Kjentmannsmerket: Dritarholbergets Hemmelighet og Geitstigen 506

Nå begynner det å bli kjølig ute, frostrøyken står ut av kjeften min om morgenen. Rim på bakken og hendene må ristes med jevne mellomrom for å holde blodsirkulasjonen igang. Utgangspunktet var Skansebakken og jeg begynner ikke å få varmen i meg før jeg når Venåsseter sine rimkledde vegger, men luften er frisk og det er en flott november-dag.

Skyene dekker lavlandet i sør når jeg går over Beksliåsen mot isen på Rognvann. Jeg følger en sti langs kanten av Setervann. Også her er det is på vannet, men hvor trygg isen er å gå på er jeg usikker på. Ovenfor vannet ligger det en høyde med det besynderlige navnet Dritarholberget. Men hvorfor høyden bærer det navnet eller om noen har funnet holet er uvisst. Det er ikke store utsikten fra toppen av berget heller, men en kan skimte Gyrihaugen gjennom skogen.

Solen forsvinner sakte ned bak åsen når jeg spiser lunsj nede ved Setervannet igjen, det knaker litt fra isen. Jeg tar igjen solen senere høyere oppe på stien til Kampesætra, seteren er badet i et rødlig lys når jeg passerer rundt bygningene. Over til Monsebråten forsvinner siste rest av sol for dagen og det er en lilla farget himmel over de kalde ytterveggene på den lille husmannsplassen.

Stien over til Mattisplassen krysser en liten elv som er islagt. Jeg tar ikke sjansen på å gå på isen over, så må istedet følge veien nedover. Fra Myrseter lyser det i fra et av vinduene, ute er det nå tussmørke. Kulden gjør ihvertfall det enkelt å gå over myrdrag, Helvetesmyra knirker under føttene mine når jeg passerer over den mot Frøshaug.

Den Bergenske Kongevei er ikke den mest spennende veien å gå på, men i mørket og med klar stjernehimmel er det ikke veien jeg fester øynene mest på. Vinden uler i trærne og det suser ifra bekkene. Det er mye skog her, men nå føles det som vidde. Snartur fra Bureheim og over til veien ned mot Sørsetra. I mørket ankommer jeg Jørgenhytta, det lyser fra vinduene.

På hytta er det to par og en baby som ankom tidligere, så hytta er god og varm når jeg kommer. På Krokskogen spises det tapas til middag. Ute fyres det opp bål, klar stjernehimmel, kaldt. To stjerneskudd farer over himmelhvelvingen. Hyggelig kveld.

Neste morgen er klar og lys. Geitstigen prøvde jeg meg på tidligere i år og måtte gi tapt. Nok engang må jeg si meg forvirra av stimerkingen på kartet, men denne gangen klarer jeg å finne fram til posten på toppen. Som med Dritarholberget er det her og uvisst hva som ligger som grunnlag for navnet. Utsikten er ihvertfall bedre her.

På Retthella seter møter jeg fettern min, Kjetil, og sammen beveger vi oss gjennom mer rimkledt natur. Det er strålende sol. Folk ute i hangglidere med motor på. Vi ankommer toppen av Gyrihaugen akkurat tidsnok til å få med oss solnedgangen som bader toppen i en rød glød. Det blåser en kald vind over haugen. Vi beveger oss ned mot lavlandet igjen gjennom Mørkgangas bratte kløft. Åkrene på Ringerike er gråhvite.

Utsikt fra Beksliåsen, lavlandet i sør dekket av skyer.

Is på Setertjern.

Dritarholbergets hemmelighet.

Solnedgang ved Kampesætra.

Monsebråten.

Geitstigen 506.

Solnedgang fra Gyrihaugen.