Kjentmannsmerket: Dritarholbergets Hemmelighet og Geitstigen 506

Nå begynner det å bli kjølig ute, frostrøyken står ut av kjeften min om morgenen. Rim på bakken og hendene må ristes med jevne mellomrom for å holde blodsirkulasjonen igang. Utgangspunktet var Skansebakken og jeg begynner ikke å få varmen i meg før jeg når Venåsseter sine rimkledde vegger, men luften er frisk og det er en flott november-dag.

Skyene dekker lavlandet i sør når jeg går over Beksliåsen mot isen på Rognvann. Jeg følger en sti langs kanten av Setervann. Også her er det is på vannet, men hvor trygg isen er å gå på er jeg usikker på. Ovenfor vannet ligger det en høyde med det besynderlige navnet Dritarholberget. Men hvorfor høyden bærer det navnet eller om noen har funnet holet er uvisst. Det er ikke store utsikten fra toppen av berget heller, men en kan skimte Gyrihaugen gjennom skogen.

Solen forsvinner sakte ned bak åsen når jeg spiser lunsj nede ved Setervannet igjen, det knaker litt fra isen. Jeg tar igjen solen senere høyere oppe på stien til Kampesætra, seteren er badet i et rødlig lys når jeg passerer rundt bygningene. Over til Monsebråten forsvinner siste rest av sol for dagen og det er en lilla farget himmel over de kalde ytterveggene på den lille husmannsplassen.

Stien over til Mattisplassen krysser en liten elv som er islagt. Jeg tar ikke sjansen på å gå på isen over, så må istedet følge veien nedover. Fra Myrseter lyser det i fra et av vinduene, ute er det nå tussmørke. Kulden gjør ihvertfall det enkelt å gå over myrdrag, Helvetesmyra knirker under føttene mine når jeg passerer over den mot Frøshaug.

Den Bergenske Kongevei er ikke den mest spennende veien å gå på, men i mørket og med klar stjernehimmel er det ikke veien jeg fester øynene mest på. Vinden uler i trærne og det suser ifra bekkene. Det er mye skog her, men nå føles det som vidde. Snartur fra Bureheim og over til veien ned mot Sørsetra. I mørket ankommer jeg Jørgenhytta, det lyser fra vinduene.

På hytta er det to par og en baby som ankom tidligere, så hytta er god og varm når jeg kommer. På Krokskogen spises det tapas til middag. Ute fyres det opp bål, klar stjernehimmel, kaldt. To stjerneskudd farer over himmelhvelvingen. Hyggelig kveld.

Neste morgen er klar og lys. Geitstigen prøvde jeg meg på tidligere i år og måtte gi tapt. Nok engang må jeg si meg forvirra av stimerkingen på kartet, men denne gangen klarer jeg å finne fram til posten på toppen. Som med Dritarholberget er det her og uvisst hva som ligger som grunnlag for navnet. Utsikten er ihvertfall bedre her.

På Retthella seter møter jeg fettern min, Kjetil, og sammen beveger vi oss gjennom mer rimkledt natur. Det er strålende sol. Folk ute i hangglidere med motor på. Vi ankommer toppen av Gyrihaugen akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen som bader toppen i en rød glød. Det blåser en kald vind over haugen. Vi beveger oss ned mot lavlandet igjen gjennom Mørkgangas bratte kløft. Åkrene på Ringerike er gråhvite.

Utsikt fra Beksliåsen, lavlandet i sør dekket av skyer.

Is på Setertjern.

Dritarholbergets hemmelighet.

Solnedgang ved Kampesætra.

Monsebråten.

Geitstigen 506.

Solnedgang fra Gyrihaugen.

Troll I Eske: Vi Är Bäst!

Troll I Eske visittene mine begynner å bli sjeldne nå, har ikke vært på et troll siden mai. Men så har jeg jo og vært lenge borte en tur og. Som vanlig er det fullt og været er ypperlig for et trollbesøk. Det eneste som trekker ned er det vanlige, det er litt sent å gå på kino på en søndagskveld blitt gitt når man må tidlig opp på jobb dagen etterpå.

Vi Är Bäst!

Igrunn burde man kanskje kunne gjettet seg til hvilken film som ble vist nå etter introduksjonen, hadde man fulgt litt med i det siste. Men jeg var ikke klar over at Lukas Moodysson kom med ny film. Han mistet som kjent gnisten, men har nå visstnok funnet den igjen. Og denne filmen, Vi Är Bäst!, gnistrer mer enn de seneste filmene hans. Jeg skal dog være så ærlig å si at jeg ikke har sett de to forrige filmene hans, Mammuth og Container, men Ett Hål I Mitt Hjerta (2004) står ikke som noe høydepunkt i filmhistorien.

Moodysson er tilbake til unges oppvekst hvor vi følger Bobo og Klara, to jenter som starter et punkeband uten å kunne spille, helt i tråd med punkens ånd. Gravalvoret fra Lilja-4-Ever og Et Hål I Mitt Hjerta er borte og byttet ut med ungdoms-skildringen fra Fucking Åmål blandet med den listige humoren til Tilsammans. Det er mye god dialog her som får en til å humre, om ikke le høyt.

Det føles likevel som at dette er Fucking Åmål 2, som og likesågodt kunne hett Hater Västerås eller Fucking Västerås. Det sagt, det er en god film og Moodysson tilbake i god gammel form. Kan trygt sees.

Kjentmannsmerket: Gryta I Heggelielva og Bærumskollen 592 og Oppkuven 704

Det er en lys novemberdag dagen før en fem-års storm (som jeg i etterkant aldri så noe av). Undertegnede befinner seg i Sørkedalen, nærmere bestemt Skansebakken etter å ha gått av 41-bussen. Ute bys det på frisk luft. I tankene bare å vandre, samt ta noen poster på veien vandringen bringer meg.

Gryta i Heggelielva.

Første post ligger utenfor blåsti, så en må ta til takke å følge skogsbilveiene innover, på en strekning jeg stort vanligvis bare går på ski. Jeg passerer forbi Slora før jeg kommer til Heggelielva og Gryta nedenfor fossen. Her er det bygget opp en skåvegg for å hindre at tømmeret som ble fløtet ned elva satte seg fast eller grunnstøtte på land. Skrøner forteller om at tømmeret engang satte seg fast her og bygde seg deretter oppover.

Bærumskollen 592.

Flott dag for å komme seg litt opp for nyte en fin utsikt over marka, så jeg vandrer langs veien opp mot Heggelivannet. Vest for vannet ligger Bærumskollen, hvor navnet nok ikke har noe med Bærum kommune å gjøre. Under kollen går det derimot en mørk flod (vann som går i tunnel) som etterhvert vil flyte ut til vannforsyningen til Bærum derimot. Det er bratt på østsiden av kollen så en må gå rundt og ta seg opp den nordlige delen av ryggen for å komme opp. Ingen stier fører til den fine utsikten på toppen.

Is på et tjern nedenfor Oppkuven.

Litt småvåt på beina når jeg er nede fortsetter jeg videre i retning av en annen utsiktspost. Beina må igjen ta fatt på skogsbilveiene, syklister farer forbi. Solen begynner å senke seg på himmelhvelvingen, jeg har ikke all verdens tid på meg for å nå utsikten før det blir mørkt. Vått på blåstien som kommer opp fra Smedmyrkoia og fortsetter opp i lia.

Jeg ankommer tårnet og den nye vindeltrappen på Oppkuven akkurat i tide til å få med meg siste rest av solnedgangen. Det er en nydelig blå-lilla farge på himmelen. Og det ser ut som at den første snøen har falt på Norefjell. Stående lunsj ved bordet på toppen av tårnet, dårlig med sitteplasser på tårn nummer 6 eller 7 på toppen. Mens det mørkner går ned blåstien i retning av Svarten. Følger så skogsbilveien som går rundt og ovenfor Smeddalen.

Solnedgang fra Oppkuven.

Mørket er på plass og det blir en kronglete tur ned stien i Smeddalen. Må myse etter blåmerkene på trærne og stien som forsvinner i mørket. Det surkler under føttene over våte partier. Ved grusveien er det slutt på blåstifølging, turen går gjennom Stuevassdalen forbi Stuevatnet mot Lysedammene. I mørket. På veien kommer det et pip ifra mørket og følelsen av å ha tråkket på noe mykt. Jeg må ha tråkket på et eller annet smådyr i mørket, men kan ikke se hva.

Oppkuven 704.

Nesten nede ved Sørkedalen skole stopper en taxi med noen hekser i og lurer på om jeg har sett et sted med en Halloween-fest. Det ble en lang tur i Krokskogen idag og jeg kunne vel kanskje gått rett inn på en Halloween-fest jeg og etter turen.