torsdag 25. mai 2017

(GR1 Sendero Historico) Dag 41: Sant Llorenç de Morunys - Sant Lleïr de la Vall d'Ora

19. oktober.
Lengde: 24.8km (1197.8km), tid brukt: 8:25.
Veimerking: Bra (men noen få fallgruver).
Vær: Skyer i starten, så fint.


En nydelig dag i tre deler, hvor første del av ruten tok meg høyt opp til god utsikt, den midterste delen lot meg smake asfalt under føttene igjen og den siste delen gjennom ett avsidesliggende område hvor høydepunktet var et nasjonalmonument omkranset av høstens farger. Fra Sant Llorenç de Morunys gikk jeg til den adspredte bosettingen Sant Lleïr de la Vall d'Ora, der ett fortreffelig overnattingssted ventet meg i en større masia.

Dramatiske skyer i utsikten på vei opp fra Sant Llorenç de Morunys.

Om morgenen i Casa Joan føler jeg derimot at jeg bare forårsaker problemer, hvor ingen av kommunikasjonens tannhjul passer sammen, vi sliter med å forstå hverandre. Når jeg går ut av dørene har vi likevel kommet til en smilende forståelse og avskjed. Ute ligger skyene tett over småbyen og fjellene rundt, så jeg har ikke stor tro på noen utsikt i dag. På vei opp i fjellene på den andre siden av dalen for Sant Llorenç de Morunys er det og få åpninger til horisontene, men det lille som er av utsikt er dramatisk. Stigningen opp er grei, med godt underlag og greit å finne fram. Siste del av stigningen gikk gjennom en skog hvor edderkoppene hadde vært flittige til å lage mange små tepper av spindelvev, som alle glitrer av morgendugg.

Superb utsikt over Pantà de la Llosa de Cavall og Sant Llorenç de Morunys fra Cap de Balç klippene.

Troen var ikke den største om morgenen, men i dag smiler værgudene til meg. Når klatringen er ferdig, kan man fra toppen gå en liten omvei ut til noen klipper, Cap de Balç. Utsikten fra tuppen av klippene er førsteklasses. Himmelen har ikke åpnet seg hundre prosent opp ennå, men mer enn nok til å se langt av gårde over Pantà de la Llosa de Cavall og Sant Llorenç de Morunys. Coll de Jou ovenfor derimot er fortsatt surret inn i de resterende skyene, men opp av skyene stikker de skallede toppene til fjellene ovenfor. Jeg setter fra meg sekken og dingler litt med beina utenfor klippene. Ikke lett å rive seg vekk fra utsikt.

Utsikt fra Cap de Balç, Morunys nedenfor, Coll de Jou forsvunnet i skyene, men toppene til fjellet stikker fram.

Å holde seg lenge oppe i samme høyde gjør ruten sjelden, ved Cap de Balç har man allerede vært på det høyeste punktet på denne stigningen. Videre går det nedover igjen, men ikke direkte, det går rolig for seg og den første delen av nedstigningen byr på både skog og utsikt over dalen jeg skal gå ned i. Fra øverst i dalen er det bare noen få spredte gårder å se. Ruten følger en smal bilvei nedover, forbi en liten grend, La Corriu, som såklart har sin egen lille kirke. Ned gjennom en skog med mye tett kratt, forsvinner igjen ruten. Skal en være litt slem, men sett fra en litt humoristisk side, så kan en jo få følelse av at en GR1-etappe følger ett visst sett med regler. Minst en overgrodd passasje full av torner. Minst en gang skal veimerkingen være så mangelfull at man går feil vei. Har man kommet seg opp i høyden, skal ruten finne forteste vei ned igjen. I dag skal jeg igrunn ikke klage, det har vært en veldig bra dag hittil.

En vei med litt utsikt.

Jeg lar meg ikke affisere like mye av den lange vei-vandringen i dag som jeg gjorde i går. Muligens det er trærne som sakte bretter seg over meg og veien som forårsaker det, som pakker meg inn i en beroligende stemning. Nederst, før ruten begynner å stige opp igjen, ligger den lille grenden Valls, hvor nok en Tour de France syklist i metall står utenfor et hus. Jeg tviler sterkt på at Tour de France har gått forbi her. Etter Sisquer finner jeg et en liten plass i solen for lunsj og nå kommer jeg på en ting jeg har glemt å fortelle om. Jeg har fortsatt igjen av den rødvinen jeg fikk i Salinas de Trillo. Til nå har jeg vanligvis brukt å ta meg en trøste-slurk av den når jeg har gått veldig feil på ruten (det har blitt noen slurker), men i dag føler jeg for å kose meg med litt vin til lunsj. Været er flott og det er god temperatur.

GR1 veimerke og navn på klippevegg nær Valls.

Jeg fortsetter videre ned en vakker dal, Vall Aigua d’Ora, forbi de spredte husene til landsbyen Llinars. Høstfargene er på vei og bladene mer sprakende. En campsite ligger bortgjemt oppe i dalen her og, men det er ingen café con leche å få der før om noen timer. Spor av en større vei krysses ved Pont de Llinars, hvor en mindre bro leder over til en gammel mølle. Møllen voktes over av en stor bjeffende hund. Et kråkeslott av et hus ligger rett ved, et opphop av skrot.

I Vall Aigua d'Ora.

Kråkeslottet er det siste spor av bosetning når ruten tar til en avsidesliggende dal. Ned gjennom dalen følger ruten en elv, først i en skog ovenfor elven. En stille vandring blant blader som venter på å eksplodere i farger. Etterhvert begynner den humpete kjerreveien å krype opp av skogen og bevege seg høyere oppe langs dalsiden. En liten bronse-plakett hvor det står Mirador dels Presidents på antyder mer enn nok at jeg straks er framme ved en av de største høydepunktene på hele ruten hvis man er opptatt av kirker. Det er slått ned en slags metall-anordning på toppen av samme stein, jeg antar at den er der for å holde flagg eller lignende. Ut fra pynten går det en veldig tynn klipperygg, som krysser over dalen.

Ermita de Sant Pere de Graudescales sett ovenfra, høsten er på vei.

Ute på klipperyggen ser jeg omtrent rett ned på Ermita de Sant Pere de Graudescales, liggende i midten av trær med gule høstlige farger ved siden av elven. Den ligger i en nydelig lokasjon, sett herfra, men langt oppe i en isolert dal. Jeg skulle likevel ønsket å ha kommet hit enda senere, når høsten er i full flamme, eller etter at den første snøen har falt. Begge delene ville ha gitt en særegen utsikt over kirken, men jeg hadde nok foretrukket å sett kirken stå midt blant høstens farger. Fra klippene er det en liten tur ned til nasjonalmonumentet, det ligger heller ikke rett på ruten, så en må gå av fra GR1 for å komme dit. Opprinnelig en del av et Benediktiner-kloster, det er en nydelig kirke bygget i romansk stil. Døren er låst, men man kan se inn, inne er det ryddig og fint, så kirken er nok også fortsatt i bruk innimellom. Et vakkert sted.

Den tynne klipperyggen ovenfor Sant Pere de Graudescales.

Jeg er omtrent framme ved dagens endestasjon da jeg passerer et lite kapell, på den ene siden av kapellet henger det et skilt som det står Telefonos på, en direkte-linje til Gud kanskje? Sant Lleïr de la Vall d'Ora er nok en landsby hvor husene ligger adspredt fra hverandre. Masia el Pujol, kveldens overnattingssted, ligger på toppen av en liten ås og det er en kort og hyggelig tur opp dit. Stedet er en flott blanding av trivelig overnatting, rotereir, gård, bar, dovne rare hunder og mer.

Ermita de Sant Pere de Graudescales, et nasjonalmonument i en avsidesliggende dal.

Om kvelden vil jeg sitte ute og nyte landskapet, men her blir det fortere kjøligere ute enn i Sant Llorenç de Morunys, så jeg holder ikke ut å sitte ute like lenge som i går. Inne er det en stue gjestene kan bruke, noe rotete, men som gir den et noe hjemmekoselig preg. Det serveres hjort til middag. Avslutter kvelden med å se på en fotballkamp sammen med en eldre fyr som plutselig dukket opp, Champions League, Barca mot Manchester City. En mer enn godkjent dag dette.

Masia el Pujol i Sant Lleïr de la Vall d'Ora.

<- Sant Llorenç de MorunysGironella ->

onsdag 17. mai 2017

Skitur 17. Mai

17. mai ble behørig feiret på ski og da i rett antrekk som det sømmer seg, med dress og flagg.


Etter jobb den 16. mai gikk jeg opp til Smedmyrkoia i Krokskogen fra Skansebakken i Sørkedalen. Været var alt annet enn lystig, et grått og trist teppe som det lakk vann fra kontinuerlig. Framme ved koia satte jeg igjen sakene mine og gikk så på befaring for å finne ut hvor langt opp jeg måtte gå for å møte på snøen. Jeg traff blink rett nedenfor Kjagdalskrysset, snøen ligger alltid sent rundt Oppkuven. Tilbake i koia fyrte jeg opp i ovnen, mekket meg middag og slappet av resten av kvelden, mens regnet fortsatte med å bløtlegge bakken.

På nasjonaldagen tok jeg beina fatt opp til Kjagdalskrysset igjen, hvor jeg kunne spenne på meg skiene. Jeg gikk over til Gagnumsætra og tilbake, bare et lite stykke på rundt 150m hvor jeg trengte å bære skiene. Noe elv-dannelse av all snøen som smelter førte til at jeg måtte ut i bushen enkelte ganger for å komme meg rundt. Ellers var det sammenhengende føre og egentlig mer snø enn ventet.

Trollsk stemning i skogen over over Nordre Heggelivann. Drivende skyer og tåkedotter som sakte rullet over vannet og den tynne isen som er igjen. Surt og ingen sol, men solo og lefse ble det, likevel langt unna feiringen i Oslo sentrum.

Her hadde snøen forsvunnet i elven av smeltet snø, jeg måtte ut i 'bushen' til venstre for å komme rundt.

Over myrene før Vesle Langtjern, her forsvinner isen og snøen snart.

Ved skiltkrysset nær Vesle Langtjern, her var det vått som ventet.

Trollsk stemning over Nordre Heggelivann.

Nordre Heggelivann.

Trollsk stemning gjennom Villmannsdalen.

Tussene kaller...

Ute av Villmannsdalen før Vesle Langtjern.

Grått over Krokskogen.

...aller siste skitur???

torsdag 11. mai 2017

På ski i Oslomarka 11. mai 2017!!!

I forrige oppdatering om skiløping i mai skrev jeg at jeg måtte bare. Da hadde jeg regnet vinteren for over, for godt, og at snøen ville trekke oppover mot Oppkuven på sitt sedvanlige vis og så forsvinne. Idag måtte jeg bare enda mer. For i absurditetens navn hadde ikke vinteren gitt seg, Kong Vinter følte seg kanskje skyldig for den manglende snøen tidligere år og ville betale tilbake med renter. På Tryvann falt det utrolige 40cm med nysnø. Det ble kjørt opp med scooter fra Frognerseteren, vi snakker om 11. mai. Bilder ramlet inn i nettleseren av fornøyde bekjente på ski. I'm so going skrev jeg som svar på et innlegg. Jeg måtte bare, idag og, igjen. Helt ærlig, hvem kan motstå fristelsen av å gå på ski da? Man kan si hva man vil om man er ferdig med vinteren eller ikke, snøen ligger der like ubekymret den (vel, kanskje ikke, det vil jo bli varmere). Da er det nesten rart å møte så mange som hever et øyebryn eller to når de ser meg komme gående med skiene på busstasjonen og t-banestasjonen.

Ved Nikulpmyrene, overveldet av snømengden 11. mai.

Så da er det bare å spenne på skiene rett fra Frognerseteren t-banestasjon og gli avgårde. Sugende føre, men det er av null betydning. Bare etterpå når jeg kom hjem igjen, fant jeg ut at det hadde blitt kjørt opp helt inn til Kikutstua. Hadde jeg visst, hadde jeg tatt turen. Istedet ble det en noe lignende tur som sist gang her oppe. Jeg for over Nikulpmyrene til Tryvann. Selv etter å ha sett bildene fra andre, måtte jeg se meg overrasket rundt. Alene var jeg heller ikke. Mange smil ute og gikk. Kjørt opp med scooter i åsen ovenfor Frønsvollmyrene, men jeg måtte utpå, noen andre hadde trådd snøen før meg og forsvant inn i skogen.

Frønsvollmyrene, ikke kjørt opp her, men noen har gått før meg. Mer snø enn i vinter.

Ved Skjennungsstua sto det flere par ski, benkene godt dekket av snø. Vekslende vær gir smått dramatiske skyer i horisonten. Leker ikke tur, har med meg niste, boller og iskaffe. Og jaggu meg er det kjørt opp på løypa som går ned til Ullevålseter fra stua og. På Ullevålseter forenes de som løper, de som går, de som rir på hest og de som går på ski, så ingen på sykkel. Følger lysløypa mot Frognerseteren, her kommer snøen til å forsvinne først.

En veldig fornøyd skiløper ved Skjennungen.

Tilbake til snøen. Det har altså kommet mer snø i dette området enn det var i vinter. På Blindern la det også seg snø på bakken, det er femti år siden sist, 2. mai 1967. Jeg må le litt når jeg tenkte på at jeg opprinnelig hadde tenkt å ta min sedvanlige løpetur på blåstiene opp til Ullevålseter og videre idag, de er dekket av snø. Ved Rishøgda tar jeg av og går mot Skjennungsåsen og Skjennungen, her må jeg lage mine egne spor i nysnøen et stykke. Så kommer jeg inn på sporene som var gått over Frønsvollmyrene igjen.

Det kom mye snø, men isen på Skjennungen er på retrett.

Over myrene er det nå litt mer blå himmel, som gir litt farge på kveldshimmelen, men over mot Tryvannshøgda siger det skyer innover. Tårnene forvinner. Krysser over til Frognerseteren og opp til t-banen igjen. Ett ord står igjen på slutten av turen: absurd. Og helt helt fantastisk. Spesielt for oss ski-interesserte. Det må jo og nevnes de fornøyde utropene fra turistene som gikk av samtidig med meg på Frognerseteren, 'oooh, and there are people with skis'. Og turen var flott den, spesiell.

Skiene nyter utsikten ved Skjennungsstua.

På skiløypa ned til Ullevålseter fra Skjennungsstua.

Fortsatt fornøyd skiløper som lager sine egen spor på Skjennungsåsen.

Over Frønsvollmyrene igjen.

Bare toppen av Telenor-tårnet er synlig gjennom skyene.

Ferdig med aller siste skitur?....det tør jeg ikke svare på.

søndag 7. mai 2017

Troll i eske: Whitney - Can I Be Me

Jeg skal si det med en gang. Dette var nok den aller mest overraskende filmen jeg har sett på troll i eske noen gang. Noe som også ble poengtert under introduksjonen. Det var ihvertfall klart at det ikke ville være den nye Alien filmen, Covenant, som ble vist, men det visste jeg igrunn fra før. Ei heller var det den over tre timer lange rumenske filmen Sieranevada som ville bli vist, jeg var igrunn glad for det. Istedet ble vi lovet en film av en filmskaper som spesialiserte seg på popfenomener.

Whitney: Can I be me.

En lett humring unnslapp munnen min når jeg så navnet på filmen dukke opp på skjermen, Whitney: Can I Be Me, av Nick Broomfield og Rudi Dolezal. Ukjente navn for meg. Ikke Whitney Houston altså. Med andre ord en dokumentarfilm. Heller ikke det vanlig som troll i eske.

Whitney Houston har aldri vært noen stor favoritt hos meg, men det er stort sett grunnet at det ikke er min musikkstil, at hun var god til å synge er det lite tvil om. Det gjør kanskje at dette ikke ville vært en film for meg, og ærlig nok ville jeg nok ikke ha prioritert denne på kinoen heller, men det er en dokumentar som er interessant uansett om du liker Whitney Houston eller ikke. Filmen har en naturlig rytme og blir aldri kjedelig, selv med de tradisjonelle snakkende hodene.

Vi følger Whitney fra ung, selv om det ikke legges størst vekt på oppveksten hennes i filmen, til de siste skjebnesvangre årene. Mye av filmen gir et godt bilde av hvordan livet kan være på den andre siden av rampelyset, som kanskje burde bli kalt for rampemørket. Forholdet til Bobby Brown dekkes grundig, og de konfliktene det førte til rundt Whitneys nære venninne og støttespiller, Robyn. Og ja, man får se en løpende livvakt, med akkurat den musikken ja. En film for fans av Whitney Houston, men ikke uinteressant for oss andre heller.

mandag 1. mai 2017

Kom Mai du skjønne skimåned

Det var ingenting med denne vinteren som skulle tilsi at jeg skulle befinne meg på ski i Oslomarka i Mai. Selv i snørike vintre har jeg ikke gjort det. Det har jeg overlatt til andre enda mer entusiastiske skiløpere. Men det overraskende snøværet som falt over Oslo for en uke siden gjorde at jeg ante muligheten for å få utløp for en liten tvangstankemessig skitur i Mai. Jeg måtte bare.

Jeg tok beina fatt fra Skansebakken, med skiene på skulderen, hvor en føler seg litt som en fisk på land. Men fra Smedmyrkoia omtrent kunne jeg spenne på meg skiene og gå (nesten) videre uten å måtte ta av meg skiene (til da hadde det blitt mye av og på med skiene). Rundt Oppkuven ligger det som vanlig alltid mye snø, og lenge. Det samme gjelder Stuevassdalen, her lå det et tykt lag med snø og ventet på en innbitt skiløper. Jeg fulgte Stuevassdalen inn til enden av skogsbilveien, der Oppkuven-Smeddalen naturreservat begynner og blåstien tar over for skogsbilveien. Der snudde jeg og fant meg en plass i solen ved Stuevassbekken, mer påskestemning enn i påsken.

Etter en time i solen med bok, te, mat og sjokolade, bar det oppover mot Store Oppkuvvatnet i strålende vær. Enslige spor over den hvite snøen. Marka er idyllisk uten oppkjørte løyper, uten at jeg på noen som helst måte vil kritisere tilbudet vi har med alle de utallige løypene som ildsjelen kjører opp. Det er bare å takke og bukke for det.

Nede ved Lysedammene måtte skiene av og på igjen, og etterhvert bare av. Fin tur og så kan man ihvertfall si at man har gått på ski marka i Mai. Møtte en annen optimist på vei opp Kjaglidalen. Og nede igjen kom det en som hadde gått fra Grua, men hadde gått/løpt fra Kikutstua. For de sære, så er det fortsatt muligheter i marka for en skitur for å si det sånn.

Nedenfor Smedmykoia, en veldig smal skimulighet her bare.

Ovenfor Smedmyrkoia, bare flekker kommer man ikke unna i Mai.

Ved Stuevatnet, det ligger ofte mye snø i Stuevassdalen.

Nesten påskestemning i solen ved Stuevassbekken.

Stuevassdalen.

Enslig spor i snøen over myrene i nærhetene av Vesle Langtjern på vei opp mot Store Oppkuvvatnet.

Der skiløypene går mot Store Oppkuvvatnet.

Store Oppkuvvatnet.

Blid skiløper på en smal stripe med snø.

Afterski....

lørdag 29. april 2017

Kjentmannsmerket: Klevkollen 529

Å ski eller å ikke ski. Det ble beina og fottur i våt og råtten snø, men først buss. Til Sollihøgda. Lurte først om det fortsatt var mulig for en skitur herfra, men det så ikke slik ut. Snø var det. En god del. Våt og råtten. Det gjør at man ikke går så fort. Synker fort nedi. Det er likevel bare i første halvdel av turen jeg vet den vil plage meg, men til den turen kunne jeg nesten likesågodt ha bragt med meg skiene.

Snødekt dam ved Damtjern.

Spor i snøen, ser tilbake på mine egne spor gjennom skauen, å finne meg vil ikke være vanskelig.

Går fra Sollihøgda, delvis på skogsbilveiene, men hovedsaklig på blåstien. Setter spor for andre. Det går stort sett greit fram til Sørsetra og Jørgenhytta, hvor ingen er. Derfra overtar snøen alt, det store spørsmålet er hvor lenge skoene holder stand, de befinner seg stort sett under overflaten hele tiden. Bak meg kan jeg se de tydelige sporene etter meg selv. Følger blåstien og skisporene som går forbi Finneflakseter og vest for Geitstigen.

Nesten jomfrusnø på blåstien og skisporene som går vest for Geitstigen.

Utsikt i retning Gyrihaugen. Ingen spor i snøen foran meg.

Når jeg vasser opp gjennom snøen til første mål (post) for dagen, er skoene gjennomvåte. Og føttene iskalde. Litt trist da at det ikke er noen utsikt som venter meg på toppen av målet, Klevkollen. Kanskje jeg har brukt for lang tid opp, brukt for lang tid på å presse meg fram i snøen. Måtte nok ha kommet opp hit for utallige år siden, skulle det ha vært noe håp om utsikt. Likevel, på gamle kart finner man siktelinjer til kjente utsiktspunkter, så her oppe må man ha kunne sett langt før. Nå lukkes kollen inne av trær. Likevel så står det en varde på toppen. Jeg stempler i boken, synker ned i snøen og fortsetter videre mot et sted man vet at man får utsikt fra.

Klevkollen 529.

Kongens Utsikt, mer snø enn ventet på det utsiktspunktet.

Ute ved Kongens Utsikt ligger det merkverdig nok fortsatt snø. I horisontene og, det er ikke uventet. Blefjell og Norefjell har hvite rander. Jeg setter meg ned, tar av sokkene, ofrer en ullgenser som jeg putter føttene i og spiser så lunsj. Her blir man ikke alene. Det hadde jeg vært til nå. Før jeg går, vrir jeg opp sokkene og tar dem på igjen.

Utsikten til Kongen. Snø på fjellene i horisonten.

Langs Den Bergenske Kongevei.

Så venter den lange Bergenske Kongeveien meg. Noen synes at den er lang og kjedelig, men det er noe ved den som tiltrekker meg. Kanskje det akkurat er lengden og at strekninger føles tomme for innhold, men så dukker de gamle husmannsplassene innimellom opp. Plassene til folk, til hun Bente for eksempel (andre rundt er Tore og Mattis). På tørr grunn går jeg fort varmen inn i føttene igjen. Går fortere, men tar fortsatt tid. Kommer ned til Lommedalen på samme sted som før. Buss hjem. Tørre sokker.

torsdag 27. april 2017

Mer sein skiløping i Nordmarka

Snøfritt i sentrum, men det var har ikke vært store varmen å snakke om, så høyere opp har snøen fortsatt holdt stand. Selv om det enkelte steder har minsket noe etter tirsdagens skiløping, men jeg kunne fortsatt spenne på meg skiene rett ut ifra Frognerseteren t-banestasjon. Været var noe mer overskyet og lettere dystert, med noen få snøfnugg i luften, men etterhvert lettet det og ble ren og skjær ettermiddagssol-lykke. Noe færre skiløpere ute denne ettermiddagen enn på tirsdag.

Så skisesongen er enda ikke over...igjen.

Nikulpmyrene.

Fra Frognerseteren gikk igjen ruten over Nikulpmyrene til Tryvann og ned Heggehullet og opp mot Frønsvollmyrene. Tok ruten over lia denne gangen, men måtte over myrene, frem og tilbake. Nå kjørt opp uten spor. Oppe i bakkene opp mot Skjennungsstua satt det to jenter og nøt vårsola, strålende fornøyed med å komme seg ut på ski så sent de og. Oppe ved Skjennungsstua lyste nå sola like fint som på tirsdag.

Dessverre var nå veien opp fra Ullevålseter brøytet, men til gjengjeld var det nå kjørt opp på løypen som går ned fra Skjennungsåsen til Ullevålseter. Bare noen tuster å se opp for helt nederst. Ved Ullevålseter satt det også noen og nøt kveldssola. Kunne gå fra Ullevålseter til Frognerseteren på lysløypa hele veien, enkelte steder begynte det å minske såpass mye at grusen under dukket opp. Avsluttet turen med en liten runde i snøen på toppen av Tryvannshøgda. Deilig å kunne få seg en fin skitur såpass sent i april.

Frønsvollmyrene.

Frønsvollmyrene.

Skjennungsstua.

Skjennungsåsen.

Løypa ned fra Skjennungsåsen til Ullevålseter.

Ullevålseter.

Bakken opp mot Rishøgda, lysløypa mellom Ullevålseter og Frognerseteren.

Frognerseteren.

Oslo fra Frognerseteren.