Opp mot Hanejamjuvet.
Gjennom Hanekamjuvet der den gamle kjerreveien begynner å sno seg oppover.
En kort recap om styrten: Flyets navn var 'Hermann Stache' og var et vanlig passasjerfly av typen Junker Ju-52, det trafikkerte mellom Oslo og Berlin og kunne ta 12 passasjerer. Flyet styrtet kraftig ute av kurs den 16. oktober 1944, i flyet var alle passasjer-setene opptatte og det hadde i tillegg en besetning på 3, alle omkom. Ingen i Flatdalsbygda så styrten på grunn av den tykke tåken den dagen.
Stien opp mot Finndalen fra Bygdardalen.
Mørke skyer over Seljord.
For å komme opp til flyvraket må jeg først gå opp til og gjennom Kivledalen, ovenfor velter skyene ned fjellsidene. Det er usikkert på hvor mye utsikt jeg vil få, sannsynligheten er ikke veldig stor. Vakre ville Hanekamjuvet med sin flotte foss og svingete gamle kjerrevei forseres oppover. Stien opp mot Finndalen starter fra Bygdardalen nedenfor Sundsbarm. Herfra er det en ren uforfalsket vandring opp mot fjellet. Flott sti, noe våt til tider, som bukter seg oppover mens vegetasjonen tynnes ut. Innimellom fine utsiktspunkt over Bygdardalen og ned mot Seljordsvannet.
Skorve i tåken.
Regn på vei mot Seljordsvannet.
En gammel seter og nå liten hytte, Høna, ligger og vokter inngangen til skjønne Finndalen. Her møter også den første regnskuren meg. Skyene gjør det dramatisk rundt meg, med vinduer som lukker og åpner seg kontinuerlig mot Seljordsvannet, Ordalssåta, Finndalen og Skorve. Turen inn til den lille hengende dalen er nydelig, men bakerst ligger Hestenutan forsvunnet i skyene. Samtidig som det kan det lette, eller ikke. Innerst i Finndalen ligger steinene i grunnmuren til Finndalsstaulen igjen. Ovenfor går den merkede stien som går over Skorve oppover, men det er ingen merket sti som leder til flyvraket. Det finnes et sted der oppe i tåken.
Utsikt mot Seljordsvannet fra Høna.
Høna.
Hvor jeg gikk opp forrige gangen (tilbake i 2009, ti år siden) husker jeg bare sånn delvis. Nå ender jeg definitivt på en annen vei opp. Det var en stund fin sikt opp mot Hestenutan, men på vei opp i fjellsidene nedenfor kommer det en ny runde med tunge skyer drivende. I denne verdenen kan jeg bare skimte det som ligger nedenfor meg. Vinden har og tatt seg opp. Det viser seg at jeg har klatret helt opp på toppen av Hestenutan. Ikke helt etter planen. Øverst på toppen er det ingen utsikt, som ventet, bare en tom grå verden og en kald vind. Rett nedenfor derimot, der den bratte eggen går omtrent vertikalt rett nedover, er det mulighet til å se ned mot landskapet nedenfor. Med Hestenuttjønni under et grått slør.
Et vindu i skyene mot en foss.
Stien inn i Finndalen.
Nordsiden av Hestenutan er enklere å komme seg ned fra (jeg hadde kommet opp den litt brattere vestsiden). Litt nedenfor toppen kommer og går nå skyene og regnet, litt som det passer dem. Fortsatt er det litt snø og is og se her. Forrige gang jeg fant flyvraket var det fint vær, det gjorde det enkelt å finne det. Nå er det alt annet enn klart og tydelig over fjellet. I enden dekket av skyene kan jeg se stien som går opp mot Brudgomsskaret, den stien legger jeg til 'the bucket list' over ruter jeg skal gå en gang.
På vei inn i nydelige Finndalen.
Finndalen.
Når det så letter igjen, klarer jeg til slutt å orientere meg i rett retning. I vinduer mot omverdene kan jeg se ned mot dalen nedenfor, Flatdal. Der nede ser det ut som at en bred regnbue lever. Og så finner jeg stien jeg har sett etter, den tar meg forbi det lille kommunikasjonsutstyret på en liten topp som jeg husker fra forrige gang.
Ordalssåta som ligger på den andre siden av Bygdardalen.
Hestenuttjønni.
Restene etter flyvraket ligger der fortsatt, med en flott og nå tøff utsikt, men det ser ut som at det lille vannet som deler av restene ligger i er større enn sist. Det kan ha med snøsmeltingen og årstiden jeg er her på, jeg var her senere på sommeren forrige gang. Nå har det også kommet opp en blå plakett med en kort tekst om vraket på, kan ikke huske det fra sist, men synes kanskje det burde vært en finere og litt mer informativ plakett. Rester av store flydeler finner man ikke her, men det er like fullt ett interessant flyvrak å komme til. Jeg var heldig med besøket, det var opphold og skyene hadde klatret litt høyere opp på himmelen når jeg var her, når jeg går kommer regnet igjen.
Null utsikt fra toppen av Hestenutan.
Utsikt ned mot Hestenuttjønni fra kanten av eggen på Hestenutan.
Skoene mine, som jo for lenge siden har sett sine beste dager, er gjennomvåte. Været er litt schizofrent. Jeg veksler mellom å være kald og våt til å være varm, i tråd med skiftene i været. I korte gløtt dukker og solen opp, men bare såvidt, for så å gå seg vill bak skyene igjen. Under skylaget kan jeg se ned mot Flatdal. Det går bratt ned mot Hestenuttjønni, men samtidig har det gitt skyene tid til å gi opp. Nede er det plutselig blå himmel å se over Hestenutan. Jeg har igjen en av mine argumenter eller debatter med meg selv. Skal jeg gå over Skorve, eller skal jeg ikke. Lysten er der, den er veldig sterk, men klokken har lagt inn noen argumenter den og. Jeg brukte litt for lang tid på å finne flyvraket etter at jeg nådde opp i skylaget. Det blir til at jeg bestemmer meg for å ta samme vei ned igjen. Ikke noe ille med det, det er en flott tur. Og nå er det og litt lysere.
Et slørete landskap i tåken.
Stien opp mot Brudgomsskaret.
Tilbake ved Høna setter jeg med ned for å spise matpakken min, langt på etterskudd i henhold til når jeg burde ha gjort det. Det er noen lette regndråper i solen, mørke skyer over Ordalssåta og topp stemning selv om det bare er meg her. Så bærer det bratt nedover, på samme sti som opp. Lenger nede hører jeg stemmer, men ser ingen. Jeg har ikke møtt på noen etter at jeg kom opp fra Hanekamjuvet.
Regnbue i dalen nedenfor.
Åstedet for flyvraket på Hestenutan.
Nede angrer jeg litt på at jeg ikke tok turen over Skorve, det er en flott tur, men det er middag som venter på meg og jeg er allerede for sein til den.
Utsikt nordover fra flyvraket.
Restene av flyvraket som ligger ute i det lille tjernet.
Flyvraket av en tysk junker.
Vakkert med fjell og utsikt mot dalen nedenfor.
Flatdal nedenfor.
Retur mot Hestenuttjønni.
Hestenutan.
Finndalsstaulen.
Fortsatt mørke skyer over Ordalssåta.
Fossen i Hanekamjuvet.
Haugan på den andre siden av Kivledalen.
En fabelaktig fjelltur opp til flyvraket i et schizofrent vær, det er hva jeg vil kalle turen. Fabelaktig til tross for været, men jeg føler meg ofte mer i live i sånt vær enn når alt er fryd og gammen værmessig, litt mer utfordrende. Og været gjorde landskapet og utsikten mer dramatisk, mer røffere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar