Film, foredrag, grotter og øl i fjellheimen

Så gikk turen over fjellet til Turtagrø igjen, til Fjellfilmfestivalen. Til fjell, filmer, foredrag, turer og øl. Sju timer med buss, fra lavlandet i øst over grønnkledde daler som reiser seg opp og strekker hals mot fjellene, og til slutt til der tindene gror. Klar for festival på fjellet, med vakre Hurrungane som bakgrunn.

Natt over Skagastølstidene. En happy camper til venstre?

Festivalen er igang i det jeg ankommer, så det myldrer allerede rundt hotellet med glade festivaldeltagere. En gjeng sitter rundt bålet hvor det grilles, og i takt med høstfargene på fjellet er det slått opp telt i alle farger rundt hotellet. Jeg slår opp teltet på presis samme spot som jeg gjorde forrige gang (og første) jeg besøkte festivalen.

Etter mat gikk turen videre til film om Trou De Fer, et spektakulært hull på øya Reunion Island utenfor Madagaskar. Som jo noen såklart må prøve å forsere, hvor så fort du har kommet inn så er det ingen vei tilbake enn fremover. Inspirasjon til lørdagens grottevandring kanskje? I ett stappfullt rom i kjelleren på hotellet hørte jeg på Christian Eide fortelle om sin tur alene til Sydpolen, som er den raskeste gjennomførte turen til det sørligste punktet på kloden hittil.

På vei inn i mørket, Eivind og Jose er klare for å utforske grottene i Dummdalen.

Et lite stikk til arrangørene, hvorfor det ble valgt å holde foredrag i det lille rommet (Hulen som det ble kalt) lurer jeg veldig på. Disse burde bli holdt ute eller i sirkusteltet, slik at flest mulig kan få med seg foredragene (som jo er mest populære).

Er det noe det ikke er mangel på rundt Turtagrø, så er det fjelltopper. Her er det mange muligheter for å få seg en fin topptur. Så hvorfor velger jeg da å dra på grottevandring istedet? Spesielt når været lar solen skinne over toppene og. Men det er det jeg gjør, jeg trekker inn under jorda og vekk fra strålene til solen.

To av jentene i gruppen, Vibeke og Camilla, oppe på en hylle i en av grottene.

Vi er en liten gruppe som skal på grottevandring i Dummdalen, grottene kan det leses om her. Siden vi er her i regi av fjellfilmfestivalen har vi med oss en guide, guiden har med seg en 2.5 år gammel sjef og kan sågar ikke være med oss inn i grottene. Så vi blir sluppet løs for oss selv inn i de mørke gangene under fjellet.

Grotte i Dummdalen.

Klare for å bli skitne kryper vi inn i mørket til grottene. I noen av grottene er det stille og eneste lyden vi hører er små drypp fra taket og lyden av andre grottevandrere som romsterer rundt i mørket. Små lys streifer veggene og takene i grottene. Andre grotter klatrer vi rundt på steiner og gesimser i mørket i, mens elven buldrer under oss, tøft. Likevel skal man passe seg, for enkelte steder kan det gå galt. Noen av grottene strekker seg innimellom over flere 'etasjer' og når vi stikker hodet opp i lyset igjen befinner vi oss på helt andre steder. Man mister følelsen for tid og rom inne i mørket.

Den mest idylliske grotten vi var i, selv om denne delen lå veldig nær utgangen, nederst var det et lite (men dypt) vann hvor det var fisk i.

I enden av en av grottene kommer vi ned til et lite vann, idet klare vannet kan vi se fisk svømme. Vannet er over 30 meter dypt, et tau fører ned i dypet til bruk for grottedykkere. En kan bare tenke seg hvor tøft det vil være å oppdage en sånn perle langt inne i fjellet i et grottesystem.

Den tøffeste grotten sparer vi til sist, den går under navnet Dødsspiralen. Ikke akkurat et forlokkende navn. Vi klatrer opp en stige og går inn i et hull i fjellet, opp en ny stige før det bærer nedover på glatt kalkstein ned i dypet og mørket. Det glinser som sølv av vanndråpene som henger som små perler ned fra taket. Skrur vi av hodelykten blir det bekmørkt og vi kan ikke engang se våre egne hender fremfor oss. Nede i dypet av fjellheimen kan vi krype gjennom noen trange passasjer og komme til enda en grotte, jeg velger passasjen med størst plass. Her føler man seg virkelig avskåret fra omverdenen.

Eivind og Jose på vei ned Dødsspiralen.

Etter å ha vært så lenge nede i mørket og dypet er det godt å komme ut i lyset igjen, godt skitne og slitne. Nå venter turen tilbake til Turtagrø og en iskald dusj. Det har nok vært flott på toppene denne dagen, men jeg angrer likevel ikke på valget mitt.

På vei opp mot Vardanosi søndag under Fjellfilmfestivalen.

Lørdagskvelden går med til noen kalde og fortjente øl. Og så blir det noen filmer og foredrag da. Jeg får med meg Eastern Rises om fluefisking i den fjerne Kamchatka regionen i Russland, og Treeverse om å traversere en skog uten å være nede på bakken i de dagene turen varer. Av foredrag hørte jeg på Robert Løken fortelle om sin tur på den kinesiske mur (første som har gått hele Ming dynasti muren på langs i verden). Fikk ikke med meg starten på Andy Kirkpatrick sitt foredrag om sine klatreeskapader, synd, da jeg kunne høre latteren runge på lang avstand. Jarle Andhøy fortalte om opplevelsene med Berserk og om den siste fatale turen. Til slutt så hørte jeg på Petter Nyquist og Aleksander Gamme sin vandring gjennom Las Vegas på langs.

Høstfarger i fjellet på Vardanosi ovenfor Turtagrø.

Søndag tok jeg meg en kort fjelltur før jeg måtte pakke ned teltet og sette kursen hjemover med bussen. Likevel, Vardanosi er bare for en forrett å regne for i Hurrungane sammenlignet med de andre fjellene og tindene i området. Men jeg hadde ikke tid til å innta noen hovedrett.