Ved Leirungsvegen.
For å komme meg til der stien går opp mot Bukkehåmåren er jeg igjen nødt til å komme meg til Vargebakkan, som igjen betyr en vandring på veien (en bedre planlegging hadde kanskje vært å ligget i telt i Leirungsdalen eller et sted rundt Knutshøe). Været er fint og rundt om står jo toppene og soler seg i glansen, så det er ikke så ille, jeg legger igjen ruten om Nedre Leirungen.
Leirungsdalen fra broa over Leirungsåe.
Foss i Bukkehåmårbekken.
Bukkehåmåren troner over Knutshøe, det er ikke merket sti opp, men ruten skal være enkel å finne (ihvertfall i godvær). Etter helårsbrua over Leirungsåe krysser jeg over myrene på en sti som gjør sitt beste for å forsvinne ned i den, man kan også følge elva nedover et stykke og ta av opp mot Semmellægret derfra. Foran meg har det gått to andre personer og jeg ser noen andre som har valgt å gå langs elven, men riktig så folksomt på toppen blir det nok ikke. Da er det mer mygg å snakke om i snauskogen opp Semmellægret.
Utsikt på vei opp fra Semellægret, Semelhøe til høyre, Leirungsdalen og starten på Knutshøe til venstre, Heimdalshøe bak.
På vei opp mot Bukkehåmåren med flott utsikt ned mot Bukkehåmårtjønne nedenfor og Høgdebrotet ovenfor.
En kan si at oppstigningen til Bukkehåmåren er grønn i starten, for da er det fortsatt mye vegetasjon. Bukkehåmårbekken med sitt brusende vann og fossefall følger meg oppover, til en stadig økende utsikt. Heimdalshøe og flya ligger i horisonten, men de juvelene øynene mest venter på ligger fortsatt skjult til en kommer høyere opp. En snøfonn ligger som et markant skille mellom det grønne og det grå, mellom det bløte og det harde. Det er fortsatt gress å se rundt Bukkehåmårtjønne, men nå dominerer steinene landskapet.
Er det dette man kaller avgrunnsspotting? På toppen av en steinklippe som gir en god vertikal utsikt.
Knutshøe, og et lite glimt av Gjendesheim.
I nordryggen til Høgdebrotet ligger snøen og signaliserer at dette nok er en dimensjon opp fra Knutshøe. Og det er herfra den 'ekte' stigningen begynner føler en. Hard og steinete oppover, med god utsikt mot Høgdebrotet og Kvassryggen med sine snøfylte bratte fjellsider. En begynner tidlig å lure på hvordan det går med klyvingen der når en ser snøen ligge fortsatt. Er snøen hard, eller er den myk, eller forrædersk? Det beste å gjøre? Gå bort og ta ryggen i øyesyn, gjøre bedømmingen der, føles det for ullent ut kan en snu og gå tilbake.
Et tilbakeblikk på ryggen, Leirungsdalen nedenfor.
Høgdebrotet og Kvassryggen sett fra Bukkehåmåren.
Å returnere tilbake gjør mindre når turen opp til Bukkehåmåren er så flott som den er. Når ruten tar seg mer over på nordsiden av ryggen oppover, dukker utsikten over Gjende, Knutshøe og Veslfjellet opp. Nå er det artig å stå og se ned på der jeg gikk igår. Jeg kommer til kanskje det mest fotograferte punktet på turen, instagram-gullgruven for mange kanskje. Der en stor klippestein danner et utspring over avgrunnen. Burde trangen til å gå ut og se ut i horisontene og ned i avgrunnene kalles for avgrunnsspotting mon tro. Joda, jeg må ut og stå der jeg og. Se forbløffet ned på Leirungsdalen, nå enda lengre nedenfor enn når jeg sto og så ned på samme dal fra Knutshøe igår.
Veslfjellet, Gjende, Knutshøe og Øvre Leirungen.
De tre bessene sett fra Bukkehåmåren, Besshøe, Bessvatn og Bessegen. Gjende under.
Toppen av Bukkehåmåren ligger på 1910moh, så det er ingen 2000-metertopp å snakke om, men det gir ingen hindring for en flott utsikt. Jotunheimen bretter seg fint ut foran meg, det er bare å begynne å telle tinder og banditter i horisonten. Tre lag med vann er det og, Øvre Leirungen, Gjende og Bessvatn. Og den klare tynne linjen som danner Besseggen. Været som til nå har vært fint begynner å sanke skyer og lengre unna mørkner de også til. Jeg begynner å se på regnskyene, på Høgdebrotet og på klokka. Hvis det er forrædersk eller glattpakket snø opp fra Kvassryggen vil jeg nødig bli fanget der av regn.
Ikke så mye å ta feil av her, dette er Jotunheimen.
Opp Kvassryggen med utsikt.
Blokkmark over mot Kvassryggen, men den er dekket av snø (stort sett). Noe som gjør at det går tregere å gå, snøen er ikke enig med seg selv om den skal være hard eller bløt. Så det ene øyeblikket går man fort og fint over den, for så i neste øyeblikk finne skoen dypt nede i snøen. Bak meg kommer regnbygene nærmere og nærmere, men de glir til hver sin side av ryggen.
På vei opp nordryggen til Høgdebrotet.
En kvass rygg med utsikt.
Fra stigningen opp fra Bukkehåmårtjønne har jeg krysset spor og snakket litt med et yngre par som også er her noen dager for å gå toppturer i området. Vi blir nesten et følge på tre opp fra Kvassryggen (2071moh) og til Høgdebrotet. Det er definitivt bratt opp og snøen gjør det litt vanskeligere å bedømme ruten, ihvertfall hvor man skal gå, men det er et spor i snøen foran oss. Jeg ankom nordhellingen først og ender opp med å tråkke spor for oss oppover. Har bestemt meg for å gjøre forsøket. Sporene foran meg virker sikre nok, men jeg er ikke sikker på om de helt følger der ruten normalt går. Noen ganger blir sporene borte der personen foran oss har gått på steinene oppover.
Utsikt mot Kvassryggen og Bukkhåmåren. I bakgrunnen Besshøe, Bessvatnet og Besseggen. Mørke skyer på vei.
Klyving på kanten.
Sakte, men sikkert går det oppover. Jeg føler meg fram på snøen, tester festet og sparker inn gode spor der det kan gjøres. Foran meg går det bratt oppover og himmelen er blå, bak meg går det brattere nedover og himmelen er mørk, nesten bekmørk. Har truen på at det skal gå. Det verste partiet på klyvingen kommer omtrent når vi er helt framme på toppen. Her går det rett ned under, og snøen gjør det vanskelig å finne et godt tak for føttene. Klyvingen føles litt på kanten, men det går. Etterpå er vi alle tre oppe og veldig fornøyde.
Høgdebrotet.
Tilbakeblikk mot der vi gikk opp til Høgdebrotet.
Høgdebrotet ligger på 2226moh. Fra toppen er det et flott rundskue. Er det og noen merkverdige værforhold som gjelder her? Over oss er det nesten klar blå himmel og sol, men rundt oss i alle kanter danser regnskyene og det er mørkt. Paret vil gå videre, for å ta Tjønnholstinden også. Jeg vurderer sterkt å gjøre det samme, men da jeg ikke ønsker å bruke all tiden min bare på å gå, velger jeg istedet å slappe av med lunsjen på toppen og nyte utsikten litt.
På Høgdebrotet.
Flott utsikt fra Høgdebrotet.
Angrer litt, om enn bare for en kort periode, når jeg går nedover igjen. Å se Tjønnholstinden der borte gjør det jo fristende, men jeg er usikker på om jeg har tiden til rådighet. Jeg sier meg fornøyd, for det er jeg jo. Nedover er det enklere, selv om snøen jeg går på i starten av til gjør det sleipt. Jeg går regn i møte, fra toppen av Høgdebrotet var det gøy å se regnet bevege seg som slør over landskapet, men nå jeg befinne meg med at jeg går rett inn i et sånt slør, det varer ikke så lenge uansett.
Slør av regn driver over landskapet.
Akebakke.
Sammen med et annet par som jeg møtte på toppen av Høgdebrotet kommer jeg ned til Leirungsdalen over Steinflye, på sørsiden av Semelhøe. Tilbake går det over våte myrpartier i Leirungsdalen før helårsbroen krysses på nytt og kjente stier igjen befinner seg under føttene. Jeg tar veien tilbake, over fjellene driver mørke regnskyer. Er tilbake på Gjendesheim i god tid før middag, så i etterpåklokskapens navn kunne jeg nok ha nådd Tjønnholstinden og, men nå bryr det meg lite.
Knutshøe med Besshøe i regn.
Er strålende fornøyd med turen.
Gjendehøe fra Gjendesheim.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar