Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien

I denne Pinsehelgen fikk jeg lyst til å gjennomføre et prosjekt eller en tur jeg har tenkt på lenge. Å følge de gamle frakt- og ferdselsveiene gjennom Oslomarka. Ikke alle, for dem er det mange av, men de som forbinder Hakadal med Oslo og Ringerike (og omvendt). Fra Hakadals Verk til Sundvollen. De tre gamle ferdselsveiene er Greveveien, Ankerveien og den Gamle Bergenske Kongeveien. Greveveien knytter Hakadal sammen med Maridalen. Ankerveien knytter Maridalen med Oslo, Sørkedalen og Lommedalen. Kongeveien knytter Lommedalen med Ringerike. Et utsnitt av historien, som til sammen danner en rundt 6 mil lang ferdselsåre gjennom Oslomarka. Og da hovedsakelig Nordmarka og Krokskogen. Jeg skal da prøve å følge de gamle veiene der de gikk, så langt det lar seg gjøre, da det nå ikke er så mye igjen av de opprinnelige og originale veiene. Idéen til turen fikk jeg fra en turhåndbok fra 1995 skrevet av Trygve Christensen.

Billedskjønt, stille og fredelig ved Hakadals Verk ved starten av turen, her ved Verkensdammen, bak ligger klokkerstua, snekkerstua og smia.

Greveveien ble anlagt av Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg som en forlengning av Ankerveien og sto ferdig i 1825. Den er på rundt 19-20km og går mellom Hakadals Verk og Hammeren i Maridalen rett utenfor Oslo. Veien ble bygget for å frakte malm til og fra jernverket i Hakadals Verk, men også som ferdselsvei for reisende. Frakten av jern og malm har for lengst opphørt, men frakten av ferdafolk pågår fortsatt. På Hakadal stasjon er det mange som går ut av toget, med klær og sekker i forskjellige størrelser og farger, men de fleste tenker nok ikke på historien bak veien de går på når de legg i vei inni marka.

Det gamle teglverket fra 1750 på Hakadals Verk.

Starten på Greveveien opp Verkenslia fra Hakadals Verk, Varingskollen til venstre.

Hakadals Verk så sin opprinnelse helt tilbake på 1500-tallet, men under navnet Hadelands Jernverk, da det i 1538-39 ble laget en jernhytte her. Siden den gang har verket blitt utvidet med flere funksjoner, men selve jernproduksjonen opphørte i 1868. Det er nesten vindstille og nesten lydstille når jeg står ved siden av Verkensdammen klar for å starte å gå, bare bruset fra fossen som ga kraft til masovnen lengre nede i elven kan høres. Bak meg ligger det gamle teglverket fra 1750. Det hører med å besøke verket når en skal legge ut på en slik tur som dette.

Solen skinner gjennom trærne der Greveveien følger der skisporene går opp fra Hakadal (eller omvendt).

Fra Hakadals Verk går Greveveien i en nesten rett linje opp i marka. Her har jeg utallige ganger før satt mine spor på veien, som igjen har forsvunnet med tiden. Som sporene til alle de som har ferdet gjennom marka siden veien ble åpnet for nesten 200 år siden. Greveveien følger ikke nåværende skogsbilvei i svingen ovenfor Hakadal, den går istedet rett opp der skisporene og den blåmerkede stien tar av, for så å komme inn på skogsbilveien igjen ovenfor. Det gir en kort følelse av hvordan veien en gang kan ha sett ut.

Fint lys gjennom skogen på vei opp fra Hakadal.

Den første fjerdingsteinen på vei fra Hakadal, da har jeg gått rundt 2824 meter.

Jeg starter å gå lettere sent på dagen, etter endt arbeidsdag, så jeg rekker ikke å gå så langt idag. Merker at det kjennes godt i kroppen å komme seg ut etter en uke med hjemmekontor, og vite at jeg har en helg foran meg i marka på tur. Greveveien går videre opp Verkenslia og tar av mot Ørfiske. Det høyeste punktet på veien ligger mellom Eriksnatten og Varingskollen, om lag 200 meter med stigning fra Hakadals Verk. Rett før passerer jeg forbi den første av de fire gamle fjerdingsteinene langs veien, disse står med en fjerding mellom seg. En fjerding er 2824 meter, altså en fjerdepart av en gammel norsk mil på 11.3km.

Fra der Greveveien gikk før, på østsiden av Ørfiske, før veien ble lagt om da vannet ble demmet opp.

Middag ved Ørfiske (karbonadedeig stekt på forhånd, så vakuumpakket, kokt sammen med pastagryte med basilikum).

Ørfiske, 'vannet med det rike fiske' som navnet betyr, besto egentlig av to vann og Greveveien gikk først mellom de to vannene. I 1911 ble vannet demmet opp og veien måtte legges om til der den går idag. For å følge opprinnelig vei går jeg altså først ned til østsiden av vannet, men her må man ha båt (eller svømme) om man skal følge den opprinnelige veien videre. Ørfiske er og så langt jeg kommer idag. Det er noen fine plasser langt vestsiden av vannet, men på denne siden får man kveldssolen. Som ventet er de fleste plassene allerede okkupert, men jeg finner en god plass ikke så langt unna gården med samme navn. Plassen gården ligger på skal være ryddet allerede tilbake i slutten av 1600-tallet.

Ørfiske etter solnedgang.

Kvelden blir fin, med en nydelig siste sol som forsvinner bak åsryggen. Tilbereder middag på stormkjøkkenet, karbonadedeig i pastasaus med basilikum. Har stekt kjøttdeigen på forhånd og vakuumpakket den, enkelt å koke opp i etterkant. Det er folk på stort sett alle småplassene rundt, men det er forholdsvis stille rundt vannet, nydelig. Under teltet er det ett bløtt underlag, jeg sover godt og våkner opp til en ny flott dag. Frokost er havregrøt, samt nudler, og den nødvendige koppen med kaffe.

Ørfiske Gård.

Langs Ørfiske, her ved der den gamle Greveveien kommer opp fra vannet.

Å legge seg til rette på østsiden av Ørfiske medfører noen ekstra kilometer til denne lørdagens vandring, men det er verdt det. Turen langs vannet er fin, de beste plassene ved siden av det er bebodd av overnattere. På et sted er det omtrent en telt- og hengekøye-landsby. Barnelatter og bading. Den andre fjerdingsteinen ligger avslappet til ved siden av veien og vannet. Markasyklistene er tidlig ute og farer forbi med små støvskyer hengende igjen som minner i luften.

Ørfiskeanlegget, ved vannoverlløpet øst i dammen.

Sør i Ørfiske ligger Ørfiskedammen, denne er utenfor ruten min, men siden det er en kjentmannspost her (Ørfiskeanlegget, ved vannoverløpet øst i dammen) tar jeg turen bort. Det er for øvrig en post som fint kan knyttes opp til prosjektet mitt. Demningen ble bygget på tørt land, da man hadde valgt å lede vannet fra Ørfiske ned til Movann via en tunnel som går ned Almedalen. Tunnelen ble påbegynt i 1899 og i november 1907 ble den satt i bruk for første gang (men samtidig åpnet himmelen sine sluser, noe som førte til at lukene måtte stenges). Demningen er 219 meter lang og 8.5 meter høy.

Greveveien ned Almedalen.

Flotte blå og grønne kontraster ved Nordre Movann.

Fra Ørfiske følger Greveveien Almedalen ned til Movann, helt nederst kan man se vannet som blir ledet fra Ørfiske komme ut. Man passerer den tredje fjerdingsteinen. På en avstikker fra veien finner man plassen Laskerud, som det finnes betegnelser om så langt tilbake som i 1682. Ett kort steinkast unna veien finner man Lørenskogen, gamlestua her er en av Nordmarkas eldste bygninger med sine over to hundre år.

Søndre Movann, på odden ligger det teltere og slapper av i det nydelige været.

Movann burde være kjent for de fleste markatravere, det er et populært utgangssted om vinteren for skiturer, men også i sommermånedene for fotturer. Med både Nordmarka og Lillomarka som potensielle turmål. Merk at navnet på stedet og togstasjonen er Movatn (innført av NSB), men at Movann er det rette navnet på vannet. Her går Greveveien rundt vannet på en trivelig kjerrevei, selv om den kan være litt steinete, og krysser under Gjøvikbanen. Noen teltere koser seg på en liten odde i Søndre Movann, på andre siden av vannet ligger togstasjonen.

Ved fjerde fjerdingstein, ned fra Movann mot Snippen.

Tunnelen under Gjøvikbanen rett ved Snippen.

Også Gjøvikbanen kan knyttes til Greveveien, den ble brukt som anleggsvei når jernbanesporene ble anlagt, noe av veien måtte legges om. Den fjerde fjerdingsteinen passeres før jeg går gjennom tunnelen under Gjøvikbanen. De fleste som brukte veien gikk til fots, mens de mer bemidlede kjørte med hest og vogn. Nå er kanskje den tidens hest og kjerre byttet ut med toget, som passerer i vill gallopp over meg der jeg går på strekningen ned mot Sandermosen. De mer bemidlede er kanskje de som dundrer forbi på sine karbon-sykler til flere tusen. Det har blitt varmt og jeg kjenner solen steike, takknemlig for de gangene jeg kan søke ly under en sval skygge fra trær.

Toget passerer forbi mens jeg vandrer nedenfor togsporet på vei mot Sandermosen.

Trivelig parti på skogsbilveien ned mot Sandermosen.

Til Hakedalen står det på det gamle skiltet der Greveveien kommer ut på den asfalterte veien rett ovenfor Sandermosen Stasjon, Hakedal var den gamle stavemåten. Herfra har tiden forflyttet seg og den gamle veien ligger nå under bilveien. Sandermosen Stasjon er ikke lengre i bruk, interiøret befinner seg nå i 'Tertitten' på Urskog-Hølandsbanen.

'Til Hakedalen', gammelt veiskilt som står der Greveveien kommer inn på den asfalterte bilveien ovenfor Sandermosen.

Det er strekningen mellom Hakadals Verk og der Greveveien kommer ut på bilveien som er den best bevarte. Etterpå ligger mesteparten under asfaltert bilvei, men ved Berntsberg gikk den opprinnelige veien før over en gammel bru og der hvor jordene nå skjuler fortiden. Broen kan man fortsatt gå over, samt følge et stykke av der veien gikk før, men tilbake til bilveien må man gå på en sti som går langsmed jordet. En tur opp til Dausjøberget rett ved er også anbefalt, et trivelig lite berg med furu og grunnfjell som stikker opp av lyngen, samt fin utsikt over Maridalen. Oppe i lia ved Berntsberg lå også en tidligere hoppbakke, Sagstubakken. Dausjøelva ble også kalt for Sagstuelva etter en sag som lå der, for lengst borte nå.

Går man turen, burde man ta turen bort til Sandermosen Stasjon. Her passerer toget forbi på vei til Oslo, det er en stund siden togene stoppet her nå.

Der Greveveien går opp mot Berntsberg (tidligere kalt Sagstua).

Når jeg skal spise lunsj hører jeg en merkelig lyd komme fra stormkjøkkenet, det høres likt ut som når man åpner gassventilen uten å tenne på. Først tenker jeg at det er gassbeholderen min som har gått tom. Jeg bytter til ny, men det samme oppstår igjen. Etter litt frem og tilbake ser jeg plutselig at det står en stikkflamme ut fra undersiden av brenneren. Stormkjøkkenet er i ferd med å gjøre seg glohett. Det viser seg at tiden har rent fra brenneren, en gjenge der ledningnen som kommer fra gassen har sprukket helt opp og blitt sprø, når jeg tar på den (etter at den har fått kjølet seg) faller den av i flere biter. Jeg står på relativ tom mage og uten brenner. Alt av mat jeg har med meg krever oppvarming og det er et stykke til nærmeste butikk herfra. Godt jeg har sjokolade med meg.

På toppen av Dausjøberget, jeg tok en liten tur opp underveis på turen.

Her gikk Greveveien før og krysser over Dausjøelva på en bro nedenfor Berntsberg.

Veien følges videre forbi Kongeeika, et monument i seg selv i nordøst-enden av Maridalsvannet. Vi har nå kommet inn i Maridalen. Her lå en gang Nes teglverk og oppetter dalen setter gårdene sine preg på landskapet. Av de mer interessante navnene finner vi Sittpå, her pleide førerne å gå av sledene som ble dratt av hestene opp bakken, for så å sette seg på lasset igjen ved Sittpå. I nord troner Maridalsalpene. I fint vær er det likevel trivelig å vandre her, til tross for asfaltunderlaget, men det er varmt.

Der Greveveien en gang gikk, opp fra Dausjøelva.

Kongeeika ved Nes.

Ved Maridalen Kirke fortsetter Greveveien på det som nå heter Kallerudveien. Den kommer ut på bilveien nedenfor Maridalen skole og følger denne ned til Hammeren og broen over Skjærsjøelva som markerer slutten på veien. Før det tar jeg en avstikker bort til ruinene av Margarethakirken, kirken er viet til og har sitt navn fra hellige Margaretha som levde og ble henrettet i Antioka i Tyrkia. Maridalen het derfor Margarethadalen i middelalderen. Siste gang det ble holdt gudstjeneste her var i 1643. Nå pågår det en vielse inne i ruinene.

Maridalen Kirke.

Greveveien ender her ved Skjærsjøelva og Maridalshammeren, nå kjent som Hammeren. Her ble det også anlagt en jernhytte i 1550-årene av lensherre Christen Munk. Så fra et jernverk til et annet gikk Greveveien. Jernverket ga i 1865 levebrød til 22 arbeidere og en oppsynsmann, samt deres familier, inntil 1869. I 1793 anla Peder Anker også en stangjernshammer her, som produserte både stangjern og spiker.

Maridalsvannet fra Hammeren.

Ruinene av Margarethakirken i Maridalen.

Turen over fra Hakadals Verk har vært fin. Det er mye å se både langs Greveveien og på steder i nærheten av den, både av kulturelle og av historiske årsaker. Tid til å se alt har jeg ikke. Ved elven venter neste ferdselsvei på meg, Ankerveien.

Hammeren Kraftstasjon, den første vannkraftutbygningen som skulle gi Oslo elektrisk strøm for over hundre år siden.

Oslomarkas gamle ferdselsveier: Greveveien - Ankerveien - Kongeveien.

Kart over ruten jeg følger, der de gamle ferdselsveiene gjennom Oslomarka gikk. Greveveien uthevet i rødt.