Fryst på skjermen foran meg, ordet filmfest badende i maling i flere farger. Så glir skjermen over i bevegelse. Den første filmen på den 23. Tromsø Internasjonale Filmfestival, min 11. festival i Nordens Paris, beveger sine bilder over skjermen.
Fokus:
Fokus Kino Aurora er det største visningsstedet under filmfestivalen og teller seks kinosaler (forøvrig bare fem som brukes under festivalen). Typisk for festivalen er at sal 1 og 5 viser samme film samtidig, og sal 2 og 3 viser samme film samtidig. Før det nye kinoanlegge ble bygget lå Fokus Kino i bygningen som nå brukes som bibliotek.
Me Too.
Første filmen ut er russisk dokumentar om en autistisk gutt og forholdene for behandling av autister i Russland, Anton's Right Here av Lyubov Arkus. Interessant om hvordan det russiske helsevesenet behandler personer med psykiske lidelser, men noe lang.
Det skulle bli mye russisk film på festivalen på meg. Jeg fortsetter med Me Too av Aleksey Balabanov. Snakker vi her om en noe absurd versjon av Stalker (Andrej Tarkovskij)? Vi følger en brokete gjeng som legger ut for å finne lykkens klokketårn, som befinner seg et sted ute i ødemarken omgitt av en evig vinter. Varierende film, men avslutningen på filmen inneholder noen flotte bilder.
Et monster fra havdypet er første film ut i konkurranseprogrammet for min del, men ikke et monster i tradisjonell form. Leviathan henter tittelen fra mytenes rike og bibelens mørke. Via kameraer festet til forskjellige deler av båten og på mannskapet følger vi et døgn på en fiskebåt i Nord-Atlanterhavet. Styggvakre bilder avløses av mutte skrik fra havet. Et vellykket eksperiment av en dokumentar.
Leviathan.
Michel Gondry kjenner vi fra filmer som Eternal Sunshine Of The Spotless Mind og Be Kind Rewind. Nå er han tilbake med The We And The I, og vi får håpe at denne får norsk kinodistribusjon. Her følger vi en gjeng skoleungdommer i Bronx på bussen hjem etter siste skoledag før ferien, på veien møtes mobbing, humor, drama og alvor ungdommene imellom. En drivende film og et høydepunkt på festivalen.
Hvis man føler at Bronx er et slitt område, burde man besøke Detroit. Her snakker vi om en metropol, og nesten industrialismens kjerne i statene, som satt litt på spissen nesten har blitt redusert til en spøkelsesby. Ingen by i senere tid har opplevd en større fraflytning enn Detroit, og det er hva dokumentaren Detropia av Heidi Ewing og Rachel Grady setter fokus på. En god dokumentar om en dyster framtidsutsikt som kan gjelde flere byer, men er det håp i horisonten?
Fra grimme framtidsutsikter til en lek med sjangerkonvensjonene i The Thieves, Choi Dong-Hoon. En katt og mus lek som kanskje tar hvem lurer hvem litt langt. Likevel, en fornøyelig og lettbeint actionkomedie ala Ocean's Eleven.
Ifjor ble I Love You vist på festivalen, i år vises oppfølgeren med den opplagte tittelen I Don't Love You. Her gir nok en gang regissørene Aleksandr Rastorguev og Pavel Kostomarov kameraet til noen ungdommer i Rostov og ber dem å filme deres liv. I motsetning til forrige film følger vi denne gang bare et ungt par. Et noe absurd prosjekt ikke helt uten kvaliteter.
François Ozon er alltid en filmskaper å se opp for, In The House intet unntak. Solid håndverk viser Claude som innynder seg hos en familie til en klassekamerat for å bruke dem som kilde for en skoleoppgave. En veldig bra konstruert intrige, psykologisk uten å være en thriller. Se ellers opp for Ozon sitt stikk til Woody Allen sin Match Point, på en filmplakat i filmen er hovedpersonen avtegnet med en bordtennis-racket. Filmen stakk av med FICC-prisen (også kjent som Don Quixote-prisen) under festivalen.
Detropia.
Hvem skulle tro at en nesten rosafarget reklamefilmkampanje skulle bidra til å felle et diktatur, Pinochet i Chile, men det er det No av Pablo Larraín omhandler. En fin film, men til tross sitt viktige tema blir det ikke veldig stor film av det, til det blir den litt for konvensjonell. Resten av publikum var tydelig uenig med meg og tildelte den publikumsprisen.
Under programmet Film Fra Nord (FFN) valgte jeg meg ut to dokumentarer som foregår på Svalbard.
There Will Be Some Who Will Not Fear Even That Void av Saeed Taji Farouky følger en gjeng med kunstnere på en stor seilskute som seiler rundt Svalbard. Istedet for et sett med talking heads blir historien fortalt som en reise i fremtiden etter at jorden har blitt ødelagt av global oppvarming, en artig vri. Mye flotte bilder. Dokumentaren vant Tromsøpalmen for beste dokumentar.
I Ghost Radio Hunter av Carl Christian Lein Størmer følger vi artisten Per Martinsen (Frost / Mental Overdrive) på jakt etter et spøkelses-radiosignal fra Pyramiden på Svalbard. Artig, men dokumentar?
In The Fog av Sergei Loznitsa forviller seg litt inn i skodden. Sushenya havner i tåken når han blir tatt til fange sammen med en gjeng sabotører. Når han blir sluppet fri, tror motstandsbevegelsen at han er en kollaboratør. Filmen er noe rotete fortalt, men utover dette en god film.
There Will Be Some Who Will Not Fear Even That Void.
Mer psykologisk var det i Sleep Tight av Jaume Balagueró. En ulykkelig Cesar jobber som portner i et leilighetskompleks, og det eneste som gjør at han overlever dagene er å se at andre er ulykkelige i tillegg. Han retter all sin oppmerksomhet mot en av beboerne i gården, men etterhvert blir planen hans dristigere og dristigere. Spennende, men filmen feiler noe i å gi et godt svar hva det er som forårsaket adferden til Cesar.
Siste film på festivalen ble 7 Boxes av uan Carlos Maneglia og Tana Schembori. Viktor er på desperat jakt etter penger og tar på seg en jobb med å frakte 7 kasser med ukjent innhold i til et ukjent sted. Snart får han både politiet, gangstere og rivaliserende gjenger på nakken i en vill jakt gjennom Asunción sine gater. Morsomt og spennende, men til tider litt mye løping og forviklinger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar