Kjentmannsmerket: Prekestolen Ved Spålen (På Toppen) og Lortholkollen, Vest og Syd I Bleiksjøen

Nasjonaldagen inntreffer, men jeg blir ikke vekket av korpsmusikk eller skrikende barn. Istedet vekkes jeg av lyset gjennom vinduet og lyden av radio utenfor veggen, jenta som telter utenfor er en morgenfugl. I det minste får jeg da selskap til frokosten. Det var noe kjent med en av de andre på hytta, men jeg kunne ikke helt orientere meg i minnene mine etter hvem det var. Han løser derimot gåten når jeg er på vei til å gå, av alle folk så er det Odd som jeg møtte på de tre første dagene når jeg gikk GR20 på Korsika. Synd jeg måtte gå, det kunne vært gøy å få mimret litt mer om den turen.

Prekestolen ved Spålen (på toppen).

Det har blitt bestemt at mitt enmanns 17. Mai-tog idag skal gå til Sørkedalen, men toget vil stoppe på flere poster i løpet av dagen. Første stopp på programmet er Prekestolen ved Spålen, det er kanskje her presten vil tale på nasjonaldagen tenker dere, men det er feil. En prekestol, men da i bestemt form, kan også være en benevnelse på et fremspring i fjell. Og ikke langt unna Sinnerdammen og Spålen er det akkurat et slik fremspring. Det går for øvrig fint an å preke fra toppen av den, men det er ikke plass til den store menigheten nedenfor.

På toppen av Prekestolen ved Spålen.

Spålen ligger nå egentlig litt i veien for meg, så jeg må gå rundt den. Muligens et feilvalg, men jeg tok en umerket sti nord for Tvetjernshøgda istedet for blåstien som går sør for den. Den stien var preget av mye trefall og vanskelig å finne innimellom i starten. Tilstanden forverres når jeg trer inn på den 'offisielle' stien som går nord for Lortholkollen, her har ikke snøen skjønt tegningen at vinteren er over og ligger der fortsatt våt og fornøyd.

Spålen, ett vann jeg oftest er ved eller på om vinteren.

Jeg braser gjennom vegetasjonen til Lortholkollen, på vestsiden av den. Her er det markert hvor grensen mellom Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset gikk. Boltet fast i grunnsteinen. Fin utsikt, Gyrihaugen er synlig i det fjerne. Så gjør toget kanskje ett større feilvalg av rute. Videre mot neste post på programmet, som ligger syd i Bleiksjøen (motstridende ytringer vil hevde at det dreier seg om øst), velger jeg å gå gjennom vegetasjonen i en mer direkte retning. I motsetning til å gå tilbake mot Langtjern igjen og rundt.

En dam sør i Spålen, på vei til å gro igjen.

Det skulle vise seg å bli en større strabasiøs ferd enn egentlig tenkt og ønsket. I starten er det uproblematisk, men i litt overkant mange myrer å gå over. Retningen er god, solen holdes på samme sted på himmelen, men så tar en seg ned langs et elveleie som etterhvert bare blir mer og mer kronglete og vått. Det går mye lengre tid enn ventet. Jeg kommer ned til et lite vann som ser ut til å være på vei til å myres igjen, nå litt usikker på hvor jeg er, men ved å komme seg litt opp i hogstfeltet rundt og å se på kartet er jeg sikker på at det Auretjern jeg har kommet ned til. Lengre øst enn jeg trodde.

Lortholkollen, vest.

Det kom noen falske toner fra toget på veien nå, men det klarte å rette seg inn igjen og orienteringen ved Auretjern førte en på rett spor igjen på veien ned mot Åbortjern. Hvor ruten opp mot Bleiksjøen var et enkelt mål. Her har jeg bare gått på ski før. Da lå de tre broene som ble bygget der under snøen, men nå har de dukket fram og er synlige. Ved siden av posten står det en stor furu, som det ifølge heftet skal være et innhugget kors i, men jeg finner ikke korset. Jeg lar en stein ved siden av vannet bli piknikbenken for 17. Mai-lunsjen.

Myrelva på Bleiksjøflaka.

Turen har vært fin så langt, og den fortsetter litt til. På noe vått føre det siste strekket langs skiløypen opp mot Vesleflåtan. Her går det en skogsbilvei forbi Svarten, ned mot Kringla og videre helt ned til Sørkedalen. Og toget følger den veien nedover. Blåstier er foretrukne, men tiden roper skogsbilvei.

Auretjern, på vei til å myres igjen.

Ned mot Kringla er det greit, men Langliveien er ikke veldig spennende. Ikke på denne tiden av året. Skogsbilveien virker å fortsette for evig, uten det store å se på. Og jeg har gått til fots her før, spør meg selv hvorfor, vi vet hva Homer Simpson ville sagt. Og jeg er sliten i føttene nå.

Stor furu ved Bleiksjøen, treet skulle ha ett innhugget kors som jeg ikke fant.

Etter en lang tur, med en kjedelig siste mil, kommer jeg til slutt ned til kaféen i Sørkedalen, hvor det er stille. Det blir dessverre dårlig med sekkeløp når toget er fremme. Jeg rekker den bussen jeg trenger å rekke, det er så kronglete å komme seg hjem til Nærsnes herfra. Hadde jeg bommet, hadde det blitt enda mer kronglete. Det blir litt venting på Lysaker før jeg kan sitte god og svett, skikkelig god og svett, blant dress- og bunads-kledte folk. Bussen er stapp full, jeg sitter i bagasjebrettet foran.

Syd i Bleiksjøen.

To fine dager i Krokskogen og Nordmarka, hvor gårsdagen var den desidert fineste. Jeg liker det å gjøre seg ferdig med en tur og virkelig føle på kroppen at en har vært ute og brukt den, det er bra. Gratulerer med dagen, den feires best ute i den flotte naturen vi er så heldige å ha.

På den lange turen ned mot Sørkedalen på skogsbilvei, her ovenfor Svarten.