Kjentmannsmerket: Lamannshaugen 701 og Løndalstjernet, Ved Gammel Dam

Tunge høst-skyer driver over Nordmarka når jeg går av toget på Grua. Det har samlet seg mye vann i marka i det siste, noe jeg skal få erfare lengre oppe i de dype skogene. Et lett regn bærer preg av å være en forsmak på hva værgudene har i tankene.

Det er ihvertfall en perfekt dag å samle tåke på. Det føles mer som kvelden enn en relativ tidlig lørdag morgen når jeg går opp langs veien opp mot Mylla. Veien farges vått oppover. Et surt gufs møter meg når jeg står oppe ved dammen og speider utover vannet, fortsatt en stund til jeg kan gli over vannet på ski.

Mylla en grå regnværsdag i oktober.

Her kan jeg ihvertfall bytte ut asfalten med en skogsbilvei langs vannet. Regnet øker i omfang når jeg nærmer meg den andre siden. Kan ikke se toppen jeg skal opp på engang. Passerer Sindersætra før jeg endelig kan ta fatt på en sti. Eller sti og sti, mer en gjørmebekk.

Over meg prøver Lamannshaugen å skjule seg i tåken, noe den igrunn klarer godt. Jeg slår ut kompasskurs og presser meg igjennom skog og skyer opp mot toppen. Kommer ut på stien som leder fram til toppen, den leder også tilbake til der jeg startet å gå etter kompasset (så fint).

Sindersætra.

Jotunfjellene sett fra Nordmarka. Ihvertfall ikke nå. Den grå veggen sett høyere oppe fra i Nordmarka mere. Morsomt å se hvor mye omgivelsene skifter karakter når utsikten skifter fra en grå vegg til klar utsikt til de fjernere fjell. Posten jeg skal stemple kan jeg ihvertfall se. Konturer av trær stikker opp fra skylaget nedenfor. Blir jeg tørst, kan jeg åpne kjeften.

Renner ned med elven langs stien tilbake til Mylla og forsvinner så inn i skogen på stien i retning Åssjøen. Her ligger vannet jevnt over stien. Plasker og surkler meg gjennom skogen. Utsikten gir grå skyer over grønne trær. Ved Åssjøen setter jeg meg ned og spiser lunsj.

Lamannshaugen 701.

Over til Gjerdingen blir det mer vandring i myr og vann. Tungt å gå til tider. Enklere på skogsbilveien langs vannet. Stille ved Gjerdingen dam, bortsett fra vannet som fosser gjennom da. Ned mot Svartvann har alt vannet dannet ett nytt vann nedenfor skogsbilveien. Ovenfor Svartvann skal Løndalstjernet ligge, som er mitt neste mål for dagen.

Klok av skade følger jeg nå en sti innover, som går gjennom en myr. Her er høstfargene på plass, det er et rødskjær over bakken. Nå leder ikke stien til kjentmannsposten, så etter å ha tatt en utilsiktet befaring av skogen rundt vannet er jeg tilbake til der skogsbilveien slutter. Fram med kompasset igjen.

Grått og atter grått, her ved Åssjøen.

Kommer fram til dammen, en godt skjult dam oppbygd for å kunne fløte tømmer ned til saga ved Hakadals Verk. Dammen står nå åpen og vannet renner rett igjennom. Tømmerfløtinga hører fordums tider til.

Opp til skogsbilveien som leder ned mot Svartbekken velger jeg å gå over Løndalshøgda og nordover gjennom skogen, istedet for å gå tilbake ned mot Svartvann og rundt om Gjerdingen.

Løndalstjernet, Ved Gammel Dam.

Jeg plasker ut av skogen og ut på veien, men skremmer ingen. Få folk ute idag, men på vei mot Svartbekken så skremmer jeg opp en stor elg som grynter og forsvinner inn blant trærne. Skogen er ellers taus under skyene, forstummet av regnet. Etter å ha passert parkeringsplassen mørkner det sakte, men sikkert.

Beveger meg sakte nedover mot Grua, små lys her og der skimtes i mørket. Toget ruller inn på stasjonen akkurat idet jeg setter min fot på parkeringsplassen utenfor. Er nok ikke den mest godluktende på det toget, så våt som jeg er etter turen. Slike turer som dette gjør det ekstra godt å komme hjem til en god og varm dusj, samt å kunne sette seg i sofaen under et pledd med en kopp varm te etterpå.