Kjentmannsmerket: Latinersteinen

Å gå uprøvde ruter er gøy, det å oppdage nye områder. Nå har jeg gått i Vestmarka før, men ikke på treplankene. Så derfor sitter jeg på bussen til Hønefoss, jeg hopper av på Sollihøgda. Vender ryggen til nord, nå er det sørover som teller. Se hva Vestmarka har å by på, været har ikke så mye å by på. Det er grått, men det snør.

Gjennom Vestmarka i en verden bestående av forskjellige sjatteringer av grått.

Fra Sollihøgda er det ikke akkurat så veldig mange ruter å velge mellom, det går stort sett bare ett spor i retningen skiene mine er vendt. Og det går til Mikkelsbonn. Jeg beveger meg i en verden bestående bare av grå sjatteringer. Fargeløst, som om fargene har forlatt denne kloden og reist til fagrere jaktmarker.

Jeg har lagt inn en kjentmannspost på ruten, så bra at jeg går rett forbi posten. Latinersteinen er en varde som ble satt opp under blåmerkingen av den første blåmerkede stien Turistforeningen lagde mellom Bjørkestuen og Rustaden gård, en burde jo strengt tatt ta denne posten når man går på stien den er satt opp for enn på ski men. På varden malte de inn en tekst på latinsk: "Signum primum. Exploratores viae A.J. et E.G. et H.E.F. anno 1928 hanc viam signaverunt. Memoria perpetua". Ved ruteskillet hvor sporene deler seg i retning Rusmyra og Sandungen tar jeg en 180 graders sving og returnerer tilbake. På varden er det nå satt opp en stålplate hvor den latinske teksten er oversatt: "Det første tegn. Stifinnerne A.j. og E.G. og H.E.F. anno 1928 merket denne vei. Evigvarende minne.".

Latinersteinen.

Med ett så grått teppe som ligger over marka nå blir det dårlig med sikt. Det merkes fra Vestergyllen, et utsiktspunkt til en enkelt farge. I bakkene opp mot Myggheim går det trått, men det gjør det godt å komme fram. Får satt seg inne i varmestua med noen smultringer og toddy. Ute snør det mer og mer.

Myggheim. Varme smultringer og toddy i varmestua.

Det er surt ved siden av Store Sandungen. Og idag er ikke formen med meg, det går tungt for hvert stavtak. Kan ikke legge all skyld på et trått føre heller. Tveitersetra passeres før jeg vrir meg rundt Store Sandungens østlige bredder. Så bærer det tilbake mot Mikkelsbonn igjen, skrinlegger tanken om å gå over Ramsåsen. Solen stikker fram når jeg når fram for ei bolle og buljong. Gjør en runde rundt Svartvann før jeg setter kursen tilbake mot Sollihøgda.

Store Sandungen i Vestmarka. Sur vind over det snødekte vannet.

Stedvis hardt føre med et lite tyng lag av nysnø ovenpå. Ankommer Sollihøgda rett før bussen tilbake til Oslo går. En grå dag i marka og en vanskelig dag å vise seg fram på. Det til side så følte jeg at Vestmarka ble litt vel mye skog. Selv hadde jeg ikke mye krefter å by på på denne turen. Grått og trått.