Lengde: 43.1km (43.1km).
Så her står jeg da altså, utenfor min egen dør og skal starte på en lang vandring. Jeg skal gå fra min egen dør og formodentlig om noen uker skal jeg igjen stå utenfor min egen dør etter å ha gått tilbake. Å starte fra og slutte der jeg bor. Det ligger noe eget og betydningsfullt i det. Det er ingen buss, tog eller fly for å komme meg til der turen starter fra, den starter hjemmefra og er unektelig igang idet jeg lukker ytterdøren, ser meg ett blikk tilbake og legger i vei.
Akerselva om morgenen.
Barcode.
Jeg skal gå Gudbrandsdalsleden, pilegrimsleden til Nidaros, godt og vel rundt 64 mil. Fra før har jeg gått flere pilegrimsvandringer på Caminoene i Spania, samt en pilegrimsvandring på Shikoku i Japan, men nå i en tid uten utenlandsreiser har jeg sett mitt snitt til å teste ut hvordan det er å gå på vår egen pilegrimsrute. Hvordan denne leden forekommer seg i forhold til den mer kjente Camino Frances er jeg spent på og er noe jeg vil få stifte nærmere kunnskap med i de neste ukene. Å gå pilegrim i eget land.
Ved det offisielle startpunktet til Gudbrandsdalsleden i ruinene av St. Hallvard katedralen i Oslo, 643km å gå.
Først må jeg derimot komme meg til der pilegrimsleden starter, i ruinene av St. Hallvard katedralen i Gamlebyen. En liten vandring i seg selv det, fra der jeg bor på Sagene er det rundt seks kilometer å gå. Det er en stille og rolig vandring ned langs Akerselva. Folk på vei til jobb, jeg på vei til Trondheim. De kommer nok fram før meg.
Mot Gamle Aker kirke går pilegrimsleden på det som kalles for Kjærlighetsstien.
Inne i Gamle Aker kirke.
Ut fra Oslo er det to leder, Vestleden og Østleden, som møtes igjen i Lillehammer og går videre sammen mot Trondheim derfra som Gudbrandsdalsleden. Rutene er omtrent like lange, hvor Vestleden med knapp margin slår Østleden med 2km på sine 227km. Jeg har valgt meg Vestleden ut av Oslo og Østleden på returen til Oslo. De to ledene skiller lag på Galgeberg. Hadde jeg hatt tålmodighet til å stå her og vente, kunne jeg sett meg selv komme vandrende ned den andre leden om en god del dager.
På vei gjennom byen, her i gatene på St. Hanshaugen.
Vigelandsparken og Monolitten.
Gjennom Oslo er det hvor leden er lagt som er det mest spennende og etter noen timer har jeg gått gjennom Tøyen, Grünerløkka, St. Hanshaugen og Majorstuen før jeg befinner meg i Vigelandsparken. Det offisielle veimerket til leden, som er en kombinasjon av Olavskorset (kløverbladkors) og severdighetssymbolet (valknuten), har vist meg vei forbi butikker, rolige strøk, travle gater, samt en kjærlighetssti før Gamle Aker Kirke dukker opp (rett ved siden av kirken finner man Oslo Pilegrimssenter, hvor man kan få kjøpt og stemplet pilegrimspasset). Enkelte gater og plasser har jeg ikke vært i før, det blir noen oppdagelsesreiser i egen by.
Over Hoffselva går leden over denne lille trebroen, i et pusterom blant alle bygningene.
Stien bukter seg fram mellom boligblokkene.
Fra Frognerparken byttes bybildet ut med forstedene. Man får et pusterom fra hus og gater på den lille strekningen langs Lysakerelven. Vandringen ellers føles likt som gjennom Oslo, bare at bygårdene er byttet ut med boliger. Noen ganger lurer man på hvorfor leden er lagt akkurat der den går, andre ganger føles det naturlig. Når jeg ser Oslo i horisonten fra der jeg går over Capralhaugen føler jeg det som at jeg endelig har forlatt Oslo, jeg er på vei, bygrensen er lagt bak meg.
Broen over Fåbrofossen ved Lysaker.
Ved Haslum kirke, middelalderkirken fra 1090, sier man seg fornøyd med by og forsteder og leden legger kursen mot Bærumsmarka. Tiden har gått og det er ingen ved kirken til å stemple i pilegrimspasset mitt, men det er et møte i menighetshuset og jeg får noen til å lage et provisorisk stempel i stedet, en får se pragmatisk på det.
På Jar går leden her og der, underveis går den gjennom denne lille passasjen som passende nok har fått navnet Pilegrimsstien.
Alle som velger å gå Vestleden løfter nok et øyebryn når de kommer til den vakre Øverland bru. Vet alle de som kjører forbi på bilveien rett ovenfor hvilken flott steinhvelvsbru fra 1838 som ligger rett ved? Selve brustedet er fra middelalderen.
Haslum kirke.
Vakre Øverland bru.
Øverland Gård ligger rett ovenfor og de kan by på et eget arboret, hvor man kan finne over 100 utenlandske treslag. Det er et perfekt sted for å innta lunsjen, selv om tidspunktet er lovlig sent.
Øverland gård.
En rekonstruksjon av en kullmile i Bærumsmarka.
Pilegrimsleden bærer opp i Bærumsmarka. Rett før kan man ta av for å komme til pilegrimsherberget på Gardlaus, men det er stengt for øyeblikket grunnet pandemien. Etter lange timer gjennom by og bebyggelse er det deilig å endelig kjenne skogen rundt seg. Trærne byr også på skygge for solen, det er en varm dag. Gjennom marka går jeg forbi en stor og flott gapahuk, en rekonstruksjon av en kullmile, men det er Skriverberget som er høydepunktet på ferden gjennom Bærumsmarka, også bokstavelig talt. Her er det øvre laget så forvitret at man kan risse inn tegn i steinen og det har blitt gjort siden 1786 da noen fant det for godt å skrive ‘HMS’ på steinen. Stedet har for øvrig vært en kjentmannspost en gang i tiden og.
Pilegrimsleden gjennom Bærumsmarka på vei mot Skriverberget.
På Skriverberget har noen i gamle dager risset inn 'HMS 1786' i steinen.
Etter Lommedalen er det Krokskogen og Den Gamle Bergenske Kongevegen som ligger foran pilegrimene. Dagen har allerede blitt lang når jeg står ved bommen rett ved Øvre Jonsrud og ser bakkene opp vente på meg. Ved Løytnantsbakken (navngitt etter en våghals av en løytnant som satte utfor bakken på toppen av en kanon, det gikk dårlig) skal leden ta av inn i skogen, men det er ingen veimerking å se. Stien er derimot lett å finne og med solen på hell er det en koselig vandring før jeg er tilbake på kongevegen igjen.
Vandringen tar en forbi Bærum golfklubb.
Gjennom Lommedalen.
Målet for dagen var Amtsbrua, en annen flott steinhvelvsbru fra 1800-tallet (1807 for å være eksakt). Jeg slår opp teltet og klarer å brekke en teltplugg, bummer. Bord og benker sørger for en flott plass til å lage middag på og snart bobler det fra kokeapparatet. Stillheten senker seg over Krokskogen, ved kvelds ende kryper jeg inn i teltet mitt og venter på Ole Lukkøye.
Ved Løytnantsbakken forlater leden Den Gamle Bergenske Kongevegen, men krysset er ikke merket.
Den Gamle Bergenske Kongeveg.
Det har vært en lang første dag på Vestleden og det kjennes, over fire mil på første dagen er kanskje i overkant. Å følge pilegrimsleden gjennom byen har vært spennende og interessant, men hardt for beina med mye asfalt. Jeg synes at veimerkingen gjennom byen var overraskende bra, men må legge til at etter flere vandringer har jeg nok og blitt god til å se etter hvor de kan finnes. Når søvnen tar meg sier jeg meg fornøyd med den første dagen på min pilegrimsferd mot Nidaros, men hvor er de andre pilegrimene?
Amtsbrua.
Norderhov // dag 2 >>
