Hva er det som får en til å tro at det å løpe rundt i skauen i 24 timer høres ut som en god idé? Det er ihvertfall det som står foran meg og Harald Børresen der vi står ved startstreken på Sognsvann, ganske så spente begge to. Vi har meldt oss på
Marka24, som reklamerer med at det er Norges råeste turkonkurranse. I løpet av 24 timer gjelder det å samle flest mulig poster, av totalt 24 mulig. Jo lengre unna Sognsvann posten er, jo høyere poeng gir posten. Start og mål er ved Sognsvann.
Tarjei og Harald før start i Marka24.
Humøret er på topp, foran oss ligger 24 timer i Nordmarka.
Vi meldte oss like så greit på Hardhausen-klassen, hvorfor ikke tenkte vi. Noen reelle ambisjoner om å vinne har vi ikke, men en ambisiøs plan har vi lagt, ruten gir heldigvis rom for endringer underveis hvis det skulle bli for hardt utover døgnet. Tanken er å gå, men å holde et jevnt og godt tempo hele veien. Sove kan vi gjøre når vi er ferdige, jeg hører meg selv gjespe langt ute i marka allerede.
Ved posten på Mellomkollen, vår fjerde post i løpet av konkurransen.
Vi hadde da vært ute i fire timer.
Så står vi der da, to stykker som har fått det for seg at dette er en god idé. Startskuddet går og sammen med ganske så mange andre setter vi ut, uten helt å vite hva vi går til. Ganske klart at mange har forskjellige planer, for lagene sprer seg med en gang, det virker likevel som at hovedfeltet (om vi kan kalle det det) setter kurs mot Ullevålseter. Vi tenker at vi ønsker å unngå bakkene i starten, så vi setter kursen direkte mot Fagervann istedet. Tiden får vise om det var et godt valg. Underveis passerer vi den første timen, da er det jo bare 23 timer igjen.
Etter at regnet starter igjen ved Øyungen blir Liggeren vår andre post, vi ligger foran skjemaet og setter kursen videre mot Tømte og Camp Kvikk Lunsj. Opp dit er det vått og gjørmete enkelte steder, regnet setter sine spor i likhet med oss. Ved posten blir vi servert varm toddy, en kvikk lunsj og en varm pølse, akkurat det kroppen trenger nå. På vei ned fra Mellomkollen etter å ha tatt posten der, noe vi diskuterte om vi skulle satse på eller ikke, speider vi utover marka og tenker at om mange timer vil vi være milevis langt borte i horisonten. Det blir ikke bedre av å tenke sånn.
Utsikt mot Maridalsvannet og Oslo fra Mellomkollen,
et grått skydekke lå over marka under konkurransen.
Ved Gørjahytta blir det en kort pause og en stor bit sjokoladekake. Nå begynner vi å møte på de samme deltagerne flere steder, stort sett er det bare smil å fra fra alle. Brikkene på håndleddene har nå blinket rødt 5 ganger. Humøret og formen er fortsatt på topp når vi beveger oss mot Kikutstua. En pust i bakken og så starter vi på stien over mot Sandungen. Vi holder et betydelig høyere tempo på grusveiene, men merker at det og er deilig med avvekslingen for føttene med å gå på stier.
Tarjei og Harald, her ved posten på Gørjahytta.
Og steike hvor deilig det er å komme fram til Katnosdammen og få satt seg ned under presenningen, vi begynner å kjenne det i beina nå. God timing og, det begynner å hølje ned. Her står det kjeks, varmt vann, te og kaffe klart framme. Igjen dukker det opp kjenninger frem fra skogen, er en rimelig sosial konkurranse det her. Og det er flott. Vi har vært ute i over 9 timer når vi setter ut igjen i regnet i retning Spålen og videre mot det nordligste punktet i konkurransen, nemlig Pershusfjellet.
Opp mot toppen setter vi et høyt tempo, hvor kommer den energien fra? Ved posten speider vi utover nordmarka, langt der nede i sør ligger mål, langt der nede. Det er et grått teppe over skogen. Men, nå skal vi snu og bevege oss i retning tilbake igjen. På vei ned fra Pershusfjellet begynner det å mørkne, og vi klokker inn halvveis i konkurransen tidsmessig. Flere lag passerer oss på vei opp, slitne, men smilende.
Ved det nordligste punktet i Marka24, Pershusfjellet.
Nå var vi godt slitne, men vi kunne nå sette kursen tilbake mot Sognsvann igjen.
Så ankommer vi det som for meg blir høydepunktet stemningsmessig under konkurransen. I mørket dukker de varme lysene fra Sinnerdammen opp. Ute sitter folk og varmer opp mat på primusene. Det er god stemning og mye liv rundt hytta. Nå har vi vært så lenge ute at her må vi ta en lengre pause for å fylle på med mat (les: real turmat) og gjøre føttene mer fornøyde (les: lufte). Men det er ikke til å se bort ifra at det er langt igjen. Harald har begynt å få vondt i kneet sitt og motivasjonen er litt på vikende hold. Tanker om å kutte av og ta korteste vei tilbake igjen blir luftet.
Midt på natten på vei opp mot Oppkuven,
speidende tilbake i retning Sinnerdammen og Pershusfjellet.
I skumringen bites tenna sammen og i god fart er vi på vei mot Storflåtan. Det blir så langt vest vi begir oss, et forslag om å ta Gyrihaugen-posten blir avfeid med latter. Etter litt diskusjon har vi bestemt oss for likevel å gå om Oppkuven. Det er tåke på toppen når vi beveger oss oppover og det er langt på natt når vi holder brikkene opp mot posten på det høyeste punktet på ruten. Tårnet på Oppkuven har og fått ny vindeltrapp. Og vi møter igjen kjente fjes, vi diskuterer raskeste rute ned mot Smedmyrkoia med et av de andre lagene. Konstaterer at vi ikke er enige.
Ved Smedmyrkoia merker jeg at det gnisser nede i de våte skoene, Harald har nå vondt overalt. Han gjør en kjempeinnsats. Mange folk ved hytta og posten, og det serveres varm drikke og pannekaker med syltetøy. Vandrer videre ned mot Sørkedalen. Det er mange som er slitne nå, ved parkeringsplassen nedenfor Pipenhus ser vi et lag som har måtte kaste inn håndkleet og blir hentet med bil. Når vi passerer Smedstua har vi stilletiende avtalt at vi ikke vil følge vår ambisiøse plan helt ut, Kobberhaughytta og Studenterhytta får ligge i fred fra oss.
Det holdt bare nesten.
Klokken tikker imot oss føler vi, tidsfristen for å være tilbake på Sognsvann nærmer seg og det går ikke akkurat fort med oss nå. Ved krysset opp mot Skjennungen ser vi på klokka, på kartet og på hverandre før vi bestemmer oss for å gå over mot Ullevålseter. Steg for steg nå, vi velger også å ta med oss posten på Skjennungstua på veien. Posten på Ullevålseter loggføres før vi setter retningen mot mål og milevis unna personlig rekord mellom den populære sportsstua og Sognsvann. Harald føler det som om at kroppen går mer og mer i oppløsning jo nærmere mål vi kommer.
Marka24 - Norges råeste turkonkurranse.
Føttene mine så ut som hvitbleika svisker når jeg tok av meg skoene og sokkene i mål.
Så, etter 23 timer ute i marka ankommer vi mål. Godt slitne. Merkelig å tenke på at for nesten 24 timer siden så satte vi ut på dette eventyret, og at for 10 timer siden satt vi inne i varmen på Sinnerdammen og så lengden som gjensto igjen i hvitøyet. Vi har tilbakelagt over 9 mil og plukket med oss 13 poster på veien. Det holdt til 16. plass i klassen, av 52 fullførte lag (87 påmeldte). Det var vi godt fornøyde med. Merket glapp akkurat, det kravet ble høyt da vinnerlaget klokket inn utrolige 22 av 24 poster. Bare å ta av seg hatten og gratulere. Ruten vi endte opp med å gå kan sees
her.
Ruten vi gikk i Marka24, de røde punktene på ruten er postene vi tok.
I målområdet ligger det strødd med slitne, men etter ansiktsutrykkene å dømme, godt fornøyde deltagere. Etter å ha overvært premieutdelingen er det en tanke som står seg i hodet, det er å komme seg hjem, få seg en varm dusj, litt mat og så rett i seng. Marka24 ble en flott opplevelse med 24 (23) timer vandring i vakre Nordmarka, med god og hyggelig stemning ute på stiene, veiene og postene. Og litt slit. Så selv om kroppen er sliten, beina verker litt og føttene ser ut som hvitbleika svisker frister dette til en gjentagelse neste år.
Tarjei og Harald i mål. Marka24 vel gjennomført.
