Marka som en maurtue og en enslig ski

Rett før jeg tar inn på Vesleflåtan ser jeg den, den enslige skien. Der ligger den, enslig og forlatt ute på isen. Utrygt er det og å hente den, for isen den ligger på er ikke trygg. De som prøver kan fort finne ut at de får en uønsket svømmetur på kjøpet.

Spol tilbake noen timer og møt en sliten skiløper. Det som skulle bli en flott tur i det nydelige været har blitt en styrkeprøve. Ikke en gang har han kjent et feste under skiene, for hver bakke glipper taket under skiene og vil heller dra mannen ned igjen til bunnen av bakkene. Irritert sparker han fra seg den ene skien, som til nå bare har vært en pine å gå på. Raskt oppfatter han sin store feil, for skien som til nå ikke har hatt feste har nå en fin glid. Ut mot den utrygge isen. Han setter etter, men er for sein. Sliten må han ta turen hjem igjen på bare en ski. På isen ligger den enslige skien igjen og soler seg i lyset. Den går ingen steder.

Den enslige skien.

Slik kunne det kanskje ha skjedd. Selv om hendelsen jeg beskriver over er mer nærliggende til noe jeg selv kunne ha gjort, jeg kjenner selv et snev av irritasjon hver gang jeg får et glipptak i en bakke. Uansett hvordan det skjedde, så må en uheldig sjel ha måtte tatt turen hjem igjen med bare en ski. Jeg har heldigvis begge skiene i behold på turen min fra Sørkedalen til Sognsvann. Ruten min har tatt meg opp bakkene fra Skansebakken og opp til Oppkuvvatnet, før møtet med den enslige skien her ved Vesleflåtan. Videre skal den ta meg ned til Langlia over Svarten, ned forbi Bjørneberget og så over Glåmene til Kobberhaughytta før jeg passerer Lørenseter på veien til Sognsvann.

Ved Loka.

Ikke en gang har jeg befunnet meg alene på en løype denne flotte lørdagen i mars, og det er forståelig. Ikke en sky på himmelen og strålene fra solen når selv de minste krokene i marka. Når jeg går over Vesleflåtan steiker jeg i solen, det er varmt og fjernt fra periodene med kulde tidligere i vinter.

Alle skal virkelig ut i marka denne dagen. Ved et stikryss ikke langt unna Ullevålseter kan jeg høre stemmer og skiknirk fra alle kanter. Hvor enn jeg snur meg så dukker det opp et hode, ut fra skogen, passerende i horisonten eller sittende ved siden av et vann i lyset fra solen. Det myldrer av mennesker over alt. Marka er som en maurtue tenker jeg.

Istapper på Heggelia.