I drift mot...

Det hele starter med, nei, det hele starter vel på Grua. Og det i en vinter som mildt sagt kan kalles sporadisk, noen vil vel knapt kalle det for vinter. Ihvertfall sett med sentrums øyne, men på Grua er det snø. Og kallet det er jo ugjendrivelig. Dette kallet om å drive gjennom skog og mark, med hvitkledte trær og busker rundt seg, på ski mens vinden blåser rundt deg. Det er et kall, men det er unektelig en frihetsfølelse i det. Idag var det likevel mest slit...

I drift over Bislingen.

Tilbake til kallet, for noe må man ha når man står på bussholdeplassen i byen. Blå himmel og sol, de første folkene som har tatt på seg shortsen har dukket opp. Og jeg står midt iblant dem iført skidressen min, det føles rimelig malplassert ut. På toget til Grua derimot, føler jeg meg ikke så alene lengre. Her står det ski plassert ved siden av dørene. Det er nok av snø i marka fortsatt, det bare virker så lite sannsynlig når man befinner seg i våren som har ankommet sentrum. Det er nok en del som har gitt opp vinteren, og skiene. La våren komme. Det er noe i meg som er enig, men så er det dette kallet da...

Utsikt fra Bislingen. Klar blå himmel. Helt i sør kan Tryvannstårnet skimtes.

Et slit i starten (skøyting tar på), men når man står på toppen av Bislingen med hele nordmarka under blå himmel mot sør foran seg, så er det fort glemt. Langt i sør kan en se Tryvannstårnet peke mot himmelen, og imellom fortsatt kilometere med spor. Og sikkert en og annen skiløper i tillegg. Nei, skisesongen er på langt nær ferdig, selv om man fortsatt er overrasket over at det gikk an å gå rett fra Grua. Våren har jo startet angrepet sitt, så en er spent på hvor lenge vintermarka holder stand...

Slikker sol i solveggen på Tverrsjøstallen, påskestemning, man trenger ikke å legge bort kvikk-lunsjen og appelsinen ennå. I sentrum sitter nok de første ute og nyter en utepils. Med en 'normal' vinter (for hva er en normal vinter egentlig nå?) hadde nok flere av de vært ute i marka, det hadde nok myldret mer idag. Ikke det at det ikke er folk ute, eller her på Tverrsjøstallen. Folk smiler, har ristet av seg tristessen fra tiden da Oslo og omegn lå under et grått og trist teppe i dagesvis...

Store Sindera.

En driver videre, følger kallet nedover Sinnerdalen. Ved Spålen passerer jeg Tom Stensaker på vei i motsatt retning, det er en mann med et kall det. Mon tro hvor mange mil han har lagt bak seg denne vinteren. Lurer på hvor stor drittvinter det må være før han ikke tar skia fatt...

Det er et nytt framkomstmiddel som har gjort sitt inntog i løypene i det siste, ned mot Bleiksjøen kommer det en på tjukkassykkel oppover. Passerte to stykker forrige helg og...

Så blir det ett midlertidig stopp da, å flyte over snøen går ikke lengre, ved Fagervatnet har skogsdriften pløyet opp veien og sporene med den. Ikke mye fagert over det. Ett hvitt underlag byttes ut med et brunt, surklende og gjørmete underlag. Uansett ikke lange strekningen før jeg kan sette de nå skitne skiskoene på plankene igjen, og drive videre sørover i marka i retning Løvlia. Skal ikke så langt, tar av mot Nordre Heggelivatn...

Ved broen mellom Nordre Heggelivatn og Skamrek.

Oppkuven går ikke tom for snø på en stund som vanlig, men det gjør jeg. Det vil si, jeg begynner å gå tom for krefter, er sliten. Skulle hatt med telt nå. Funnet seg et fint sted og slått det opp. Fyrt opp bål mot kvelden, blir klar stjernehimmel i natt. I nærheten av toppen av Oppkuven hadde vært fint, klatret opp i tårnet og speidet utover marka under stjernehimmelen. Istedet driver en ned Kjagdalen og så over til Søndre Heggelivatn...

Det hele ender med, nei, det hele ender vel i Skansebakken. Og det i en nyankommen vår, bak meg ligger vinteren og nei jeg er ikke ferdig med den...

Øyungen om kvelden dagen etter. Spor av ski fortsatt på isen, selv om det ikke har vært kjørt opp over vannet (ikke gå på vannet nå).