tirsdag 28. mars 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 29: Nocito - Paúles de Sarsa

7. oktober.
Lengde: 36.6km (843.0km), tid brukt: 11:26.
Veimerking: Stort sett god, men ikke eksisterende i starten ut ifra Bara.
Vær: Fint.


Det er enkelte dager på en lang vandring som dette, som bare griper tak i deg og holder deg fast. Hvor du vet at det du opplever vil holde seg i minnet for lang tid. Ofte er det en utpreget spektakulær natur som beveger deg, eller det er møtet med andre kulturer og folk som merker deg mest. Eller begge. I dette tilfellet var det der det var et fravær av folk som gjorde det. Fra Nocito til Paúles de Sarsa passerer GR1 en rekke med forlatte landsbyer satt i fantastiske lokasjoner, en absolutt eksepsjonell dag. Historien som ble fortalt igår, fortsatte i en enda større grad idag.

Strålende morgen på vandringen opp fra Nocito til Refugio de San Urbez.

Når jeg forlater Nocito tidlig om morgenen, er himmelen rosa. Jeg hadde laget og spist frokost inne i mitt lille rom på campingplassen siden jeg ønsket å komme meg avgårde tidlig. Det første jeg gjør er å gå feil, en gjenganger på denne turen. Skjønnheten som skapes både av den rosa-brennende soloppgangen og solen i seg selv er det ikke mulig å ta feil av, den er nydelig. Jeg vandrer i en eterisk verden opp mot Refugio de San Urbez når strålene fra solen filtreres av trærne og bader landskapet i et lagvist lys. Refugio de San Urbez består av en markant kirke, med høye trær som søyler utenfor, og en bygning som huser et herberge av et slag, stengt. Stedet var godt synlig i går på veien ned til Nocito.

Refugio de San Urbez.

Bentué de Nocito kan beskrives som en forrett til hva som serveres senere, så er ikke den lille landsbyen helt fraflyttet heller. I kirken derimot, er det lenge siden noen har holdt prekener. Jeg er redd for å ødelegge porten inn til kirken når jeg går inn, den henger på siste verset, i likhet med kirken. En halvtime etterpå kommer jeg til neste forlatte landsby, Used. Også her virker det som at landsbyen har fått et ørlite håp om nytt liv.

Ett lett skylag bølger over toppen av Tozal de Guara.

Vandringen har mistet noe av sin magi når solen har kommet høyt nok opp, samtidig som at ruten har tatt til skogene fram til Bara. På veien kommer jeg til en plass i skogen som ville være en oase for enhver badenymfe, Salto de Cardito. Når det er vannføring vil det her renne vann som en foss over noen klipper og ned i en kulp. Nå er det tørt, ingen foss og mangelen på gjennomsig i kulpen nedenfor har gjort vannet foreldet og grumsete, å bade frister ikke.

Bara er nesten som en siste utpost å regne på denne turen, for etterpå begir man seg ut på en tur for historiebøkene. Hvis man klarer å finne veien. I landsbyen er det to sett med veimerking, begge ser ut til å lede ut i intet. Det føles litt som et skudd i blinde når jeg tar fatt på stien oppover, en vandring i usikkerhet om jeg er på rett vei. Det må på dette tidspunkt nevnes at El Camino Natural de la Comarca de Hoya de Huesca ikke har fulgt meg videre etter Nocito, der skiltes våre veier. Jeg er igjen i GR1 sitt rike, en noe uviss veimerkings-skjebne. En hvit og en rød stripe beroligere nervene mine et stykke opp mot historien.

Salto de Cardito, reklamert for som den beste plassen på GR1 for å bade, men nå sent på året rant det ikke noe vann over klippene og ned i kulpen nedenfor. Vannet var skittent og grumsete, og å bade fristet ikke, men med vann i elven er det ikke vanskelig å forstå at dette er en liten oase i skogen.

For nå åpenbarer ruten seg i all sin prakt, det er en parademarsj av fraflyttede landsbyer. Svulstig sagt, men det er muligens ikke noen bedre måte å si det på. Landskapet åpner seg opp, området rundt åpenbares. Og jeg kommer til Nazare, forlatte hus fra en fordums landsby på toppen av en ås, i horisonten troner Pyreneene. Magien fra morgenen er tilbake. Igjen så fylles hjernen med alle disse spørsmålene om hvem som levde her. Kirken her er i en merkverdig god tilstand, veggene inne er hvite og hele. Naturen er ellers langt på vei til å ta tilbake husene i sitt favntak.

Den romanske kirken i Nazare. Resten av den fraflyttede landsbyen er i en betydelig dårligere tilstand.

Fra Nazare ligger markene rundt som et grønt hei-landskap, i horisonten dras jeg mot tiltrekningskraften til Pyreneene. Oppsynet til en annen vandrer overrasker meg, en franskmann med en mer tilfeldig plan over hvor han går, enn å følge GR1 som meg. Gjennom det besynderlig flotte landskapet kommer jeg til nok en forlatt gård, ikke liten av størrelse heller, Pardina Villanúa, glemmer å titte inni, malingen skal fortsatt være intakt. Nedenfor kan jeg se en annen gjengrodd landsby, men som ruten ikke går gjennom.

Et grønt hei-landskap etter Nazare med Pyreneene tronende i bakgrunnen. Pardina Villanúa, restene av en forlatt gård, kan sees til høyre.

Otin er neste sted ut, her er husene større, nesten på størrelse som i en liten by, men like fullt i ruiner. Gjengrodde, med mangfoldige år siden noen har stått på metall-balkongene. Bar Otin står det skrevet på en husvegg, men det er ingen bar å finne selvfølgelig. Merkelig nok er det på den dagen hvor jeg befinner meg i flest forlatte landsbyer at jeg møter flest folk på hele ruten. Det er nesten et yrende folkeliv her. Ikke så vanskelig å forstå, å besøke alle disse spøkelsesstedene i dette været er en opplevelse utenom det vanlige. Forrevne kløfter avdekkes på en liten avstikker fra ruten etterpå, Oscuros de Otin. Foran Letusa hviler noen syklister seg, men disse restene er ikke like spennende. Kuene ser misbillig på meg når jeg passerer forbi grenden.

Ruinene av Otin. På veggen står det Bar Otin, men mange spøkelser og vandrere har passert gjennom denne forlatte landsbyen siden det var en bar her.

En bratt klatring bringer meg opp til kronen på verket. Som Nazare ligger Bagüeste på toppen av en ås, med vidstrakt utsyn over Pyreneene. Restene av landsbyen er en ansamling av bygninger på vei til å kollapse, over alt er naturen i ferd med å ta tilbake det den har mistet. Guideboken advarer mot å følge de forvirrende veimerkene gjennom landsbyen, men det skal nå være fikset og en trygg rute gjennom kan følges.

Oscuros de Otin.

Helt øverst på åsen Bagüeste er lokalisert på, ligger ruinene av kirken, Ermita de Santa Marina. Kirken står fortsatt oppe, men inne i den er det nå bare sauene som preker. En gang i tiden var veggene blå, nå har mesteparten av bekledningen inne falmet og falt av. Inne stirrer en ensom sau intenst på meg, så mye at det nesten føles uhyggelig. Jeg døper sauen Sheepula og går ut igjen. I skyggen av klokketårnet setter jeg meg ned og spiser lunsj. Solen lyser gjennom et forlatt vindu i det jeg forlater Bagüeste.

Ruinene av Bagüeste med Pyreneene i bakgrunnen. Den forlatte landsbyen ligger i en fabelaktig lokasjon på toppen av en ås. De gjenstående husene er usikre og naturen er i ferd med å ta landsbyen tilbake.

En villsvin snøfter og forsvinner inn i krattet, de stille restene av Ermita de San Miguel sier ingenting i det jeg begir jeg med i den buskete dalen som leder opp igjen til Las Bellostas. Her møter en asfaltert vei meg. Jeg har returnert til nåtiden igjen. Denne etappen av GR1 er en helt fabelaktig vandring, men som ødelegges noe av den påfølgende turen langs veien. Det er åtte vonde og kjedelige kilometere ned til Paúles de Sarsa, det burde vært en bedre rute ned.

Inne i ruinene av Ermita de Santa Marina kirken i Bagüeste. Deler av veggene har fortsatt rester av det som må ha vært ett blått interiør. Inne i kirken sto en enslig sau og stirret intenst på meg, noe som omgående gjorde at jeg døpte den til Sheepula.

Når jeg ankommer Casa Rural de Fina er jeg sliten og føttene verker noe, den lange dagen har tatt på. Stedet drives av en vennlig eldre dame. Før jeg har kommet i dusjen viser hun meg ut på den lille terrassen, hvor en flaske rødvin og kjeks står klar til meg. Etter dusjen sitter jeg og nyter et kaldt glass med vin, mens himmelen igjen på nytt antar en rosa farge. Jeg ser en bonde lede en saueflokk, som flommer rundt kirken. Stor og god middag, jeg sier ja takk til en ekstra is til desserten. Nok et overraskende trivelig overnattingssted langs ruten. En eksepsjonell dag, jeg har glemt vandringen langs veien fort.

<- NocitoLigüerre de Cinca ->

søndag 5. mars 2017

Troll i eske: Moderne Kvinner

Å anmelde en film som en har sett i en tilstand på kanten til ørske er ikke lett (nå er jeg ikke all verdens god til å anmelde film i utgangspunktet heller men). For trøtt til egentlig å få med seg alt som skjer. For kveldens troll i eske var jeg ikke veldig klar for noe tunge saker, håpet på noe lett noe. Det var derfor ikke uten grunn at jeg ikke håpte at det var Dardenne-brødrenes nye som ville bli vist, 'Kvinne, Ukjent'. Ikke det at Dardenne lager dårlige filmer, men de er som oftest ulidelig triste, traurige beskrivelser av skjebner til folk som alt går galt for. Noen ganger kan man ønske seg et besøk til en psykiater etter å ha sett en film av dem, man får lyst til å gjøre ting. Ferdig med Belgisk ekstrem sosialrealisme, det var ikke den som ble vist, heldigvis.

Moderne kvinner.

Istedet ble det lovet en film som var morsom. Jeg var for trøtt til å få med meg oppramsingen av ting om filmen, så fikk bare med meg noe av det vesentlige. Regissøren drev ihvertfall med sitt, utenom å lage film altså, som å designe plate-covere. Gift med en annen regissør, som også drev med sitt. Masse skuespillere som hadde kommet opp av esken til trollet før. Jeg ble ikke noe klok, men så var jeg knapt våken og. Det tok litt tid før tittelen på filmen dukket opp, heldigvis ikke helt i slutten av filmen. Fint, så slapp jeg å sitte under hele filmen å gruble på hvilken film det egentlig var. Moderne Kvinner (20th Century Women) av Mike Mills var uansett navnet.

En 'coming of age' og finne seg selv film var noen av stikkordene. Vi befinner oss i slutten av 70-tallet, punken er kommet og Dorothea (Annette Benning) har falt av lasset av hva som er 'in' og i tiden. Hun vokste opp i depresjonen som sønnen, Jamie (Lucas Jade Zumann), sier. For Dorothea sliter Jamie med det å vokse opp som en mann i fraværet av en far, som forlot dem. Usikker, ber hun leieboeren Abbie (Greta Gerwig) og Jamie's barndomsvenn Julie (Elle Fanning) om å guide Jamie gjennom denne fasen av livet, de lever jo mer i tråd med tiden enn det hun gjør. Sammen med William (Billy Crudup), som hjelper Dorothea med å pusse opp, lever de i ett slags bohemsk herskapshus.

Filmen ble lovet å være humoristisk, det var den, men det er ingen film man blir sittende å gapskratte av. Det sagt, det var flere ganger høylytt latter fra salen, en kan tenke seg at flere kjente seg igjen i situasjoner i filmen. Det er nok av underfundige kommentarer og treffende verbale utbrudd til at man blir sittende og humre. Hadde en ikke vært så trøtt, så kunne det fort hendt at en hadde ledd høyere selv.

Regissøren, Mike Mills (nei, det er ikke han fra REM), er et noe ubeskrevet blad for meg. Han har tidligere høstet lovord for Thumbsucker, også her hjemme såvidt jeg husker. Han treffer bra her med Moderne Kvinner, både med stemningen i filmen og beskrivelsen av karakterene i filmen. Fin film.

søndag 26. februar 2017

Skitur etter at vinteren plutselig dukket opp igjen

Så kom vinteren. I løpet av uken var det plutselig mer hvitt enn det noensinne har vært så langt i år. Og det snødde igjen igår, kjærkomment, siden det er utsikter for mildere vær til uka. Andre plikter gjorde at det ble en sen start på skituren, noe som kanskje gjorde at jeg gikk glipp av mer blå himmel og sol. Uten at det ble en dårlig tur av det. Sikten ble likevel dårligere og dårligere utover på turen, spesielt når mørket fant det for godt å besøke Nordmarka. Å gli over Bjørnsjøen hvor Storøya såvidt kunne skimtes var likevel en flott opplevelse.

Ruten jeg gikk: Brekke - Hammeren - Kamphaug - Bjørnholt - Kikut - Bjørnsjøen - Østre Fyllingen - Fiskelitetjern - Glåmene - Aurtjern - Nordseter - Sognsvann.

Ved Skjærsjødammen.

Skjærsjøen.

Bjørnsjøen.

Bjørnsjøtrær.

Storøya på Bjørnsjøen.

lørdag 11. februar 2017

En lenge etterlengtet skitur

Bilder fra en lenge etterlengtet skitur. Det er mange år siden man har registrert en så snøfattig vinter i marka som denne. Noe som har gått hardt ut over skiturene, det har blitt noen få (og fine), men til sammenligning med tidligere år har jeg knapt rørt meg en meter. Så kom det et kjærkomment påfyll av snø, ikke mye, men nok til at flere dører i marka kunne åpne seg.

Og forholdene var nydelige idag, til tross for enkelte partier med lite snø. Været overrasket også med å sende ett slør av snø over Katnosa, mens det var blå himmel rundt. Og til stor glede gikk det fint å gå over markas indrefilet: Sandbekkmana (til tross for enkelte partier med smårusk i løypa). Vaffelen på Sandvikshytta var ekstra saftig.

Ruten jeg gikk: Stryken - Daltjuvmana - Katnosa - Finnstad - Spålen - Sandbekkmana - Østre Fyllingen - Glåmene - (Studenterhytta) - Tryvannstua - Frognerseteren.

Daltjuvmana.

Daltjuvmana.

Vaffel på Sandvikshytta.

Katnosa.

Sandvikshytta.

Katnosa.

Katnosa.

Finnstad.

Finnvassdalen.

Tvetjerna.

Sandbekkmana.

Sandbekkmana.

Vesle Sandungen.

Mot Kikut.

Glåmene.

søndag 5. februar 2017

Troll i eske: Den Store Prøven

Trollet i esken etter Tromsø og TIFF har alltid en fare for å være en film som har gått på festivalen og som man har sett. Det har skjedd før (Revanche for å nevne en) og vil sikkert skje igjen. Hvis det er en film man ikke fikk sett der, så er jo alt greit.

I introduksjonen til trollet ble rammen for filmen satt. Vi kunne ikke vente oss en film med mye action eller flukt fra virkeligheten her. Her sto selve virkeligheten i fokus og med en lovnad om at det som oftest var disse filmene som satt dypest hos folk etter å ha sett dem. Manchester By The Sea (Kenneth Lonergan) og I, Daniel Blake (Ken Loach) ble trekket fram som to av de beste innenfor dette segmentet i år, filmen vi skulle få se var den tredje. Tankene mine landet rett på den nye filmen til Cristian Mungiu, Den Store Prøven (Bacalaureat).

Den Store Prøven (Bacalaureat).

Det stemte på en prikk. Filmen gikk også i Tromsø, heldigvis hadde jeg ikke sett filmen da.

For Eliza er billetten ut av Romania ett stipend for å kunne studere i England og London, men for å få det stipendet er hun nødt til å gjøre det godt på de siste eksamenene. Den store prøven er derimot om det virkelig er det hun egentlig vil, eller er det foreldrene hennes som ønsker det. Så blir Eliza utsatt for et overfall kort tid før den første eksamenen og med det henger resultatet på eksamene i en tynn tråd.

I filmen er Eliza mer symbolet på de unge eller rettere sagt håpet. Mens faren er karakteristikken på situasjonen i Romania idag, sånn er det ihvertfall jeg leser filmen. Han er lege, har et forhold på si, og i sitt ønske for å sørge for at datteren fortsatt vil ha mulighet for å motta stipendet gjør han et valg som bare er med på å bidra at problemene i Romania fortsetter i en kanskje evig stagnasjon eller ond sirkel.

Jeg har før sett traileren til filmen og det eneste den poengterer er hvor annerledes en film kan føles så fort man klipper den om og legger til mer heseblesende musikk. I traileren fremstilles filmen nesten som en spenningsfilm, noe den er langt unna. Dette er en sosialrealistisk film, noe som er kraftig understreket når en ser Dardenne-brødrene sine navn i undertekstene. Ikke det at filmen er helt uten nerve. Det er heller ingen dårlig, tvert imot, men det er ikke sitrende spenning du vil finne i denne filmen. Den hadde kanskje blitt det, hadde man vært like flittig til å klippe selve filmen som traileren, den blir noe lang i lengden.

søndag 22. januar 2017

Tromsø Internasjonale Film Festival (TIFF) 2017

Mørket har senket seg, vinteren er godt underveis, julen er forbigått, nok en gang står Tromsø Internasjonale Film Festival for døren. 28 filmer og en begravelse i løpet av uken fra 16. til 22. januar. I Tromsø var det vinter, det snødde hver dag, men ikke sammenhengende. Det kunne være klar himmel, så fem minutter senere fikk en snøføyk i øynene. Og kraftig vind. Ihvertfall ble lerretet til snøkinoen på torget revet i flenger i løpet av en natt, vind eller ikke. Nyttårsaften ble fyrverkiet avlyst. Istedet ble det fyrt av på soldagen (21. januar), en passende dag og heldig for de tilreisende til filmfestivalen. De vante plassene ble frekventert, for øl og mat, mens det lille sjarmerende stedet Huken nå kan legges til den listen. Programmet i år var kanskje ikke like spennende som før, men en eller annen gang må det skje og, det var fortsatt ikke manko på gode filmopplevelser. Bare manko på søvn. Det tar på. Ofte opp tidlig og sent i seng, med filmer som går i ett, i likhet med livet i byen.


Årets prisvinnere var The Fits (Anna Rose Holmer, Aurora-prisen), Den Store Prøven (Cristian Mungiu, Kritikerprisen), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson, FICC/Don Quijote-prisen), Fluefangeren (Izer Aliu, Den Norske Fredsfilmprisen), Sommarnatt (Jonas Selberg Augustsén, Tromsøpalmen), Ishavsblod - De Siste Selfangerne (Trude Berge Ottersen & Gry Elisabeth Mortensen, Publikumsprisen), Forever Pure (Maya Zinshtein, Faith in Film Award). Mine fem favoritter fra festivalen var Sherpa (Jennifer Peedom), In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi), Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson), Elle (Paul Verhoeven), The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon).

Sherpa, Jennifer Peedom.

Mitt program for 2017:

Chevalier (Athina Rachel Tsangari)
King Of The Belgians (Peter Brosens & Jessica Woodworth)
Yourself And Yours (Hong Sang-Soo)
Panamerican Machinery (Joaquin del Paso)
Happiness (Sabu)
Sherpa (Jennifer Peedom)
Creative Control (Benjamin Dickinson)
Be With Me (Eric Khoo)
News From Planet Mars (Dominik Moll)
A Dragon Arrives! (Mani Haghighi)
Nowhere To Hide (Zaradasht Ahmed)
In This Corner Of The World (Sunao Katabuchi)
Northern Disco Lights (Ben Davies)
Shun Li And The Poet (Andrea Segre)
Free Fire (Ben Wheatley)
Heartstone (Gudmundur Arnar Gudmundsson)
Louise By The Shore (Jean-Francois Laguionie)
Before The Rain (Milcho Manchevski)
The Greasy Strangler (Jim Hosking)
Elle (Paul Verhoeven)
Psychonauts, The Forgotten Children (Alberto Vazquez & Pedro Rivero)
Collective Invention (Kwon Oh-Kwang)
Behemoth (Liang Zhao)
The Distinguished Citizen (Gaston Duprat & Mariano Cohn)
Neruda (Pablo Larrain)
The Age Of Shadows (Kim Jee-Woon)
The Icebreaker (Nikolay Khomeriki)
FFN - Doc 2: Shift / Atlantic (Kelly Milner / Risteard O Domhnaill)

(trykk på bildet for slideshow)