Høyde (start / slutt / høyeste): 150moh / 21moh / 409moh.
Vær: Klart, noen skyer.
Om natten var det lyder av dyr utenfor teltet og som ventet lite søvn. Jeg står opp tidlig for å få med meg soloppgangen, det lille lyset fra fyrtårnet gir små blikk bak mørket rundt, jeg finner en plass på klippene rett nedenfor bygningene. Nederst på himmelranden er det et lite bånd av skyer, men det forhindrer ikke en fin soloppgang. Når solen stiger farges vannet gylden oransje.
Gelidonya Fyrtårn om morgenen før solen står opp, et lite lys på toppen er alt som er igjen av lys fra fyret.
Fra Gelidonya følger ruten kysten på østsiden av odden. Først opp i retning av Markız Tepe, så langs fjellsidene nedenfor Eren Tepe. Oppover stikker fyrtårnet ensomt igjen opp av trærne, forlatt inntil neste vandrer kommer på besøk. Området er fint og stien er godt synlig, en rødbrun stripe blant hvite steiner og fjell, relativ god å gå på er den og. Ett sidespor etter at stigningen er over bringer meg til utsikt over Finike Körfezi (Finike-bukten). Fra her jeg står kan jeg mimre over de tre milene over stranden.
Soloppgang fra Gelidonya.
Det er bedre å mimre om turen over fjellene i bakgrunnen. Over denne ryggen ligger Eren Tepe (990moh) i nord, og ruten begir seg ned mot havet der Sulu Adası (Vann-øyen) presser seg opp av vannet. Etter sigende skulle jeg både gå forbi restene av en hytte brukt av en geitebonde og restene av et hus, men jeg kunne ikke se noen av delene. Geiter derimot dukket fram fra underskogen og løp brekende vekk fra meg. Det er en sti som ikke er akkurat utpreget spektakulær, men som likevel er i besittelse av en egen sjarm.
Utsikt ned mot fyrtårnet og øyene utenfor, Şıldanlar Adaları.
Dagsturister er på vei til fyrtårnet. Etter en enkel stigning opp til et pass dukker rødlige åser opp nedenfor, disse dannes av et vulkansk belte og er med på å gjøre denne delen av kysten forskjellig fra sørkysten. Bak de røde åsene ligger Adrasan. Musa Dağı (Moses-fjellet) gjør seg synlig. Ruten beveger seg nå nedover, forbi det som har vært en kamel-farm og ender opp i utkanten av Adrasan rett ved siden av et besynderlig hus. Hvor det er overnatting å få i hus oppe i trærne.
Ved å gå litt vekk fra stien fant jeg et punkt hvor jeg kunne speide utover Finike-bukten, den lange stranden i retning Finike og i bakgrunnen fjellene jeg gikk i.
Selve Adrasan er et typisk feriested. Og vandringen gjennom bærer preg av akkurat det, strand på den ene siden og hoteller og spisesteder på den andre. Utpreget mange folk er det ikke her nå. Det som var annonsert som en seks og en halv times lang tur i guideboken ble spist opp på bare litt over fire timer. Pauser inkludert (jeg tok meg en enkel lunsj ved passet).
Utsikt i retning den Lykiske Veien går langs kysten nedenfor Eren Tepe.
Min tidlige adkomst skaper litt hodebry, skal jeg stoppe eller skal jeg fortsette. Jeg burde ha mer enn nok tid til å fortsette videre til Olympos eller Çıralı, som er estimert til sju timer og førti minutter, men det er lite trolig at jeg vil opprettholde den samme hastigheten hele veien dit. Ubesluttsomheten tar meg og det ender opp som før, med at jeg bedagelig nok gir meg for dagen. Det gir meg uansett da bedre tid til å utforske ruinene av Olympos imorgen.
Nede langs kysten går ruten stor sett gjennom hyggelig skogspartier som her.
Hele turen har begynt å bære preg av at jeg skynder meg veldig langsomt, den tar innimellom mer og mer form av å bli en rolig søndagstur omtrent. Det er ikke noe galt i det. Eller så er det et tegn på at jeg begynner å bli eldre.
Røde åser rett før man kommer til Adrasan, dannet av det vulkanske beltet som finnes på denne delen av kysten.
Kan hende det var like greit at jeg ble værende, fra bungalowen jeg har fått på gjestehuset (Kadir's Tree Garden) kan jeg se opp på en himmel som blir mørkere og mørkere, og litt senere så starter det å tordne over fjellene. Adrasan får likevel ligge uforstyrret fra himmelens vrede, før middag tusler jeg ned på stranden for å bade (gjestehuset jeg valgte å ta inn på ligger litt lengre oppe langs veien videre fra stedet).
Moses-fjellet eller Musa Dağı.
En av turistfellene i Adrasan er restaurantene hvor bordene står på små plattformer over elven som renner ned mot havet. Jeg lar meg gledelig fange. Mens endene kvekker sin grådige latter rundt meg, inntar jeg en stor og god porsjon med köfte.
Restaurant i Adrasan hvor man sitter og spiser på plattformer i elveleiet.
Jeg møtte ellers idag på en større gruppe av vandrere i Adrasan, russere, som også er ute på den lykiske veien. Bare i motsatt retning, som russerne jeg møtte igår. Virker som at fokuset på flere vis nå har vendt seg fra vest til øst. De hadde også en liten del i valget av gjestehus for dagen, jeg så sekkene deres ligge ved gjestehuset, og tenker jo at det alltid er artig å møte andre vandrere på ruten en går. Så skulle de dessverre fortsette videre i retning Gelidonya. Til sammenligning har jeg ennå ikke møtt noe andre vandrere på ruten i samme retning som meg etter at jeg forlot Andriake / Sura.
Musa Dağı og Adrasan Limani om kvelden.
<- GelidonyaOlympos ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar