(Baekdudaegan) Dag 40: Myeonggaeri

Klokken to om natten våkner jeg av den umiskjennelige lyden av regndråper på teltet, og de er tunge. Når det er på tide å stå opp, så holder det på som besatt. Jeg bestemmer meg for å avvente og se om det letter litt etterhvert, for eventuelt å gå et stykke mot Jochimryeong og finne et sted å telte på veien hvis det blir for sent til å nå fram før det blir mørkt. Tegn på at det letter kan jeg se langt etter.

En meget våt morgen ved Guryongryeong, men jeg holdt meg tørr inne i teltet mitt.

Utenfor hører jeg Mr. Sang-Su Nam låse opp døren til den stengte hyugesoen, tar det som et tegn på at er på tide å stå opp. Jeg får lov til å tilberede og spise frokosten inne sammen med han. Han forteller meg at det er lenge siden stedet opererte som en hyugeso, nå bruker Korea Forest Service det som et lærested. Ute tynges ni-dragers passet ned av regnskyllet, alle kluter er satt til for å slukke drageilden. Jeg kapitulerer, eller feiger ut om man vil, er ikke motivert for en ny dag vandrende i et skybrudd. Min tredje hviledag på turen er et faktum.

Mr. Sang-Su Nam inne i den nedlagte huygesoen, som nå benyttes som et lærested for Korea Forest Service.

Mr. Sang-Su Nam ringer for å ordne plass i en minbak i nærheten, mens jeg går ut for å pakke sammen teltet. Han avslår først et sted, som han synes er for dyrt, men for meg var ikke prisen så ille (60 000won, tilsvarer rundt 350kr). Eieren av minbaken kommer og henter meg.

Langs veggene inne i hyugesoen / lærestedet sto det oppstilt eksempler på de forskjellige treartene som finnes i Korea.

Minbaken ligger i en liten landsby som heter Myeonggaeri, men først kjører vertinnen meg til en butikk i nærheten. Jeg liker å benytte meg av muligheten til å kunne spise litt mer mat når jeg kan. Kroppen kan definitivt trenge litt mer kjøtt på beina, de 39 dagene på turen så langt har satt sine spor. Det er ihvertfall en veldig god standard på minbaken, som passende nok bærer navnet Healing House.

En hviledag er en perfekt mulighet til å få gjort ting man bør gjøre på en langtur, som å se over utstyret sitt og fikse ting hvis det er noe som er i uorden. Jeg vasker ellers klærne mine, det gjenværende vaskevannet kan med sikkerhet klassifiseres som biohazard.

Elven som renner gjennom Myeonggaeri.

I løpet av dagen tar jeg og en liten tur rundt på det lille stedet. Siden været ikke er på sitt beste og det er et lite sted, blir det en kort tur. Landsbyen virker hyggelig. Står på broen som krysser elven som renner gjennom landsbyen og ser opp mot fjellene som ligger forsvunnet i regnværet. Jeg leker litt ironisk med tanken om at hver gang jeg har behov for drikkevann, så svarer værgudene meg med regnvann. Jeg føler at det ikke bare er koreanerne jeg har kommunikasjonsproblemer med, værgudene forstår heller ikke helt hva jeg ber om (koreanerne er bedre på det).

Myeonggaeri. Healing House som jeg overnatter i til høyre i bildet. Mørke skyer skjuler fjellene ovenfor.

Verten på minbaken kommer innom på ettermiddagen for å høre om alt står bra til, Mr. Jong-Am Park, han jobber på Hankyoung National University, som ligger ett stykke unna herfra.

Teltet mitt som henger til tørk utenfor minbaken, ble tørt i løpet av kvelden.

Av de tre hviledagene jeg har hatt så langt, er nok denne den jeg har gjort minst på. Ute henger teltet til tørk, og er tørt igjen når en hviledag glir over til en hvilenatt.

<- GuryongryeongJochimryeong ->

(Baekdudaegan) Dag 39: Noinbong - Guryongryeong

Lengde: 26.9km (676.8km), tid brukt: 11:38 (332:39).
Høyde (start / slutt / høyest): 1338moh / 1031moh / 1421moh.
Vær: Pent, noen få skyer.

For å si det med engang, steike for en hard dag dette ble, men til gjengjeld så sto belønningen i stil med slitet. Morgenstundene er vonde, nesten onde, jeg gleder meg til den dagen jeg kan sove skikkelig ut nå, men opp må man. Jeg er heldigvis i litt ly i den kalde morgenen, kan fyre opp brennern inne, tilberede og spise frokosten i ro og mak. Den slitte hytta bringer fortsatt fram minner fra oppholdene i Aula og Tagnarede på GR10.

En tidlig morgen på toppen av Noinbong.

Det er mørkt ute når jeg forlater Cabane de Noinbong, men det er en rød glødende stripe nederst på himmelranden når jeg går opp til toppen av Noinbong igjen. På toppen er det klart, en del vind og surt, men for en flott start på dagen det er. Utsikt omtrent i alle kanter, og fra Østhavet kan man se lysene fra båtene som fanger blekksprut. I vest ligger dalen dekket av et skylag, jeg har en liten forutanelse at det vil stige og dekke til landskapet. De to andre vandrerne kommer også opp til toppen og så er vi tre som står og nyter en utrolig flott soloppgang. En ekstatisk morgen.

Soloppgang fra Noinbong.

Den første lasten med gruppevandrere ankommer rett før jeg tar fatt på dagens etappe, da myldrer det av folk på toppen. Det slår meg at de må ha startet tidlig fra Jingogae, som jeg nå setter kursen ned mot. Det er søndag idag, så Koreanerne trekker til fjells, passerer flere grupper på stien ned, til tonene av godt lys. Jeg er relativ tidlig nede ved Jingogae, heldigvis er hyugesoen her åpen. Tiden går der, mens jeg fråtser uten like. Brus, is, koreansk hot dog (frityrstekt pølse på pinne) og kaffe går ned på høykant.

Jingogae. Flere vandrere som gjorde seg klar til fjelltur ved hyugesoen på passet. I bakgrunnen Noinbong.

En stor gruppe med vandrere står og tøyer ut, før de gjør seg klare til sin tur, når jeg til slutt tar fatt på den første brutale klatringen for dagen. En evig lang motbakke til toppen av Dongdaesan (1433moh). Jeg begynner virkelig å føle virkningen av høsten her, ikke bare i fargene, men også at det tynnes ut i løvverket. Bladene tar mindre plass nå, vegetasjonen åpner seg opp. Det er definitivt en endring av karakter på ruten siden de første dagene.

Bergtatt av et tre.

Ny inngjerding møter meg ved Durobong (1421moh), etter en fin ryggvandring i gule, oransje og grønne farger forbi hvite klipper av granitt og utsikt over til Noinbong og Hwangbyeongsan. Stien ned fra toppen er bratt og litt vond, og til tider et midlertidig tilbakeslag til de overgrodde stiene fra tidligere, men klemt inne blant trærne får man likevel hvilt øynene på horisonten. Langt bak kan jeg se Daecheongbong i Seoraksan Nasjonalpark, samt ryggen ruten går over. Så fort man har kommet seg ned fra Durobong blir stien god å gå på igjen, og enkel å følge til tross for vesentlig færre vandrerbånd. Ryggen er distinkt og lett synlig i det fine været, likevel glir de litt i hverandre og gjør det vanskelig å vite eksakt hvor man er. Ironisk nok er det 'Closed section'-skiltene som gir de beste indikasjonene på hvor man er, da de inneholder kart hvor din lokasjon er tydelig markert.

Utsikt mot Eungboksan nedenfor Durobong, i bakgrunnen kan man se Daecheonbong i Seoraksan Nasjonalpark.

Odaesan Nasjonalpark sine grenser ender rett ved Sukeonbong på 1210moh. Passende nok spiser jeg lunsj der, igår spiste jeg lunsj der jeg gikk inn i nasjonalparken (Maebong). Det er et stiskilt der, en av 'armene' på skiltene ligger henslengt et lite stykke utenfor stien, jeg fester det tilbake på skiltet igjen. Kanskje det var meningen at den ikke skulle være på skiltet, siden det er en stengt seksjon.

I løpet av turen har jeg kommet opp med følgende definisjon av fjellvandring i Korea: enhver stigning består av flere nedstigninger og enhver nedstigning består av flere stigninger. Og den definisjonen kommer til sin rett etter at jeg legger Odaesan bak meg, nå starter jeg på den virkelig undulerende delen av dagens vandring. Over Manwolbong (1280moh), Eungboksan (1359moh), Maneulbong (Løktoppen, 1126moh) og Yaksusan (1306moh) går det, opp og ned hele tiden.

Mer åpen vegetasjon nå, fra en hyggelig vandring på ryggen etter nedstigningen fra Durobong.

På Manwolbong møter jeg på noen som er ute og plukker sopp, og det er stemmer fra alle kanter. De tunge klatringene tapper meg for vann, og jeg prøver å finne vann fra de kildene som er avmerket på kartet, men som regel finner jeg ikke kildene og der jeg finner dem så er de omtrent uttørkete. Man blir ihvertfall kompensert for slitet ved at det unektelig er en flott tur med mye utsikt.

Opp mot Yaksusan går jeg sliten opp nesten på ren og skjær trass. Før toppen er det en dramatisk utsikt, solen er på hell og det er en del drivende skyer over himmelen. Langt nedenfor kan jeg se veien som slynger seg opp fjellsidene mot Guryongryeong. Mot nord i horisonten skal jeg kunne se toppene i Geumgangsan, som ligger i Nord-Korea. Det er litt merkelig å se i retning av det landet. Et utvetydig tegn på at jeg begynner å nærme meg slutten på turen.

Utsikt tilbake nedenfor toppen av Eungboksan.

Ned fra Yaksusan er det bratt og vondt, med flere av de vonde fartsdumpene de liker så godt her. Fra passet nedenfor kommer det masse lyder, jeg begynner å lure på om hyugesoen der er åpen likevel. Etter flere vonde steg kan jeg til slutt stige sliten ut ved siden av den veldig stengte hyugesoen her, med en av de hardeste etappene på turen bak meg. Beina klager en god del på behandlingen de har måtte gjennomgå i dag.

Dramatisk utsikt fra Yaksusan, veien som svinger seg opp mot Guryongryeong kan sees nedenfor.

Lydene jeg hørte herfra viser seg å stamme fra et lite marked utenfor den stengte rasteplassen, av alle ting. Markedet består av en tre små bord hvor det selges mat og drikke fra, rundt noen av bordene ved siden av sitter det gjester som spiser og drikker. Jeg spør om de har noe vann jeg kan få, og får en to-liters flaske slengt smilende i armene mine. Hjelpen kommer fra de utroligste hold, slipper nå å styre med å komme meg ned et sted. Gjør meg så til kunde av markedet og kjøper inn noe mat og drikke selv, to pinner med stekt kjøtt på av et slag, en slags kake (lik knekk med peanøtter i), brus og en flaske med soju. Fantastisk.

En av selgerne på det lille markedet ved Guryongryeong, som gjestmildt ga meg vann og noe mat.

Når en fyr fra Korea Forest Service dukker opp og vil ha noen ord med meg, merker jeg at jeg blir litt nervøs, jeg har jo da akkurat kommet ned fra en stengt rute (ruten er stengt mellom Durobong og Guryongryeong). Nervøsiteten viser seg å være veldig ubegrunnet, Mr. Sang-Su Nam er en veldig hyggelig mann, som jobber som guide her. Han ber bare om at jeg skriver meg inn i en loggbok, som ved Ssarijae, for min egen sikkerhet. Han viser meg så et sted hvor jeg får lov til å sette opp teltet mitt. Og siden historie har en tendens til å gjenta seg, så er det en del som spør han ut om meg. Så jeg blir nødt til å stå litt modell rett ved siden av den enorme stelen på passet.

Himmelen farges lilla over den gedigne stelen ved Guryongryeong.

Himmelen farges nesten lilla når solen sier seg fornøyd med dagen. Mr. Sang-Su Nam kommer med noen nydelige riskaker til meg etter at jeg har slått opp teltet, før han kjører hjem for kvelden. Det er nå tomt ved passet, folkene på markedet har pakket sammen og dratt. Spiser middag på trappene til hyugesoen i mørket og slapper litt av. Trekker meg så tilbake til teltet, hvor jeg lar beina virkelig få ligge i fred. Både soveposen og noen slurker med soju varmer kroppen. Moren min ringer hjemmefra, jeg kan berette om en veldig fin, men knallhard dag.

<- NoinbongMyeonggaeri ->

(Baekdudaegan) Dag 38: Daegwanryeong - Noinbong

Lengde: 20.7km (649.9km), tid brukt: 8:55 (321:01).
Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 1338moh / 1338moh.
Vær: Overskyet, sol.

En ny nasjonalpark står for døren idag, Odaesan, fjellet med de fem plattformene. Der ruten går gjennom nasjonalparken er det hovedsaklig et åpent landskap, så det er ikke overraskende at jeg våkner opp til et landskap hvor det er skyene som okkuperer himmelen. Etter en natt i en skikkelig seng igjen har jeg mest lyst til å krype inn under dyna og utsette dagens vandring til imorgen. Når jeg krøyp ned i soveposen min om kvelden igjen, var jeg sjeleglad for at jeg presset meg opp av sengen.

Daegwanryeong. Cheon-Ji-In monumentet troner over den åpne plassen, til venstre det lille vindmølle-museet.

Tåken ligger ikke like tett over Daegwanryeong nå, som den gjorde igår, men mye blå himmel er det ikke å snakke om. Skylaget ligger grått og truende over meg. Før jeg fortsetter videre tar jeg meg tiden til å se meg litt om på stedet, fraværet av ertetjukk tåke gjør området til ett helt annet sted. Hvor massivt Cheon-Ji-In monumentet egentlig er blir tydelig når man kan se den trone over plassen som jeg igår vandret over som en fortapt på en øde vidde.

Helligdommene ved Daegwanryeong, en av Koreas mest kjente blandinger av sanselig tro og Konfuciansk historie. Seonghwangsa'en nærmest, sansingak'en med to kvinnene som holder en seremoni i bakgrunnen.

Skyene gjør seg likevel gjeldende når passet har blitt historie og ruten danner verdenen min igjen. Det oppstår ofte en egen stillhet ute når det er tåke, det er som et lyddempende teppe senker seg over naturen, mens lyder som ikke er skapt av naturen får en forsterkende effekt. Fra dypet kan det høres trommelyder. Jeg følger en sti ned til der de hule lydene stammer fra, Daegwanryeong helligdommene, der to kvinner befinner seg midt i et spirituelt rituale utenfor sansingak'en på stedet, mens en oppsynsmann uanfektet koster bakken. Det er også en seonghwangsa her, en helligdom for en skytsånd, samt flere steinaltere. Området er en fredelig plass i en høstkledt skog. En får en ro over seg i sånne omgivelser. Det klukker fra en vannkilde, jeg fyller på vann og mens trommene ufortrødent fortsetter, begir jeg meg igjen opp mot den spirituelle ryggraden ovenfor.

En vindmølle stiger frem fra skyene ovenfor der ruten forekom seg som en vandring i et øde lynghei-landskap.

Tidligere på ruten hadde jeg kanskje vært litt misfornøyd hadde jeg gått over dette trollske landskapet da, der skyene flyter over fjellryggen og åpner og lukker den igjen. Nå er stemningen en helt annen, jeg er fortsatt sliten, men har gjenvunnet min mentale balanse kan en si. Såvidt kan jeg se landskapet bre seg ut nedenfor skyene, og synet får meg til å føle at jeg beveger meg på en øde lynghei. Rullende fargerike enger og åser. Innimellom åpner det seg små gløtt og jeg ser store mastodonter passere forbi, mens rotorene kutter seg vei gjennom luften.

Møte ved Najeumogi. En gruppe med unge teltere inviterte meg bort til te, frukt og sjokolade.

En midlertidig tilbaketrekning fører til at jeg kan bli bedre kjent med området rundt, nedenfor ryggen kan jeg se enkelte tak fra gårder og det er mange terrengveier som boltrer seg i landskapet. Etter Seonjaryeong (1157moh), hvor en stor stele markerer når Baekdudaegan ble designert et beskyttet område, møter jeg på en ung gjeng som har overnattet i telt rett ved Najeumogi. Jeg blir hoiet til og vinket bort, og det tar ikke lang tid før jeg blir en del av en livlig samtale. Som enslig utlending får man ikke gå mye i fred her, men som enslig utlending setter man og pris på det. Når jeg går er tilbaketrekningen over, og skyene har gjeninntatt posisjonen sin.

For noen år siden så jeg en koreansk film som het Taegukgi Hwinalrimyeo, om to brødre som ble tvunget til å kjempe under Koreakrigen, nå står jeg og ser på et skilt som forteller at området jeg er i ble brukt som lokasjon for filmen. Artig, jeg går forøvrig gjennom det disete landskapet i en vesentlig mer lystigere periode enn den filmen skildrer. En litt merkelig port står som inngang til der ruten fortsetter videre på en trivelig sti, flankert av nye tau og gjerder.

Et skilt forteller at området rundt ble brukt som lokasjon under filmingen av Taegukgi Hwinalrimyeo, ett koreansk drama fra Koreakrigen. En god film forøvrig.

Den inngjerdete stien leder meg til et område som må være et populært turmål, hit kjøres det flere busser og det er folksomt rundt meg nå. Om det er filmlokasjonen som lokker alle menneskene hit vet jeg ikke. Det er nok ikke det lille, rare og utslitte skjulet her, som ligner på en campingvogn uten hjul. Det er bare jeg som fortsetter videre på stien innhyllet i lett dis.

Ved Maebong (1173moh) spiser jeg lunsj, sittende på bakken på toppen som markerer starten på Odaesan Nasjonalpark. Herfra og til Noinbong er ruten nok engang stengt, så det kribler litt i magen når jeg sniker meg lovløst videre inn gjennom en kort strekning skjult i skogen. Det øde landskapet vender tilbake når jeg stikker hodet ut av skogen, åpent, med enkelte trær som står enslige i disen. Jeg aner fred og ingen fare til jeg oppdager et kamera lengre nede, så inn i bushen med meg. Og med det et styr uten like, alt av kratt, busker og trær rykker og napper i meg, noe som kanskje er tilpass for meg. Jeg brøyter meg ut litt senere nedenfor kameraet, om det i det hele tatt er i bruk, vet jeg ikke.

En vandring gjennom et forbudt landskap i Odaesan Nasjonalpark.

Odaesan byr på en skjør skjønnhet. Landskapet er utrolig vakkert, mer av de rullende engene og ensomme trærne, ett eventyrlandskap. En forhekset vandrer.

Det kan være mye som får en til å velge å gjennomføre en tur, en av årsakene til at jeg ønsket å gjennomføre denne turen var helt enkelt et lite bilde i en guidebok. Bildet viste bare et enslig tre nær toppen av Sohwangbyeongsan, hvor det på bakken lå et tynt lag med snø, det var noe forlokkende melankolsk over det bildet. Jeg hadde et stort ønske om å oppleve og se det samme som på bildet, selv om jeg vet at snø ville det være umulig for meg å oppleve.

På toppen av Sohwangbyeongsan, blå himmel omringet av skyer i en vid sirkel rundt toppen.

Jeg fant aldri det lille melankolske treet, men det betydde så lite når jeg kom opp til toppen av Sohwangbyeongsan (1327moh). For i det jeg trer ut av skogen, trer jeg ut på en grønn topp hvor det er blå himmel i en vid krets rundt meg, utenfor kretsen henger skyene. Selve toppen ligger litt bortenfor der ruten går, det er en rund og gresskledd topp, hvor man kan se over til Hwangbyeongsan med sine kupler og antenner. Sittende på en stein, badende i sollyset er humøret nå på topp.

Bølgende skyer over Noinbong.

Jeg nærmer meg nå Noinbong, hvor den stengte ruten kommer inn på den åpne ruten igjen, etter et lite gjestespill nede i skogen med tynne spøkelser sigende gjennom trærne. Skyer bølger over Noinbong sin topp. Jeg sniker meg rolig forbi et nytt kamera ovenfor Noinbong Shelter, vil ikke bli oppdaget av folkene som jobber der. Oppe på toppen av Noinbong (1338moh) er det ikke like god utsikt, men det er tøft der. Jeg bare må klatre opp på toppen av stelen, mens tretoppene stikker opp av skyene. Så går jeg ned til dagens endepunkt, Noinbong Shelter.

På toppen av Noinbong, og likesågreit på toppen av stelen.

Hytta står oppført som at det er første mann til mølla som gjelder, men viste seg å være noe helt annet enn det jeg trodde det var. Det viser seg at det ikke er en betjent hytte, som de vanlige hyttene til Korea National Park Service. Istedet er det en litt slitt bygning som minner meg mest om en cabane fra Pyreneene, inne er det to brisker som man kan sove på. Utenfor har to andre vandrere satt opp hvert sitt telt. Vann er det dårlig med, jeg finner litt vann rennende fra en bekk, men det er søppel liggende i det.

Kvelden blir likevel hyggelig på stedet. Jeg spiser middag ute sammen med de to andre vandrerne, som synes jeg burde krydre min vanlige nuddel-rett med litt kimchi. Vi sitter senere inne i hytta, når det har blitt litt kjøligere ute, og skåler i soju. Jeg ville først spandere litt på dem, men fikk beskjed om at man ikke skal drikke soju alene (honja), så de gikk ut og hentet mer. Det eneste jeg savner nå er en ildplass å kunne fyre opp i, det hadde satt prikken over i'en for en flott dag.

Inne i Cabane de Noinbong, som minnet mye om de åpne hyttene man finner i Pyreneene.

Ute kan man se lysene fra Hwangbyeongsan, de to andre vandrerne kryper inn i teltene sine, og jeg kryper inn i soveposen min på den ene brisken inne i hytta. Senere passerer noen hytta i mørket, jeg kan se lys fra hodelykter utenfor. Så kommer søvnen krypende stille, der jeg ligger i Cabane de Noinbong.

<- DaegwanryeongGuryongryeong ->

(Baekdudaegan) Dag 37: Sapdangryeong - Daegwanryeong

Lengde: 26.8km (629.2km), tid brukt: 10:25 (312:06).
Høyde (start / slutt / høyest): 700moh / 800moh / 1238moh.
Vær: Pent i starten, så tåke, så regn og tåke.

Det er en kald morgen som møter en morgentrøtt vandrer, til en dag hvor værgudene gjør litt narr av en med tanke på vannsituasjonen. Skal en dra noe positivt ut av det, så er det at jeg ikke trenger å bruke mye tid på å lage frokosten om morgenen, og kan nyte den uten å måtte karre meg ut av mitt lille krypinn. Teltet er vått av all fuktigheten i luften. Fra telt-restauranten på andre siden av veien kommer det lyder, musikk av et slag, men det er ingen der. En vandrer passerer i mørket, jeg ser bare et lite lys som ser mot teltet og som så forsvinner inn i skogen.

God sti å vandre på rundt Deulmijae, hvor ruten og gikk i et åpent landskap.

Fra Sapdangryeong går ruten over til Dangmokryeong, men dit er det ikke den lengste og hardeste vandringen, så jeg ser for meg at jeg fortsetter videre derfra til Daegwanryeong. Været viser seg fortsatt fra sin beste side i starten av dagen, selv om soloppgangen forsvant bak trærne. På en liten strekning før og etter Deulmijae vandrer jeg over et landskap med åpen utsikt til området rundt. Det er et landskap som har senket seg litt fra tidligere på ruten, det er ikke like undulerende daler og rygger i sikten her. En skal ikke la seg lure, det vil nok være noen bratte partier idag.

Nok ett merkverdig funn på Baekdudaegan, to anatomiske benker oppe i fjellene.

Ved en topp på 988moh møter jeg på nok et merkverdig funn på Baekdudaegan, der står det utplassert to anatomisk utformete benker. Jeg må vokte meg for ikke å sitte for lenge i dem, så jeg ikke sovner. Når jeg står på Seokdubong (995moh) er tiden for klar himmel over, etter å ha klatret opp den lange trappen som ledet opp til toppen danser skyene en rolig dans på himmelen. Vandreren som forsvant inn i mørket idag tidlig er her på toppen og har en pause.

Opp til toppen av Seokdubong har man likesågreit bygget en trapp.

Hwaranbong (1069moh) oppholder seg ikke på selve ruten og selv om jeg ikke vil være istand til å se noe fra toppen føler jeg meg likevel kallet til å ta turen opp. Det er 130m å gå. Toppen ligger tynget ned av skyene, en liten stele puster tungt i luften og noen har satt opp en slags flaggstang på noen klipper, hvor et gult og slitt flagg blafrer i vinden. Ned mot Dangmokryeong begynner det å regne og det er en grå verden som venter meg ved kyllingnakke-passet.

På toppen av Hwaranbong, ingen utsikt i en grå verden.

Trivelig kan oppholdet her ved passet knapt kalles, det regner kontinuerlig, og er grått og surt. Selv om jangseung-pålene smiler til meg, så klarer jeg ikke helt å smile tilbake. Jeg finner heldigvis ly i en bunkers-lignende struktur her, som fungerer fint som skjul. Vannplanen min har ikke lykkes fullstendig, på veien hit røyk den og jeg drakk mer enn jeg burde. Så jeg er nødt til å gå på vannjakt, ikke det at det ikke er manko på vann ute nå. Drikkevann derimot, er jeg nødt til å finne på en av de nærliggende gårdene. Det var ikke regn jeg hadde i tankene når jeg tenkte på at jeg trengte vann.

Utsikt ned mot Dangmokryeong fra noen knauser med knudrete trær rundt.

Så jeg er nødt til å sette ut i regnet langs veien, på de første gårdene og husene jeg kommer til er det ingen. Jeg får napp på et lite hus etterhvert, hvor jeg spør så pent jeg kan om mul (vann). Utenfor huset er det en kran jeg kan tappe vann fra. Hun som bor i huset kommer med en maiskolbe til meg og snakker til meg på koreansk. Jeg kan fint lite gjøre annet enn å svare unnskyldende at jeg ikke kan snakke koreansk. Etter en liten stund blir det tydelig på kroppspråket at audiensen min er over, jeg har fått fylt på vann og er således fornøyd. Vandrer opp igjen til det lille og isolerte passet hvor jeg setter meg ned inne i bunkersen for å spise lunsj. To andre vandrere har dukket opp ut fra regnet og spiser ved sanshingaken.

En forseggjort trapp på veien ned mot Dangmokryeong, kyllingnakke-passet.

En liten stemme inne i meg luftet idéen om å gi seg her og komme meg ned til et sted, men jeg lar stemmen forsvinne i tåken og regnet. Det dyrkes kål her også, det dyrkes sikkert kål overalt i Korea. Så bare går jeg, lite annet å gjøre, la seg fortape i den grå verdenen med ett mål. Å bevege seg videre. På denne siden av passet er benkene av tre byttet ut med benker av metall, som lager et merkverdig klokkespill. Gorupogisan (1238moh) er det høyeste jeg kommer opp idag.

Grått og trist vær ved Dangmokryeong.

Rundt en gedigen varde (doltap) nedenfor Neunggyeongbong (1123moh) er det bygget opp en plattform av tre, varden kalles for lykkens steintårn og er nesten for Baekdudaegan sin Cruz de Ferro å regne. Man plasserer en stein på varden når man passerer for hell og lykke. Rett før Daegwanryeong ankommer jeg den første vannkilden på en god stund, ut av munnen på en drage renner det vann fra en oransje slange.

Vandring gjennom skog i tåke, i et lite opphold i regnet.

Tåke omslutter det gedigne Cheon-Ji-In monumentet på Daegwanryeong, den massive skilpadden ser og litt nedbrutt ut i dette været. Uansett, så er dette kanskje det tøffeste synet for dagen. Å gå over plassen nedenfor monumentet føles nesten som å gå over en vidde i null sikt, bare med asfalt som underlag. Jeg har ingen anelse om hva min retning fører meg til, jeg prøver å gå i henhold til hvordan jeg husker det fra bildet i guideboken. Det lille vindmøllemuseet dukker fram fra skodden, og er kjærkomment nok åpent. Sniker meg til å skifte inne i museeet før jeg tar en titt på det. Det er et hyggelig lite museum.

Lykkens steintårn nedenfor Neunggyeongbong. En stor doltap som det er bygget en plattform av tre rundt.

Været har om ikke annet gjort dagen til en begivenhetsrik affære, men den mest surrealistiske opplevelsen oppstår først når jeg prøver å ordne meg transport ned til et sted for å overnatte. Prøver å få resepsjonisten i museet og noen andre gjester til å hjelpe meg å ordne taxi til nærmeste plass. Mye frem og tilbake. Enden på visa er at jeg kjøres ned til en liten by i nærheten som heter Honggyeri i en politibil. Jeg sitter bak i bilen der de som har blitt arrestert vanligvis sitter. Det føles litt absurd, men det er vitterlig gøy. Eneste såret i gleden er at kameraet dugger igjen hele tiden, så jeg får ikke tatt et bilde av det. De setter meg av ved siden av ett hotell i hovedgaten, jeg takker dem og så kjører de videre. Skulle likt å si med fulle sirener og blålys, men det gjorde de ikke.

Det gedigne Cheon-Ji-In monumentet ved Daegwanryeong, innhyllet i tåke.

Det enkleste er ofte det beste, så istedet for å surre rundt tar jeg inn på hotellet jeg står utenfor. Mitt første hotellbesøk så langt på ruten. I Honggyeri opplever jeg omtrent det motsatte av hva jeg ellers har opplevd når det gjelder bestilling av mat til middag, jeg blir pent nødt til å bestille bulkogi til min store glede. Orker ikke ta meg tid til å utforske byen for mye, tar meg en liten runde bare og så kjøper jeg meg inn noe snacks å kose meg på om kvelden. Mens klærne tørker på det varme gulvet, slapper jeg bare av etter dagens våte vandring.

<- SapdangryeongNoinbong ->

(Baekdudaegan) Dag 36: Baekbokryeong - Sapdangryeong

Lengde: 16.5km (602.4km), tid brukt: 10:01 (301:41).
Høyde (start / slutt / høyest): 600moh / 700moh / 1055moh.
Vær: Tett tåke tidlig om morgenen, så nydelig.

Tåken ligger klint inntil bygningen som en ugjennomtrengelig vegg tidlig på morgenen, nesten som man kan kjenne motstand hvis man berører den. Årsaken til at jeg idag er ekstremt tidlig oppe er at jeg har litt matlaging å gjøre. Fra Baekbokryeong er det ingen vannkilde på ruten før Daegwanryeong, over 4 mil unna. Så min strategi er å ikke bruke opp vann jeg trenger til maten underveis, så her står jeg og tilbereder maten på forhånd (nudler med kokt skinke).

Når jeg så ut på landskapet rundt Baekbokryeon Swimteo om morgenen var det dette synet som møtte meg, mørk og tett tåke.

Frokosten serveres også tidlig i restauranten, kl 7 om morgenen. Arbeidsgjengen er tilstede når jeg kommer ned, litt stillere idag enn igår kveld. Jeg kjøper med meg en flaske soju, hvor jeg fyller innholdet over i min lille flaske og ber vertinnen på stedet om å gi resten til gjengen. Ingen retur med bil opp til passet, jeg er nødt til å benytte mine egne bein. Tåken blafrer og er på unnvikende front, blå himmel presser seg gjennom skylaget. Det går heldigvis fortere opp enn ventet, det føltes lengre ned igår.

Oppe ved Baekbokryeong hadde tåken gått lei og tatt sine skyer og reist vekk.

Den rustikke lille restauranten er nå stengt, en titt inn gjennom et vindu gir inntrykk av det er et koselig lite sted. Jeg legger i vei videre under den blå himmelen, slepende på min tunge sekk, lykkelig uvitende om hvilken fabelaktig dag det skulle vise seg å bli. Ruten er lagt litt om i starten, noe som nok er gjort siden det er et stort steinbrudd rett over på den andre siden av ryggen. Stien går og rett over en av innkjørselene til steinbruddet, hver gang en lastebil står og venter på å kjøre inn spilles det av en liten melodisk tale. Folk kan høre meg fortsette videre inn i skogen nynnende på melodien jeg har fått på hjernen.

Etter noen timers vandring i en hyggelig skog, var det en brutal klatring opp til Neungseon Samgeori som ble belønnet med denne utsikten.

Steinbruddet, som drives av Lafarge Halla, preger utsikten fra ruten nesten halvparten av veien til Sapdangryeong. Ett så stort sår i naturen blir fort synlig fra flere kanter. Selve ruten beveger seg hovedsaklig inne i en hyggelig skog. En alternativ rute tar av fra stien og passerer heller ikke langt fra Baekbokryeong Swimteo, det slår meg at jeg kunne ha gått ned til stedet via den ruten igår. Jeg fortsetter på hovedruten. Gjennom trærne kan jeg høre stemmer fra andre vandrere. Pause ved Saenggyeryeong før stien lar ordet bratt komme til sin rett opp mot Neungseon Samgeori (hvor den alternative ruten kommer inn på stien igjen). Skjult i nærheten ligger Seodaegul-hulen, som skal inneholde utallige dryppsteinsformer (eller speleothemer) og livsformer inne i sitt 500 meter lange hulrom, avstengt for offentligheten for sikkerhets skyld.

Østhavet. Baekdudaegan beveger seg nå langs østkysten av Sør-Korea med utsikt til havet.

En av de utallige skiltene man passerer på ruten. I bakgrunnen kan man se det åpne såret til steinbruddet som drives av Lafarge Halla.

Slitet belønnes med dagens første skikkelige utsikt, etter et grådig inntak av landskap fortsetter jeg videre til Gobyeongijae. Her går det en sti ned til en annen hule, Okgye Seokhoedonggul. Jeg vurderer å gå ned til hulen, men det blir med å spise lunsj og se på stien ned. Åpner den første pakken med forhåndslagde nudler, det smaker greit, men jeg foretrukker den varme varianten. Lunsjen min blir kraftig forlenget når en gruppe med vandrere ankommer. Det er ikke rent lite mat de bringer med seg, så det tar ikke lang tid før jeg sitter med utallige matretter på tallerkenen min i den ene hånden og soju i den andre. Vi snakker kimchi, nudler, ris, stekt marinert kjøtt, og mer til.

Sekken hviler seg på stiskiltet på Gobyeongijae.

Hvis det er ett ord som skal beskrive denne dagen, så er det Seokbyeongsan. Tidligere på ruten har jeg lagt min elsk på topper som Baegunsan, Hyeongjebong og Daeyasan, for å nevne noen. Seokbyeongsan (1055moh) troner elegant sammen med dem på listen. Toppen bærer også navnet Irwolmun, som betyr porten til solen og månen, noe som symbolsk fort kan overføres til de to pinnaklene som danner toppen. På den høyeste av pinnaklene er det en liten seremoniell tablett, som en får følelsen av at er krympet av det storslåtte synet fra fjellet. Der utsikten fra Hyeongjebong var et opprørt storhav, er utsikten herfra et rolig bølgende hav med enkelte store bølgetopper innimellom.

Utsikt fra Seokbyeongsan.

Jeg tilbringer lang tid på toppen. Når gruppen fra Gobyeongijae kommer, jeg kan høre dem fra skogen lenge før, sitter jeg ut på et lite frembrudd og nyter det stille bølgende landskapet. Det er flere høye og tynne klipper en kan klatre opp på rundt pinnaklene til solen og månen. Selve porten er et stort hull i den ene siden av fjellet, fra andre siden av hullet går det rett ned. Gruppen myldrer rundt, tydelig fornøyd med det de ser de og. Tiden står derimot ikke stille, solen fortsetter sin ferd på hvelvingen, og skal jeg nå ned til Sapdangryeong før det blir for mørkt er jeg nødt til å vri meg løs fra fjellets grep.

Sittende på en liten utstikker fra toppen av Seokbyeongsan.

Nedover går det gjennom skog i motlys, jeg passerer store hull i bakken som kan være kratere etter bomber fra Koreakrigen. Kratere som nå gror igjen, tid leger alle sår. Kommer ned til Sapdangryeong etter at solen har brent seg ned bak fjellene i vest. I det lille lyset som er igjen utforsker jeg passet. Det mest bemerkelsesverdige med plassen er en nå stengt liten restaurant i et telt, jeg hadde et ørlite håp om at den var åpen, stengt er også tilgangen til en sanshingak, som ligger låst inne bak et høyt gjerde. Jeg får klare meg med de åpne og stinkende toalettene her.

Ned mot Sapdangryeong gikk ruten gjennom bambus.

Menhiren på stedet passer bra som et skjul foran teltet mitt. Det har blitt mørkt når Gobyeongijae-gjengen kommer, små lys i mørket, jeg sier farvel og så er det stille. Det er mørkt, det er litt kaldt, og det er surt. Jeg koser meg likevel sittende på en stein i ikkelyset, stille. Med noen av klærne mine hengende til tørk, jeg vet at de ikke vil tørke til imorgen, men de henger der likevel. En ny pakke med forhåndslagde nudler stikkes hull på. Jeg ofrer litt vann for en kopp varm kopi og kryper så inn i teltet, til avslapning med nevnte kopi, bok og soju. Tankene mine er fortsatt tilbake på toppen av Seokbyeongsan. Fornøyd, men skulle ønske at jeg ikke trengte å spare på vannet, jeg merker at jeg er litt tørst.

Sapdangryeong. Teltet mitt oppslått bak en menhir på passet.

<- BaekbokryeongDaegwanryeong ->

(Baekdudaegan) Dag 35: Samhwadong - Baekbokryeong

Lengde: 26.9km (585.9km), tid brukt: 11:29 (291:40).
Høyde (start / slutt / høyest): 147moh / 600moh / 1260moh.
Vær: Fint.

Ah, den søte ettertid. Tidlig om morgenen forbereder jeg meg på den tunge klatringen tilbake til ryggen og ruten. Helt stille i restauranten og i mørket utenfor, der jeg står litt kald og koker opp frokosten min. Er avgårde før vertinnen står opp, litt synd, hadde lyst til å få takket for oppholdet.

På elvebunnen nedenfor Samhwasa-tempelet er det risset inn hangeul-tegn i steinene.

På elvebunnen nedenfor Samhwasa er det risset inn hangeul-tegn i steinene. Jeg kan ikke lese hva det står, men fordums poeter, munker og lærde risset inn sine skrifter i steinene i dalen, så det er ikke en dårlig gjetning at det er snakk om gamle dikt eller visdomsord. Det over 1000 år gamle tempelet, iaktar meg med sine tre harmonier på min ferd tilbake i Mureung. Bønnebåndene flagrer rolig på broen inn til tempelet.

Flagrende bønneflagg over broen som leder til Samhwasa.

Tilbringer litt mer og roligere tid i Mureung-dalen på vei opp, skynder meg sakte på stien. En burde nok valgt å ta en hviledag her, for å kunne utforske dalen med den respekten den fortjener. Skjult i fjellsidene ovenfor ligger det både gamle templer og festninger. Ved Yongchu-fossen er det flere tegn risset inn i steinene. En sti tar en til de runde steinene på Sinseon-toppen, hvor man kan se den fallos-lignende steinen kalt for Love Rock og den store steinblokken som er et monument til Kong Gwanggaeto den Store.

Skrift på steinene ved nedre del av Yonchufossen.

Jeg puster tungt ut når jeg kommer til Sawonteo-krysset, som ligger nede i dalen i motsetning til hva som står i guideboken. Fra nå av starter hardkjøret, den brutale klatringen opp til ryggen. I de mest slitsomme partiene angrer jeg litt på at jeg gikk ned, men når jeg er oppe har jeg lagt det bak meg. Dumper sekken på bakken og tar meg en pause. Jeg startet å gå rundt kl 6 om morgenen, når jeg forlater Gojeokdaesamgeori har den rukket å passere 10-tallet på urviseren.

På toppen av Sinseon, runde klippeformasjoner på toppen, i bakgrunnen Baekdudaegan.

Etter Gojeokdae endret ruten seg til å bli en slags hinderløype, og det fortsetter den med videre herfra. Vegetasjonen rundt rykker og napper i sekken konstant, til gode bruddstykker av utsikt ned mot Mureung og over til Haedongsambong sine topper som jeg forserte igår. Med en rute som ikke er merket av noen 'offisiell instans' og en vandrer som ikke kan skriftspråket på det som er av merking, kan det fort gå litt i surr. Etter en topp på 1142moh forledes jeg et stykke vekk fra ruten før jeg bittert ser på kartet at jeg umulig kan være på rett vei. Jeg må pent snu og gå opp igjen.

Utsikt ned mot Mureung-dalen med Dutasan og Cheongoksan i bakgrunnen.

Mureung-dalen ligger nå trygt på den andre siden av ryggen, det er en gradvis, men ujevn nedstigning nå. Blant furutrær byr noen benker rett ved siden av en liten vannkilde på et fredelig øyeblikk, vannkilden er nesten tørr, solen skinner gjennom bladene. Nede ved Igiryeong er det en stor tavle med ett kart av den koreanske halvøyen på, Baekdudaegan er tegnet inn på kartet og et lite merke markerer hvor langt på ruten jeg har kommet. For første gang får jeg en følelse av hvor langt jeg har kommet på vei.

Høstskog.

Vandringens ærend foreløper nå for det meste innenfor skogens rammer. Jeg spiser lunsj nede ved Wonbangjae i sadelen mellom Sangwolsan-toppen (970moh) sine klipper med utsikt og neste rygg på ferden. Som det er en jevn stigning opp til, og som bærer meg de siste kilometerne til Baekbokryeong. En stille ferd i en skog, uryddig avbrutt av oversikt over landskapet rundt. Mot slutten merker jeg at det har vært en lang dag, har brukt lang tid idag.

Utsikt fra Sangwolsan.

Ved Baekbokryeong overrasker jeg en liten gruppe med arbeidere, som sitter og spiser mens de sender soju-flaskene rundt. Det skulle være en noe rustikk hyugeso her, som jeg av nysgjerrighet hadde lyst til å få meg noe å drikke i, men arbeiderne skal ned til Baekbokryeong Swimteo og inviterer meg til å sitte på med dem ned.

Wonbangjae.

Baekbokryeong Swimteo består av en bygning med flere etasjer, i første etasje er det en restaurant. Ved veien utenfor ligger det og flere små restauranter, uheldigvis så er det ingen butikker her som jeg hadde trodd. Arbeiderne har satt seg fore å hjelpe meg, så de ordner med rom på stedet, mens jeg står litt undrende og følger med. Rommet er uansett hyggelig og velholdt. Etter å ha dusjet spiser jeg middag sammen med arbeiderne. Jeg bestiller desukogi, som er litt skivebom fra min side. Det er kjøtt, men i tillegg er det sjømat, så jeg må plukke ut bitene av blekksprut som jeg ikke kan spise. De spanderer velvellig soju på meg, men engelsk-kunnskapen deres står det dårlig til med.

Utsikt mot Sangwolsan fra ryggen ovenfor Wonbangjae.

De største problemene jeg har med å ikke kunne språket, er når jeg føler at koreanerne gjør litt for mye for min skyld og at jeg er en byrde for dem. Siden de ikke var noen butikker på stedet, så forhører jeg meg litt om de kunne ordne en taxi til meg ned til nærmeste butikk. Jeg får store øyne tilbake, det er langt dit. Etter mye om og men, ender det opp at en av vertene på stedet kjører meg ned for en liten sum. Det er her jeg føler at jeg blir en liten byrde, selv om jeg er veldig takknemlig og prøver å få forklart begge deler. Det er en lang kjøretur i mørket på svingete veier ned til nærmeste sted. Der handler jeg i stor stil, butikkeieren spanderer en kopp kaffe på meg, så bærer det opp igjen.

Sliten og takknemlig returner jeg til rommet mitt. Det blir ikke sene kvelden, resten av den bruker jeg til å legge taktikken for de neste dagene. Det er ingen vannkilde på ruten før om to dager, kanskje tre avhengig av hvor langt en går. En dag som bød på de beste opplevelsene, samt hardeste, i starten av turen.

Baekbokryeong Swimteo.

<- SamhwadongSapdangryeong ->