske så mye sol når jeg kom opp til Bizan-fjellet, men i løpet av besøket mitt har himmelen kledd seg i en mer dramatisk drakt med noen truende skyer i horisonten. Det kan komme regn. Før jeg tar taubanen ned igjen, tar jeg meg en kaffe på den manga og anime inspirerte kaféen på toppen.

Titt tei.

Senshūkaku-teien.

Så går jeg på besøk til Tokushima Castle Museum, ikke for å se på museet eller borgen, men for å besøke Senshūkaku-teien da jeg har blitt glad i disse japanske hagene. Denne er mindre enn de andre jeg har besøkt, men selv på et mindre område enn disse er det mye skjønnhet å finne. Hagen inneholder også en bro som er dannet av en enkelt stor stein, som er en av de lengste av sin type. Regnet som jeg så var på vei fra Bizan-fjellet kommer når jeg er i hagen, men det er ikke mye å snakke om.

Steinbroen i Senshūkaku-teien.

Jeg kan ikke hjelpe for å tenke på at jeg burde ta på meg ryggsekken og fortsette å gå.

En ringskrømt-henro utenfor Tokushima Castle Museum og Senshūkaku-teien? Nei, bare en kunststatue av et slag.

Awa no Tanuki-festivalen holdes i Tokushima når jeg er der, som er en festival for å feire den japanske mårhunden. Istedet for min vanlige sugegasa-hatt, kan jeg nå ikle meg en slags maske med en tanuki på. Ved siden av elven nær togstasjonen er det satt opp masse boder som selger mat, drikke og annet, samtidig som det holdes en konsert. Japanerne lager liv og røre. Jeg prøver ut noen av de lokale rettene fra de forskjellige bodene på festivalen.

På en konsert under Awa no Tanuki-festivalen. Jeg har byttet ut stråhatten min med en tanukihatt.

Etter nå å ha vært turist en stund går jeg til togstasjonen for å få den informasjonen som jeg trenger om når Nankai-fergen går til Wakayama og hvilke tog som jeg må ta for å komme meg til Kudoyama imorgen. Mitt første forsøk tidligere idag bar ikke frukter, men nå får jeg bedre hjelp på turistinformasjonen. Jeg tror de finner det litt artig at jeg ankom iført min tanukihatt.

På vei tilbake til hotellet ved siden av Shinmachi-elven.

Når jeg går tilbake til hotellet er lyset på himmelen definert av den synkende solen og de truende skyene som flyter over meg. I henhold til planen min for morgendagen er jeg nødt til å gå relativt tidlig til sengs. Før den siste natten min på Shikoku hviler jeg på hotellrommet med ryggsekken ferdig pakket og klar for det siste eventyret på min pilegrimsferd.

Utsikt over Tokushima fra hotellrommet mitt.

Det var en fin dag i Tokushima, men det var fortsatt vanskelig å innstille seg på det faktum at jeg er ferdig med pilegrimsvandringen og ikke har flere dager å gå på Shikoku. Imorgen så venter Kōyasan.

Hotellrommet mitt, jeg tar i bruk det jeg kan av plass.

<- RyōzenjiKudoyama - Kōyasan ->

lørdag 9. juni 2018

Kjentmannsmerket: 'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen og Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp

Idag var det kampesteiner som sto på menyen i Østmarka. En grensestein og en kontorstein hvis det kan kalles det. Etter Skullerud og Ellingsrud er det av alle steder Durud ute i Enebakk som jeg oftest har startet mine turer inn i Østmarka fra (må være en rud ihvertfall virker det som, Klemetsrud ligger ikke så langt etter). Igjen går jeg av bussen her. Til nok en varm dag ute i marka.

Vandring på skiløyper om sommeren.

'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen.

Den første steinen jeg skal finne, er en stor flyttblokk som skal ligge på grensen mellom Rausjø og Vik skoger. Er det så at hvis steinen så flytter på seg, så vil grensen også flytte på seg? Det er ingen sti, ihvertfall avmerket på kartet, til der denne kampesteinen skal ligge, men det går en skiløype omtrent rett forbi. Å følge skiløyper om sommeren kan innimellom bli en våt affære, da tenker jeg ikke på når løypene tar turen over et vann, men så tørt som det er nå vil det ikke være noe problem. Myr eller ikke myr.

Myrull.

Tørr myr.

På skisporene går jeg, uten ski, uten snø og så klart. Varme kontraster og varmt i luften. Steinen finner jeg. Men noe form for grensemerke finner jeg ikke, utenom steinen da. Posten stemples, turen på skiløypene gjenopptas. Går over myrene nå, tørre, mye myrull, fine. De tørre skiløypene gir andre muligheter nå. Jeg går nedenfor Andersrudåsen, har vært en kjentmannspost oppå der og.

Utsikt mot sør fra Kjerringhøgda.

Tonevann og Tonekollen.

Tårnet på Kjerringhøgda står der fortsatt. Fortsatt er det flott utsikt fra toppen av det, fortsatt er det på eget ansvar man klatrer i det. Man kan se der Oslofjorden går, uten å se selve fjorden.

Tårnet på Kjerringhøgda.

Det har ikke vært mange andre å se idag, inntil sportsstua på Vangen står foran meg, her er det liv. Hadde egentlig bare tenkt å fylle på med vann her, hvis nødvendig, og så gå videre, men en kopp kaffe fristet. Så legger jeg i vei uten egentlig å tenke noe som helst på hvor jeg går hen, med unntak av der jeg kom fra. Er på full fart opp Pølseberget før jeg lutrygget må erkjenne min feil.

Steinsjø.

På klopper gjennom Østmarka.

En ting som ikke er feil, er å ta seg et bad når jeg kommer til Steinsjø. Temperaturene på vannene i de forskjellige markene rundt Oslo har vært fabelaktige i denne merkverdige varmeperioden, kanskje ikke uten grunn. Det blir både bad og lunsj. For ikke å snakke om å bare sitte stille og nyte været og naturstillheten.

S10.

Videre langs blåstien fra Steinsjø finner man neste store stein. Cudriosteinen, som skal ligge på vestsiden av Svartkulp. Karen Cudrio er et kjent kvinnenavn i Østmarka og jeg har allerede stiftet bekjentskap med steder hun har ferdes her. Steinen jeg skal frem til her ble muligens brukt som en kontorpult, dette er dog kjentmannsheftet sin betegnelse, av ekteparet Cudrio (Peter) grunnet sin flate form. Skisser, kart, planer, timelister og penger ble visstnok lagt fram på kontorpulten. Og lokale formenn og fullmektiger møtte også opp ved disse steinene som Cudrio brukte for å motta oppgjør for arbeid, så steinene fikk også gitt kallenavnet Lønningssteinen. Jeg finner steinen, men det er ingen lønning som venter på meg her for arbeidet med å gå hit. Får bruke steinen som kontorpult jeg og, og legger ut kartet på det for å peke ut veien videre.

En port av trær.

Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp.

Den veien går via Nordre Skytten og over Breidåsen mot Skullerud, fra rud til rud. Solen ligger fint på himmelen på siste biten av vandringen, med et nydelig lys gjennom trærne. Underskogen lyses opp, mens stiene og kloppene vrir seg gjennom den.

Kloppegang.

Sti og lys.

En nydelig vandring gjennom Østmarka, med flotte kontraster mellom blå himmel, grønn skog og rustrød myr.

søndag 3. juni 2018

Kjentmannsmerket: Hjemmefronthytta I Kjekstadmarka

Det er nesten for varmt å gå en tur i skogen nå, spesielt når man egentlig befinner seg rett ved Oslofjorden med ypperlige muligheter for å bade. Jeg står jo faktisk og ser rett på det innbydende vannet. Så er det jo heldigvis så at skogen også byr på muligheter for å få seg en dukkert. Hva er det som gjør at jeg begir meg inn under trærne? Å oppsøke skyggene? For det er garantert skyggefullt der Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka befant seg, den ble jo bygget for å ligge i skjul.

Kontraster i grønt og blått ved Røyken Kirke, med Kjekstadmarka (og en viss golfbane) i bakgrunnen.

Vesledammen, tydelig et populært sted å bade.

Turen starter fra Røyken Kirke, der mitt første veivalg ganske så raskt blir slått beina under. På skogsbilveien som går gjennom Kjekstad Gård står det klart og tydelig at det ikke er noen gjennomgang til Kjekstadmarka derfra, og det skal jeg ære. Jeg bare husker at jeg engang kom ned fra Kjekstadmarka på akkurat samme vei, men da kom jeg jo fra andre siden og det sto sikkert ikke en plakat oppe i skogen da. Vestfoldleden til unnsetning. For en ivrig pilegrim er det fint å gå ved siden av både de norske pilegrimsveimerkene og de gule pilene som noen har malt langs ruten. Jeg kommer inn på min planlagte rute ved Vesledammen igjen.

Huldra følger med meg idet jeg legger veien inn i Kjekstadmarka.

Utsikt mot nord og Oslo fra Svartvannsåsen.

Huldra er populær i dette området, da det er referanser til både Huldras hest, Huldras utsikt, Huldrestien og Huldreåsen her, men ingen huldre å se. Kjekstadmarka har for meg alltid vært mer synonymt med et mer utpreget generisk skogsområde, da er turen opp Svartvannsåsen noe av en åpenbaring. Her går stien flott oppover gjennom en trivelig skog. Fjerner man skogen og vegetasjonen er det omtrent glattskurte runde svaberg man går på. Fra utsiktspunkter ser jeg ut over et grønnkledd skogsområde, kan se skogsbilveien ved Haukeliåsen bukte seg opp åsen. Midt oppe på toppen av åsen omtrent, er det et skar hvor det går an å klatre opp til og ned fra via et tau.

På toppen av Svartvannsåsen.

I Blåfjell naturreservat.

Fra Svartvannsåsen fortsetter den fine turen, går inn i Blåfjell naturreservat. Her ligger det flatere svaberg, naturskjønn skog og myrlender. Samtidig nærmer jeg meg der jeg må forlate den fine stien. Ved en hytte skal det gå en sti, som ihvertfall ifølge kartet skal lede meg direkte til der hytta befinner seg. Stien finner jeg, men stien finner nok ikke hytta, for den går etterhvert i en helt annen retning. Og da befinner jeg meg nede i skogen, med trær og åser rundt meg på alle kanter. Stien forsvinner så i vegetasjonen.

Lite ukjent og navnløst tjern sør for Småvann.

Ovnsdøren til ovnen i Hjemmefronthytta, med riksløven i våpenskjold med spiss.

Kraftledningene som krysser gjennom marka er ikke noe pent syn, men de fungerer ypperlig som navigasjonspunkter. Ledningene strakk seg nok ikke over Hjemmefronthytta på den tiden hytta var i bruk, men nå går de omtrent rett over. Med ledningene som et slags kompass mellom trærne finner jeg et lite tjern. Tjernet er ikke navngitt, men at det finnes på kartet er nok til at jeg forstår hvor jeg er. Derfra kan jeg kose meg med mye tett vegetasjon når jeg følger kraftgata i retning skjulestedet.

Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka.

Utsikt fra Haukeliåsen.

Som ikke er lett å finne, selv om det skal ligge rett under ledningene. Jeg har nok tatt den vanskelige ruten, men med litt studering av terreng og kart kommer jeg fram til hvor det må ligge. Inn under en klynge med trær forsvinner jeg og der finner jeg Hjemmefronthytta, eller restene av den. Godt skjult, men for gutta på skauen så var det vel og meningen. Nå er det bare restene av grunnmuren og ovnen, samt bølgeblikkplatene som ligger strødd rundt som gjenstår av hytta. Hytta er også kjent som Dødskåka, og her nede i skyggenes dal holder jeg på å dø av alle insektene jeg har vekt til live med min inntreden. Under angrep på angrep gjør jeg en retrett på den enkleste veien tilbake til en sti eller skogsbilvei, og med det må planene legges om. Hadde jo egentlig tenkt å komme meg tilbake til Blåfjell naturreservat etter besøket på Milorg-hytta.

Bertelsmyra, tørt over myra nå etter så mange varme og tørre dager.

Skapertjern.

I varmen så kan det jo tenkes at dette var det rette uansett, min tanke om å gå inn i Vestmarka forekom meg også mer og mer som noenlunde ambisiøs. Når jeg sto på Svartvannsåsen og så hitover fra toppen, hadde jeg ikke i tankene mine at jeg skulle komme til å gå på skogsbilveien jeg gjør nå. Varmen setter sitt preg på andre ting og, over Bertelsmyra kan jeg gå tørrskodd, det er ikke mye fuktighet å finne. Vi trenger regn nå, og en god del av det og. Jeg spiser lunsj i skyggen ved ROS-hytta og minnes at jeg klagde på kalde hender på skitur med fattern hit for mange mange år siden, det skal godt gjøres å få kalde hender her nå.

Stuvstjern.

Siden jeg er på avveie fra opprinnelig plan kan jeg likesågodt legge turen om stier og steder jeg ikke har vært ved før. Så jeg finner veien til Skapertjern. Nå frister det å hoppe uti gitt, men jeg lar det vente litt til. Til jeg kommer til Stuvstjern, men nå er det nok, nok svetting, nok tørr kjeft, nok vandring i skog. Jeg vil bade. Tror dette er det varmeste vannet jeg har badet i i Norge noensinne. Kan ikke huske sist jeg har badet med så høy temperatur i vannet som det er her.

Utsikt mot Lier og Drammen fra stien ned Reistadlia.

Mens vannet tørker i sola, argumenterer jeg med meg selv om jeg skal gå videre for å ta kjentmannsposten på Gjellebekk Skanse eller om jeg skal gå til Lier stasjon. Det blir til at jeg legger turen mot toget, varmen har gjort det tregt å gå. Turen ned Reistadlia er flott, med god utsikt over Lier og mot Drammen. Varmt, det er en mil lang kø ved bensinstasjonen bortenfor togstasjonen. Positivt, i den forstand at jeg dropper å stå i køen og dermed når det første toget tilbake til Oslo som kommer. Fem minutter å vente var helt godkjent. Vestmarka ble det ikke, istedet ble det nesten en omvendt tur fra forrige gang jeg gikk på kjentmannsjakt gjennom Kjekstadmarka. Fint var det og.

Lier.

lørdag 26. mai 2018

Kjentmannsmerket: Raabes Gamme, Eller Kåte. Ved Utsikten, Rett Ved Utepeisen og Der Rødkleivhytta Løytnanthytta Sto

Varmen og tørken vedvarer, dette kan vel nesten kalles for en hetebølge her til lands. Sittende på bussen opp til Sørkedalen er jeg egentlig litt glad for at jeg ikke er i skoene til de andre rundt meg. Bussen er stappfull av løpere som skal delta i Ecotrail Oslo. Den var så full at ikke alle fikk plass i den på Røa, og måtte også bare kjøre rett forbi andre stoppesteder. På t-banen på vei til Røa så jeg hvor skoene trykka og var raskt oppe for å sikre meg en plass (heldigvis for min del vet jeg at bussen nå står nord for bensinstasjonen og ikke omtrent rett utenfor t-banestasjonen lengre). Når det er sagt, så burde vel man kanskje ha forutsett at noe slikt ville skje, både deltagere og arrangører. Håper for øvrig de som sto igjen kom seg opp til start i tide. Varmt løp eller ikke. Det blir sikkert varmt for meg også.

Kontraster på vei opp Heikampveien.

Raabes gamme, eller kåte. Ved Utsikten, rett ved utepeisen.

Min vei går også i en annen retning enn Ecotrail-løperne, men det er ikke usannsynlig at jeg vil møte på andre deltagere på min vei. Løpet har flere startsteder, avhengig av hvilken distanse man deltar i. Min vei lå opp i lia ovenfor Langlielva, og fulgte Heikampveien oppover som jeg har gjort noen ganger før og. Stedet jeg skal til er en liten plass hvor noen ivrige turgåere fant ut var et nydelig sted for et lite krypinn i marka som man var glad i. Slike tanker er det nok mange som har, har selv gjort meg den tanken, å finne seg et ukjent og eget sted hvor man setter opp et lite skjulested for seg selv. Nå er det jo ikke helt lovlig, men de finnes, men dette krypinnet ble stilltiende godtatt av grunneieren.

Koia ved Raabes gamme.

Utsikt fra Raabes gamme.

Brødrene Raabe derimot, de fant en fin liten plass med utsikt over Sørkedalen. Og der satte de igang. Først ikke så stort, men så måtte det bli plass til noen få til. Så her ble det satt opp en steinpeis, et lite reisverk som etterhvert utviklet seg til å bli en gamme, vedskjul, jordkjeller og en enkel utedo. I tillegg til en liten koie. Ikke så verst til å være et krypinn som det ble sett litt gjennom fingrene på. Gammen ble derimot revet på 80-tallet. Stedet er lett å finne, men hvordan skal jeg ikke si. Det som er klart er at det er nydelig sted med flott utsikt. Ryktene gikk om at man burde holde seg unna sommerstid, da det kunne være fuktig der. Akkurat nå er det bare varmt og veldig tørt.

På den nye blåstien opp mot Finnerud, litt som å vandre i et åpent landskap.

Setertjern.

Blåstien opp til Finnerud har endret kurs siden sist jeg gikk den, da broen over Svartorseterbekken har funnet det for godt å ta kvelden, samtidig med at det har rast litt vel mye stein ut på stien. Hvis jeg husker den gamle stien rett, så mener jeg at den nye er en improvement. Et lite stykke av den gir til og med en følelse av å gå i et åpent landskap.

Gjennom eventyrskogen mellom Setertjern og Nordmarkskapellet.

På snø.

Nedenfor Finnerud er det Ecotrail-tid for fullt. Her kommer dem løpende, hulter til bulter nedover fra Studenterhytta. Mobekken flittig brukt til å kjøle seg ned med. Selv frister det mye å bare hoppe rett uti Setertjern, med eller uten klær, vet ikke hvorfor jeg ikke gjør det. Å sitte stille og bare nyte roen føles igrunn godt det og, før eventyrskogen opp mot Nordmarkskapellet venter. Ecotrail-folket jeg møter etter Nordmarkskapellet virker å være ute i et veldig behagelig ærend, her gikk det ikke fort.

Der Rødkleivhytta / Løytnanthytta sto.

Utsikt fra nedenfor Rødkleivhytta.

Neste post ut lokket også med utsikt. Før det måtte jeg krysse Wyller-løypa. Morsomt å måtte gå over store hauger med snø nå, selv om jeg strengt tatt kunne ha gått rundt dem. Hytta som de 14 løytnantene anla i Rødkleiva kan nok ikke sies å være et krypinn opprettet i det skjulte. Vi må tilbake til 1898 for å komme til året denne hytta, eller Røydkleivhytta, ble bygget. Løytnanthytta ble den og kalt, og en kan jo da spørre: Hvor mange løytnanter trenger man for å bygge en hytte? 14. Den sto til tyskerne brant den ned i 1944/45, etter det sto bare grunnmuren igjen. Sør for der hytta lå er det et flott sted for å nyte utsikt og lunsj.

Ukjent sti opp den bratte lia på vestsiden av Tryvannsåsen.

Kvasi urban exploring.

Fra blåstien som går ned mot Strømsdammene hadde jeg i utgangspunktet regnet med å måtte gå et stykke tilbake. Da er det fint med disse overraskelsene som av og til dukker opp. Rett ved der 'nye' Røkleivhytta ligger går det en sti, bratt, oppover. Nesten på trapper. Ante ingenting om denne ruten. Den leder meg til enden av et av boligfeltene nær Lillevann, men lar meg forsvinne inn i skogen opp mot Tryvannsåsen igjen like fort.

Trær og Tryvannstårn.

Vettakollen.

Herfra er det bare tiden og veien som teller. Tiden har ihvertfall gått sin vei og det er lengre ut på dagen enn det jeg hadde sett for meg at den skulle være når jeg er ved Frognerseteren, kanskje en t-banetur frister? Føttene vinner og på kjente stier og skogsbilveier går jeg til Sognsvann, over Vettakollen og forbi Bånntjern.

Tror jeg har lyst på en iskrem.