Utsikt mot øst fra Grefsenåsen.
Godt da at Oslo kommune i midten av 1960-årene ikke hadde tilgang til dette kjentmannsmerkeheftet som gir en detaljert beskrivelse av hvor vi finner hytta. Da brant de ned de fleste av de ulovlig oppsatte hyttene på Årvollåsen og Grefsenåsen, men Harald sin bolig var så godt skjult at den fant de visstnok ikke.
Inne i Haralds bolig.
Haralds Bolig.
Grefsenåsen er som en overfylt maurtue når jeg legger turen dit, men med fint vær og med tiden som gjelder så er det jo ikke rart at folk vil ut. Å finne en 'skjult' hytte blir da heller ikke vanskelig, når myriaden av lyder fra den avslører lokasjonen. Harald selv hadde nok aldri så mange på besøk mens han levde der, som det er folk der nå. Kø utenfor og en gruppe som har slått seg ned og fyrt opp bål ved siden av. Det er ganske så interessant å se hvor lite enkelte folk klarte seg med, i motsetning til hvor mye den vanlige personen på gata nå er avhengig av.
Utsikt mot nordvest fra Grefsenåsen. Maridalsvannet og Maridalsalpene i sikten, Trollvann nedenfor.
Store Gryta.
For å være ærlig kjenner jeg på en liten stress-faktor der jeg går, å komme meg ut i naturen har for meg alltid også vært forbundet med å komme meg litt vekk fra mylderet i byen, slippe unna folkemengdene. Satt på spissen, så føler jeg det litt som at jeg går midt i byen omtrent. Feilen er helt min egen, så jeg klager absolutt ikke på de andre som går tur her, det skal de få lov til for all del. Men jeg lengter litt etter å komme meg bort, noe jeg ikke gjør før jeg har kommet meg til Store Gryta. Da har jeg gått ned Grefsenkleiva til Trollvann og over til Linderudkollen og derfra til Solemskogen.
Enslig tre med glødende trær fra solskinnet i bakgrunnen.
Solen viser seg fram i bakgrunnen på Grytlihøgda.
Solen som såvidt har vært å se, begynner å fargelegge tretoppene på åsen ovenfor meg mens jeg begir meg ved siden av Store Gryta. Og det er merkbart stille. Etter hvert gløder trærne mer og mer. Oppe på toppen av den nordlige delen av Grytlihøgda skinner solen direkte mot meg gjennom trærne, men den er bare på et relativ kort gjestespill. Når den endelig har tittet fram fra under skyene er det ikke lenge til den vil forsvinne ned bak horisonten. Jeg ser fram til en solnedgang og haster videre over Grytlihøgda.
Stien over Grytlihøgda og solen gjennom trærne.
Solen på vei ned fra Grytlihøgda.
Solnedgangen finner jeg ved en av kollene på den sørlige delen av Grytlihøgda. Jeg ankommer først, men blir ikke alene og det er ikke veldig mange andre. En rolig og avslappet stemning av folk som bivåner solen sitt siste sukk på himmelen for idag. Med en himmel som blir rødere for hvert siste pust solen puster, sitter jeg meg ned og spiser min matpakke og drikker min te.
Solnedgang fra Grytlihøgda.
Kampen 310.
Stien følges så videre, mens himmelen tar en mørkere tone. Målet mitt nå er neste kjentmannspost, som blir reklamert for som Kampen om Marka. Og da er jo og målet avslørt. Denne toppen som ikke kan skryte på seg å ha en blåsti opp til eller over seg. Men som likevel kan skryte på seg å ha en fin utsikt over Maridalsvannet og deler av Maridalsalpene. Skumringen har kommet idet jeg ankommer toppen. Bålplassen er fortsatt varm, røyk stiger fortsatt opp og gløden avgir fortsatt varme farger. Vinden får bålet til å ta fyr igjen. Faren er nok ikke så stor, men jeg legger på litt ekstra med snø på bålet. Muligens det har foregått noen kamper om bålplassene her, men noen kamp om marka har det nok ikke vært.
Maridalsvannet om ettermiddagen.
Trær i skumring.
Den flotte solnedgangen fra Grytlihøgda var det som gjorde denne turen, samt det å kjenne på stillheten etter å ha kommet til Store Gryta. Tilbake hjemover går ned den vante veien på østsiden av Maridalsvannet, mens himmelen fortsatt er i en blåfarge som synes før alt lys blir borte. Og så ned Akerselva, hvor jeg blir smått fanget av lysene som er satt opp til å farge trærne i skiftende farger i Nydalen.
Pyntet tre i Nydalen.
Lyktestolpe, Nydalen.
Hjemme igjen sitter jeg igjen med at det var en fin tur.
Et tre farget i rosa farger i Nydalen.
