lørdag 8. juli 2017

Kjentmannsmerket: Borkedammen Nord I Søndre Krokvannet og Karen Cudrios Ridevei, Syd For Skjelbreia og Dølerudbakken, I Enden Av 'Sletta' På Den Gamle Skibakken

Etter nærmere fire mil, fire våte mil, kom jeg til slutt til Skullerudstua. Ikke bare føltes beina lettere tomme for energi, jeg følte meg også tom for blod. Myggen hadde meldt sin ankomst i hopetall og etter turen gjennom Østmarka følte jeg at jeg hadde donert nok blod for i år. Værmeldingen var av det furtne slaget, regn og trist i starten, men det skulle bli litt bedre utover dagen. Det stemte med regn, dyster, grått og trist vær når jeg startet å gå, men det skiftet til et allsidig bedre vær enn ventet underveis.

Grått og dystert i starten av turen i Enebakk.

En husmannsplass som ser forlatt ut, Kølabånn.

For ikke bare å gå i opptråkne spor, eller rettere sagt på stier jeg har gått før, la jeg starten på turen til langt ute i Enebakk. En kan si hva en vil, men hvor nær en enn er Oslo her, så føles det som langt ute på landet. En god busstur rundt Østmarka, og så hoppet jeg av ved Løkengarasjen, rett ved Enebakk Kirke. Ut til et grått og dystert landskap, skapt av været. Jeg hadde forberedt føttene mine på at de ville komme til å bli bløte.

Grått vær over den sørøstlige delen av Østmarka.

På eventyrsti mellom Deliseterkoia og Søndre Krokvannet.

Den første delen av turen gikk gjennom et uoppdaget landskap for min del, der jeg fulgte den blåmerkete stien til Bøvelstad. Her virket stiene forglemte og overgrodde, som om ingen hadde gått her på lang tid. Det føltes som den glemte delen av Østmarka, der få eller ingen ferdes. Gresset sto høyt langs og midt i stien, og ville gjort buksene gjennomvåte om ikke regnovertrekket var på. Stille, ingen andre ute. Selv de få husene en kommer til bærer preg av det samme. En gammel rødmalt husmannsplass, under navnet Kølabånn, virker som det er lenge siden noen har besøkt. Foran vinduene er det lemmer, huset sagger, de skjeve veggene ser ut som de sakte har blitt presset sammen. Og over meg er himmelen grå og uten glede.

Søndre Krokvannet.

Borkedammen nord i Søndre Krokvannet.

Ved Bøvelstad er jeg ved kjente farveier igjen, om enn bare for en kort tid. Tomt der, ingen på besøk, ennå. Bare myggen. Utenfor henger høyonna. Jeg har et ærend ved Søndre Krokvannet. For å komme dit må jeg igjen forlate det kjente. Jeg har gått her på ski før, men det er annerledes her når snøen er borte og føttene må tråkke gjennom våt myr istedet for bløt snø. Ved Deliseterkoia hersker myggen, sist gang jeg tok en titt inn i bua (om vinteren) virket koia skitten, støvete og muggent. Nå ser det annerledes ut, som om noen har vært her og ryddet opp. Veggene skjelver omtrent når all myggen våkner til liv ved min ankomst.

Ved Nordre Krokvannet.

Fra koia er det en eventyrsti videre mot Søndre Krokvannet og til en kjentmannspost som står ved en liten dam i den nordvestre hjørnet av vannet. Dammen ble ikke bygget for å støtte opp for fløting på Søndre Krokvannet, men for å skaffe bakvann til andre vann, Tappenbergvann og Nordre Krokvannet. Der foregikk det fløting. Denne lille dammen ble først bygget av bark og stokker, og fikk dermed navnet Borkedammen. Nå består den av stein. Langsmed alle disse vannene går det distinkte stier, men de er ikke merket. Området er stille og fortsatt har jeg ikke sett eller hørt noen andre.

Vannliljer langs veien nedenfor Vangen.

Karen Cudrios ridevei, syd for Skjelbreia.

Ikke før jeg kommer til Røyrivannskoia, hvor to kanoer sakte siger over vannet og setter av sine reisende på en liten odde på andre siden av Røyrivann for meg. Når først stillheten har blitt brutt, så brytes den for godt. To syklister ankommer den lille koia for å overnatte. Selv er jeg ikke engang halvveis på ruten. Men fra nå virker det å gå mot lysere tider, selv om det dukker opp enkelte dråper, solen har tittet fram fra skylaget. Ett kjapt tordenskrell signaliserer at regntiden er over.

Skjelbreida.

Vangen kan om vinteren by på vaffler, boller og brus. Idag byr stedet bare på horder av knott. Sjokoladen hives innpå i rekordfart før jeg flykter. Jeg flykter til Skjelbreia der et hundekor ønsker meg velkommen. Men før de begynte på sin a capella tok jeg en snartur bort til en annen kjentmannspost. For inne i skauen går det som ser ut som en pent oppbygd kjerrevei. Før var dette adkomstveien til Skjelbreia. Bygget av Karen Cudrio for å kunne ri på, med andre ord en ridevei. Det er lite kronglete å komme seg til denne posten, i motsetning til forrige post, Borkedammen.

Trollvannet.

Når jeg går forbi Skjelbreida har været nå blitt nydelig, med en lysende sol og blå himmel, selv om det fortsatt er skyer som henger igjen. Og fortsatt gjenstår det et godt stykke før jeg er framme. Under solen på vei mot vest går jeg over mot Sandbakken og videre i retning Østmarkkapellet. For siste kjentmannspost må jeg igjen ta ett lite sidespor. Jeg beveger meg mot Dølerud for å besøke en hoppbakke. Ett noe avsidesliggende sted å plassere en hoppbakke igrunn, men en hoppbakke ble det. I 1933 ble de første prøvehoppene gjort, syv mann sto for det, vinnerhoppet den gang ble på 27,5 meter. Nå er bakkerekorden 48 meter. Og det vil den forbli. Nå er det egentlig bare den oppbyggde muren til unnarennet som er et synlig bevis på at det har vært en hoppbakke der. Navnet på bakken var Dølerudbakken.

Dølerudbakken, i enden av 'sletta' på den gamle skibakken.

Nå gjenstår bare sjarmøretappen igjen. Den tas forbi Grønmo, hvor jeg skremmer opp et rådyr som ikke får øye på meg før etter en stund. Selv om været skiftet til det (mye) bedre) har det ikke forhindret føttene mine fra å bli våte, eller tørke igjen. De er vel som svisker nedi der tenker jeg. Jeg surkler meg videre de siste få kilometerne til Skullerudstua, klokken er omtrent halv elleve når jeg er der. Jeg begynte å gå klokken elleve. Nesten tolv timer. Et glemt land, eventyrstier, dammer av bark, rideveier, mygg og knott, hundekor og forsvunne hoppbakker. En fin tur, men lang var den.

fredag 7. juli 2017

GR1 Sendero Histórico @ 12:00


GR1 Sendero Histórico @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

I serien av bilder tatt hver dag klokken 12:00 på en langtur, har jeg nå kommet til GR1 Sendero Histórico. Det blir en del 'selfies' av dette, men det er igrunn ikke poenget med disse videoene. Mer artig er det å se hvordan en endrer seg underveis over en periode når skjegget gror i takt med distansen en legger bak seg.

lørdag 1. juli 2017

Løpegåtur fra Sollihøgda til Sognsvann (Sagene)

Som en slags uoffisiell fortsettelse fra løpeturen fra hjemstedet mitt, Nærsnes, til Sollihøgda, tok jeg denne lørdagen bussen til Sollihøgda for å 'fortsette' videre på løpeturen helt hjem. Tanken var bare å gi seg på Sognsvann, men der var det full stopp i t-bane-trafikken, så jeg måtte likevel gå derfra og hjem (nei, løp ikke da, sliten, og asfalt og greier). Det ble en nydelig tur gjennom Krokskogen og Nordmarka, men slitsom. Været var på sitt beste, det var varmt, så jeg måtte være nøye med påfyll av vann underveis. En god blanding av sti og skogsveier, men stort sett på stier. Noen av dem riktig kronglete og, det gikk ikke så fort der. Det gikk igrunn ikke så fort i det hele tatt, men det var heller ikke målet. Skulle nyte naturen litt og. Ruten ble som følger, Sollihøgda - Toresplassen - Kneikasetra - Retthellaseter - Fjellsetra - Løvlia - Heggelivann - Kringla - Kveldroshøgda - Sakariashytta - Blankvann - Ullevålseter - Sognsvann - Sagene.

Blomstereng på stien mellom Sollihøgda og Toresplassen.

Den forglemte stien ved Toresplassen.

Kneikasætra.

Kronglestien opp mot Bureheim.

Over myr der skiløypa går, noe før Løvlia.

Nibbitjern.

Utsikt fra skogsveien opp mot Kuvelia.

På blåstien ved Glåmene.

fredag 30. juni 2017

Camino Ingles & Muxia @ 12:00


Camino Ingles & Muxia @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

Også når jeg gikk Camino Ingles & Camino Muxia om sommeren 2016, tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00. Siden det ikke var snakk om en lang vandring, ble det heller ingen lang film ut av det, men her er uansett resultatet.

søndag 25. juni 2017

Bilder fra en vandring i Bærumsmarka

Flere ganger har ikke en tur en annen mening enn å komme seg ut og være på tur, dette var en sånn tur. På slike turer blir det og ofte litt vilkårlig hvor man legger turen til hen, det blir litt til hva man føler for der og da. Denne turen ble lagt til Bærumsmarka, hvor jeg startet fra Bogstad Camping / Golfbane. Jeg gikk en fin runde gjennom, omtrent rundt faktisk, Bærumsmarka hvor flere kjente Bærumsmarkaplasser ble besøkt, Østernvann, Brunkollen, Haslumseter kapell, Burudvann, Vensåsseter, Tjæregrashøgda, Triungsvann, Åbortjern, Mærraskallen, før ferden endte opp nede i Sørkedalen ved Skansebakken.

En blomst i en blomst I, blått i gult.

Utsikt fra Skuta.

Fuglleikmyra.

Blomst i en blomst II, gult i lilla.

Vensåsseter.

Utsikt mot regn i horisonten fra Tjæregrashøgda.

Triungsvann.

Triungsvann sett fra Mærraskallen.

lørdag 24. juni 2017

Kjentmannsmerket: Midtodden, Maridalsvannet

Surredag, jeg kommer ingensteds hen med hva jeg vil gjøre. Sliten og trøtt etter en uke med mye å gjøre på jobben, ble det heller ingen sving over hva jeg ville bruke denne lørdagen til. Så da ble resultatet omtrent det motsatte av hva jeg gjorde forrige lørdag. Da ble det en veldig lang tur gjennom marka. Idag ble det en veldig kort tur i marka, som omtrent ikke kom inn i marka i det hele tatt. Jeg pakket bare ned litt mat, en termos med te, (en øl), en bok, og et kjentmannshefte og tok bussen til Stillatorvet.

Langs Akerselva.

Og så gikk jeg opp langs Akerselva til der oset renner ut fra Maridalsvannet. Ikke en lang tur opp dit, men den er trivelig. Med liv og bading langs elvekantene. Og en hund som totalt ignorerte matmorens rop, hvor instinktene tok overhånd, på jakt etter endene i vannet. Jeg hadde tidligere på dagen sett en hund hoppe og glefse etter en småfugl.

Midtodden, Maridalsvannet.

Mange er nok ikke klar over det, jeg var ihvertfall ikke det, at engang sto det et jakt- og sommersted på Midtodden. Det var på den tiden restriksjonene rundt drikkevann ikke var like strenge som idag. Midtodden er for de som ikke kjenner til den, en liten odde på østsiden av Maridalsvannet, har man gått på skogsveien ved siden av vannet vil man nok ha sett avstikkeren som bringer en ned mot odden. Grunnet både at Maridalsvannet er et drikkevann og at Gjøvik-banen krysser forbi uten ekstra sikring, er det nok den lille gressletten man akkurat skimter som folk flest nå forbinder med Midtodden. Nå er det bare rester av grunnmuren å se, de ble oppført rundt 1870, huset som sto på den ble revet rundt 1960.

En nedtagget bygning med grafitti på Midtodden.

Jeg begår vel litt sivil ulydighet når jeg krysser jernbanesporet og finner meg en plass nede ved vannet. Det er stille på togskinnene, ikke et tog å høre. Nede ved vannet er det mer lyd fra bølgene som slår mot breddekanten. Det er ikke akkurat ille det her heller, en rolig tid på en dag som ellers føltes urolig. Sitte og slappe av, lese bok, nyte en kopp te og litt mat. Fint vær, men noe vind. En burde nok ikke fremme det å ta seg for mye til rette rundt en drikkevannskilde. Uansett, det viktigste i så måte er det at man ikke etterlater seg noe. Men for meg gjelder det uansett hvor man er, medbragt søppel skal tas med tilbake.

Maridalsvannet

Gult i rosa.

En åpning mot himmelen i løvtaket.

lørdag 17. juni 2017

Kjentmannsmerket: Snøploghøgda og Katnosa Syd, Ved Den Vestre Av To Atthaldsdammer

Nå kriblet det i kroppen etter en langtur i marka, eller egentlig, en langtur hvor som helst. Helst på fjellet, men marka får holde for denne gang. Været var meldt strålende. Tankene gikk til nord i marka, og så gå gjennom marka tilbake til Oslo igjen, plukke opp noen kjentmannsposter underveis. Alt var ihvertfall strålende i tankene, men når man glemmer å lese nøyere avviksmeldingen på ruter.no blir det fort kluss i å komme seg til Grua. Jeg hadde lest vedlikeholdsarbeid fra Roa, og tenkte at det gikk fint, skulle bare til Grua. Vedlikeholdet var fra Roa og ned til Oslo, ingen tog som gikk på Gjøviksbanen med andre ord. På Kjelsås stasjon sto det to busser for tog, de gikk bare til Hakadal og Nittedal. Kom meg til Grefsen stasjon, der skulle det gå buss til Grua, ble litt mye venting ved siden av en bråkete vei. Ublu start.

Spindelvev over stien på vei opp fra Mylla til Bislingen.

Så jeg kom meg opp til slutt, en god del senere enn ønsket. Sammen med to andre som skulle sykle til Kikutstua for å overnatte der, Trond og Solveig. Det er et helt nydelig vær i det vi legger ut fra Grua stasjon opp mot Mylla, de på sykkel, jeg til fots. Jeg velger å ta veien opp, grunnet den forsinkete avmarsjen, selv om stien ville ha vært hyggeligere.

Utsikt fra Bislingen, langt borte i det fjerne ligger enden på turen.

Varme i luften, klar blå himmel, enkelte flaue skyer og strålende sol. Alt ligger til rette for en flott dag ute. Oppe på Bislingen Fjellstue har det blitt gjort litt arbeid på de forfallende bygningene, men ikke mye, de blir mer og mer et trist syn. Heldigvis minskes ikke utsikten fra toppen av den grunn, eller de flotte fargespillene i myrene på toppen av Bislingflaka. Nå virker Tryvannstårnene langt unna, føttene mine skal få jobbe for føden idag.

Bislingflaka.

Langs Gjerdingen farer syklister forbi og straks kommer det to bak meg som forbløffet lurer på hvordan jeg ligger foran dem i løypa. Selv er jeg ikke så forundret over det, jeg har på en måte tatt snarveien over Bislingen fra Mylla, forbi Syljuseter, og ned til Gjerdingen, mens Trond og Solveig har måtte sykle rundt, langs Mylla, forbi Trantjernet, Ølja og så et godt stykke langs Gjerdingen. Med rast underveis. De sykler videre, men jeg treffer dem ikke lenge etterpå igjen ved Gjerdingen dam. Vi sitter og snakker litt, jeg spiser en brødskive (tok en lefse på Bislingen, med meg i sekken hadde jeg tre brødskiver, en god morgen yoghurt og en pakke med fem lefser, burde holde). De fortsetter videre mot Kikutstua, men skal innom Kjerkeberget på veien, som ligger på ruten min og. Kanskje vi ville sees på Kikut, når jeg engang kommer dit. Det er liv i marka, ute på Gjerdingen er det folk i kano.

Syljuseter i kontraster.

Sykkelklopp ved Gjerdingen dam.

Fra Gjerdingen behøves det derimot å gå et stykke på skogsveien, jeg skulle ønske jeg kunne gå på stiene, men for å komme til første kjentmannspost blir det for store omveier å ta hvis blåmerkene skal følges. Heldigvis slipper jeg å dra en snøplog bak meg oppover. Opp til en liten høyde og et kryss, som nå har fått ett navn, markert på kartet basert på noe alle traverne i marka visste om. Det var der snøplogen ble satt igjen, mens man ventet på neste snøfall (den var for tung for hestene å dra opp, så enklere å sette den igjen på toppen). Nå står det en mer moderne plog på toppen, jobben gjort, det er ikke snø igjen på Snøploghøgda nå. Ikke noe snø som hefter meg på resten av veien til Katnosa (vi er midt i juni, men tross alt, det er bare en måned siden siste skituren min).

Snøploghøgda.

Ved Katnosdammen er det fullt liv, men jeg skal bare forbi og besøke den vestre av de to atthaldsdammene ved Katnosa. Selve dammen som står ved siden av den ubetjente hytta til DNT Oslo ble bygget i 1886, senere ble det bygget to atthaldsdammer for ikke at vannet skulle finne andre veier å unnslippe Katnosa. Atthaldsdammen står støtt, jeg kan gå over og klippe i heftet, for så å snu og gå tilbake til hytta.

Katnosa syd, ved den vestre av to atthaldsdammer.

Utsikten fra Kjerkeberget.

Alle gode ting er tre. På toppen av Kjerkeberget møter jeg igjen på Trond og Solveig, som bare forfjamset må le når jeg dukker opp. De var på vei ned igjen da jeg kom opp til det gamle brannvaktstårnet på toppen. Jeg hadde valgt å gå rett opp lia fra Katnostjern istedet for å gå ned mot Sandungen først og følge stien opp. Nå hadde de ikke ventet å se meg igjen, jeg hadde vel igrunn ikke ventet det selv heller. Ferden deres går videre på sykkel igjen rundt Store Sandungen og forbi Hakkloa. Med utsikten som underholdning inntar jeg yoghurten og en brødskive. Fantastisk dag.

Liljekonvall på stien over Askehøgda og Porthøgda mot Kikuttoppen.

Det er en lang tur, så det er fristende å ta den korteste ruten over til Kikutstua, men det er uaktuelt. Ruten over Kikuttoppen forbi Askehøgda og Porthøgda er en nydelig travers med flott utsikt og en sti som snor seg mellom hvite liljekonvaller. Et slør er på vei til å dekke over himmelen. Sist gang jeg gikk opp, eller ned, stien mellom stua og toppen var det ikke noe tau langs stien, men nå kan man slepe seg ned eller opp etter tauet. Ved Kikutstua er middagen i full gang, jeg stikker hodet innom og sier hei for fjerde gang til følgesvennene på sykkel, de kom ihvertfall før meg hit. Jeg tviler på at jeg vil møte dem igjen ved Kobberhaughytta. På bordene står det god mat og drikke, jeg får klare meg med en kald solo og den siste brødskiven ute (det står en kald øl og venter på meg hjemme i kjøleskapet).

Utsikt fra Askehøgda.

En sliten klopp mellom Kikutstua og Kobberhaughytta.

Himmelen har sløret over når jeg begir meg ut på den siste delen ned mot Sognsvann, ikke mye blå himmel nå, men det er et fint vandre-vær. Blåstien over mot Kobberhaughytta, det er flere telt både ved Fyllingen og Kobberhaugvannet. Ned mot Ullevålseter velger jeg tid framfor en hyggeligere tur på sti.

Trær speilet i Store Åklungen.

Over Store Åklungen er det også flere telt, de med utsikt mot vest har en fabelaktig himmel å se mot når solen går ned bak åsene. Sløret har trukket seg tilbake, kveldsmørket er bare veldig sakte på vei. Over Sognsvann er det om enn mulig enda vakrere, sollyset som forsvinner speiler seg nesten som gull i vannet. Dessverre er det som det alltid er ved Sognsvann en lørdagskveld, ganske så bråkete rundt vannet. Jeg må vel få lov til å si at jeg er litt sliten når jeg er framme ved Sognsvann.

Flott himmel i kveldingen over Store Åklungen.

En fabelaktig tur gjennom Nordmarka, fra Grua til Sognsvann i stort sett strålende sommervær. Og kanskje kom det veldig tynne skylaget over meg akkurat på rett tidspunkt på turen, når beina begynner å merke det og litt kjøligere gåvær passet bra. Skulle gjerne ønsket at en høyere prosentvis andel av turen gikk på sti, men når ønsket om ikke å komme hjem alt for sent heller sto høyt, måtte noe sti vike. Fornøyd.

Sollyset som forsvinner bak åsen speiler seg nesten som gull i vannet på Sognsvann.

søndag 11. juni 2017

Troll i eske: The trip to Spain

Ta en dose tidligere troll i eske film, en dose imitasjoner, en dose x, en dose y og en stor dose z og du får denne månedens troll i eske. En trio som før har vært representert. Ikke mye å bli klok av, men når det første navnet på en av skuespillerne dukket opp forstå jeg hva slags film som ble vist. I så stor grad at jeg nesten kunne ha kopiert, eller imitert, anmeldelsen jeg skrev av den filmen, The trip to Italy. Bare at denne gangen reiser imitasjonskunstnerne Rob Brydon og Steve Coogan til Spania. The trip to Spain. Regissør er som før Michael Winterbottom.

The trip to Spain.

Og har man sett den første eller den andre, eller begge, vet man hva får. Og det fungerer denne gangen også. Landskapet er dog byttet om, og med det maten de spiser. Du blir fortsatt sulten av å se filmen. En god del nye fjes blir og imitert, men de kommer ikke unna Michael Caine denne gangen heller, han følger dem hvor enn de reiser virker det som.

Denne gangen starter reisen i fra kysten i det nordlige Spania og ender i det sørlige Spania, eller det vil si, slutten som jeg vil holde skjult ender et helt annet sted. På veien kjører de forbi kjente og mindre kjente steder, spiser og imiterer seg videre, blant skuespillere og menyer. Ofte er det morsomst med sånne filmer når de kommer til steder man har vært. Selv ble jeg overrasket at de tok turen til Sos del Rey Católico, som jeg kom til på min lange vandring gjennom Spania ifjor (du kan lese om det besøket her). Jeg kjente igjen paradoren som de bodde på. Det skal sies at de bor bra på disse turene deres.

Sos del Rey Católico og paradoren der.

Marlon Brando, Robert de Niro, Mick Jagger, Sean Connery og flere får imitasjonen sin påskrevet. Men prisen for artigste seanse går til harseleringen rundt Roger Moore og Maurerne (som jo heter Moors på engelsk). En rimelig bløt kobling der altså, men jeg kunne ikke unngå å le av det. Fornøyelig film og det er vel og hele meningen med den.