En siste krampetrekning på ski?

Langfredag i påsken 2010 og jeg våkner til regn som trommer på soveromsvinduet. Mine planer for påsken var enkle, det var på høy tid å få ryddet og vasket i leiligheten, men ikke alle dagene i påsken. Langfredag hadde jeg satt av til å spenne på meg skiene, muligens en av de siste krampetrekningene for denne skisesongen for min del (Tom Stensaker er vel uenig med meg). Været er derimot ikke veldig innbydende.

Det er begynnende førefall ved Sognsvann, fram til Svartkulp er det hovedsaklig vann, is og mye bøss i sporet. Likevel så er det fortsatt mye snø i marka, føret er derimot tungt. En kan mer si at man har smørt med barnåler for å få feste og med is for å få glid. Ruten går derfor den vanlige løypen fra Sognsvann og til Kikutstua, men med enkelte små avstikkere.

Vannet bryter fram i osen fra en liten bekk på Åklungen.

På Kikutstua er jeg den eneste besøkende når jeg kommer, før meg har det bare vært åtte andre. De har hatt en del avbestillinger der og således har de måtte avlyse middagene flere av dagene i Påsken. Oppgitt årsak har hovedsaklig vært været. En kan på en måte forstå det, når det regner nede i hovedstaden. Sett fra en annen side så er det likevel litt uforståelig og. Tross alt, man kommer jo fram til en varm hytte og kan få seg en varm dusj når man er fremme. Og så vil det jo føles enda bedre å komme fram etter å ha 'slitt' ute i sporene.

Det begynner å snø ganske så heftig ute (er nok ganske våt snø) mens jeg sitter foran peisen med en kopp te, eplemost og en vaffel. Det skifter likevel fort og man kan til og med ane et gløtt av blå himmel mellom skyene når jeg setter ut fra Kikutstua og ned igjen.

Overvann med sin karakteristiske farge på Aurtjernet.

En kan føle at dette kanskje ville ha vært en av de siste krampetrekningene på ski, men en vet ikke. Kanskje er trangen til å komme seg ut stor, selv når førefallet sprer om seg. En får vente å se.