Høydemetere (opp / ned): 1327m (11161m) / 95m (10091m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 816moh / 2068moh / 2068moh.
Vær: Overskyet, regn, tåke, snø og tåke.
Idag lå det som sto som den største bøygen foran meg i henhold til å nå målet mitt om å nå helt til Sota Sæter, turen opp til Fannaråken. Det var her planen min om å overnatte på Skogadalsbøen slo inn, jeg kunne få lov til å legge igjen alt teltutstyret på hytta, det vil si telt, liggeunderlag, mat og kokeutstyret. Det tilsier mye vekt. Jeg er takknemlig for at de som jobbet på Skogadalsbøen var så snille å la meg legge det igjen (så får jeg bare håpe de ikke blir sure for at jeg skriver om det, hvis det plutselig skulle gå inflasjon i å gjøre det).
Skogsparti på den første delen av turen fra Skogadalsbøen, det skulle bli lite skog og trær på resten av turen opp til Fannaråken.
Når jeg la ut ifra Skogadalsbøen veide jeg nok litt mer enn vanlig uansett, men da snakker vi om kroppsvekt. Jeg hadde spist en rikelig frokost. Det er bare ett problem med at sekken nå er betydelig lettere, det går vesentlig fortere opp. Såpass raskere at jeg vurderer å gå ned igjen etter å ha vært på toppen, i frykt for at det skal bli for mye dødtid på toppen. Det ble med vurderingen, men jeg var nære på å gjøre det. Når jeg først hadde muligheten til å tilbringe en natt på det høyest beliggende 'hotellet' i Norge, så burde jeg ikke la den gå fra meg (selv om jeg vil få flere muligheter senere).
To sauer ser nysgjerrig på meg på vei opp Jervvassdalen med Jervvassbreen i bakgrunnen.
Jeg er strålende fornøyd idet jeg kommer opp til hytta i snø og tåke, men det var jeg ikke hele tiden på veien opp. Ved Jervvatnet begynte det å hølje ned igjen og sant skal sies, nå var jeg litt lei det dårlige været. Ble sliten av det til slutt. Så når jeg snakker med noen på vei ned fra Fannaråken, var nok tonen min i overkant krass (uten at de fortjente det). Humøret mitt skiftet heldigvis fort igjen.
Vinterslig på Keisarpasset, heldigvis hadde her mesteparten av regnet gitt seg.
Fram til da hadde det vært en grei tur opp fra Skogadalsbøen. Skogspartiet etter hytta var ganske fint og jeg kunne konstatere at rett etter der ruten krysser over Utla på en bro er det en stor og flott plass hvor man kan telte. Ruten opp Jervvassdalen er enkel og lettgått, men fjellene rundt er ikke det. Så treffer regndråpene meg hardt i ansiktet ved Jervvatnet.
Tøff steinete sti opp mot Fannaråkshytta, her ovenfor Elvatnet.
Ved Keisarpasset er det mer vinter enn sommer, både på bakken og i luften, selv om det ikke er snø men tåke man finner der. Snøen skulle dog komme senere, som nevnt. Derfra og opp blir det bratt, i takt med humøret, mens skyene letter ørlite grann. Jeg vet at en jeg kjenner også går Massiv og har startet å gå fra Sota Sæter, og over snøen rett etter Keisarpasset kommer det en vandrer ned fra fjellet som likner, men det er ikke han. Bare en guide på vei ned for å ta igjen resten av gruppen sin (som jeg hadde møtt). Det ville uansett vært for tidlig.
Stien opp til Fannaråken virker til tider veldig oppbygd, som den sikkert er, minner om de gamle bratte kjerreveiene (kaldirim) som jeg gikk på i Tyrkia.
Opp fra det vinterkledte Keisarpasset går ruten bratt og snirklete opp fjellsiden til Fannaråknosi. Stien er utrolig tøff. Enkelte partier minner fælt om oppbygde kjerreveier av stein, som kaldirimene jeg gikk på i Tyrkia. På vei opp gjør skyene fjellene nedenfor om til en slagmark, de river og sliter i det som kan finnes av fjell. Innimellom er det små hint om at det letter over meg, for så å tetne til igjen, men nedover er sikten bra (og tøff) enn så lenge. Steinete ja, men vakkert og. Tøft.
Skyene river og sliter i landskapet nedenfor meg på veien opp til Fannaråken. Keisarpasset nede til venstre.
Tar meg lunsjpause rett ved der breføringen opp fra Sognefjellshytta går, men det er ingen som kommer derfra når jeg sitter der i ly for vinden bak en stein. Jeg er nok ikke der på rett tidspunkt. Kunne kanskje ha tatt breføring ned fra Fannaråken, men da måtte jeg ha slitet med meg den fulladete sekken opp.
Utsikt gjennom skyene ned mot Sognefjellet der Massiv fortsetter videre fra Fannaråkhytta og/eller Skogadalsbøen.
Oppe på toppen av ryggen er det ingen nåde, her rår skyene. Gleden av turen opp gjør at jeg gjør noe jeg vanligvis ikke gjør. Jeg glemmer meg litt og går alt for langt ut på snøen som ligger på toppen av ryggen. Først når jeg står på toppen av Fannaråknosi (1990moh) ser jeg hvor dumt det egentlig var. Fra kanten av snøen går det rett ned og det er overheng, fra der jeg gikk opp så jeg ikke kanten, den gikk i ett med skyene bak. Må kjefte litt på meg selv for dette. Utsikten fra Fannaråknosi er derimot tøff. Bratt ned, jeg har ikke lyst til å falle ned.
Utsikt fra Fannaråknosi. Bratt ned fra snøen på toppen av ryggen. Jeg var på god vei mot kanten av snøen, uten å se selve kanten. Bør følge t-merkene her.
Så kommer snøen og enda mer tåke på siste strekningen over uren på toppen til Fannaråkhytta, det er bare såvidt jeg kan se sovehytta helt på toppen når jeg ankommer. Hytta lever opp til ryktet sitt. Og tåkete forblir det stort sett under hele resten av dagen, ettermiddagen og kvelden. Selv om det ved et kort øyeblikk åpnet seg en liten luke rundt hytta, men bare nok til å få se blå himmel, fjellene rundt var fortsatt skjult.
Tåkete på uren på toppen av ryggen, på den siste biten opp til Fannaråken, kort tid etterpå kom snøen.
Det er ikke innlagt vann på Fannaråkhytta, beliggenheten tilsier det. Vann samles opp fra regnet i store tanker. Det blir bare en rask og enkel skyll i kaldt vann. Man får anvist plass i sovehytta, som er adskilt fra hovedhytta nedenfor hvor det er et oppholdsrom for besøkende, som samtidig fungerer som spisesal. Middag på Fannaråken er det samme hver dag, her gjøres det enkelt og greit. Det serveres kjøttboller av reinsdyrkjøtt, eller med andre ord, en velkjent rett på DNT-hyttene. Joikakaker. Hytta kan nok sees mer som en litt mer avansert selvbetjent-hytte, det er heller ingen alkohol-servering her for de som ønsker (eller trenger) det.
Fannaråkhytta, den høyeste hytta i Norge med overnattingsmuligheter. Her i et kort vindu mot himmelen.
Noe dødtid blir det, men det går greit. Ute skifter det stadig, fra mye vind, til mindre, til lett regn, til lett snødrift og innimellom antydning til sol gjennom skylaget. Hyggelige andre gjester å snakke med, som det og var på Skogadalsbøen igår. Ingen muligheter for solnedgang, og jeg tviler på om det blir noe soloppgang å se imorgen tidlig heller. De skal være legendariske her oppe. En knalltøff dag.
Kart over ruten for femtende dag på Massiv, fra Skogadalsbøen til Fannaråken.
<- SkogadalsbøenSoloppgang på Fannaråken ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar