tirsdag 10. januar 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 16: Bernedo - Santuario de Nuestra Señora de Codés

24. september.
Lengde: 31.0km (483.0km), tid brukt: 09:06.
Veimerking: God, men mangelfull rett etter Angostina.
Vær: Pent.


Idag var det følelsene mine som ble satt på prøve. For fem år siden gikk jeg Camino Frances fra St Jean Pied de Port til Santiago de Compostela, det var turen som tente gnisten for de lange vandringene mine. GR1 krysser Camino Frances i Los Arcos og jeg vet på forhånd at det vil bli følelsesladet å komme dit, minnene sitter fortsatt sterkt i. Omstendigheter skulle føre til at jeg skulle møte på disse følelsene en dag før ventet, men det var ikke i Los Arcos de kom.

I Bernedo om morgenen.

I Bernedo om morgenen våknet jeg opp til en fot som ikke føltes helt god, jeg var en anelse resignert. Jeg hadde lite håp om å kunne fullføre. Ungdomsherberget serverte frokost, og så gikk jeg videre med en anelse usikkerhet, det var ikke en bra følelse. Foten skulle vise seg å bli mer samarbeidsvillig så fort jeg hadde kommet et lite stykke på vei.

Samarbeidsvillig var derimot ikke veimerkingen, etter den lille stille landsbyen Angostina gikk jeg feil ikke bare en gang, men to ganger. Først hadde jeg kommet på avveier og fulgt en klar definert skogsbilvei ned til noen jorder. Med rette gjennom ett riktig så trivelig skogsparti med sollys blinkende mellom bladene på trærne, men akk så feil vei. Ved jordene kunne jeg se det lille vannet som var avmerket på kartet i guideboken og konstatere at lokasjonen ikke stemte overrens med hvor ruten gikk. Tilbake, høyere opp, fant jeg igjen røde og hvite striper, gjemt bak en overgrodd sti.

På feil vei etter Angostina, en hyggelig vandring, men akk så feil.

Glad for å være tilbake på rett spor, fortsatte jeg videre. Forbi en slange som lå uforstyrret på stien. Så begynte en tanke å surre mer og mer i bakhodet mitt. Når jeg kom til ett stikryss fikk jeg bekreftet antagelsen min. Jeg hadde tatt feil GR1 variant etter Angostina, hvor ruten deler seg og en rute går til Santa Cruz de Campezo via San Roman de Campezo. Det var på den ruten jeg befant meg, og det var ikke den anbefalte ruten i guideboken, men det var for sent å snu. Fire kilometer å gå tilbake til Angostina, ikke aktuelt.

Balsa de Sota, på vei mellom de to variantene av GR1.

Ikke gikk jeg til San Roman de Campezo heller, på skiltet i krysset var det merket av en rute til Cabredo, den landsbyen lå på den anbefalte GR1 varianten. Ok, så måtte jeg godta at jeg ikke gikk på ruten for en liten stund og at puristen i meg fikk noen dype skrammer i lakken. Nå hadde den skaden allerede blitt gjort tidligere på ruten, så ingen tårer ble felt av den grunn. Sett med positive øyne, var det nesten ett bedre valg, omveien gjorde at jeg fikk tatt det lille vannet, Balsa de Sota, i nærmere øyesyn.

Små blomsterpotte-figurer i Genevilla.

Høyt oppe i et tilbaketrukket område av Sierra de Codés ligger Santuario de Nuestra Señora de Codés, det var ihvertfall det jeg så for meg etter å ha lest om stedet. Jeg så får meg en kirke på et isolert sted som det var tungvint å komme seg til, et sted som i visse forhold ville føles mystisk. Det skulle være mulig å overnatte der, på Hospederia de Codés. Noe jeg hadde lyst til, men etter å ha kastet bort tid på å gå feil og av hensyn til foten min, var jeg usikker på om det ville være en god idé.

En gribb følger med mellom Genevilla og Santa Cruz de Campezo.

Det var ikke bare av overnattingshensyn jeg ønsket å krysse over Sierra de Codés idag, det var fint vær og fjellryggen lovet gull og grønne skoger når det gjaldt utsikt, imorgen skulle været bli dårlig. I en livlig Santa Cruz de Campezo prøvde jeg å ringe opp Hospederia de Codés, men det var ingen som svarte. Servitrisen på baren snakket med noen, som sa at det var ett stille og fredelig sted, hvor jeg bare kunne sove i peloton-banen. Jeg fant det rart at det var en peloton-bane på det tilbaketrukne stedet jeg så for meg. Med så mye liv, i tillegg til en kald og god serveza con limon, var det vanskelig å ta på seg sekken å gå videre igjen.

Gjennom skogen etter Santa Cruz de Campezo på vei opp i Sierra de Codés.

Kryssingen av Sierra de Codés var utrolig. Oppstigningen var fin, men det var først når jeg kom opp på selve ryggen at magien begynte. Jeg formelig skrek av glede der jeg gikk over ryggen med uhindret utsikt til begge sider, noe som virkelig skrev under på savnet mitt av å gå høyt oppe. Vinden var ikke nådig der oppe, men det var lite som kunne ødelegge humøret mitt da. Ryggen bølget sakte opp og ned i retning av de to toppene Laplana og Joar. Utsikten viste også hva som ventet meg videre, i retningen ruten gikk lå de flate slettene til Navarre og ventet meg.

På toppen av Sierra de Codés med fjellryggen foran meg med Laplana og Joar i bakgrunnen.

Nedenfor Laplana og Joar lå det omriss av veggene til en gammel seter, teltplasser jeg angret på at jeg ikke benyttet meg av i øyeblikket. Når jeg kom til passet mellom toppene hadde jeg lyst til å snu og gå tilbake over ryggen igjen, som å spole tilbake for å se om igjen en del av en film man liker. Klipper reiste seg opp nedenfor, stien gikk bratt ned nedenfor dem, jeg kunne se toppen av helligdommen nedenfor. Eneste lille skuffelse, stedet lå mye lavere nede enn det jeg hadde sett for meg.

Ved Santuario de Nuestra Señora de Codés var jeg ved veis ende, jeg trasket sliten inn i Hospederia de Codés, det var folk der. Ett selskap av et slag, så restauranten var åpen, men noe overnatting var ikke mulig. Ikke telte heller. Å klatre tilbake opp den bratte stien igjen var utelukket. Stedet var fint, det ville ha vært supert å kunne blitt på stedet. Jeg tok meg en kald øl mens jeg lurte på hvilke muligheter jeg hadde.

Sierra de Codés, en fabelaktig ryggvandring.

Det er da det som er så herlig med slike vandringer som dette og møtet med folk oppstår. Noen av gjestene er fra Torres del Rio og kan kjøre meg dit eller innom Los Arcos hvis jeg vil. Jeg merker allerede en liten klump i halsen med tanke på å overnatte i Torres del Rio, så selv om det kanskje ville vært smartere å overnatte i Los Arcos kan jeg ikke gi fra meg denne muligheten (drar jeg til Los Arcos kan jeg legge igjen sekken der og gå uten den i morgen, slackpacking, jeg bryr meg ikke). De ringer og ordner plass i det samme herberget jeg overnattet i når jeg gikk Camino Frances, La Pata de Oca.

I passet nedenfor Laplana og Joar, der stien går bratt ned til Santuario de Nuestra Señora de Codés.

Så på samme dag som for fem år siden går jeg inn portene til herberget. Det føles veldig rart og jeg går sikkert med et teit glis om munnen forbi stolene hvor pilegrimene sitter og hviler seg. Jeg går forbi der jeg satt og leste og fant ut at jeg hadde blitt bitt av en flått. Noe tid til å sette meg ned og bearbeide følelsene fikk jeg ikke, jeg ble vinket bort til et bord og med ett var jeg en del av pilegrimsverdenen igjen. På bordet satt Johan fra Sverige, en fra Latvia og to spanjoler. Det ble gjort noen miner når jeg fortalte at jeg ikke gikk Caminoen, men var på en helt annen type rute og stort sett gikk helt alene.

Santuario de Nuestra Señora de Codés.

Å kunne snakke på norsk igjen føltes godt, Johan bodde i Barcelona og skulle bare gå en del av Caminoen, han hadde startet i Pamplona. Jeg spiste middag sammen med gjengen, et gjensyn med menu del peregrino. Lærte at den lille baren der Nathalie danset salsa og koreanerne danset til karaoke fem år siden var stengt, synd. Til slutt fikk jeg litt tid helt for meg selv, da pilegrimene gikk til sengs, og kunne innta alle opplevelsene og følelsene som dagen hadde gitt meg.

<- BernedoLos Arcos ->

søndag 8. januar 2017

Troll i eske: Paterson

Tid for nytt troll. Denne gang et utall antall mulige filmer i listen over kommende filmer, men hvilken av dem som dukket opp hadde jeg liten anelse om. Det var noen navn som blinket seg ut.

Trollet skulle ihvertfall være regissert av en gjenganger på Cinemateket, både når det gjaldt vanlige visninger og som troll. Av mange var dette og en regissør som ble sett på som på vei vekk fra sin gullalder, det var lenge siden regissøren hadde kommet med en skikkelig god film. Dagens troll i eske var i så måte regnet for å være et aldri så lite comeback og 'return to form' som dem sier. Den skulle og være regissørens kanskje mest tilgjengelige film og på en lang stund. Jeg visste svaret før filmen begynte å rulle over skjermen.

Paterson.

Paterson. Av Jim Jarmusch. Og ja, de siste filmene hans har ikke vært de største severdighetene, men var denne det? Var dette filmen som skulle bringe Jarmusch tilbake i retning Down By Law, Dead Man, Broken Flowers? Paterson er ett godt stykke på vei, men fortsatt noe å gå. Det er en ganske stille Jarmusch film, den slentrer avgårde i et rolig tempo. Ikke et dårlig tegn av den grunn.

I Paterson spiller Adam Driver, vel, Paterson, som også bor i, vel, Paterson. Dagene går med til det samme, som de forskjellige delene av filmen gjør. Han våkner opp hver morgen, går på jobb som bussjåfør, skriver dikt i pausene, kommer hjem til en skjeiv postboks, går tur med astma-hunden og stopper for akkurat en øl på en lokal bar. Og lukter en anelse av øl om morgenen. Hjemme bedriver kjæresten ulike former for kunstprosjekter og våkner opp med en ny drøm hver morgen.

Med sin rolige fremtoning er filmen en trivelig affære. Den flyter stille fremover, og man lar seg flyte med. Man sitter og venter på at det skal skje noe mer. Som i filmens opprivende scene, som i denne sammenheng ikke virker veldig dramatisk, men alt av spenning kan sees i det undertrykte spillet til Adam Driver. Ispedd filmen er det små scener med underfundig humor og filmens hund er kanskje en vel så stor stjerne som hovedpersonen.

Ikke hundre prosent tilbake i form, men lange skritt på bedringens vei etter de forrige filmene.

Kjentmannsmerket: Tryvannsgrana og Blekkevann, Ved Rester Av Dammen

Vinden ulte og havet pisket langs kysten på vestlandet, stormen hadde fått navnet Urd. Vinden ulte og føk over fjellene. Så kom den til Oslo. Ett tre falt over ende. Det var ikke ett hvilket som helst tre. Det var en av kjempene i Marka, Tryvannsgrana. Jeg leser av kjentmannsheftet at det er ikke tid for 'gravøl' riktig ennå, men hvor lenge Tryvannsgrana står oppreist, er det ingen som foreløpig kan si.

Oslo er dekket av et skylag, fra Frognerseteren.

Men nå er det tid for 'gravøl'. Med Oslo og omegn dekket av et hav av skyer, t-banen hadde pløyet seg gjennom dem på vei opp til Frognerseteren, gikk turen bort til den falne fruen. Tryvannsgrana kunne før ses stikkende opp av trærne, men nå er landemerket borte og man kan ikke lengre bare se over skogen for å finne treet. Etter å ha rotet rundt blant andre falne trær, blir den store grana til slutt funnet. 200 år rakk treet å bli, men det var likevel ikke Urd som ble dens bane, det var erklært dødt før stormen kom.

Tryvannsgrana.

Ned mot Sørkedalen kommer tåken igjen, smygende oppetter åsen, den sklir greit oppover på isen som ligger på bakken og stien. Ringerikstjern er innhyllet av skyene. Det er plutselig stille. Nede i dalen er man under det lavtliggende skyene, og etterhvert kan soles ses i et forsøk på å sprenge seg igjennom tåken.

Ringerikstjern i tåka.

Et forsøk på å sprenge den lille dammen i Blekkevann ble det også gjort, tilbake i 1951 eller i 1952 (visstnok). Man ville senke vannstanden slik at det ble mer plass til skog. Myra ville det annerledes og lot ikke vannet stikke av så lett. Fra Sørkedalen bar det opp i Bærumsmarka for å se på restene av dammen som ble sprengt. Marka er i en mellomfase nå. Rett før vinteren (forhåpentligvis) setter til for godt. Det ligger et tynt lag med snø, vi snakker tynt her, over bakken. Det er en fin tid å gå tur i, selv om en ønsker seg mer snø.

Ringerikstjern.

Myrene og vannene blir fredsomme under sitt tynne snøteppe. Det knaser og knitrer i myra når en går over den på snøen. Himmelen endrer farge på vei over skisporene til Abbortjern. Det ryker fra et forlatt bål ved vannet. Himmelen går opp i flammer når solen forsvant. Det er et flammehav som slikker over hvelvingen.

Ned mot Østernvann mørkner det, men i rødlige og omtrent fiolette toner.

Solen prøver å brenne seg gjennom skyene i Sørkedalen.

Blekkevann med myrene i forgrunn.

Blekkevann, ved rester av dammen.

Myr med et tynt snølag over seg.

Himmelen går opp i flammer over Abbortjern.

Flammehav på himmelen.

Himmelen blir lilla på vei ned mot Østernvann.

Østernvann.

lørdag 17. desember 2016

Kjentmannsmerket: Gamle Steinsvollen. Drap, Eventyr Og Dikterstue?

Desember har falt ned med sitt mørke, sitt julestress, jeg må ut.....vekk. Ut i skogen, der roen rår. Noe lysere vil det ikke være der, men det vil være stillere, mindre stress. Ikke noe kjøpepress. Muligens bare meg.

Øvre Johnsrud.

Jeg dro til Lommedalen, tok fatt på den Gamle Bergenske Kongeveien. Ble litt skuffet i starten. Over Steinshøgda til Bærums Verk hadde det vært så fint. Hvit, knitrende og sprø rim på trærne. Steinstjernet lå der melankolsk med is på vannet og is på trærne bak. Lett tåke. Som også lå over kongeveien, men den samme rimen lå ikke like skjørt og vakkert over trærne der.

Rimete gammel Kongevei.

Selv om det var rim. Rim og is som fjernet fargene, dannet en verden i sort og hvitt. Som dannet lyd under føttene, det knitrer når jeg går. Gjennom trærne blåser vinden. Det er likevel ett fravær her, ett fravær av snø. Julen nærmer seg, blir ikke helt det samme uten snø.

Gamle Steinsvollen. Drap, eventyr og dikterstue?

Etter Almsbrua er det lyden av to føtter og fire poter som slipper vekk fra grusveien. Har fått en følgesvenn, en hund, men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med den. Jeg så så tiltaksløs ut, sa en bilist i det han kjørte forbi meg, lurte på om jeg skulle gjøre noe med hunden som sniffet i vei foran bilen og ville slippe han forbi. Ikke min hund, svarte jeg, kan ikke røre den heller, allergisk.

Hunden fulgte meg til Gamle Steinsvollen, etter det ble den borte. Lurer på hva jeg hadde gjort om den hadde fulgt etter meg hele turen?

Kjaglidalen, fra Kjaglia.

Steinsvollen var en gang en av de to setrene til Stein Gård på Ringerike. Det opprinnelige gamle størhuset og låven ligger der fortsatt, men er flyttet til østsiden av kongeveien. Gamlesetra som jeg skulle besøke lå på vestsiden, eller restene av den. Der skulle det ha fantes spøkelser. Ingen ville bo der en stund. Tilbake i 1804 var setra gjenstand for et dobbeltdrap. Det ulte litt ekstra fra vinden idet jeg stemplet i heftet.

En verden i svart og hvitt, fra Kjaglidalen.

Jeg bega meg ned i Kjaglidalen. Gradvis nedover. Verden hadde ikke blitt noe mindre svart og hvitt, snarere motsatt. Rim ble til hard tettpakket snø og is. Elven nærmet seg mer og mer, både vann og lyd. Jeg måtte komme meg over elven. Der nede lå det bare opprevet is over den, ellers fløt vannet fritt uten tak. Også ved Kjaglia, der blåstien krysser elven, ikke verdt å prøve seg. Selve bygningene på gården sto stille og bivånte det hele. Måtte gå et stykke ned før en bro fant det for godt å vise sitt åsyn.

En ensom koie i skauen.

Så kunne jeg bevege meg oppover igjen. På andre siden. Oppover. Trærne forsvant gradvis inn i tåken, linjer og konturer ble vage, fortsatt en verden uten farger. Jeg spiser lunsj utenfor en låst og stille Mustadkroken. Mer snø her, nærmere Sollihøgda. Harde spor på Toresplassrunden, spor av ski. Det lir mot kveld, som nå fortsatt kommer tidlig. Det blir enda gråere, enda dusere. Følger skisporet forbi Toresplassen. Grunnen harvet opp av skogsmaskiner. Sporene frosset, store dype spor. Trær forsvinner trollsk i skodden, i gråheten.

Rim, sopp og isspindelvev.

Hvor er alle andre?

På shopping? De siste julegavene?

Skoddetre.

Går til Kleivstua. De første fargene kommer i lysløypa ved Kleivstua. Når mørket har kommet. Lilla. Blå. Oransj. Lysende tåke. Fortsatt stille. Ingen i skisporene, ikke ideelle forhold heller.

Trær i skodden.

På brodder ned Klevahjelet. Pigger opp isen. Står fjellstøtt. Gode brodder. Kommer akkurat ned til bussen tilbake til Oslo. Havner midt i julestria. Overgang. Vil tilbake.

Billys i mørket på veien mot Kleivstua.






Fra lysløypa ved Kleivstua.

søndag 27. november 2016

Kjentmannsmerket: Ekeberg Basis A, Post 60m V For Granittsøtten

På en dag der det ikke skjedde så mye, hvor ingen planer var lagt, hvor et avslappende, men dog noe kjedelig sinnelag seig inn. På en dag hvor jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, sånne dager som bare oppstår innimellom. Til slutt brøt jeg stillheten og lediggangen og kom meg ut. Jeg dro ikke langt. Hadde aldri vært i Ekebergparken før, selv etter all viraken og skriveriene rundt statuene som Christian Ringnes satte opp førte til. Jeg dro ikke dit for parken sin skyld opprinnelig, rett ovenfor ligger det en kjentmannspost. En veldig sentrumsnær en.

Ekeberg basis A.

Når jeg nå vandrer mellom trærne her, alle skulpturene og folk som er ute omtrent i samme ærend som meg, lurer jeg fortsatt på hva all viraken var om. En ting er skulpturene, som jeg finner det ganske så artig å vandre blant. En annen ting er protestene rundt det å ødelegge denne lille grønne lommen. Jeg vet ikke helt jeg. Det føles ikke veldig ødelagt her. På den andre siden, vi er bortskjemt med grønne lommer her, den finnes rett utenfor stuedøren vår. Og sånn bør det forebli, men at en liten del av dem alle får noen skulpturer og flere stier føles ikke som noe stort innhogg i dem.


Ute på Ekebergsletta står det en granittstøtte, litt for seg selv. Denne granittstøtten er derimot ikke en del av skulpturparken, ei heller er den en skulptur. Den er satt opp der for å markere en nøyaktig målt grunnlinje. Dette ble brukt til å bestemme jordens form og størrelse, veldig kort forklart. En basis er en nøyaktig avstandsmålt linje, som danner grunnlag for målestokken i en triangulering. Når Norge ble kartlagt og oppmålt, ble de første av disse linjene anlagt på islagt vann, dette var på 1800-tallet. Fra 1850 ble disse anlagt i flatt lende på land. Totalt var det 17 basiser som var brukt ved trianguleringen av Norge, hvorav den siste ble målt i 1937. Det er to basiser som er bevart idag, den ene ved Rinnleiret i Verdal og denne her i Ekeberg.


Med posten stemplet kunne jeg gå og se på solnedgangen, gjort dramatisk under åsynet av en engel hvis anatomi er gjort åpenbart for alle. På en dag hvor hva som skjedde var åpen, var det greit å stå og se de siste røde strålene på himmelen. Hvor skulpturene skjulte seg under en mer og mer lilla himmel. En fin tur rett ved kjernen av Oslo.