onsdag 30. mars 2016

The Lycian Way: Nyttig informasjon

Jeg har her prøvd å samle opp litt nyttig informasjon om The Lycian Way / Likya Yolu / den Lykiske Veien hvis det skulle være interesse for å reise til Tyrkia for å gå ruten, enten deler av den eller hele. Jeg vil i tillegg prøve å oppdatere denne siden hvis jeg skulle komme på flere nyttige tips som det er greit å vite om turen. Hvis det er noe ellers man lurer på, så er jeg og mottagelig for spørsmål.

Når:
Det er to store faktorer som nok styrer når på året det er mest ideelt å gå The Lycian Way, det er varmen i Tyrkia om sommeren (juli - august) og det at det vil ligge snø på de høyeste delene av ruten om vinteren (desember - april). Ikke det at det da ikke vil være mulig å gå om vinteren i denne perioden, men det krever mer utstyr, at man må påberegne å bære med seg mer mat (stedene som ligger høyt oppe er mest sannsynlig forlatte i denne perioden), samt en høyere grad av forberedelse og erfaring. Er man godt vant med å vandre i veldig høye temperaturer, så kan man og se på å gå ruten i de varme månedene.

Utsikt mot Yedi Burun fra Alınca.

Vår-månedene fra april til og med juni skal det generelt sett være gode vandreforhold, men snøsmelting kan forårsake enkelte problemer der ruten krysser elveleier (eksempelvis der ruten krysser dalbunnen i Göynük-dalen). Etter august og fram til og med oktober / november er gode høst-måneder å gå i, men dessto senere på året man går jo mer vil vannkildene kunne gå tørre. I henhold til varmen vil jeg selv anbefale å starte i begynnelsen av oktober.

Overnatting:
Med unntak av strekningen mellom Demre / Myra og Finike er det ingen av de forskjellige seksjonene av ruten som krever telt. Man kan argumentere for at det ikke er overnattingsmuligheter mellom Göynük og Geyikbayırı, men litt utenfor Çitdibi er det et klatresenter og både derfra og fra Hisarçandır er det bussforbindelser. Så ønsker man å gå ruten uten telt, vil man utenom nevnte strekninger finne flere overnattingsmuligheter uten problemer (om det er ledige plasser der når man kommer og ikke har bestilt er derimot en helt annen sak).

Avhengig av hvor stort stedet man kommer til er, vil man kunne finne flere typer av overnattingsmuligheter. Det mest vanlige overnattingsstedet er en såkalt pansiyon, enklest oversatt til et gjestehus. Disse tilbyr enkel og grei overnatting, ofte med både middag og frokost inkludert i prisen. Merk at dette ofte ikke er tilfellet for de som befinner seg i større steder, her er som regel bare frokosten inkludert. Hoteller vil man stort sett bare finne i de større plassene man kommer til (som Kalkan og Kaş for eksempel).

Overnatting. Eksempel på ett av trehusene man kan overnatte i i Olympos, fra Kadir's Tree Houses.

Innimellom vil man få muligheten til å kunne overnatte i en bungalow (som ved Patara Green Park ved Pydnai og Patara-stranden). I området rundt Olympos-ruinene er det veldig populært å overnatte i såkalte tre-hus, enten i små hytter av tre som står på bakken eller som står på påler. Overnattingsmulighetene er som sagt mange. Av steder som vil anbefale kan jeg nevne Özlen's Pansiyon & Restaurant i Pydnai og Kadir's Tree Houses i Olympos (jeg hadde mange gode opphold, men disse to skilte seg mest ut).

Når det gjelder telting så er dette generelt akseptert i Tyrkia, velger man å telte så bør dette gjøres i nærheten av en vannkilde.

Mat og proviantering:
Hvis man sikter inn på å tilberede mesteparten av hva man spiser på ruten selv, må man være forberedt på å bære mer mat over en lengre tid. Det finnes flere butikker langs ruten, men vareassortementet varierer veldig fra butikk til butikk. I de store stedene man passerer vil man ikke ha noe problem med å skaffe seg forsyninger, men butikkene som eksisterer i de mindre stedene vil ha begrenset med varer. Vær oppmerksom på at det ikke er noe sted å få tak i mat mellom Göynük og Geyikbayiri, så provianter det dere trenger i Göynük. Det samme gjelder for strekningen mellom Demre / Myra og Finike.

De fleste av gjestehusene man kommer til vil og ha mulighet til å tilberede mat for deg, også hvis man ikke overnatter.

Mat og proviantering. Typisk tyrkisk frokost. Tomater, agurker, egg, oliven, ost, loff og syltetøy. Som regel servert med den tradisjonelle teen.

Vann:
Det tyrkiske ordet for vann er su. Offentlige vannkilder skal være trygge å drikke fra, med mindre de er merket med 'içmeyen su'. I landsbyene man kommer til vil det som regel alltid være en offentlig kilde, i tillegg skal man alltid kunne finne vann ved en moské. Utenom landsbyene skal det og være vannkilder langs veiene som kobler landsbyene med hverandre. Man skal være mer forsiktig med å drikke vann rett fra naturen. Langs ruten vil man og finne flere sisterner og brønner, både med og uten utstyr for å hente opp vannet. Vær kritisk til vannkvaliteten i disse. I tillegg vil disse i høst-månedene bli mer og mer tørre utover høsten.

Det anbefales å ta med seg vannrensemiddel. Fyll opp med det du trenger av vann til vandringen før du går. Strekningen mellom Demre / Myra og Finike er den mest problematiske på den Lykiske Veien når det gjelder vann, mer om det i et eget avsnitt lengre nede.

Vann. En typisk vannkilde langs ruten. Her fra en fontene i Çukurbag.

Er du allergisk mot veps og/eller bier så vær ekstra oppmerksom rundt vannkildene, disse er tiltrukket av vannet og du kan ofte finne store svermer rundt vannkilder (for øvrig så kan dette også brukes til å finne vann, ved å følge vepsene eller biene). Spesielt gjelder dette for de forskjellige vannkildene du kommer til i de første seksjonene av ruten, siden området rundt Faralya og senere er mye brukt til bierøkting. Må du fylle vann der det er mye veps eller bier så er trikset å nærme seg vannet veldig sakte og rolig, ikke i truende bevegelser, dette fungerte greit.

Vanskelighetsgrad:
Hvordan man graderer en rute vil egentlig alltid være ett definisjonspørsmål, og ett subjektivt ett sådan. Selv, er jeg av den oppfatning av at vanskelighetsgraden til The Lycian Way ikke er definert av topografien til landskapet ruten går gjennom. Ruten inneholder seksjoner som er bratte og også seksjoner som er bratte over en lengre strekning, samt innimellom et vondt underlag å gå på, men selv om dette er tilfellet er ikke ruten hard å gå. I mine øyne er Likya Yolu en middels hard rute. Hvis det er noe som kan gjøre ruten hard i henhold til beliggenheten så er det varmen.

Det er og få seksjoner som går på utsatte partier. Den mest 'omtalte' seksjonen er rett før man kommer til Liman Agizi, her kreves det litt enkel klyving ned mot stranden, seksjonen er sikret med tau og bør ikke by på noen problemer (selv om den i guideboken defineres som en nesten 'death-defying experience'). Jeg synes guideboken skriker opp om vanskelighetsgraden til denne seksjonen litt vel mye, noe som kan virke skremmende for enkelte. Viktigste er at man er bevisst på hva man gjør og kan, og tar ansvar selv for hva en klarer. Føler man at det ikke er mulig, finnes det en annen og enklere rute som man kan snu og gå tilbake til. Hvis man går til Bel via Gey er det også en seksjon som skal være utsatt (jeg gikk til Bel via Sidyma og kan derfor ikke uttale meg om vanskelighetsgraden av den seksjonen).

Det som gjør ruten mest vanskelig, er navigeringen. Veimerkingen er stort sett god, men innimellom er den veldig dårlig, jeg går mer i detalj rundt dette i et senere avsnitt.

Vanskelighetsgrad. Den seksjonen langs ruten som krevde størst forsiktighet var ifølge guideboken denne passasjen ned mot Limanagzi. Hvis man går til Bel om Gey vil man og møte på en utsatt seksjon.

Kart og guidebøker:
Iniativtakeren til The Lycian Way er Kate Clow og hun har i tillegg skrevet en guidebok til ruten. Denne kan bestilles fra Culture Routes Society in Turkey. Guideboken inneholder en detaljert beskrivelse med høydeprofil av de forskjellige seksjonene av ruten, som i boken deles inn i 29 etapper. I tillegg inneholder boken praktisk informasjon om ruten og Tyrkia, historisk og kulturell informasjon, samt en oversikt over nyttige ord og oversettelser. Boken gir også utfyllende informasjon om de forskjellige historiske stedene og ruinene man kommer til.

Det følger med et kart til boken, men dette kartet er ikke godt nok til orientering og er mer nyttig som et oversiktskart i planleggingsøyemed. Fra følgende webside, Trekking in Turkey kan man få kjøpt tre kart som dekker den vestlige (1:75 000), midtre (1:70 000) og østlige (1:54 000) delen av den lykiske veien. Dessverre dekker ikke kartet over den østlige delen av ruten hele den siste delen, så man mangler kart for ruten etter Göynük (her hadde jeg for øvrig ingen problemer med å finne ruten i henhold til veimerkene, men jeg hadde godt vær i disse dagene). Det som må sies om kartene er at i Tyrkia er offisielle kartdata underlagt militæret og ikke offentliggjort. Så kartene man får tak i her er ikke basert på ekte kartdata fra Tyrkia, men hentet fra Sovjetiske militærkart og informasjon på kartene er lagt til manuelt (blant annet ved bruk av Google Earth). Så problemet er at en del av konturene og hva som markerer skillet mellom skog og fjell er unøyaktig. Jeg hadde likevel nytte av kartene under vandringen min, men har man en gps så er de ikke nødvendige.

Kart og guidebøker. En kollasje over de tre forskjellige kartene man får tak i for ruten.

Oppdateringer til boken og ruten legges ut på følgende side: http://cultureroutesinturkey.com/the-lycian-way/route-updates/. Fra følgende side kan man og laste ned en app som både gir deg ruten på kart, samt utfyllende info og en oversikt over overnattingssteder langs ruten.

Navigering:
The Lycian Way bruker de samme røde og hvite stripene som GR (Grande Randonnee) rutene benytter til å merke hvor ruten går. I tillegg vil det ved vei- og sti-kryss være satt opp gule skilt som angir retningen til neste og forrige sted på ruten og omtrent hvor mange kilometer det er dit (disse kilometer-angivelsene avviker fra de som blir oppgitt i guideboken). Ruten deler innimellom sti med andre ruter, så man vil oppleve å se flere variasjoner av merking langs ruten.

Navigering. Slik ser de typiske gule skiltene man møter på ruten ut. Skiltene viser retningen til neste og forrige sted på ruten, med en kilometer-angivelse av hvor langt det er dit. Her fra ruten opp mot Beycik med Tahtalı Dağı i bakgrunnen.

Veimerkingen er stort sett god og enkel å følge, spesielt i de mest populære delene av rutene og nærmest de største stedene. Innimellom derimot, så er veimerkingen veldig dårlig, noe som er grunnen til at jeg mener at det største problemet langs ruten er nettopp veimerkingen. Forvent å gå feil vei ett par ganger (selv følte jeg det nesten som at jeg gikk i snitt feil minst en gang om dagen). Det er flere årsaker til hvorfor veimerkingen ikke er god nok.

På enkelte strekninger så mangler veimerkingen helt og man kan oppleve at ruten ikke følger noen tydelig sti. Noen ganger peker også veimerkene i totalt feil retning. Det hender også at de frivillige som har merket ruten ikke har funnet eller vet hvor den opprinnelige ruten går og av den grunn har merket feil. Ofte er ikke eldre merking fjernet, noe som kan medføre forvirring. Lokale entreprenører har en tendens til å endre på ruten slik at man blir ledet til å gå forbi deres butikk, restaurant, overnattingssted, osv.

Når det er sagt, så burde det ikke skremme en fra å gå ruten. Det er lite sjanse for at man vil gå hvileløs i mange dager i villmarken, i de fleste områdene vil man møte på flere stier og veier som leder til steder hvor det bor folk. Jeg vil likevel anbefale å bruke gps med ruten innlagt på turen, det vil lette navigeringen betraktelig, fjerne unødvendig frustrasjon og gjøre at man kan konsentrere seg bedre om å nyte landskapet man går i.

Navigering. Et eksempel den feilslåtte veimerkingen på ruten. Dette er på en grusvei på vei ned Göynük-dalen, rett før man går ned på en sti som leder ned til dalbunnen hvor man krysser elven. Her viser pilene og merkene at man skal gå videre langs veien, mens den rette ruten faktisk tar av til høyre på en liten sti utenfor bildet.

Demre / Myra til Finike (og Finike til Karaöz):
Seksjonen mellom Demre / Myra og Finike er for mange den største hindringen langs ruten, der ruten går opp i fjellene som ligger mellom byene Demre og Finike. På denne 35 kilometer lange strekningen begir man seg fra omtrent vannkanten og opp til 1800moh og ned igjen, og det er ingen overnattingsmuligheter eller steder å skaffe mat underveis. Går man med telt så er disse faktorene ingen hindring i det hele tatt. Og går man med lett sekk på en god dag og er i god form kan man og tenke seg å klare å gå hele strekningen på en dag. Det som må understrekes er at ruten er utrolig fin og at jeg anbefaler å gå den.

Det som gjør seksjonen vrien, er tilgangen på vann. Spesielt i de tørre månedene sent på høsten. Da tørres vannkildene ut og man kan ikke belage seg på å finne vann underveis. Å bære med seg det en trenger av vann underveis og til mat, øker vekten på sekken betraktelig (men det går, en jeg møtte startet turen over fjellet med 9l vann i sekken, altså 9kg ekstra vekt). En liten ting å tenke på, det holder til nomader og gjetere i fjellet man går i og de trenger vann de og. Det er lov å spørre om hjelp.

En løsning, hvis man er villig til å betale litt for det som jeg gjorde, er å kutte ned på antall dager som man tilbringer i fjellet. Dette kan gjøres ved å gå til Belören og så ordne seg transport ned til Demre / Myra igjen eller hvor man ønsker å dra. For så å ordne med transport opp igjen til landsbyen, den ligger rett ved en vei som går ned til Demre, morgenen etterpå med det man trenger av vann videre.

Dette er ellers den seksjonen hvor det kan være mest alvorlig å gå feil, så følg nøye med på veimerkingen her. Dessverre er det deler av ruten over som er dårlig merket, spesielt gjelder dette for det steinete området nedenfor Kirk Merkdiven som man kommer til etter Alakilise. Samt enkelte andre deler etter å ha vært på det høyeste punktet på ruten. Legg spesielt merke til veimerkingen der en stor rød pil peker til venstre, her går stien høyere opp til venstre igjen kort etterpå og ikke ned på den mest tydelige stien.

Demre / Myra til Finike. Omtrent på det høyeste punktet på ruten mellom Myra / Demre og Finike. En kan se solen speile seg i drivhusene rundt Demre. På den synlige flekken lengre nede i dalen ligger ruinene av Alakilise.

Vel nede fra fjellet igjen er som å gå fra asken til ilden, for seksjonen mellom Finike og Karaöz er en 30km lang vandring på strand og langs vei. Her anbefaler faktisk guideboken å ta en dolmuş (buss) til Mavikent på den andre siden av stranden og gå derfra videre (jeg gikk hele veien).

Hvordan komme seg til starten:
Å komme seg til starten av den lykiske veien er ikke vanskelig. Man kan komme seg til Fethiye enten ved å fly til Antalya og ta buss derfra (som tar litt over fem timer), eller man kan ta fly til Dalaman som ligger mye nærmere Fethiye. Den offisielle starten på ruten er rett nedenfor Ovacık, rett ved veien som går ned til Ölüdeniz, og kan enkelt nås med dolmuş fra Fethiye (den går til Ölüdeniz og tilbake). Bussjåførene vet hvor starten er, så det er bare å gi beskjed at du ønsker å gå av ved starten, så vil de sette deg av og peke deg i riktig retning.

Jeg vil anbefale å starte fra Fethiye, hvis du har en ekstra dag til rådighet. Denne ruten står markert som den lykiske veien, men er offisielt ikke det. Ruten er hyggelig og man vil få oppleve spøkelsesbyen Karmylassos på veien. For å komme seg til der ruten starter fra Fethiye, så er alt du trenger å gjøre å komme deg opp på veien som går forbi ruinene av borgen i Fethiye, Telmessos, der vil du finne første stiskilt.

Gå hele eller deler av ruten:
Ruten passerer forbi utallige steder som har bussforbindelser til de større stedene og byene, så det å enten bare å gå en bestemt seksjon eller hoppe mellom seksjonene av ruten er ikke noe problem. Man er ikke bundet til å gå hele ruten for å få med seg høydepunktene med andre ord.

Har du bare noen få dager til rådighet så var det de fire første dagene på ruten, fra Fethiye til Bel, som jeg var mest fornøyd med. Av mer enkeltstående etapper var favorittene Saribelen til Gökçeören, Myra til Finike, Ulupınar til Yayla Kuzdere, og Göynük til Hisarçandır Kale. Av de historiske stedene man passerer så var Olympos den mest imponerende i mine øyne.

Dyr:
Det er både giftige slanger og skorpioner i Tyrkia så vær oppmerksom på hvor du plasserer føttene og hendene. Vær forsiktig med å snu på steiner som ligger på bakken, skorpioner liker å gjemme seg under disse. Det er ville griser ute i naturen og disse kan faktisk være aggressive (de har sine svin på skogen de og).

Det største problemet med dyrelivet i Tyrkia er løshundene. Stort sett så vil de fleste trekke seg unna, men det er mulig å møte på aggressive hunder (du kan lese om mitt møte med en hund her). Ofte vil det å kaste steiner og bruke en pinne til å slå med hjelpe, av og til holder det med synet av steinene. Av og til derimot, så gjør det ikke det. Jeg er dessverre ingen hundekjenner eller ekspert på området, så de vil muligens arrestere meg her, men ettersom hva jeg har hørt så er det viktig å vise hunden hvem som er sjefen. Dette høres avskrekkende ut, men jeg liker bedre å advare mot det enn at man erfarer det på den vonde måten. Det sagt, jeg har ikke hørt om noen stygge saker på ruten.

Utsikt mot de lykiske fjellene fra Antalya. Man kommer ned til Geyikbayırı etter å ha krysset passet man ser rett til høyre for den distinkte toppen helt til høyre i bildet.

Blogger og lenker:
Her en liten oversikt over blogger og websider om Den Lykiske Veien.

Blogger og beretninger fra andre som har gått ruten:
Hike the Lycian
Amy & Jim
Toad less raveled
Traveled Earth
John Hayes walks: The Lycian Way
A Lycian Adventure

Offentlig info om Likya Yolu:
Culture Routes in Turkey
Trekking in Turkey
Lycian Way on Trekopedia

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar