Lengde: 36.1km (79.2km).
Vi snakker første dagen i september og det har vært kjølig om natten og det er det også om morgenen, en bil kjører forbi med rim på taket. Det gjør meg spent på hva slags temperaturer som venter meg senere på pilegrimsvandringen, da spesielt over Dovrefjell.
Frostrøyk over Langebrutjernet om morgenen.
I dag går ferden inn i Ringerike og jeg har avtalt med min fetter som bor i Hønefoss om å overnatte hos dem. Han vil hente meg på Norderhov. Ingen usikkerhet om hvor jeg skal gå til i dag med andre ord.
Olavskilden på Krokskogen.
Over Krokskogen følger pilegrimsleden Den Gamle Bergenske Kongevegen, med noen avstikkere ut i naturen. Kongeveier var gamle dagers riksveier, og var bekostet av staten, denne sto ferdig som vei rundt 1805. Denne veien har jeg gått flere ganger før, sist i mitt prosjekt om å gå de gamle ferdselsveiene gjennom marka tidligere i år. Den gangen fant jeg ved en tilfeldighet Midtskogsteinen som pilegrimsleden går forbi, men nå er det ingen veimerker som viser meg hvor leden tar av fra skogsveien og jeg går ufortrødent forbi hele avstikkeren på skogsveien.
Bruløkkene er fortsatt den triveligste plassen på den Gamle Bergenske Kongevegen.
Det samme gjelder for der ruten skal gå ned til en Olavskilde, den avstikkeren finner jeg ikke. Så i stedet blir det å gå videre på skogsveien og gå ned til kilden fra der det er merket med ‘Olavskilde’ på et skilt. Det er usikkert om ruten har blitt lagt om eller om det bare er dårlig merket over Kroka Skog. Ved neste mulighet har jeg lyst til å følge ruten i motsatt retning og se hvor jeg kommer ut hen (og hvor det da mangler et veimerke).
Utsikt over Ringerike og Steinsfjorden fra nedstigningen gjennom Krokkleiva.
Jeg har gått så mange ganger over her at det er symptomatisk at det mest spennende på vandringen over er om veimerkingen er god nok eller ikke, om jeg tydelig kan se hvor pilegrimsleden forlater kongevegen. Det er den altså ikke.
Krokskogen fra broen over Kroksund.
For hver 175de meter dukker det opp en liten betongsøyle med ett nummer på, som markerer skjøtene på telegrafkabelen mellom Oslo og Bergen som ble tatt i bruk i 1935. Det er nesten som en markør som holder tellingen på hvor langt man har igjen å gå.
Giraff og veimerke.
Krokkleiva markerer slutten på Krokskogen og det er kanskje godt at den bratte kneika kommer såpass tidlig på turen, da turen ned kan være hard på knær og såre føtter. For pilegrimer som ikke har ferdes i dette området før anbefales det å ta seg tid til å ta turen ut til Kongens Utsikt fra Kleivstua før man begynner på nedstigningen ned Krokkleiva, utsikten er mer enn verdt de ekstra kilometerne.
Gamle gårder ved siden av leden.
På Sundvolden Hotell får jeg stemplet i pilegrimspasset og videre derfra er jeg på ukjent mark vandringsmessig. Mot Hønefoss har alltid ferden gått videre med buss eller bil, nå skal jeg gå til fots. Om man ser på kartet og hvor leden går, så gir dagens rute en følelse av å bevege seg vekk fra målet i nord i stedet for mot det, der den går i retning ned mot Bønsnes og Røyse på nordsiden av Tyrifjorden.
Sti gjennom åkre på vei ned mot Bønsnes.
Vandringen fra Vik er stort sett kjedelig, spesielt når man faller ut av tellingen av antall lyktestolper langs veien mot Svensrud. Kanskje så kjedelig at man vurderer å ta snarveien over Trongmoen til Svingerud etterpå, da kan man kutte omtrent en mil av vandringen, for de som er opptatt av det. Jeg er glad jeg står imot fristelsen, for det blir umiddelbart bedre etter Svensrud. Da åpner landskapet seg mer opp til et trivelig kulturlandskap og lyktestolpene blir fortere glemt.
Veien mot Bønsnes med et kulturlandskap på begge sider.
Her ned mot Bønsnes tråkker jeg gjennom åkre og jorder, forbi gårder med vannsprederne ute, på korte trivelige passasjer mellom åkrene, med mønstre rundt meg skapt av det som dyrkes. Små landlige veier. Jeg tråkker mot Bønsnes kirke som kanskje Olav den Hellige gjorde i sin barndom, han skal etter sigende være oppvokst her. Skjønt, da eksisterte nok ikke kirken her og han tråkket nok rundt av helt andre grunner enn meg. Frem og tilbake er like langt, for har man gått ut til Bønsnes, må man gå samme veien tilbake att.
Fra innsiden av Bønsnes kirke.
Vet man ikke åpningstidene, møter man ofte på stengte dører når man kommer til en kirke. Er man heldig, så står døren åpen. Spesielt i pandemi-tidene, da opererer også kirkene med litt uberegnelige åpningstider og regler for besøk, men nå står den lille kirken åpen. Jeg er heldig, det er en elektriker på besøk, ikke for å be til gud, men for å sjekke alarm-systemet. En fra menigheten er også til stede og jeg får en liten innføring om kirken.
Bønsnes kirke.
Det er en vakker liten steinkirke. Inne er taket malt blått, med skyer drivende over den innendørs himmelen. Kirken som står her nå antas å være bygd et sted mellom 1066 og 1093, men det sto en kirke fra middelalderen her før. Som etter sagnet ble bygd av Olav den Hellige, som takk for at han kom fra en kullseiling i Tyrifjorden med livet i behold. Fra den kirken er det bare en Madonna-skulptur (ca 1250) i tre og et krusifiks (1400-tallet) som gjenstår.
En lodden liten okse-venn.
Gammelt veimerke.
Her ligger pilegrimsstempelet i en postkasse utenfor, så stempel kan man få om kirken er låst eller ikke. På pilegrimsbenken ved siden av kan jeg i skyggen fra kirken tilberede lunsj og en kopp varm kaffe.
Behagelig rute gjennom Røyse.
Varm dag og det er fristende å gå bort til en av de mange vannsprederne som står på åkrene rundt meg for å kjøle meg litt ned. Skogen over mot Frøyshov tilbyr skygge som erstatning og nå er følelsen av å gå i rett himmelretning tilbake. Kort unna leden ved Frøyshov ligger det et gammelt gravfelt. Her kan man finne opptil 24 gravhauger, som angivelig stammer fra romertiden. Bygget opp av jord og stein, med en ring av rullestein i ytterkant (fotkjede). Gravhaugene virker å gro igjen.
Skomakerstuen pilegrimsherberge.
Mot Hole kirke passerer jeg et trivelig lite pilegrims-krypinn, Skomakerstuen. Her blir det bare et kort blikk inn og en liten pause utenfor for å nyte solen. For tidlig å stoppe for dagen, for ikke å glemme at jeg allerede har en avtale for overnatting i kveld, men hadde forutsetningene vært annerledes kunne jeg fint tenkt meg å overnatte her.
Nesten som en hjerte-tunnel over veien.
Passerer Hole kirke som ikke er en gammel kirke, det er bare steinveggene i skipet som står igjen fra kirken fra 1200-tallet. Stempelet for kirken er klin lik som for Bønsnes, bare med navnet på kirken forskjellig. Vil jeg se flere eksempler av dette videre oppover, mon tro? Godt mulig.
Hole kirke.
Jeg har kommet inn i rytmen for dagen når de siste kilometerne venter på meg. Og gjennom kulturlandskapet på Ringerike vandrer jeg avslappet gjennom furuskog, langs åkre der skillet mellom kornene danner bølgemønstre, forbi røde hjerter som henger på trær og med solen blinkende mellom trærne. På de lave høydedragene troner gårdene. Stien bukter seg gjennom gresset før jeg kommer ut på en liten vei som bringer meg til veis ende for i dag, Norderhov.
En vandring gjennom furuskog.
Et hjerte i skogen (leden gikk derimot ikke på stien man ser).
Her finner jeg et gammelt hedensk hov som den nåværende korskirken fra 1170 står på toppen av. Inne fra kirken kan jeg høre lyden av sang. Rett ved ligger Ringerike museum, men det er stengt for dagen og med sangen fra Norderhov kirke bak meg vandrer jeg opp til parkeringsplassen ovenfor hvor min fetter Kjetil venter på meg.
Mønstre i åkeren.
Det må kunne kalles luksus på en pilegrimsvandring å kunne overnatte hjemme hos noen. Og så er det hyggelig å møte fetteren min igjen, det er en stund siden sist vi møttes grunnet pandemien. Ute på terrassen serveres det lasagne og vi får tid til å ta opp tråden fra sist vi møttes, samt snakke litt om pilegrimsveien videre. Kjetil skulle gjerne vært med og gått litt videre i morgen, men pliktene kaller.
Sti opp mot Bergerhaugen.
Den andre dagen på pilegrimsvandringen ga fortsatt følelsen av å akkurat ha startet på reisen, og slik skal det og være. Oslo ligger bak meg, adskilt av de dype skogene i Kroka Skog. Dagens vandring bød på et behagelig kulturlandskap så fort den bratte Krokkleiva lå bak meg, men neste lyktestolpe-telling håper jeg å stå over.
Norderhov.
<< Amtsbrua // dag 1Sløvika // dag 3 >>
takk dette er min neste etappe
SvarSlett