Kjentmannsmerket: Svarttjernsdammen og Bronsealderrøysa Ved Krokskogstupet

Hva er rødt, er midt inne i skogen og ser ut som en reke? Jo, deler av beina mine der jeg går inne i Krokskogen. Ble nok litt solbrent etter gårsdagens sykkeltur i den steikende solen. Jeg fortsetter med å krysse av poster i heftet og har nå kommet til Svarttjernsdammen og Bronsealderrøyse ved Krokskogstupet.

Svarttjernsdammen.

Svarttjernsdammen ligger ikke langt unna Lommedalen, så det ble utgangspunktet for denne marsjen gjennom Krokskogen. Det ble mye vandring på grusveiene denne gangen, men opp til Svarttjern må man forlate veien. Det er ikke mye til vann å demme opp for lenger gitt, så dammen føles enorm ut der den troner fem og en halv meter over bakken. Den ble opprinnelig bygd for å samle driftsvann til å drive Guribysaga. Tiden har løpt ut for dammen og står nå bare her som et minne fra eldre tider.

Svarttjern. Ikke mye vann i tjernet, imponerende å ha en 5,50 meter høy, 38 meter lang og 3,30 meter tykk damm tilknyttet seg.

Plassedammen blir åsted for sesongens første bad for vedkommende, jeg er nok ikke akkurat den store sesong-pioneren på dette området. Temperaturen i vannet er faktisk ikke så verst og i denne varmen er det deilig å kunne kjøle seg litt ned. Jeg plasker rundt i Plassedammen.

Plassedammen, åsted for en plaskende vandrer.

Skru tiden framover og jeg har kommet meg opp av vannet og har nå fulgt veien fram til Skardtjernet, lengre nord skal jeg ikke. Herfra går det sydover langs Krokskogstupet til dagens andre post. En bronsealderrøys med en kongelig utsikt. Utsikten er formidabel, Sundvolden og Ringerike ligger utstrakt nedenfor mine øyne.

Bronsealderrøysa ved Krokskogstupet.

Nede ved Sundvolden skuer jeg opp mot Krokskogstupet, men klarer ikke å stadfeste hvor jeg sto og speidet ned imot der jeg står.

Utsikten er formidabel fra Krokskogstupet, Sundvolden til venstre i bildet.

Kjentmannsmerket: Sandbekkmana / Høgflaka 618

Jeg ligger og kaver på bakken, etter klumsete ikke å ha klart å få foten ut av clips'en. Ble sliten opp hit gitt. Har syklet opp en gammel skogsbilvei fra Vesle Sandungen som er merket at går til Hundtjernet, men det er ikke der jeg er. Selv ved veiens ende, den ligger nærmere Bjørneputten. Hvorfor det er merket til Hundtjernet vet jeg ikke, uansett så går det ikke noen vei opp til det tjernet. Første jeg gjør er å legge meg ned i det varme gresset og bare puste ut, med solstrålene som puster meg i ansiktet. Det er varmt ute, munnen er ganske så tørr.

Utsikt over Sandbekkmana, markas aller helligste vinterstid.

Jeg befinner meg ikke langt unna markas aller helligste vinterstid, der skitraséen snor seg opp fra Spålen og ned mot Vesle Sandungen. Forholdene er noe helt annet nå. Skiklærne er byttet ut med sykkeltøyet. Jeg trasker i vei, i sykkelskoene, opp gjennom den skogkledte åsen mot Høgflaka. Det er lettgått terreng, og hovedsaklig tørt.

Sandbekkmana / Høgflaka 618.

Etter kort tid åpner det seg opp og jeg kan speide utover der som jeg så mange ganger har gått over på ski, opplevelsen av landskapet er ganske så annerledes. Jeg legger på et lag med snø og kan da nesten skimte meg der jeg går på ski gjennom det flotte terrenget. Det smelter fort og jeg er tilbake i denne varme vårdagen i mai.

Utsikt fra Høgflaka i retning Langlia.

Fra posten kan man langt i sør skimte Langlia, tårnene på Tryvannshøyda er tydelige i horisonten. Jeg nyter en varm time på toppen før jeg setter sykkelskoene i retning sykkelen igjen. På vei ned putter jeg likesågodt høyreskoen rett uti et vannhull, så klarer jeg å bli våt på beina likevel. I denne varmen tørker den fort uansett. Så er det bare å sette seg på sykkelen og tråkke seg hjemover igjen under den glohete solen.

Postkort fra Caminoen: Castrojeriz

Neste postkort i serien er utsikten fra borgen over Castrojeriz i retning San Anton. For de som tar seg tiden til å gå opp til borgen på vei til Santiago vil man bli belønnet med flott utsikt utover mesetaen i alle retninger, det er også mulighet til å klatre opp til borgmurene og tårnene inne i den gamle ruinen.

Kjentmannsmerket: Hellersteinen, Hellern og Skotjernfjellet 647

Andre går i tog denne dagen, jeg kjører tog. Til Grua. Senere i den friske skogluften hører jeg korpsmusikken og trommene fra dalen nedenfor, men det er lite bunad her jeg går med vanndråpene dansende ned fra himmelen.

I Rinilhaugen naturreservat.

Det surkler godt i fra stien på vei mot Snellingen, en av Oslo og omegn turistforening sine hytter langt nord på Romeriksåsen. At det er vått er en rimelig stor underdrivelse. Det er ingen på hytta når jeg ankommer dit. Så er det likevel midt på dagen og det er jo ikke hvilken som helst dag heller. Solen titter ihvertfall fram når jeg er framme og kort tid etter kan jeg sitte ute og nyte både lunsj og varme stråler fra solen.

Skyer over nasjonaldagen.

Fortsatt tidlig på dagen, så planen er å gå til den nordligste posten i kjentmannsmerkeheftet. Jeg forlater Snellingen og plasker nedover mot Bruvoll. Plaskingen i vannet tar meg forbi S.R.K.-steinen som var kjentmannspost i forrige hefte, posten er fjernet nå. Jeg må over veien, det leder meg på en sti langs den før jeg kan krysse under veien der veien krysser over Sulua. Før det blir det plasking i kumøkk, gjørme og balansering på gjerde.

Hellersteinen, Hellern.

Etter at jeg og Avalsjøen har gått og tittet på hverandre en stund kommer jeg innpå grusveien som vil ta meg rimelig nærme posten. Jeg vandrer langs Leirsjøen. Passerer enkelte andre som ønsker å tilbringe dagen og natten ute i det fri, men teltene står merkverdig kjedelig nærme bilene. Som navnet på posten tilsier, snakker vi om en stein. Det er imidlertidig ikke en liten stein det er snakk om heller, den er på 400 kubikkmeter. Det er god plass under Helleren til å krype under, men det er ikke noe særlig takhøyde å snakke om.

Ved Leirsjøen og solen bryter fram fra skyene.

Jeg går i mine egne spor tilbake til Snellingen og det føles godt å komme tilbake til hytta, hvor jeg kan nyte de siste strålene fra solen før den forsvinner bak trærne for godt. Det blir bare meg på hytta denne kvelden, men med ild i ovnen, god mat og drikke, samt en god bok så blir det en hyggelig kveld mens mørket senker seg utenfor.

Snellingen Gård. Rett ved ligger DNT Oslo sin markahytte.

Skotjernfjellet 647.

Neste morgen og jeg våkner til nydelig vær ute. På vei til Harestua begir jeg meg inn i Skotjernfjellet naturreservat. Der det er best utsikt har det blitt satt opp en post og jeg lar meg lokke. Interessant å lese at det har vært brann på toppen, ellers er det mye av lite påvirket naturskog innenfor reservatet. Fra utsiktspunktet ved toppen kan man speide over fra Romeriksåsen og langt inn i Nordmarka. I vest er det snødekte fjell.

Utsikt fra Skotjernfjellet, snø på fjellene i det fjerne.

Nede fra toppen igjen og inne på blåstien har jeg dukket opp i et skikkelig våtmarksområde. Etter en stund på stien kan jeg bare gi opp all håp om å være tørr på beina. Stien krysser flere myrdrag med overvekt av vann, det er bare å plaske i det. Som en liten unge i en vannpytt. Vel inne på grusveien etterpå kan en bare smile og tenke på at man nok kan høre surklingen fra føttene mine milevis unna. Godt en har tørre sokker i sekken.

Myrlendt sør på Skotjernfjellet.

På biter av en pilegrimsferd i Sverige

På besøk til Emma i Gøteborg (vel, Anneberg) som jeg møtte på Caminoen. Rett ved der hun bor går det en pilegrimsrute, og hva bedre da enn å ta en smaksprøve på denne ruten når jeg er her nede. Hele pilegrimsleden strekker seg fra Källered, som ligger rett utenfor Gøteborg, til Hasslöv 18 mil lengre sør. Deler av ruten går på det som kalles for Hallandsleden. Vi gikk bare på lørdagen, så unødvendig å si at vi ikke gikk alle milene.

Solnedgang ved Särö fredagen før vår vandring.

Det er fint vær, men det blåser en del. Trass i at det er litt surt, er det et fint vær å gå i. Vår lille pilegrimsferd i Sverige starter fra Hjälmared og det som slår oss aller mest er at det er rideskoler og hesteplasser over alt. Ruten tar oss fort inn i skog hvor skogbunnen er dekket av hvitveis. Vi er i landlige omgivelser og det synes.

Hvitveis på skogbunnen i starten av vår vandring langs Hallandsleden.

Det er ingen gule piler som viser vei her og rett som det her går vi litt feil, som ved Lille Iglakärr hvor det er mye tømmerhogst hvor stien har forsvunnet blant de felte trærne. Hallandsleden er markert med et brunt merke, men dette er ikke gjennomgående for hele pilegrimsruten. På et senere tidspunkt skal vi kunne erfare akkurat det. Ved Store Iglakärr tar vi oss en liten pause og noe mat, vannet føles ikke veldig innbydende akkurat nå.

På vandring i Sverige.

Ruten tar oss over stier, grusveier og små veistrekninger på asfalt. Vi passerer kulturminner som gamle gravrøyser, over stier der pilegrimmer fra fordums tider har gått. Leden går gjennom små landlige plasser, men det er langt mellom butikker og kaféer. Pilegrimsherberger som man er kjent med fra Jakobsveien eksisterer ikke. Istedet får vi gå i ro og fred alene, vi møter nesten ingen på vår tur.

To nysgjerrige hester kom meg og Emma i møte.

Ved Lygnern, som er et vannreservoars-område, ligger det en kirke med flott utsikt over det flate landskapet i Halland. Vi går langs en vei som er stengt grunnet vannreservoaret, og nyter samme utsikt som presten i kirken vil se på vei til og fra sin jobb. Over noen enger blir vi møtt av noen nysgjerrige hester.

Utsikt over Halland fra pilegrimsleden gjennom det sørlige Sverige.

Over trekronene troner vindmøllene seg som utenomjordiske tårn over oss og gir en følelse av å vandre i et fremmed landskap, vi ser propellbladene forsvinne og dukke fram igjen lydløst over trærne. Og vi er på en måte i et fremmed landskap på virkelig og, for ved Agnsjön finner vi ut at vi ikke lengre er på pilegrimsleden lengre. Ovenfor Tom skiller pilegrimsleden og Hallandsleden lag, ihvertfall hvis vi skal tro kartene. Og vi har fulgt kartene. Med det setter vi strek for pilegrimsvandringen og setter kurs tilbake mot Fjärås station forbi Tom.

Vi forlater Lygnern vannreservoars-område, en forlatt bygning ligger ved siden av veien.

Det ble en fin tur på denne delen av pilegrimsleden i det sørlige Sverige. For å lese mer om denne ruten kan man lese her.

Emma ved veien tilbake til Fjärås station. Vi har forlatt pilegrimsleden og er nå på vei for å ta bussen tilbake mot Kungsbacka.

Kjentmannsmerket: Askvangen

Det tar meg tre bussbytter før jeg til slutt er ved Nittedal Kirke. Ikke for å gå i kirken, til en messe eller noe slikt, men for å vandre ut i Romeriksåsens skogkledte landskap. Et lett regn preger luften, en ugle uler i det fjerne.

Utsikt mot Norde Ryggevann.

Blåstien går i retning Busterudvangen, men det er ikke noe skilting for det ved starten. Derimot er det merket hvor langt det er til Lygnaseter, 87 kilometer. På stien er det gjørmete og vått, stort sett hele veien til Busterudvangen. Bare når stien beveger seg litt opp i høyden blir det avlastning fra å gå og surkle i smørja. Regnet skrur seg av og på.

Busterud. Treet med skiltmerkingene på ligger felt på bakken foran koia.

På Busterudvangen ser det ut som at en orkan har herjet stedet, i tillegg til tømmerdriften. De digre tømmermaskinene har pløyet opp deler av stien. Treet med skiltmerkingen på ligger med slagside ved siden av koia. Andre trær ligger strødd utover. Utedoen er bikket over, håper ingen gjorde sitt fornøydne når den tippet. Stien ned mot Harasletta er bare en eneste stor revne av gjørme. Det føles godt å komme ut på veien som skal ta meg mot dagens kjentmannspost, Askvangen.

På bildet i heftet fra Askvangen ligger det en kaffekjele i restene av bålet på plassen, kaffekjelen ligger der fortsatt når jeg kommer. Jeg har ikke gått hit i Peter Christen Asbjørnsens fotspor som det står beskrevet om i heftet, men denne plassen skal være ett av stedene han passerte på sin ferd for å samle inn eventyr og fortellinger. Her var det seter for gården Ask fram til rundt 1865. Og vel vitende om at det er feil årstid for besøk av huldra på seteren, spiser jeg lunsj her i fred og ro.

Askvangen.

Jeg blir nødt til å passere Busterudvangens opprevne landskap en gang til på veien hjem igjen, men jeg tar blåstien som kommer fra Ringdalskoia når jeg returnerer. Det blir nok lysere og finere her med tiden til hjelp, sist jeg gikk forbi stedet lå det mer skjult til. Jeg kommer ned til Rotnes i perfekt synkronisering med bussen tilbake til Oslo, god og våt på bein og føtter. Det ble ikke den hyggeligste turen jeg har hatt i marka må jeg nok innrømme, selv om solen til slutt stakk fram fra skylaget for å prøve å glede meg.

Utedoen på Busterudvangen ligger veltet over på siden.

Kjentmannsmerket: Grinderkollen og Heiåsen Syd, Ved En Flyttblokk Med Natteleie

Nesten som jeg begynner å bli kjent uti Ytre Enebakk nå, selv om jeg jo er milevis unna akkurat det. Noen mil unna hjemme er jeg og når jeg går av bussen på Flateby på andre siden av Østmarka, sannsynligvis noen mil å gå foran meg og. Østmarka skal krysses, fra øst til vest og så skal jeg begi meg inn på lettere utilgjengelige åsteder for å finne noen kjentmannsposter. Noen reprise av Tjuvstuåsen-turen blir det ikke, til det er været for fint.

Ved Myrsetra har vannet oversvømmet stien. Det går fint å vade over, men jeg velger heller å gå opp mot Grinderkollen herfra.

Selv om solen sender sine varmebølger over landskapet er det ikke til å komme bort ifra at det er vått. Første posten for dagen skal også være heftets mest utilgjengelige, så det er en stor fare for at jeg ikke kommer tørrskodd tilbake. Det skal senere vise seg at det er på stiene i starten som står for de største problemene, det er mye vann i denne delen av Østmarka tydeligvis. Mest av alt har stien gått igjennom skogspartier, med få eller ingen høyder å kunne få en utsikt over landskapet fra.

Grinderkollen.

Ved Myrsetra dukker det opp et større problem, her er det så mye vann at over stien går det ikke en liten elv eller bekk, men et lite vann. Det går fint å kunne vade over, men jeg bestemmer meg heller for å endre på ruten jeg har planlagt og ta av her og sette kurs mot toppen av Grinderkollen herfra. Det er ikke langt unna der jeg opprinnelig hadde tenkt å ta av opp mot Grinderen, istedet følger jeg nå elveleiet opp mot Myrsetersvarttjern. Og med det er det duket for litt god gammeldags 'bushwhacking', mye vri og vende seg rundt steiner, busker, trær, kratt og kjerr. Det er ikke helt enkelt å orientere seg i villnisset, men etter å ha kommet meg litt høyere opp i høyden mot Grinderkollen går det bedre og jeg kan til slutt se fornøyd opp mot posten og vite at toppen er nådd. Ihvertfall i Østmarka naturreservat. Jeg feirer bestigningen med å spise lunsj.

Grinderen.

Kroppen er full av barnåler, blader, rusk og rask når jeg er nede på blåstien igjen, nå på rett side av Myrsetra. Passerer Bøvelstad og må ta en titt inne på hytta. Det tok sin tid å kave gjennom vegetasjonen opp mot Grinderkollen, så jeg håper at jeg ikke bruker fullt så lang tid på neste post. Den byr også på litt trasking utenom allfarvei (som i denne settingen jo er blåstiene). Så for å finne flyttblokken med natteleie på Heiåsen må kompasset fram igjen. Jeg vet at jeg har gått rett når jeg etter en stund ser to stykker sittende i lia, sjansen for at andre er der for noe annet enn å finne samme post som meg er rimelig liten. Og rett skal være rett, nedenfor ligger det en diger steinblokk som man kan krype inn under og tilbringe natten under hvis man ønsker. I det fine været blir jeg sittende en stund og slå av en prat med de to kjentmannsjegerne som kom meg i forkjøpet til denne posten.

Fin rasteplass ved Deliseterfjorden.

Jeg har ikke tenkt å overnatte under flyttblokken, ihvertfall ikke denne gangen, så det blir å fortsette videre. Vangen ligger kort unna i luftlinje, men for å gå dit må en gå rundt Mosjøen. Ingen ski utenfor skistuen nå, jeg fortsetter under den synkende solen. Hundene uler utenfor Skjelbreia og jeg ser på klokken min. Ved Sandbakken må jeg gjøre et valg, gå til Skullerud eller gå ned til Sværvann. Jeg velger sistnevnte for å ta buss tilbake til Oslo derfra, det medfører en times ventetid med Umberto Eco ved siden av vannet. Beina har blitt våte i løpet av traversen gjennom Østmarka og det er mye bøss som blir sluppet ut i det fri fra fangeskapet i skoen.

Heiåsen syd, ved en flyttblokk med natteleie.

Det ble en real dagstur gjennom Østmarka det her, i strålende vær, men litt vått til tider.

Skjelbreia.

Cala Goloritze og Altopiano del Golgo

Første påskedag og det er fortsatt grått ute med regn i luften etter nattens uvær, vi håper at gresset er grønnere på den andre siden. Det vil si at vi håper at været er bedre på østsiden av Sardinia. Planen er å reise dit til et område som skal være meget vakkert og kalles for Altopiano del Golgo, hvor vi skal møte en venninne av Alessandra. Vi møtes i en liten by som kalles for Baunei som ligger oppe i fjellene med en flott utsikt over dalen nedenfor, byen ligger klistret til fjellsidene. Været har skiftet og blå himmel blir bare avbrutt av regnfrie hvite skyer nå.

Drivende skyer over Magomadas, vi er spente på om været vil være det samme der vi har tenkt å gå på tur.

Oppe på Golgo-platået parkerer vi bilen ved en bar ute i ødemarken for så og sette ut til fots på en sti som skal føre oss til Cala Goloritze. Etter å ha gått litt opp i starten kan vi speide utover havet, langt nede ved sjøen kan vi se et spir stikke opp. Det er dit vi har tenkt å gå, til stranden som kalles for Cala Goloritze og som skal være av det ekstremt naturskjønne slaget. Bare det å se utover Golgo-platået herfra er nydelig.

Utsikt ned mot Cala Goloritze fra Altopiano del Golgo.

Jentene holder åpningen mellom klippene åpent for meg.

Nedover mot stranden går det forbi små gjeterhuler og dyre-skjul, klipper og trær. Stien bukter seg frem og tilbake og bak oss blir avstanden større. Snart troner det lille spiret vi så høyt oppe fra nå høyt over oss. Dette spiret er et populært klatremål og danner omtrent inngangsporten til Cala Goloritze. For nå glitrer det ifra det azur-blå vannet nedenfor oss. Vi går ned noen trappetrinn av tre og så står vi på de hvite og runde steinene på stranden. Det er helt nydelig her og ytterst eksotisk med det klare blå vannet mot de hvite steinene på stranden.

Hvite steiner, blått hav. Nydelig.

Jeg og Alessandra på Cala Goloritze.

Stranden er et populært reisemål, så vi er ikke alene på stranden selv om man må gå et lite stykke for å komme til den. Fra her nede kan vi se at det blåser en god del på platået vi kom ned fra, mens det er omtrent vindstille her nede. Til høyre for stranden kan man se den karakteristiske klippen som strekker seg i en bue over vannet. Skulle vært artig å svømme under den buen, men badebuksen gikk i glemmeboksen gitt. Vannet er friskt.

Spiret som var så lite når vi sto oppe på høylandet og så ned mot stranden troner nå høyt over oss.

Etter å ha gått opp fra Cala Goloritze kjører vi oss en tur rundt i området, vi kjører ned til Pedra Longa hvor en kjent rute starter fra. Selvaggio Blu er en fem-seks dagers fjelltur som starter her i Pedra Longa og ender i Cala Luna lengre nord på østkysten av Sardinia. Ruten skal være ganske hard og inneholde flere etapper hvor man må klatre enkelte deler. Vann finnes det ikke på veien, så depoter må enten bli lagt ut på enkelte steder i forkant med båt eller man må bære det man trenger av vann for hele turen på ryggen. Jeg har et stort ønske om å returnere til øya og gå denne ruten, som skal være veldig vakker.

Cala Goloritze.

Man passerer denne klippeformasjonen på vei ned og opp fra Cala Goloritze.

For natten leier vi en hytte på Coop Goloritze og med det er jeg tilbake i køyesenga igjen. Vi spiser middag på stedet og jeg blir pent nødt til å innta en fire-retters middag med typisk Sardinsk mat, god og mett blir jeg (ost, skinke, pasta, biff, salat, frukt og kaker).

Pedra Longa.

Kveldsol og stemning fra Baunei.

Neste morgen og planen er å gå opp på en av klippene høyt over Cala Goloritze, utsikt over sjøen og ned mot stranden er godbiten som henger i tråden foran oss. Det er bare det at vi vet ikke helt hvor stien starter og sti-merking på Sardinia er ikke akkurat som t-merkingen her i Norge, som regel er de ikke merket. Og med det ender vi opp på feil sti. Så når vi til slutt finner den rette stien har vi brukt en god del tid og krefter. Det ble ingen tur ut til utsikten, men det ble en fin liten tur uansett. Og med det tok vi farvel i Baunei med en is før vi kjørte til hvert vårt sitt. Jeg og Alessandra tilbake mot vest, denne gang med solen skinnende over bilen.

Gjeterhytte ovenfor Cala Goloritze.

Utsikt over dalen fra Baunei.