Kjentmannsmerket: Haklomiddagskollen 520 Vesttoppen

Det blir mye variasjoner i Nordmarka, variasjoner over samme tur. Steder passeres gjentatte ganger, stier repeteres, men fra forskjellige innfallsvinkler. Fra Stryken har jeg bare startet til fots en gang, ellers er det stort sett øremerket å gå på ski herfra. Forrige gang jeg startet til fots fra Stryken var en 16. Mai for flere år siden, da overnattet jeg i telt ved Sandungen og våknet 17. Mai til at det hadde snødd i løpet av natten. Det er det lite sjanse for idag, men så skal jeg ikke overnatte heller.

Hvor skisporene vanligvis starter fra Stryken, lengre oppe langs veien sto en av Skiforeningens løypemaskiner parkert på tørr mark.

Etter å ha prøvd lykken på en snøkledd blåsti gikk vandringen langs skogsbilveien forbi Nordre Djupdalstjernet.

Mine egne målløse vandringer, mine kjentmannspost-jakter, mine målrettede turer, mine skiturer, mine sykkelturer, mine løpeturer har tatt meg på kryss og tvers av marka. En kunne nesten ha laget en bingo basert på mine vandringer i marka, før opp fem steder eller stier i marka med en minimums-avstand imellom dem, kryss av hvis jeg passerer en av dem på en av mine turer. Bingo ropes når du har fått fem rette steder jeg har passert i løpet av en tur. Poenget er, det hender ofte jeg dukker opp på de samme stedene, går en ikke lei?

Langs veien ved Store Sandungen.

Det er ingen andre som går av på Stryken, skiene har utspilt sin rolle for i år. Vannski trengs for å komme over der man vanligvis starter å gå på ski fra, jeg tar veien først. Et dårlig skovalg gjør at jeg må snu etter en stund etter å ha tatt inn på blåstien mot Nysætra. I motsetning til Østmarka biter snøen fortsatt seg fast og jeg ønsker ikke å gå med bløte føtter hele turen. Jeg går tilbake til skogsbilveien med halen mellom beina og tar fatt på grusen opp mot Djupdalstjernet og Manntjernet. Her har jeg bare syklet før, så det er ikke så kjedelig å gå her.

Haklomiddagskollen 520 vesttoppen.

Kjedeligere blir det langs Store Sandungen, her har jeg syklet opp og ned utallige ganger og det er ikke like spennende til fots. Hyggeligere blir det langs Hakloa, men fortsatt er stiene å foretrekke. Så svaret er, ja, det hender jeg går lei, men jeg går igrunn aldri lei av å vandre.

Utsikt fra Haklomiddagskollen.

Bjørnsjøen.

For noen år siden gikk jeg opp til toppen av Haklomiddagskollen, nå feires denne toppbestignignen med en egen kjentmannspost på toppen. Så på nytt må jeg klatre opp til lillebroren til Kikuttoppen. Sist gang tok jeg turen opp gjennom kratt og sko fra sørøst, men nå tar jeg skogsbilveien som går opp fra Kikutstua og går opp fra vest. En middagskolle (eller dal) fikk gjerne navnet sitt fra være det punktet som ligger under solen når den er midt mellom sin opp- og nedgang, sett fra en gård som lå sydvendt. Nord for Haklomiddagskollen ligger Hakloa gård.

Myr langs skogsbilveien mellom Kikut og Bjørnholt.

Frådende vann ut fra dammen ved Bjørnholt, høy vannføring gjennom Bjørnsjøhelvete nå.

Toppen kan nok ikke skimte med like god utsikt som fra sin mer berømte nabo, Kikuttoppen, den er tross alt 92 meter lavere med sine 520 moh. Det sagt, så er utsikten fin. På toppen liker også elgene seg, ferske spor klarer ikke å lure seg unna. En time på toppen i solsteiken med mat og drikke, mens Robert MacFarlane forteller om de gamle vandreveiene (The Old Ways) er topp. Nedenfor farer det syklister fram og tilbake fra Kikutstua.

På blåstien over Vindernhøgda mellom Bjørnholt og Lørenseter, her har DNT Oslo og Omegn gjort en dårlig jobb med snømåkingen.

Over Vindernhøgda.

Jeg våger meg ned igjen etter at stua er stengt og det er færre bilister på skogsbilveien, som inntas på nytt, men jeg liker meg ganske godt på denne veien mot Bjørnholt. Fra Bjørnholt går jeg ned til dammen, som klart og tydeligvis forteller verden om sitt åsyn med et brøl fra alt vannet som vil fortest mulig ned Bjørnsjøhelvete. På blåstien over mot Lørenseter og Ullevålseter blir det nok en mulighet til å gjøre skoene mine våte, DNT Oslo og Omegn har gjort en dårlig jobb med snømåkingen på stien her og. Det går mot slutten av denne variasjonen gjennom Nordmarka, så jeg er ikke så nøye med å holde meg tørr på beina nå. Resten av turen går jeg i takt med solen nedover, jeg mot Sognsvann og solen mot den andre siden av kloden.

Var det noen som ropte bingo?

Kjentmannsmerket: Rundtjernsbakken og Barlindåsen - Barlinderåsen 398

Slutten av Påsken og sommeren har allerede kommet. Etter å ha lagt fjellene i Telemark bak meg beveger jeg meg i et lavereliggende område, inn i de dype og snøløse skogene i Østmarka. Vinteren forlot denne marka fort i år og det er tørt i naturen. Turen går fra Skullerudstua og på ny ligger det en kryssing av Østmarka foran meg, denne gang beveger jeg meg i retning Rælingen.

Nøklevann.

Langs Nøklevann er det et mylder av folk som nyter siste påskedag, til fots og til sykkel. Jeg går fort langs grusveien langs vannet, ivrig etter å legge avstand bak meg og komme meg raskt fram til første mål for dagen. Etter det kan jeg endelig trekke til stiene. Ovenfor Rundtjern ble det i Østmarkas barndom som skiløperland bygget en hoppbakke, Rundtjernsbakken. 40-metersbakken sto ferdig i 1922. Går en forbi stedet nå vil man ikke ha noen anelse om at det har ligget en hoppbakke der. Posten klippet og jeg kan begi meg inn i skauen.

Rundtjernsbakken.

Jeg kommer opp på Haukåsen hvor noen har puttet en diger peg med en gigantisk golfball oppå, har jeg entret titanenes golfbane mon tro. Snø så jeg ikke på turen opp gjennom skogen forbi Lutvangen og Kroktjern. Det varmer godt nå på stien ned mot Mariholtet, utenfor er det mange folk. Et kor av stemmer, latter, barneskrik og sykkelhjul på grus møter de distante ekkoene fra fuglekvitringen fra skogen. Stillheten senker seg igjen over stien opp mot Seterkollen og Skullerudsetra.

Trær i skogen opp mot Haukåsen.

Langs Halssjø er det ikke bare fuglekvitter å høre, froskene er våryre og det høres godt, men det er en stillhet i det og. Små øyne tipper opp mot meg fra vannet, før de forsvinner med et plopp. Vannet blir åstedet for min første pause på turen.

På toppen av Haukåsen spiller titanene golf.

Ved Mønevann er det igjen flere folk, og noen har tydelig tatt seg et bad. Over mot Putten går stien gjennom en roteskog uten egenart, det er kort vei til Finnland herfra. Djupdalen har jeg bare gått i en gang før, da fra motsatt ende på ski. På vei opp mot Ramstadslottet overraskes jeg av en huggorm (og den av meg), den veser og krøller seg sammen, men er for langt unna til å være en fare. Man må følge med, det er ikke bare vi som liker å sole oss i solen.

En hoggorm solte seg på stien opp mot Ramstadslottet, et varsel om ikke bare å se opp.

Fra Ramstadslottet ligger Østmarka brettet ut mot sør for meg, grønne topper, koller og trær mot horisonten. Vest for meg ligger Østmarkas høyeste topp, Barlindåsen, med sine 398 meter over havet ikke akkurat høyfjellet. Hele 4 meter høyere enn slottet ved siden, men det er slottet som kan skilte med utsikten. Fra toppen av Barlindåsen er det bare sporadiske glimt gjennom trærne. Klipper i siden av kjentmannsheftet, halvparten av postene er nå besøkt.

Utsikt fra Ramstadslottet.

Pause nummer to gjøres på toppen av Ramstadslottet, frem og tilbake er like langt. Solen står ørlite grann lavere på himmelen når jeg fortsetter nedover mot Marikollen og Fjerdingby. Min lange dagsferd gjennom Østmarka kommer til en ende i møte med Rælingen og høy aktivitet på fotballbanen i Fjerdingby. Bommer akkurat på bussen og jeg får en snau halvtime i solen før hjemturen med buss til Lillestrøm og tog tilbake til Oslo.

Barlindåsen - Barlinderåsen 398

En nydelig siste dag i Påsken 2014.

Troll I Eske: Walesa - Håpets Mann

Jeg er litt sigen når jeg setter meg ned i kinosalen på Cinemateket, så idag har jeg et lite ønske om ett litt lettere fordøyelig troll. Så begynner tonene fra Suspiria å klinge i salen, goblinene lusker i sceneteppet. Men det er ikke Dario Argento som er trollet, bare en snedig reklame for filmfrelste om at Goblin kommer til Oslo for å spille. Når det gjaldt dagens troll sto det mellom to filmer hvor regissørene visstnok skulle være tilknyttet hverandre på en måte. Skjebnen gjorde det slik at det ble denne filmen som ble vist, den andre fikk de til slutt ikke lov til å vise.

Walesa - Håpets mann.

Så når det ruller polsk tekst over skjermen er ikke det første jeg tenker på at nå kommer det en lettere fordøyelig film. Det er Andrzei Wajda sin film om Lech Walesa som vises, Walesa - Håpets Mann. I mitt sinn er det da å regne for at den andre filmen var Ida av Pawel Pawlikowski. Den filmen så jeg i Tromsø og det var en meget god film, men siden jeg har sett den så var jeg glad for at det ble denne av de to.

Og selv om det ikke kan kalles for lett underholdning så gikk de to timene filmene varer forholdsvis greit, det er god flyt i filmen. Et intervju med Lech Walesa gis som rammen for filmen hvor vi innimellom blir presentert for historien som leder fram til revolusjonen som var bygget på fredelige prinsipper via Solidarność, solidaritets-bevegelsen som Walesa var med å organisere. Filmen tar for seg både Walesa som privatperson og som mannen som frontet revolusjonen, og kvier seg ikke for å vise flere sider av mannen. Mye gitt via scenene med kona, Danuta.

Filmen bringer nok ikke opp noe nytt om Walesa og historien burde være kjent for de fleste. En større del som viser hva som formet personen Lech Walesa savnes i filmen, hva som skjedde før Walesa begynte på Leninverftet i Gdansk som elektriker vies det ikke tid til. Fotoet i filmen er helt på det jevne, men står seg kanskje til humøret på den tiden. Den definitive filmen om Lech Walesa? Det vites ikke, jeg likte filmen og det får holde. Og har man ikke noe kjennskap til historien, så burde man kanskje ta turen.

Spor i snøen, et postkort fra Maridalsalpene

Snøen ligger fortsatt skjult under trærne i høyden. Tok en liten tur tilbake til flyvraket på Hansakollen, som nå begynner å titte fram fra snøen, til lyden av dråper dryppende fra trærne rundt. Spor fører opp langs den gamle hesteveien, utsikten blokkeres av det grå skydekket som seiler inn over Maridalsalpene. Spor i snøen mellom Hansakollen og Mellomkollen, jeg er ikke den eneste som har funnet det for godt å vasse rundt i snøen her oppe. Som mine så går de litt på kryss og tvers. Is på Svartvann.

Klatrer opp snøen på den lille kollen som ligger mellom Hansa- og Mellomkollen, Gaupekollen. Også her går det spor. Ved Mellomkollen kan man speide utover i det grå intet, Maridalsvannet skimtes såvidt gjennom skyene. Føttene synker gjennom snøen på vei ned. Og så er man nede, og det er ikke mer snø...