Revlitjern, Holåsen og Styggedalen

Etter Nordmarka kommer Lillomarka, tendensen har vært der hele tiden. Jeg hadde ikke like stor utforsknings-trang idag som igår, med et lite unntak, som jeg skal komme tilbake til senere. Turen idag skulle gå litt på kjente stier, litt på kjente skispor, litt på ukjente stier, litt gjennom ukjent terreng.

Ikke helt marka men, men turen startet jo hjemmefra og det første en møtte var et romvesen.

Revlitjern.

Etter å ha brukt den sedvanlige tiden på å gå hjemmefra sto jeg igjen i Solemskogen, Lillomarka. Det er ikke en lang vandring derfra til et lite skjult tjern, Revlitjern. Ikke skjult som at det er en hemmelighet hvor det ligger, men mer i henhold til hvordan vannet ligger i terrenget. Å gå gjennom Revlidalen og forbi tjernet er en nydelig tur, hvor sidene blir trangere rundt en jo lengre opp man går. Grønne farger.

Revlitjern.

Opp Revlidalen på skisporene.

Å følge skiløyper utenom sesongen, da altså uten ski på beina, kan være ganske så gøy. Stort sett går det ganske så greit, men man har en viss tendens til å møte på vått terreng. Og av og til går det ikke i det hele tatt, uten å måtte svømme. Skisporene som går opp forbi Griseputten er lette å følge og ganske så tørre, der sporene leder over myr er det og stier utenom. Noen ganger deler skisporene trasé med blåmerkede stier. Flere steder krysser de hverandre.

Gjennom Lillomarka nær Vennervann.

Ved Vennervann.

Skisporene tar meg over Holåsen, en slags dyp og grønn skog på toppen av Lillomarka. Hadde en stund vurderte å gå opp til Granberget igjen for lunsj, men når det er helt stille og bare meg ved Kringler, setter jeg meg ned der istedet. På en bitte liten øy, med en provisorisk bro over til, fint sted. Her har det og stått en hytte, nå falt sammen og nesten demontert og sortert i egne deler. Stemmer fra skogen rundt meg. Og en fugl som er overivrig i å beskytte området sitt på vannet, lyden av flaksende vinger som prøver å jage bort en annen fugl høres konstant. Frem og tilbake, over alt, på kryss og tvers. For langt unna for at jeg kan se åssen fugl det er.

Utsikt fra Holåsen.

Billig turbord til salgs.

På Sinober er det åpent og folk på sitteplassene utenfor. Følger blåmerket sti og skispor ned i retning Movatn, men ikke hele veien.

Lunsj på denne lille øya i Kringler.

Kringler.

Her har jeg kommet til min lille utforskning for dagen. De fleste vil jo velge stien som går over Barlindåsen, jeg og normalt, og idag regner jeg med at det vil være folksomt på utsiktspunktet. Jeg har derimot lagt mine øyne på den lille trange dalen nedenfor. Styggedalen, selv om det egentlig kanskje er dalen lengre sør og ikke her. I mangel av bedre navn bruker vi Styggedalen, kunne kanskje vært Barlinddalen eventuelt.

Ved Kringler, blåstien går gjennom skogen ovenfor.

Bro ved Staurputtene.

Om det har vært en sti her, så har den blitt borte i vegetasjonen nå. Jeg går inn fra der skogsbilveien gjør en kneik. Ulendt terreng rett fra start av. Å finne retningen en skal gå i er ikke vanskelig, det er en bratt skrent på den ene siden og det er en bratt skrent på den andre siden. Det er som å bli ledet med hånden hvor man skal. Jeg krangler meg gjennom dalen, både tørt og ganske så vått underlag.

På skiløypa ned fra Sinober.

På vei inn i Styggedalen.

Og møter på to andre, som kommer motsatt vei. Siste jeg hadde ventet her nede.

Skillingen.

Skillingen og Styggedalen.

Inne i denne dalen ligger det og et lite tjern, Skillingen. Med Barlindåsen hengende over seg. Ser nok ikke mye sol dette tjernet, men det er en fredfull og avskjermet liten plass. Fra vannet blir det trangere. Skrentene kommer nærmere og presser vegetasjonen tettere om deg. Og så kommer også snøen. Her nede i mørket har ikke solen nådd mye fram. Snøen er råtten og forræderisk, men innimellom lurer den meg med en hard overflate. Det er småvilt, og mosebelagt. Etter å ha kronglet meg vei gjennom dalen, dukker det opp en sti, nesten en kjerrevei, som leder opp til høyre mot den nedre delen av Barlindåsen. Stien leder meg inn på stien som kommer ned fra åsen. Børster av meg barnåler og annet kvass fra trær og busker.

Styggedalen.

Styggedalen.

Krysser over blåstien og tar den umerkede stien nedover, for dem som lurer er dette en klar og tydelig sti som også leder ned til skogsbilveien som kommer opp fra Sandermosen. Herfra følger jeg skogsbilveien hjemover, men tar av til venstre i første kryss, og tar turen om Lille Gryta. Nå er det stille og rolig her, nesten ingen andre. Går over Kampen, før det er kjente og gjentatte ruter hjem igjen.

Lille Gryta.

Lille Gryta.

En artig tur dette og.

Utsikt fra Kampen.