Stemninger, Nærsnes, siste helg i januar

Ingen ord, bare bilder. Stemninger. Nærsnes, siste helg i januar 2021.

Måneskisonate II

Når fullmånen skinner uler ulven i skogen, men det er ikke bare ulvene som er ute på jakt da. Da trekker også skiløperne ut i skogen, for det er under en fullmåne at det er som nydeligst å gå på ski i de mørke timene av døgnet. Hvor hodelykten kan skrus av og byttes ut med lykten som allerede henger høyt på himmelhvelvingen. Månelyset gjenskinner fint i snøen.

Det er også en skitur som passer seg å slappe litt av på farten, senke skuldrene, trekke pusten og nyte lyset fra naturen rundt deg. For i jakten på den beste tiden går du kanskje glipp av den sjeldne tussen eller huldren som står som trollbundet i måneskinnslyset. Det anbefales også å unngå stedene der flombelysningene ferdes som oftest og flest og.

En måneskisonate i Lillomarka. På oppkjørte og uoppkjørte løyper, på kryss og tvers. Nydelig.

(Bildene er stort sett tatt på Tryggdalsmåsan, over Slengfehøgda og ved Søndre Langvann. Før batteriet til kameraet gikk ut.)

Å følge i en annens skispor

Det er ikke alltid en dårlig ting at planen en har lagt slår feil. Selv ikke når den påfølgende improviserte backup-planen også slår feil. Dette var en sånn dag, eller en sånn skitur. For det ble fort klart at opprinnelig plan om å ta toget til Harestua for å gå en skitur nordover i retning Lygna var en veldig dårlig idé. Noe jeg i grunn egentlig var smertelig klar over. For når omtrent hele Oslo sin befolkning sto på perrongen på Kjelsås stasjon og samtidig at omtrent hele Oslo sin befolkning allerede hadde stuet seg sammen inne på toget, var det en dårlig idé både plass- og korona-messig å prøve å komme seg på toget. Jeg ble nødt til å improvisere en ny plan.

På skiløypa som går over Kamphaugåsen.

Sølvåboren.

Skiløypa over myra rett før Middagsdalen.

Den gjorde at jeg forflyttet meg til Brekkekrysset og gikk derfra til Hammeren. Dette er ikke den mest spennende traséen i mine øyne, men fungerer som nødløsning (ville og unngå Sognsvann). Fra Hammeren opp til Skjærsjøen og videre på uoppkjørte løyper (men spor fra skiløpere) over Kamphaugåsen, det er først opp her det begynner å bli ett trivelig skiterreng. Få folk over Kamphaugåsen, men flere folk på den fine traséen forbi Rottungen, da det er kjørt opp fra Skar og over fra Øyungen. Videre mot Fortjern ned Middagsdalen og ankomst til Kikutstua hvor det yrer av folk. Jeg skal ikke inn der.

Store Sandungskroktjern.

Store Sandungskroktjern.

Ved Vesle Sandungskroktjern.

Istedet har planen blitt til å gå opp til toppen av Kikuttoppen, selv om det nok ikke er kjørt opp dit. Snøen henger tungt på trærne, til en flott kontrast mot den blå himmelen. Folk kommer i god fart i løypene ned fra bakkene opp. Myrene og tjernene på toppen er et fint område å gå på ski over, så jeg tar en kort avstikker frem og tilbake før skiene glir inn på den uoppkjørte løypa opp mot Kikuttoppen.

Skispor på vei inn under trærne opp mot Kikuttoppen.

Opp i ulendt terreng, på vei bort fra den merkede skiløypa.

Plutselig nydelig utsikt over Nordmarka gitt, nordover fra en kolle (med to knøttsmå hytter på) ved Askengtjern.

Men, det er et spor foran meg som leder innover og oppover. Noen har gått opp før meg, men det er ikke uventet, snarere tvert imot. Skisporene fører inn under trærne over ujevne underlag. På et sted er det en revne over løypa, å krysse over er vanskelig. Sporene leder ut til siden, jeg forventer at de vil går rundt og komme tilbake til løypa etterpå, men det gjør de ikke. Istedet beveger sporene seg mer og mer vekk fra løypa. Jeg slår følge.

Askengtjern.

Skispor og sollys over Askengtjern.

Ett enslig spor på vei bort mot trærnes favn.

Bratt opp lia i løssnøen går det, til en nydelig og ny for meg utsikt nordover, rett ved en liten bu (som nok er gjemt for de fleste øynene som passerer på ski over Kikuttoppen). Løssporene tar meg på kryss og tvers under trærne, over noen få myrhull eller små tjern, med korte og friske nedoverbakker. Jeg vet ikke hvor sporene leder hen, men jeg har en anelse.

Det åpner seg opp rett før Askehøgda.

Askehøgda åpenbarer seg.

Utsikt fra Askehøgda.

Det er ikke alltid at sporene ser ut til å ha en bestemt plan for hvor de går, mest sannsynlig fordi personen som har laget sporene ikke har vært sikker på hva som er den beste veien videre. Men det er artig å følge dem. Og rett nok, etter en siste stigning kommer jeg opp til snødekte trær som ser ut som Mummitroll, med sollys skinnende mellom dem. Mellom Mummitrærne leder sporene ut mot kanten på Askehøgda, der solen glitrer i rimet på trærne ikke kraftige nok til å holde på snøen. Denne delen av Kikuttoppen er definitivt den fineste, med en nydelig utsikt som også inkluderer Oslofjorden. Jeg har før bare gått her til fots og ikke i vinterstid. Nå gjelder det bare å ikke gli for langt fram på kanten.

Askehøgda.

Skispor i snøen over Askehøgda.

Kronglete skiterreng.

Videre langs Askehøgda er ruten tatt en lettere berg-og dalbane. Innimellom blir jeg ledet i en sirkel der min ukjente guide ikke har funnet en vei videre og har måtte snu. Ned noen bratte heng lurer jeg på hvilke typer ski personen har gått med, det blir av og til lettere hårete med mine smale racer-ski, men du verden så gøy det er.

Sollys på vei mot Porthøgda.

Inn under snødekte trær over Askehøgda.

Bratte partier gjennom skogen og over åsen.

Etter mye opp og ned, rundt og omkring, kommer sporene til naboen til Kikuttoppen, Porthøgda. Av en eller annen grunn har jeg aldri gått opp hit før, er det på grunn av masten på toppen mon tro? Jeg føler sporene nedover og kommer ut til et nydelig utsiktspunkt, er det bedre utsikt herfra enn fra nabotoppen? Tror det. Med Bjørnsjøen og Østre Fyllingen under meg, Oslo i det fjerne med alle kollene og skogene imellom er det ikke et bedre sted å spise og drikke medtatt lunsj og kaffe.

Utsikt fra Porthøgda.

Kikuttoppen fra Porthøgda.

VinterPorthøgdatrær.

Nedover går det over stokk og stein. Full kontroll er ikke alltid tilstede, gitt at jeg har racingskiene på beina. Tryner to ganger på vei nedover, men ironisk nok begge gangene når jeg står stille. Sporene går i kryss og tvers og virker mer og mer som at de beveger seg mot vestsiden av Kikuttoppen, men når jeg børster snøen av klærne har jeg kommet inn på skiløypen som går ned fra Kikuttoppen til Vestre Fyllingen. Spor i snøen, men ikke kjørt opp der heller.

Ved Åbortjern.

Sulutjernmyr.

Ved Sulutjern.

Gitt begeistringen og spenningen over Askehøgda og Porthøgda, er det ikke rart at hjemturen føles mindre spennende, men det er som alltid fint over Glåmene. Blåtimen kommer da, nydelig. Mørket har senket seg når Ullevålseter ligger i skogen ovenfor skiløypa og så er lyset tilbake på siste del av ferden ned til Sognsvann og videre til Grinda og Brekke-krysset.

Trær, Sulutjern.

Skispor over Glåmene.

Blåtimen, Glåmene.

Det er nok ikke alltid like lurt å følge i en annens spor, eller følge en sti man ikke vet hvor ender en. Da man ikke alltid kan garantere at man kommer dit man vil, men noen ganger er det jaggu gøy. Så da gjenstår det bare å gi en stor takk til ett fullt tog og en person som tenker utenfor boksen (les skiløypene) for en fabelaktig artig skitur.