Ravnejuv

I Tokke, sør for Åmot i Vinje ligg det et juv, et juv så vilt og mektig at en rise slo seg til i juvet. Ravnejuv heter det og lite ante jeg om det inntil en pilegrimsbefaring tok meg til kanten av avgrunnen. Når jeg oppdaget det ruvende juvet var været hufsete, vått, surt og hustrig. Å komme ut til kanten av stupet av var som å stirre avgrunnen i hvitøyet. Nedenfor kunne jeg høre bruset fra Tokkeåi, vagt synlig i alle skyene som slåss om å beleire de steile og bratte fjellsidene til juvet. Mektig er ordet. Og det er enda mektigere å komme dit i dette været enn i godvær.

Fra kanten av avgrunnen er det 350 meter rett ned. Det er et overheng her og, titter en utenfor stupet vil en kjenne et godt sug i magen. Dette er er ikke et sted for de med høydeskrekk. Vis aktsomhet ved stupet, folk har falt ned og omkommet.

Risen som budde her i Ravnejuv ble arg når kristendommen kom og kirker ble bygget. Når klokkene kimet for første gang i Nesland kirke, på andre siden av dalen, ble risen så sinna at han kastet en gedigen stein etter 'bjøllekyra'. 'Bjøllekyra' var navnet han ga til kirken. I Dauvlingholet ligger steinen han kastet, for kirken traff han ikke. Kanskje er det ekkoet av brølet hans vi hører om vi legger øret utenfor kanten.

Luftstrømmene er og artige rundt Ravnejuv. Her kan man kaste ut et lett lommetørkle, eller et papir. For så å se det bli blåst rett opp igjen etter at det har blitt kastet ut for stupet. Og en gang sto det også et hotell i nærheten (Ravnejuv Hotell som ble bygget i 1900, gikk konkurs etter ni år i drift og ble så flyttet til Åmot hvor det brant ned lille julaften 1923), og det ble bygget en dansepaviljong omtrent på kanten av stupet. Så fikk en bare håpet at ingen av danserne ble for overivrige. Paviljongen ble satt opp i forbindelse med kongelig besøk, da den franske keiserprinsen Napoleon IV og den svenske kronprinsen Gustav tok seg en tur i Telemark (som het Bratsberg amt på den tiden, fram til 1918) i 1878.

Så tok jeg og min far turen til juvet senere. Da lå ikke regnet eller skyene like tett, selv om det danset noen regndråper i luften her og der. Noen steder tett i horisontene, andre steder ikke. Stupet var like langt ned, klippesidene like bratte, men utsikten mer synlig. Fortsatt storslagent og mektig. Senere kjørte vi rundt og kunne se på klippene og Ravnejuv fra den andre siden.