Gapahuken ved Potetkjellern.
Potetkjellern, eller Kølabonnsletta.
Tar toget til Kråkstad, fra hvor det er en kort tur før man trer inn i skogen. Været er av den typen hvor det kan bikke begge veier, men det skal ikke komme noe regn idag. Ikke lenge etter å ha tråkket meg opp langs skogsbilveien, samt ett kort stunt på en sti, kommer jeg til en liten lund i skogen ovenfor en åker. Med utsikt ned mot det ellers så flate landskapet rundt. Her har noen lokale ildsjeler satt opp en stor gapahuk med ildplass og benker rundt. I tillegg til et lite bygg med dør til, inne er det stoler, bord, sofa og peis, til regnfulle dager. Potetkjellern står det på et skilt litt bortenfor. Slike lokale steder gleder et pilegrimshjerte.
Opp mot Hjellsåsen.
Det er litt vandring gjennom skog, der hogstarbeid har satt sine spor, før man kommer til parkeringen ved Granerud Skytebane. Herfra og inn blir det kanskje folksomt. Parkeringsplassen er ihvertfall ganske så full. En god del av dem har nok samme mål som meg.
Hjellsåstårnet, 12 meter høyt med fire avsatser.
Fra parkeringsplassen er det ikke en lang tur å gå før man kommer til Hjellsåsen. Det er en kort, men fin stigning opp gjennom skogen før man kommer opp til der tårnet står. Som ventet er det et yrende folkeliv her, alle bordene og benkene er okkupert av familier på tur. Med den korte turen, plassene å sitte på, samt et tårn å klatre opp i, er det ikke vanskelig å forstå at det må være et populært turmål.
Utsikt fra toppen av Hjellsåstårnet.
12 meter høyt står tårnet og vaier, med utsikt til Norefjell, Blefjell og Gaustatoppen. Nå fortsatt snødekte. Dugnadsånd måtte til for å få det opp, en lokal gjeng som kaller seg for 'Tårnlauget' har gjort en stor innsats for å få det opp. Klar himmel er det ikke, men jeg ser fortsatt langt i horisonten etter å ha klatret opp de fire avsatsene som tårnet består av. En lettere svaing kan kjennes. Det er bare å begynne å plukke referansepunkter i synsranden. Klarer du ikke alle, er det en sedvanlig sikteskive på plass.
Langtjernet.
Kronglete trær på Høgesset.
Med kjentmannsheftet stemplet er det i grunn ikke flere poster igjen på progammet. Kan returnere til Kråkstad og ta toget hjem igjen, men det skal jeg ikke. Når jeg først har tatt turen vil jeg se litt mer av området. Har sett meg ut en runde, som tar meg forbi et annet sted som jeg tipper at må ha vært en kjentmannspost en gang i tiden også. Nemlig det som er den største kampesteinen i Oslomarka, Gaupesteinen.
På sti gjennom Gaupesteinsmarka.
Klopp over vått gress.
Strake veien dit tar jeg ikke. Etter å ha først gått utenom sti gjennom skogen fra Hjellsåstårnet, så på sti, har jeg kommet til Bjerkebekk. Her ligger det en speiderhytte, som nok har vært en husmannsplass i tiden. Det er et trivelig skogsområde rundt her. Enda triveligere blir det når jeg litt senere tar nok en liten omvei. Opp mot Høgesset er det litt mer åpnere mellom trærne. Lyng og steinknabber stikker opp av bakken med krokete trær rundt. Fint terreng å gå i, som fortsetter når jeg tar stien videre som går nedenfor Teigåsen og så Gaupesteinåsen.
Lav.
Når man kommer inn under skyggen til Gaupesteinåsen er man dypt inne under trærnes favn. Gaupesteinen dukker fram, en stor kampestein som også huser en liten hule under seg. Man kan klatre opp på steinen fra den ene smale siden. Det er også stille her. Skyer har pakket inn Sørmarka, men nå har solen funnet en liten åpning og skinne gjennom, lyser opp underskogen gjemt under trær og stein. Steinen ligger som en rundkjøring midt i et stikryss, herfra går det stier i alle retninger. Jeg setter meg ned i lyset fra solen og spiser lunsj. En familie kommer og tar plass på toppen av Gaupesteinen. En gaupe smyger seg usett blant buskaset.
Gaupesteinen, den største kampesteinen i Oslomarka.
På toppen av Gaupesteinen.
Et merke på kartet lover utsikt fra toppen av Mjærskaukollen, så jeg lar meg lokke til å utsette hjemreisen. Furuer dekker kollen, som er beskjeden av høyde, men trivelig av natur. Men utsikt er det begrenset av. Kanskje har jeg gått feil, og ikke gått der hvor utsikten finnes? Kanskje har den grodd igjen, eller er den knyttet til restene av det som kan ha vært et tårn som ligger på bakken? Tilbake mot Gaupesteinen tar jeg skisporene, føttene synker ned i bakken, det surkler og avstikkere må til.
Opplyst sti på vei mot Mjærskaukollen.
Mjærskaukollen.
På Gaupesteinshytta er det servering vinterstid, men nå har vinteren for lengst trukket seg tilbake. Her gir lyngen, knabbene og furukollene plass til myr. Over Breidmosan ser det ut som at en gedigen maskin har pløyd over myra, med solide dype spor i en rett linje, lettere surrealistisk.
En slags minidal.
Klopp over myr.
En lett tur på skispor og grov skogsbilvei bringer meg ned til Vientjernet, som også skal være et populært turmål. Jeg har god tid nå, så istedet for å ta den korte skogsbilveien mot Granerud igjen, går jeg opp til Hjellsåstårnet igjen. Nå er det tomt her, bare meg og suset fra vinden og svaingen fra tårnet. Himmelen har endret karakter, blitt gråere.
Breidmosan.
Retur til Hjellsåstårnet, blått har blitt grått.
Nå er tiden kommet for å returnere til Kråkstad. Ferden går samme vei som opp. Ved Granerud Skytebane høres det ikke skudd, men grynt og utrop. En lokal kampsport-klubb har flyttet treningen ut og fyller plassen. Jeg har god tid, setter meg ned ved gapahuken ved Potetkjellern og nyter aftensolen som har tittet fram. Kommer ned til Kråkstad stasjon rundt ti minutter før toget ruller inn på stasjonen og tar meg hjemover igjen.
Trærtekstur.
Hogstfelt under en grå himmel.
Sørmarka har kanskje ikke den samme statusen som sine større brødre, Nordmarka, Krokskogen, Romeriksåsene og Østmarka, men den har sine steder med sjarm.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar