onsdag 12. juni 2013

(Hadrian's Wall Path) Dag 4: Once Brewed - Walton

Lengde: 27,0km.

Morgen og lettere overskyet vær når vi forlater The Twice Brewed Inn og setter i vei opp mot Steel Rigg der ruten fortsetter. Vandringens lengste etappe ligger foran oss. Et blikk tilbake i retningen vi kom fra lurer fram et minne fra gårsdagen, men nå er det fremover vi skal. Til forveksling er det ingen gamle romerske rester i starten.

Utsikt tilbake i retning Sewingshields Crags på vei oppover mot ruten høyeste punkt ved Steel Rigg.

Den hvite eikenøtten viser vei opp til det høyeste punktet på vandringen, Green Slack på 345moh. Ikke så mye å skryte av det altså, men når området er så flatt rundt som det er blir det god utsikt uansett. Som før undulerer restene av muren og ruten opp og ned åsene.

Green Slack, rutens høyeste punkt på 345moh.

Et tre strekker sine grener over muren og sporene til vandringen.

Opp og ned i det grønnkledte landskapet så kommer vi ned til et nedlagt steinbrudd. Der lærer noen skolebarn seg å ro i kano, fint, samt hvordan håndtere et maskingevær, ikke så veldig fint. Ristende på hodet passerer vi Aesica Roman Fort (eller Great Chesters) uten helt å vite at vi gjør det. Ved Cockmount Hill får terrenget et litt mer viddeaktig preg (bare lavere). Bromlee Lough og Sewingshields Crags er fortsatt synlige i bakgrunnen.

Typisk britisk hus ved Cockmount Hill.

Nå begynner solen å virke interessert i å delta på vandringen vår, skyene slår sprekker. Men før Walltown Crags blir jeg litt lurt av guideboka og vi vandrer avgårde mot heden i feil retning. Etter noe forvirring finner vi til slutt ut hvor vi er ved Turret 45a. Det blir varmere og ned mot Walltown Quarry lyser solen opp et grønt landskap foran oss.

Vi stopper opp for en pause nede ved det lille tjernet ved steinbruddet. Solen speiler seg i tjernet mens endene kvekker fra vannet. Bak oss ligger den siste knausen på vandringen. Ikke langt unna ligger Carvoran og Magnis Roman Fort, men vi lar romerne få være i fred for denne gang og fortsetter videre i retning Gilsland. Over jordene i retning Thirlwall blåser det friskt, når et jagerfly flyr rett over oss skriker det friskt i ørene. Ruinene av Thirlwall Castle står like stille og våker med gamle øyne over oss.

En følelse av vidde når oss etter Cockmount Hill.

Før Gilsland er det en hyggelig vandring gjennom frodge omgivelser, men nå er vi nede fra åsene igjen og det er mer flatere. Et sted går også ruten praktisk talt rett gjennom en hage også. Vi ankommer Samson Inn rett etter at de har stengt matserveringen, men de er vennlige og disker opp med en lunsj til oss likevel.

En platanlønn ved Walltown Crags.

Ved Birdoswald stempler vi for fjerde gang, men dropper å gå inn på selve fortet. Utenfra kunne vi se mer enn nok av restene som er igjen og vi har begynt å danne oss et klart bilde av hvordan fortene så ut.

Walltown Quarry.

Ruinene av Thirlwall Castle med øyne fra fortiden som våker over ruten.

En rolig vandring langs en stille vei fører oss til Haytongate. Her har det blitt satt opp en selvbetjeningskiosk, helt i stil med Caminoen. Jeg kjøper meg en kald cola og putter pundet i honesty box'en.

Rester av muren ved Gilsland.

En lang dags vandring går mot sin ende når vi nærmer oss Walton, her blir vi møtt av en kakafoni av brekende sauer, overalt. På kartet er det markert en pub eller et vertshus i Walton som skal ligge rett ved ruten, men når vi følger ruten gjennom det lille stedet kan vi ikke finne noe spor av det. Vi skal overnatte på et sted som heter Sandysike Bunkhouse som ligger litt utenfor Walton, tanken var da å gå dit først for så å komme tilbake til Walton for å spise. Men Alessandra har nå ganske så vondt i føttene og er skeptisk til planen om å gå tilbake for å spise. Det blir likevel til at vi gir opp letingen etter vertshuset og fortsetter mot Sandysike, noe som viser seg å være et lykketreff.

The Haytongate Hut, en liten kiosk basert på tillit. Man kjøper det man ønsker (brus, vann, kjeks, frukt bla) og betaler i en honesty box.

Vi ankommer Sandysike Bunkhouse og blir hjertelig mottatt. Før vi nesten har kommet inn døren har vi blitt tilbudt middag. Det blir fort avklart at det eneste stedet man kunne ha fått mat i Walton, Centurion Inn, har vært stengt en stund. Etter lykkelig å ha takket ja til tilbudet om middag blir vi eskortert til rommet vi skal sove på, som er et stort nesten for personlig rom. De siste restene av tanken om vertshuset i Walton forsvinner når det kommer for dagen at jeg kan få meg en kald øl her og.

Alessandra og meg speilet i et veispeil ved Banks.

Huset vi bor i er for øvrig typisk britisk herskapelig. kjøkkenet er bare fornøyelig. I tillegg til å ha et rom for bed & breakfast tilbyr de også muligheten til å campe utenfor og har et eget hus med en bunkhouse (sovesal). De to norske guttene som vi har møtt, Truls og Kristian, har også slått leir her, i tillegg til Karl som går ruten for veldedighet. Vi spiser middag sammen i en spisesal som samsvarer med huset, typisk britisk herskapelig. Regnet setter til mens vi spiser. Etter en lang og fin tur ble det en trivelig kveld.

Spisesalen i Sandysike Bunkhouse, Alessandra fornøyd.

<- Once BrewedCarlisle ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar