Å vasse over Barlindåsen

Igjen ble skiene stående igjen hjemme (nå er det riktignok et gapende hull i den ene skiskoen min, så det får være den dårlige unnskyldningen). Etter å ha vasset nede i dypet av en kløft for en uke siden ville jeg idag vasse på toppen av en rygg. Der Deledalen gir ly for vinden nede mellom åsene, ligger toppen av Barlindåsen midt i skuddlinjen for vinden som uler over ryggen. Det ligger en litt barnslig glede i det å vasse i snø til langt over anklene.

Opp i snø mot Barlindåsen.

Snøskog.

Barlindåsen er en rimelig distinkt rygg så det er ingen vansker med å finne veien over selv om stien ligger skjult av snøen og merking er ikke-eksisterende. Fram fra snøen dukker det derimot innimellom opp spor fra en tidligere vandrer over ryggen. Over ryggen hyler vinden mellom trærne. Skyene er gråe og tunge.

Mot Lillomarka i retning Sinober.

Mot Lillomarka i retning Sinober.

På selve toppen er det ingen utsikt, som ventet, men jeg vet om et bedre utsiktspunkt senere. Fra her kan man se ned mot Maridalsvannet og videre mot Oslofjorden, selve Oslo ligger litt skjult, men ikke idag. Nå er det bare gråmarka, jeg liker det jeg ser.

Nedenfor toppen.

Gul pil på toppen.

Blåmerkene dukker opp som lysende signallys midt i alt det gråe, hvite og svarte. Leder meg ned til Sandermosen. Veien til Maridalen Kirke i rett tid til bussen kommer.

Snøhylle ved utsiktspunkt på Barlindåsen.

Gråmarka.

Blått signallys på tre.

Snødekket kloppe.

Eiketreet ved Nes Gård.

Tilbake i Oslo, magisk lys over Voldsløkka.