Kjentmannsmerket: Raabes Gamme, Eller Kåte. Ved Utsikten, Rett Ved Utepeisen og Der Rødkleivhytta Løytnanthytta Sto

Varmen og tørken vedvarer, dette kan vel nesten kalles for en hetebølge her til lands. Sittende på bussen opp til Sørkedalen er jeg egentlig litt glad for at jeg ikke er i skoene til de andre rundt meg. Bussen er stappfull av løpere som skal delta i Ecotrail Oslo. Den var så full at ikke alle fikk plass i den på Røa, og måtte også bare kjøre rett forbi andre stoppesteder. På t-banen på vei til Røa så jeg hvor skoene trykka og var raskt oppe for å sikre meg en plass (heldigvis for min del vet jeg at bussen nå står nord for bensinstasjonen og ikke omtrent rett utenfor t-banestasjonen lengre). Når det er sagt, så burde vel man kanskje ha forutsett at noe slikt ville skje, både deltagere og arrangører. Håper for øvrig de som sto igjen kom seg opp til start i tide. Varmt løp eller ikke. Det blir sikkert varmt for meg også.

Kontraster på vei opp Heikampveien.

Raabes gamme, eller kåte. Ved Utsikten, rett ved utepeisen.

Min vei går også i en annen retning enn Ecotrail-løperne, men det er ikke usannsynlig at jeg vil møte på andre deltagere på min vei. Løpet har flere startsteder, avhengig av hvilken distanse man deltar i. Min vei lå opp i lia ovenfor Langlielva, og fulgte Heikampveien oppover som jeg har gjort noen ganger før og. Stedet jeg skal til er en liten plass hvor noen ivrige turgåere fant ut var et nydelig sted for et lite krypinn i marka som man var glad i. Slike tanker er det nok mange som har, har selv gjort meg den tanken, å finne seg et ukjent og eget sted hvor man setter opp et lite skjulested for seg selv. Nå er det jo ikke helt lovlig, men de finnes, men dette krypinnet ble stilltiende godtatt av grunneieren.

Koia ved Raabes gamme.

Utsikt fra Raabes gamme.

Brødrene Raabe derimot, de fant en fin liten plass med utsikt over Sørkedalen. Og der satte de igang. Først ikke så stort, men så måtte det bli plass til noen få til. Så her ble det satt opp en steinpeis, et lite reisverk som etterhvert utviklet seg til å bli en gamme, vedskjul, jordkjeller og en enkel utedo. I tillegg til en liten koie. Ikke så verst til å være et krypinn som det ble sett litt gjennom fingrene på. Gammen ble derimot revet på 80-tallet. Stedet er lett å finne, men hvordan skal jeg ikke si. Det som er klart er at det er nydelig sted med flott utsikt. Ryktene gikk om at man burde holde seg unna sommerstid, da det kunne være fuktig der. Akkurat nå er det bare varmt og veldig tørt.

På den nye blåstien opp mot Finnerud, litt som å vandre i et åpent landskap.

Setertjern.

Blåstien opp til Finnerud har endret kurs siden sist jeg gikk den, da broen over Svartorseterbekken har funnet det for godt å ta kvelden, samtidig med at det har rast litt vel mye stein ut på stien. Hvis jeg husker den gamle stien rett, så mener jeg at den nye er en improvement. Et lite stykke av den gir til og med en følelse av å gå i et åpent landskap.

Gjennom eventyrskogen mellom Setertjern og Nordmarkskapellet.

På snø.

Nedenfor Finnerud er det Ecotrail-tid for fullt. Her kommer dem løpende, hulter til bulter nedover fra Studenterhytta. Mobekken flittig brukt til å kjøle seg ned med. Selv frister det mye å bare hoppe rett uti Setertjern, med eller uten klær, vet ikke hvorfor jeg ikke gjør det. Å sitte stille og bare nyte roen føles igrunn godt det og, før eventyrskogen opp mot Nordmarkskapellet venter. Ecotrail-folket jeg møter etter Nordmarkskapellet virker å være ute i et veldig behagelig ærend, her gikk det ikke fort.

Der Rødkleivhytta / Løytnanthytta sto.

Utsikt fra nedenfor Rødkleivhytta.

Neste post ut lokket også med utsikt. Før det måtte jeg krysse Wyller-løypa. Morsomt å måtte gå over store hauger med snø nå, selv om jeg strengt tatt kunne ha gått rundt dem. Hytta som de 14 løytnantene anla i Rødkleiva kan nok ikke sies å være et krypinn opprettet i det skjulte. Vi må tilbake til 1898 for å komme til året denne hytta, eller Røydkleivhytta, ble bygget. Løytnanthytta ble den og kalt, og en kan jo da spørre: Hvor mange løytnanter trenger man for å bygge en hytte? 14. Den sto til tyskerne brant den ned i 1944/45, etter det sto bare grunnmuren igjen. Sør for der hytta lå er det et flott sted for å nyte utsikt og lunsj.

Ukjent sti opp den bratte lia på vestsiden av Tryvannsåsen.

Kvasi urban exploring.

Fra blåstien som går ned mot Strømsdammene hadde jeg i utgangspunktet regnet med å måtte gå et stykke tilbake. Da er det fint med disse overraskelsene som av og til dukker opp. Rett ved der 'nye' Røkleivhytta ligger går det en sti, bratt, oppover. Nesten på trapper. Ante ingenting om denne ruten. Den leder meg til enden av et av boligfeltene nær Lillevann, men lar meg forsvinne inn i skogen opp mot Tryvannsåsen igjen like fort.

Trær og Tryvannstårn.

Vettakollen.

Herfra er det bare tiden og veien som teller. Tiden har ihvertfall gått sin vei og det er lengre ut på dagen enn det jeg hadde sett for meg at den skulle være når jeg er ved Frognerseteren, kanskje en t-banetur frister? Føttene vinner og på kjente stier og skogsbilveier går jeg til Sognsvann, over Vettakollen og forbi Bånntjern.

Tror jeg har lyst på en iskrem.