(The Lycian Way) Dag 27: Tahtalı Dağı / Mount Olympos

Lengde: 6.0km (423.3km), tid brukt: 5:10 (164:21).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1815moh / 1815moh / 2365moh.
Vær: Klar blå himmel.

Det er omtrent fristende å klage på at ruten går alt for lavt, så godt som jeg har sovet denne natten. Og ironisk nok kan en ikke nyte det godt nok. Øyelokkene er rimelig tunge når jeg tvinger meg ut av søvnen. Frokost blir litt rullekake som jeg har kjøpt med meg. Jeg hører Melike gå ut av teltet sitt og sette avgårde i mørket. Hun er mer disiplinert enn meg til å komme seg opp om morgenene, noe hun liker godt, samtidig som hun vet at jeg vil ta henne igjen på et punkt.

Om morgenen på vei opp mot toppen av Tahtalı Dağı, solen farger toppene i bakgrunnen.

Mørket ligger like fornøyd over fjellet når jeg setter avgårde en stund senere, stien er såvidt synlig i lyset fra min hodelykt. Teltet blir stående oppslått igjen. Høyere oppe er det et lite lys som beveger seg. Som ventet så tar jeg raskt igjen Melike. På andre siden av fjellet har solen nå stått opp, og gradvis blir det lysere rundt oss. Å ville ha fått med oss soloppgangen fra toppen hadde vært helt fantastisk, men da måtte vi ha kommet oss avgårde vesentlig tidligere enn vi har gjort. Det hadde blitt tungt.

Ruten opp mot toppen av Olympos-fjellet.

Solen farger toppene bak oss røde, hvor Kızlar Sivrisi (Jente-tinden) troner alle høyest. I det tilbakevendende sollyset åpenbarer det golde landskapet seg. Stien er nå en tydelig strek som vi kan følge med øynene oppover det som kort og godt er en stor steinrøys. Langs stien står det små røde flagg, etterlatenskaper etter et terrengsykkelritt ned fra fjellet. Det er småkjølig i luften, solen har jo stått opp på feil side av fjellet for vår del. Uansett så er det to store smil som beveger seg oppover.

Utsikt i retning Cape Gelidonya. Nedenfor kan også husene til Beycik synes.

På toppen av steinrøysa, på 2365moh, står det et stygt, grått og firkantet bygg. Bygget huser endepunktet til en kabelbane som går opp fra Akboyun og en kafé, i tillegg til et adventure-byrå. Utsikten fra toppen er superb og hadde vært enda bedre om man hadde fjernet bygget. Jeg er mest interessert i å se hvor ruten går hen videre, der den går i retning av Antalya, som jeg nå kan se stige fram fra disen i det fjerne.

På toppen av Tahtalı Dağı er det bygget en stor og stygg bygning, som huser endestasjonen for en taubane opp til toppen, i tillegg til en kafé.

Herfra kan jeg og se tilbake mot Cape Gelidonya. Minner fra en tre mil lang vandring på en strand bringer også Tahtalı Dağı fram. Nedenfor blinker det i vannet utenfor Tekirova, Kemer og andre byer langs Middelhavet. Kanskje det er noen vandrere på den Lykiske Veien der nede, som nå står og speider opp mot fjellet. Kanskje ved siden av ruinene av Phaselis.

Utsikt fra toppen av Tahtalı Dağı i retning der Likya Yolu går, husene til Antalya såvidt synlig.

Vi er så tidlig oppe at kaféen ikke er åpen ennå, men en fyr som jobber der slipper oss inn og spanderer te på de to første besøkende på toppen denne dagen. Etterpå hører vi maskineriet begynner å surre og de første reisende med kabelbanen dukker opp. Der det før var stille og rolig på toppen i solskinnet, har det nå blitt langt mer lyd. Vi setter oss ut og bestiller frokost (omelett på meg). Og hver vår øl (den dyreste på turen så langt). På det høyeste punktet jeg vil komme til på min vandring er det helt greit. Nedenfor oss speiler solen seg i Middelhavet.

Solen speiler seg i Middelhavet.

Paragliding er populært fra toppen og blant de vanlige turistene dukker det opp luftige eventyrere med tunge sekker og bager. Fra de bratte fjellsidene kaster de seg ut fra fjellet og glir ned på luftveiene. På toppen står det også en strikk-katapult, slik at en kan bli slengt enda lengre oppi luften, i tilfelle utsikten ikke er god nok til å interessen oppe.

Melike på toppen av Olympos. Nedenfor kan en se stien som snor seg opp mot toppen.

Så ser vi på klokka og bestemmer oss for å ta fatt på nedstigningen igjen. Følger stien ned igjen der den snor seg ned mellom steinene. Blå himmel over oss og når vi litt senere ser opp mot toppen igjen har en liten sky begynt å forme seg ut av intet. Fascinerende. Den grå steinmassen danner en klar kontrast mot den blå bakgrunnen.

Paraglider på vei ned fra toppen.

Langt nede kan vi skimte teltene våre. Rundt dem er det nå en stor flokk med geiter. En gjeter driver dem videre med hjelp av noen hunder. Når vi nærmer oss får de ferten av oss og begynner å ule, vi får likevel gå til teltene våre i fred.

På toppen av Tahtalı Dağı, 2365moh.

Teltet mitt var vått av kondens om morgenen, men er nå tørt. Vi pakker sammen og gjør oss klare for å forlate Olympos. Melike, som først ikke hadde sett for seg at hun ville gå opp til toppen, er såre fornøyd med turen opp. Og jeg skal ikke legge skjul på at jeg er fornøyd jeg med.

Nedstigning fra fjellet, teltene våre såvidt synlige blant en geiteflokk lengre nede.

<- Erenkolu GediğiYayla Kuzdere ->

(The Lycian Way) Dag 26: Ulupınar - Erenkolu Gediği

Lengde: 15.5km (417.3km), tid brukt: 5:48 (159:11).
Høyde (start / slutt / høyeste): 250moh / 1815moh / 1815moh.
Vær: Blå himmel om morgenen, så overskyet, klart igjen om ettermiddagen.

Fra Beycik kan vi speide opp mot de nakne fjellsidene til Tahtalı Dağı og idag klatrer ruten opp til et pass nedenfor toppen, det høyeste punktet på ruten om man ikke går om Phaselis og Tekirova. Ved å overnatte her i Beycik har vi igrunn hoppet over en seksjon av ruten. Melike velger den pragmatiske løsningen og fortsetter videre herfra da den Lykiske Veien passerer rett forbi landsbyen. Selv må jeg komme meg tilbake til Ulupınar, det løser seg med at Galip (eieren av hotellet) kjører meg ned for en liten sum.

På vei opp tilbake til Beycik igjen fra Ulupınar. I bakgrunnen har det allerede begynt å danne seg skyer over toppen av Tahtalı Dağı.

Jeg har latt sekken ligge igjen på hotellet, det og at ruten for det meste går på greie skogsveier gjør at det går raskt opp fra Ulupınar. Innimellom gjør imidlertid ruten små avstikkere på stier, et par av dem bratte av seg og. På vei oppover er det mest fascinerende det å se hvordan skylaget former seg ovenfor Olympos-fjellet. Det er en klar blå himmel og skyen som danner seg ovenfor fjellet ser ut som å dukke opp fra intet, den utvider seg sakte i omfang på min ferd tilbake til Beycik. Et liten sky er også på vei til å dannes ovenfor Musa Dağı, det mest prominente fjellet i horisonten bak meg.

Utsikt tilbake, husene i Ulupınar kan sees spredt nedenfor og i bakgrunnen Musa Dağı.

På et sted har beboerne i Beycik omdirigert ruten slik at den går igjennom landsbyen og ikke utenom den. Jeg tenkte først ikke noe over det, men når jeg ender ut på veien som går gjennom landsbyen forstår jeg at jeg ikke lengre er på selve ruten. Varsellampene burde nok ha lyst når jeg gikk forbi en liten strekning med en overflod av røde kryss og piler som peker videre langs skogsveien. Den opprinnelige ruten regner jeg med at tar av fra skogsveien der, jeg velger likevel å ikke gå tilbake.

Tilbake på Nara Resort blir jeg godt mottatt igjen, de tilbereder en lunsj til meg som jeg får innta ute i deres private del av hotellet. Samtidig med at vertskapet jobber med å veie og fordele innhøstet frukt i poser. Selve toppen av Tahtalı Dağı er nå ikke lengre synlig bak skyene.

Ovenfor Beycik, nedenfor Olympos. Ruten går gjennom et tidligere tømmerhogst-felt, fjellet innhyllet i skyer.

Turen opp til Beycik igjen var fin, men det er stigningen opp etterpå jeg har størst forventninger til. Ovenfor landsbyen kan man tydelig se hvor ruten går, før den forsvinner inn i trærne nedenfor passet mellom Olympos og Danışman Tepe. Ett eller annet sted oppi der er nå Melike, hun har et forsprang på meg. Bak fjellene velter det nå fram skyer og de har ikke en positiv farge. Vil det komme til å regne? Tordne? Jeg håper ikke det, selv om det tørre landskapet jeg går i kunne trengt det.

Yayla ved Emzik Çesme. På et lite skilt utenfor hytta sto det at det var drikke til salgs her, men det var ingen tilstede.

En klar årsak til at man kan se ruten så tydelig er tømmerhogst. Og ruten følger skogsveiene brukt til å frakte tømmeret ned. Noe av det første som slår meg er at her er alt kuttet ned, det ikke noen stygge og halvlange stubber som står igjen, som jeg er vant med hjemmefra. I tillegg gir hogsten meg en uhindret utsikt bakover når jeg går oppover. Skyene har inntatt sine posisjoner over meg, men over havet er det fortsatt blå himmel, Moses-fjellet ser betydelig lavere ut herfra.

Mørke skyer gir en dramatisk utsikt fra fjellsidene til Tahtalı Dağı ovenfor Emzik Çesme.

Når jeg forsvinner i skogen møter jeg etterhvert på en gedigen hund. Den virker ikke aggressiv derimot og ser mer ut til å ville føre meg til ett eller annet sted, den lunter foran meg og titter jevnlig tilbake som for å sjekke at jeg fortsatt holder følge med den. Har ikke så mye valg, den følger samme rute oppover som jeg. Inntil et skilt med 'The Lycian Way' i rød skrift peker i en annen retning. Hunder bryr seg ikke så mye om menneskelige skilt.

Ved Emzik Çesme, for øvrig den siste vannkilden før passet, er det en stor yayla hvor bøndene også har sett en mulig inntektskilde i vandrerne som passerer. De selger drikke og diverse krimskrams fra en liten hytte, men det er ingen der nå. På sidene til Culture Routes in Turkey var det en advarsel om at en fyr hadde satt opp en provisorisk kiosk nedenfor Olympos og solgte dyre drikkevarer, etter sigende skulle han nekte folk å telte i nærheten. Har en liten anelse om at dette er nevnte sted.

Rett før det høyeste punktet på ruten dukker skråningen opp mot Olympos-fjellet opp, som en gigantisk steinrøys. Man kan skimte der stien opp til toppen går.

Etter seteren blir det fort brattere og utsikten mer dramatisk under de mørke skyene. Ruten går så opp gjennom en nydelig sederskog mens tåken sakte siver ned blant trærne og omslutter meg. Ikke langt unna passet, Erenkolu Gediği, tar jeg overraskende igjen Melike. Selv om jeg går raskere hadde jeg ventet at hun allerede var oppe eller hadde fortsatt videre. Før passet tynnes både trærne og tåken ut, jeg kan se den åpne fjellsiden som går opp mot toppen av Tahtalı Dağı ovenfor oss. Den ser ut som en gedigen steinrøys.

Erenkolu Gediği, dette passet er det høyeste punktet på den Lykiske Veien hvis man ikke velger å gå kystruten om Tekirova. Det bare på denne korte strekningen at ruten over fjellet befinner seg over tregrensen. Ruten går ned igjen rett før klippen med trærne i midten av bildet.

Vi kommer til passet, dette er den eneste delen av ruten over fjellet som ligger over tregrensen. Noen vannkilder finnes det ikke her, men det er flere gode plasser å sette opp et telt på, i gresskledde fordypninger nedenfor skråningen opp mot Olympos. Der vi setter opp våre telt har noen fra før laget et bra ildsted, med trestammer man kan sitte på ved siden av, det er en utmerket plass. I en annen fordypning litt bortenfor er det også noen andre som sitter, men de pakker sammen og forsvinner ikke lenge etterpå. Vi kan høre flere stemmer et stykke unna, der en stor gruppe med både voksne og barn holder til.

Mens vi er på passet skifter været kontinuerlig, når vi ankom lå skyene høyt over oss. Etterpå letter det og blå himmel fargelegger ovenfor, før skyer igjen driver inn over fjellet. Som skyene så driver også folk forbi, de kommer vandrende ned fra toppen, den store gruppen pakker sammen og driver videre. Bare vi blir igjen til slutt. Vi sanker ved til kvelden.

Utsikt fra stupet i enden av passet. I midten av bildet kan man se husene i landsbyen Yayla Kuzdere.

Lengre borte slutter passet i ett bratt stup, når skyene er borte bretter landskapet nedenfor seg ut. Langt nede ser jeg hvor Likya Yolu fortsetter videre, kan se husene til neste landsby på ruten, Yayla Kuzdere. Vi kunne nok ha nådd å gått opp til toppen idag, men det hadde vært litt lotto om vi hadde fått utsikt eller ikke.

Trollsk stemning om ettermiddagen når skyene driver forbi sedertrær og andre trær på passet.

Istedet nyter vi tiden her på Erenkolu Gediği som passet heter, omkring oss står disse fascinerende og flotte sedertrærne. Når mørket begynner å vise tegn til sin ankomst fyrer vi opp bålet. Rundt oss er det stille, det knitrer fra bålet. Vi deler på maten vi har bragt med oss opp. Melike spøker med at jeg burde ha gått opp til toppen for å kjøpe meg en øl på restauranten der, det har ikke gått ubemerket hen at jeg liker å ta meg en kald efes etter endt vandring.

Etter denne flotte dagen kan jeg vel tilfreds krype inn i teltet, og her oppe vil ikke varmen fra lavlandet plage meg heller. Selv med bålet varmende måtte jeg ta på meg litt mer klær om kvelden. Imorgen venter Olympos.

Teltplassen på Erenkolu Gediği.

<- UlupınarTahtalı Dağı / Mount Olympos ->

(The Lycian Way) Dag 25: Olympos - Ulupınar

Lengde: 15.0km (401.8km), tid brukt: 4:37 (153:23).
Høyde (start / slutt / høyeste): 14moh / 250moh / 340moh.
Vær: Klart, noen skyer.

Ingen svaiing i trehuset i løpet av natten, jeg sov godt (treehusene her har aircondition). Frokosten, en stor buffet, serveres i første etasje i hangaren (som de kaller restauranten i det store felles-huset). Jeg setter meg ned sammen med Chris, idag vil han gå til flammene ved Chimaera og campe i nærheten av dem. Imorgen er han ferdig med sin vandring, med mindre han ombestemmer seg. Melike ankom senere og valgte å sitte utenfor.

Kadir's Tree Houses i Olympos, ved inngangen foran restauranten.

Foran meg på ruten idag ligger et viktig valg, i Çıralı deler ruten seg bokstavelig talt i to, og de to rutene forenes ikke igjen før etter en tre dager. Jeg har allerede bestemt meg for å ta ruten som går innover i landet og opp i fjellene, å klatre opp til toppen av Tahtalı Dağı (Mount Olympos) har vært et mål for meg lenge. Den andre ruten følger kysten videre og tar en forbi blant annet ruinene av Phaselis (med god utsikt opp mot Tahtalı Dağı), Tekirova (by hvor det er et DC-3 fly parkert på stranden) og en gammel romersk bro.

Utsikt mot Tahtalı Dağı (Mount Olympos) fra hovedveien til Antalya, på jakt etter en minibank.

Etter å ha spist frokost er det derimot ikke det å løfte på seg ryggsekken og fortsette videre som først skal gjøres. Lommeboken er sulten og trenger påfyll. Igår spurte jeg om det var en bankautomat i nærheten eller i Çıralı og fikk til svar at for å finne nærmeste måtte man komme seg opp til hovedveien til Antalya. Opp til hovedveien er det en snirklete og humpete tur i en dolmuş. Der oppe blir jeg fortalt at minibanken ligger godt over en km videre langs den trafikkerte veien. Det positive i alt er at det er en fin utsikt til Tahtalı Dağı herfra. Etter å ha fått tatt ut pengene, må jeg vente en god stund på dolmuşen ned igjen, fortsatt forundret over at det ikke er en minibank midt blant turistene i Olympos og Çıralı. Uansett, det ble et lite eventyr av det.

Ved Çıralı-stranden.

Siden jeg ikke gikk ut av ruinene av Olympos i den enden den Lykiske Veien går, må jeg starte dagens vandring med å gå igjennom ruinene på nytt. Det betyr og at jeg må betale for meg. Ruinene har ikke blitt mer ruiner siden igår. Etterpå trer Çıralı-stranden frem fra ruinene. Stranden er fire kilometer lang og caretta caretta skilpadder legger egg her. Ruten gjør bare et kort gjestespill i sanden.

Ved ruteskillet i Çıralı dukker Melike opp og vi fortsetter videre i retningen skiltet med Ulupınar på peker mot. Den går først over en bro og så stopper vi død i sporene, og begynner å le (strengt tatt så vet jeg ikke helt om jeg vil le eller gråte). Melike får et lite latteranfall. Det første vi ser på andre siden av broen er to bankautomater, så mye for bevisstheten av hva som finnes i nærheten.

Ornamenter på en mur utenfor et hus i Ulupınar Dere-dalen.

Det har gått noen dager siden sist den Lykiske Veien sendte meg ut på omveier, et lite kryss i taket for det. Nå har derimot ruten sendt meg og Melike på feil kurs igjen. Vi finner det ikke ut før vi har gått rundt tre kilometer. Og en stor del av skylden får jeg legge på egen kappe, skiltet pekte i komplett feil vei (mest sannsynlig er det flyttet på og står på helt feil sted), men en titt på kartet hadde nok ført oss på rett vei. Vi har gått opp Ulupınar Dere og mellom oss og den egentlige ruten ligger Yanar Dağı.

En høne tar flukt fra fruktfatet på en liten kafé ved inngangen til Chimaera Yanartaş.

Av kartet ser vi at det går en sti over Yanar-fjellet til Chimaera-flammene. Melike velger å prøve seg på stien over, puristen i meg tvinger meg tilbake. Heldigvis så får jeg haik tilbake til Çıralı igjen kort tid etterpå. Tilbake møter jeg på Chris, som også var på vei til å ta samme vei som oss. Etter en kort tid i den korrekte retningen kommer jeg til det jeg tror er det egentlige ruteskillet, krysset går igjen på enkelte bilder fra andre blogger.

Når jeg forlater Çıralı er det et delvis goldt og tørt område som venter meg, i bakgrunnen flere av disse røde åsene. Et skilt lyser rødt med følgende advarsel, 'Warning! Flammable area', kanskje være forsiktig med å røyke her. En liten kafé ligger ved inngangen til parken. Jeg tar en pause og kommer i samtale med et tyskt par på besøk. Nok en inngangsbillett kjøpes. En anlagt sti av stein leder opp mot flammene.

Oppbygd sti av stein gjennom skogen opp mot Chimaera-flammene.

Chimaera-flammene er naturlig gass som brenner kontinuerlig. Gass-flammene kommer fram fra sprekker i overflaten, som ellers kjennetegnes av de svidde steinene forårsaket av varmen. Legenden sier at det var her Bellerophon beseiret det mytiske vesenet Chimaera, som skulle være en ildsprutende blanding av løve, geit og slange. Han fikk hjelp av sin like mytiske hjelper, Pegasus, en hest som også frontet ett sett med vinger. Det mest mytiske som skjer ved flammene nå er turistene som griller marshmallows over dem om kvelden og natten.

De kontinuerlig brennende Chimaera-flammene.

En seig eim av metan ligger over området når jeg ankommer. Her og der lyser det opp fra små flammer i bakken, fascinerende. Rester av tempelet til Hephaistos (eller Vulcan, gudesmeden) som også inkluderte et fyrtårn ligger begravd under restene av en bysantisk kirke. Melike sitter ovenfor og vinker ned til meg, godt fornøyd med å ha kommet først hit. Vi har lite med oss som kan grilles over flammene, men jeg benytter for morro skyld tiden til å tørke t-skjorten min.

De fleste turistene griller marshmallows over flammene om kvelden, jeg bruker flammene til å tørke t-skjorten min.

Det finnes flere av disse naturlige ild-forekomstene høyere opp på ruten, nedenfor Çatal Tepe, men de er ikke like distinkte som de første man kommer til. Ruten opp er fin og relativt bratt. Passerer flere grupper gående i motsatt retning. Russere, igjen. På toppen av passet dukker igjen Olympos-fjellet opp i horisonten, det er senere på dagen nå og de sedvanlige skyene har tatt form rundt toppen. Det er fine plasser for et telt i passet, man må bare ikke sette opp teltet oppå der det kan dukke opp flammer, så vi regner med at det er her Chris vil komme til å campe. Møtet i Çıralı ble siste gang jeg møtte han.

Nedstigning mot Kara Dere-dalen nedenfor Ulupınar.

Fra toppen av passet går det nedover gjennom skogen til Kara Dere-dalen, hvor ruten gjør noen krumspring i det uttørkede elveleiet. Ved Havuzbaşı restauranten i Ulupınar, som ser noe slitt ut, må jeg bestemme meg for hva jeg gjør videre. Jeg vil nå fint å komme meg til Beycik, men det vil bety en mye kortere dag imorgen, hvor jeg ønsker å gå til et pass nedenfor Tahtalı Dağı for å campe. Det lønner seg å klatre opp på Olympos om morgenen, som skyene som ligger tett over fjellet nå bærer vitne om.

Selale-restauranten i Ulupınar, bordene og setene står på plattformer oppå en foss.

Melike dukker opp mens jeg venter. Vi finner oss et bord på restauranten ved siden av, Selale. Her står bordene og setene på plattformer oppå en foss. Det blir fort tydelig at vi har gitt oss for dagen. Hvor overnatte er et åpent spørsmål. Ironisk nok ender vi opp med å finne et sted i Beycik, Nara Resort, eieren kommer og henter oss. Spiste gjorde vi på restauranten i Ulupınar, så på hotellet slapper vi bare av en med en kald efes og snakker med eieren av hotellet, Galip. En merkverdig dag på turen idag.

<- OlymposErenkolu Gediği ->

(The Lycian Way) Dag 24: Adrasan - Olympos

Lengde: 16.0km (386.8km), tid brukt: 6:53 (148:46).
Høyde (start / slutt / høyeste): 21moh / 14moh / 762moh.
Vær: Klart, noen skyer.

Idag går ruten over Moses-fjellet (Musa Dağı), dog ikke over selve toppunktet. Jeg regner uansett å få litt utsikt over landskapet på turen og helst kunne ta Olympos-fjellet (Tahtalı Dağı) i øyensikt. I motsetning til igår så vil jeg idag ikke få noe hodebry når jeg er framme i Olympos (ruinene, ikke nevnte fjell). Jeg har allerede bestemt meg for å overnatte i ett av trehusene (hus bygget oppe i trær, ikke bare av trær) der, istedet for å gå til Çıralı (etter Çıralı er det et godt stykke før neste sted med overnattingsmuligheter, Beycik).

Etter Adrasan beveger Den Lykiske Veien seg i skyggen av Musa Dağı.

Kanskje jeg burde ha tatt en nærmere titt på kartet igår, med så god tid til rådighet som jeg hadde burde jeg kanskje ha tatt turen opp til Kız kalesi. Ut fra Adrasan passerer jeg et skilt som reklamerer for turen opp til ruinene. Idag blir det nok av ruiner, så jeg lar disse ligge forlatt nå. Det er bare en kort stund man befinner seg på et jevnt underlag, med Musa Dağı tronende ved siden av, før stien tar en brattere vending. En får følelsen av å gå gjennom en port til fjellet når ruten passerer gjennom en tunnel laget av enorme kampesteiner.

Etter å ha gått gjennom en naturlig tunnel mellom kampesteiner.

Oppover i Moses-fjellet går ruten gjennom den skyggefulle og delvis trange dalen Akçabelen Dere. Kort tid etter å ha startet klatringen opp i dalen kommer jeg til en kösk. Det er en fin plass for å telte, men nå er det bare en pause som er aktuelt, jeg svetter som en sil selv om det ikke er så varmt som før. Det hjelper ikke å dukke inn under de skyggefulle trærne heller. Jeg vandrer forundret forbi de ville jordbærtrærne, som forlengst har kvittet seg med barken sin, stammene på trærne minner om hud.

En kösk (plattform med sitteplasser) ved inngangen til Akçabelen-dalen, en fin teltplass.

Oppe ved passet mellom toppene Bakacak Tepe og Eren Tepe (nok en Eren Tepe, også det høyeste punktet på Moses-fjellet på 983moh), baner en åpen plass vei for utsikt utover. Det er mere skyer på himmelen nå, de seig innover fjellet på vei opp, i horisonten ligger Tahtalı Dağı surret inn i dem. Ruten herfra er åpen og fin.

I enden av Akçabelen-dalen opp mot passet mellom Bakacak Tepe og Eren Tepe går jeg forbi flere jordbærtre.

I ett tidligere seterhus selger eieren av Aşik Pansiyon sterkt overprisete forfriskninger og varme gözlemer (pannekaker). Jeg betaler 7.3 tyrkiske lira for en sprite (og lurer fælt på de 0.3 liraene). Så til tross for at jeg ikke har sett noen andre vandrere her før nå (to stykker forlot hytten rett før jeg kom), må det være en populær rute for vandrere. Jeg møter på flere dagsturister kort tid etter å ha forlatt stedet.

Utsikt i retning Tahtalı Dağı (innhyllet i skyer) på ruten etter passet mellom Bakacak Tepe og Eren Tepe.

Ruinene av Øvre Olympos / Phoenikus ligger på en åskam ovenfor ruten. Disse ruinene er som Apollonia i ferd med å gjenerobres av naturen og det er lite som minner om en eventuell tidligere storhetstid her nå. I tillegg må det ha vært en skogsbrann her tidligere, midt i restene av murer, bygninger, agoraer og templer står det små forkullede trestammer. Å gå her når det er mørkt kan og være småskummelt. Ikke fordi det spøker her, men midt i ruinene er det rester av fire store sisterner og det er ingen sikring rundt dem. De ligger som åpne gapende sår i bakken, faller man nedi er man ille ute.

I ruinene av Phoenikus, hull i bakken der det har vært en stor sisterne. Fort gjort å falle ned i disse hvis man går her i mørket.

Fra Phoenikus bærer det nedover igjen, dypt inn i skogen igjen. Det er også innunder skogens, trærnes og bladenes favntak at jeg inntar lunsj. Stillheten bare brutt av to tyske vandrere som går en liten del av Likya Yolu, men stemmene deres forsvinner som alle andres også. Stien ned går gjennom områder med falne trær, i tillegg til flere forkullede trær etter skogbrann. Tunneler av vegetasjon.

Den Lykiske Veien kaster deg rett ut i midten av ruinene av Olympos. Først kan man se restene av bygningene gjennom trærne, så dukker det opp graver langs stien, små vinduer åpner seg opp. Og så går man blant bygninger merket av tidens favntak. For å komme inn i området ellers må man betale en inngangsbillet, men er man villig til å gå i noen timer først trenger man ikke det.

Ruiner av en kirke i Olympos.

Olympos er desidert de mest imponerende ruinene jeg har sett på vandringen så langt. Ruinene sprer seg utover et stort område og bygninger finnes både på utilgjengelige og lett tilgjengelige steder. Små gjengrodde stier fører deg til fordums rester. Noen stier fører og bare til ett gitter som blokkerer veien videre ut mot stranden. Jeg går under en steinbue og kommer ut til de overgrodde restene av et amfiteater. Ute i elven står restene av en bro, nå krysser man den på en litt mindre imponerende treplanke.

Mozaikli Yapı, hus med mosaikk.

Ruten til stranden går gjennom ruinene, så det er en overflod av mennesker her, men mange går bare rett igjennom for å bade. Små kanaler med vann i leder inn i ruinene på nordsiden, til flere graver og bygninger, i en lettere skjult bygning ligger det rester av mosaikk på gulvet (Mozaikli Yapı). Å se alt Olympos har å by på vil ta tid, for ikke å snakke om å finne alt. Ruinene holder meg betatt for en god stund, før jeg hviler føttene i en liten kafé.

Olympos. Nok en ruin etter en kirke.

Utenfor ruinene begynner jeg å se etter et sted å overnatte, kriteriet mitt er at det skal være et trehus. Noe som burde være lett å finne, da mesteparten av overnattingsstedene her tilbyr enten overnatting i små trehytter eller hus i trærne (lettere overdrevet såklart). Når Melike dukker opp langs veien kan jeg ikke gjøre annet enn å le. Et hyggelig lykketreff er det, hun bor i Kadir's Tree Houses og stedet er akkurat hva jeg ser etter.

For 60 tyrkiske lira får jeg et rom i andre etasje i en av trehyttene, som har fått navnet Vegemite House, prisen inkluderer middag og frokost. I en stor bygning er det spiseplasser og kjøkken nede og en stor bar i andre etasje. Utenfor er det en bålplass med flere sitteplasser og plattformer man kan slappe i rundt. Midt i området står det et tre med en enslig hytte i toppen, forbehold damer (Prenses Kösk). Jeg kan se for meg at det kan bli ganske så livlig her i høysesongen. Nå er det noen folk her, med en stille og fredelig atmosfære.

Prinsesse-hytta i Kadir's Tree Houses.

Melike forteller meg at hun kom til Andriake samme dag som jeg forlot campingplassen, hun droppet å gå over fjellet mellom Demre og Finike. Istedet reiste hun direkte til Karaöz og har gått derfra. Igår ble hun overrasket av tordenværet oppe i fjellet jeg gikk over idag. I Kadir's Tree Houses møter jeg og endelig på mystiske Chris. En tysk vandrer som jeg lenge har hørt om, men aldri har møtt. Vi snakker lenge og løst om ruten, jeg lærer at han bar med seg hele 9 kilo med vann over fjellet (Demre til Finike), men har nå gått lei og vil gi seg etter å ha besøkt flammene i Chimaera.

Ikke den lengste vandringen idag heller, men besøket i Olympos gjorde opp for det. I tillegg er kanskje dette stedet den beste overnattingsplassen jeg har vært på etter Özlen's Pansiyon i Pydnai.

<- AdrasanUlupınar ->

(The Lycian Way) Dag 23: Gelidonya - Adrasan

Lengde: 15.0km (370.8km), tid brukt: 4:52 (141:53).
Høyde (start / slutt / høyeste): 150moh / 21moh / 409moh.
Vær: Klart, noen skyer.

Om natten var det lyder av dyr utenfor teltet og som ventet lite søvn. Jeg står opp tidlig for å få med meg soloppgangen, det lille lyset fra fyrtårnet gir små blikk bak mørket rundt, jeg finner en plass på klippene rett nedenfor bygningene. Nederst på himmelranden er det et lite bånd av skyer, men det forhindrer ikke en fin soloppgang. Når solen stiger farges vannet gylden oransje.

Gelidonya Fyrtårn om morgenen før solen står opp, et lite lys på toppen er alt som er igjen av lys fra fyret.

Fra Gelidonya følger ruten kysten på østsiden av odden. Først opp i retning av Markız Tepe, så langs fjellsidene nedenfor Eren Tepe. Oppover stikker fyrtårnet ensomt igjen opp av trærne, forlatt inntil neste vandrer kommer på besøk. Området er fint og stien er godt synlig, en rødbrun stripe blant hvite steiner og fjell, relativ god å gå på er den og. Ett sidespor etter at stigningen er over bringer meg til utsikt over Finike Körfezi (Finike-bukten). Fra her jeg står kan jeg mimre over de tre milene over stranden.

Soloppgang fra Gelidonya.

Det er bedre å mimre om turen over fjellene i bakgrunnen. Over denne ryggen ligger Eren Tepe (990moh) i nord, og ruten begir seg ned mot havet der Sulu Adası (Vann-øyen) presser seg opp av vannet. Etter sigende skulle jeg både gå forbi restene av en hytte brukt av en geitebonde og restene av et hus, men jeg kunne ikke se noen av delene. Geiter derimot dukket fram fra underskogen og løp brekende vekk fra meg. Det er en sti som ikke er akkurat utpreget spektakulær, men som likevel er i besittelse av en egen sjarm.

Utsikt ned mot fyrtårnet og øyene utenfor, Şıldanlar Adaları.

Dagsturister er på vei til fyrtårnet. Etter en enkel stigning opp til et pass dukker rødlige åser opp nedenfor, disse dannes av et vulkansk belte og er med på å gjøre denne delen av kysten forskjellig fra sørkysten. Bak de røde åsene ligger Adrasan. Musa Dağı (Moses-fjellet) gjør seg synlig. Ruten beveger seg nå nedover, forbi det som har vært en kamel-farm og ender opp i utkanten av Adrasan rett ved siden av et besynderlig hus. Hvor det er overnatting å få i hus oppe i trærne.

Ved å gå litt vekk fra stien fant jeg et punkt hvor jeg kunne speide utover Finike-bukten, den lange stranden i retning Finike og i bakgrunnen fjellene jeg gikk i.

Selve Adrasan er et typisk feriested. Og vandringen gjennom bærer preg av akkurat det, strand på den ene siden og hoteller og spisesteder på den andre. Utpreget mange folk er det ikke her nå. Det som var annonsert som en seks og en halv times lang tur i guideboken ble spist opp på bare litt over fire timer. Pauser inkludert (jeg tok meg en enkel lunsj ved passet).

Utsikt i retning den Lykiske Veien går langs kysten nedenfor Eren Tepe.

Min tidlige adkomst skaper litt hodebry, skal jeg stoppe eller skal jeg fortsette. Jeg burde ha mer enn nok tid til å fortsette videre til Olympos eller Çıralı, som er estimert til sju timer og førti minutter, men det er lite trolig at jeg vil opprettholde den samme hastigheten hele veien dit. Ubesluttsomheten tar meg og det ender opp som før, med at jeg bedagelig nok gir meg for dagen. Det gir meg uansett da bedre tid til å utforske ruinene av Olympos imorgen.

Nede langs kysten går ruten stor sett gjennom hyggelig skogspartier som her.

Hele turen har begynt å bære preg av at jeg skynder meg veldig langsomt, den tar innimellom mer og mer form av å bli en rolig søndagstur omtrent. Det er ikke noe galt i det. Eller så er det et tegn på at jeg begynner å bli eldre.

Røde åser rett før man kommer til Adrasan, dannet av det vulkanske beltet som finnes på denne delen av kysten.

Kan hende det var like greit at jeg ble værende, fra bungalowen jeg har fått på gjestehuset (Kadir's Tree Garden) kan jeg se opp på en himmel som blir mørkere og mørkere, og litt senere så starter det å tordne over fjellene. Adrasan får likevel ligge uforstyrret fra himmelens vrede, før middag tusler jeg ned på stranden for å bade (gjestehuset jeg valgte å ta inn på ligger litt lengre oppe langs veien videre fra stedet).

Moses-fjellet eller Musa Dağı.

En av turistfellene i Adrasan er restaurantene hvor bordene står på små plattformer over elven som renner ned mot havet. Jeg lar meg gledelig fange. Mens endene kvekker sin grådige latter rundt meg, inntar jeg en stor og god porsjon med köfte.

Restaurant i Adrasan hvor man sitter og spiser på plattformer i elveleiet.

Jeg møtte ellers idag på en større gruppe av vandrere i Adrasan, russere, som også er ute på den lykiske veien. Bare i motsatt retning, som russerne jeg møtte igår. Virker som at fokuset på flere vis nå har vendt seg fra vest til øst. De hadde også en liten del i valget av gjestehus for dagen, jeg så sekkene deres ligge ved gjestehuset, og tenker jo at det alltid er artig å møte andre vandrere på ruten en går. Så skulle de dessverre fortsette videre i retning Gelidonya. Til sammenligning har jeg ennå ikke møtt noe andre vandrere på ruten i samme retning som meg etter at jeg forlot Andriake / Sura.

Musa Dağı og Adrasan Limani om kvelden.

<- GelidonyaOlympos ->