søndag 27. april 2014

Kjentmannsmerket: Haklomiddagskollen 520 Vesttoppen

Det blir mye variasjoner i Nordmarka, variasjoner over samme tur. Steder passeres gjentatte ganger, stier repeteres, men fra forskjellige innfallsvinkler. Fra Stryken har jeg bare startet til fots en gang, ellers er det stort sett øremerket å gå på ski herfra. Forrige gang jeg startet til fots fra Stryken var en 16. Mai for flere år siden, da overnattet jeg i telt ved Sandungen og våknet 17. Mai til at det hadde snødd i løpet av natten. Det er det lite sjanse for idag, men så skal jeg ikke overnatte heller.

Hvor skisporene vanligvis starter fra Stryken, lengre oppe langs veien sto en av Skiforeningens løypemaskiner parkert på tørr mark.

Etter å ha prøvd lykken på en snøkledd blåsti gikk vandringen langs skogsbilveien forbi Nordre Djupdalstjernet.

Mine egne målløse vandringer, mine kjentmannspost-jakter, mine målrettede turer, mine skiturer, mine sykkelturer, mine løpeturer har tatt meg på kryss og tvers av marka. En kunne nesten ha laget en bingo basert på mine vandringer i marka, før opp fem steder eller stier i marka med en minimums-avstand imellom dem, kryss av hvis jeg passerer en av dem på en av mine turer. Bingo ropes når du har fått fem rette steder jeg har passert i løpet av en tur. Poenget er, det hender ofte jeg dukker opp på de samme stedene, går en ikke lei?

Langs veien ved Store Sandungen.

Det er ingen andre som går av på Stryken, skiene har utspilt sin rolle for i år. Vannski trengs for å komme over der man vanligvis starter å gå på ski fra, jeg tar veien først. Et dårlig skovalg gjør at jeg må snu etter en stund etter å ha tatt inn på blåstien mot Nysætra. I motsetning til Østmarka biter snøen fortsatt seg fast og jeg ønsker ikke å gå med bløte føtter hele turen. Jeg går tilbake til skogsbilveien med halen mellom beina og tar fatt på grusen opp mot Djupdalstjernet og Manntjernet. Her har jeg bare syklet før, så det er ikke så kjedelig å gå her.

Haklomiddagskollen 520 vesttoppen.

Kjedeligere blir det langs Store Sandungen, her har jeg syklet opp og ned utallige ganger og det er ikke like spennende til fots. Hyggeligere blir det langs Hakloa, men fortsatt er stiene å foretrekke. Så svaret er, ja, det hender jeg går lei, men jeg går igrunn aldri lei av å vandre.

Utsikt fra Haklomiddagskollen.

Bjørnsjøen.

For noen år siden gikk jeg opp til toppen av Haklomiddagskollen, nå feires denne toppbestignignen med en egen kjentmannspost på toppen. Så på nytt må jeg klatre opp til lillebroren til Kikuttoppen. Sist gang tok jeg turen opp gjennom kratt og sko fra sørøst, men nå tar jeg skogsbilveien som går opp fra Kikutstua og går opp fra vest. En middagskolle (eller dal) fikk gjerne navnet sitt fra være det punktet som ligger under solen når den er midt mellom sin opp- og nedgang, sett fra en gård som lå sydvendt. Nord for Haklomiddagskollen ligger Hakloa gård.

Myr langs skogsbilveien mellom Kikut og Bjørnholt.

Frådende vann ut fra dammen ved Bjørnholt, høy vannføring gjennom Bjørnsjøhelvete nå.

Toppen kan nok ikke skimte med like god utsikt som fra sin mer berømte nabo, Kikuttoppen, den er tross alt 92 meter lavere med sine 520 moh. Det sagt, så er utsikten fin. På toppen liker også elgene seg, ferske spor klarer ikke å lure seg unna. En time på toppen i solsteiken med mat og drikke, mens Robert MacFarlane forteller om de gamle vandreveiene (The Old Ways) er topp. Nedenfor farer det syklister fram og tilbake fra Kikutstua.

På blåstien over Vindernhøgda mellom Bjørnholt og Lørenseter, her har DNT Oslo og Omegn gjort en dårlig jobb med snømåkingen.

Over Vindernhøgda.

Jeg våger meg ned igjen etter at stua er stengt og det er færre bilister på skogsbilveien, som inntas på nytt, men jeg liker meg ganske godt på denne veien mot Bjørnholt. Fra Bjørnholt går jeg ned til dammen, som klart og tydeligvis forteller verden om sitt åsyn med et brøl fra alt vannet som vil fortest mulig ned Bjørnsjøhelvete. På blåstien over mot Lørenseter og Ullevålseter blir det nok en mulighet til å gjøre skoene mine våte, DNT Oslo og Omegn har gjort en dårlig jobb med snømåkingen på stien her og. Det går mot slutten av denne variasjonen gjennom Nordmarka, så jeg er ikke så nøye med å holde meg tørr på beina nå. Resten av turen går jeg i takt med solen nedover, jeg mot Sognsvann og solen mot den andre siden av kloden.

Var det noen som ropte bingo?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar